FIlmer siden sist: Sjelen hans danser fortsatt
BAD LIEUTENANT: PORT OF CALL NEW ORLEANS
Humor er en subjektiv greie. I andre sammenhenger ville det bli sett på som rimelig upassende å le seg i hjel av en korrupt, amoralsk politimann som avslår å arrestere deg mot at han får alt dopet ditt (som han ikke trenger fordi han er påtent opp til ørene fra før) og har seg med dama (eller var det hora) di.
Men snuten spilles av en Nicholas Cage på sitt aller mest maniske og regisseres av en Werner Herzog på sitt aller mest infame (tenk Even Dwarfs started small eller den «dansende» kyllingen i Stroszek) er det vanskelig å la være. Jeg har lest mange anmeldelser av den for meg mest etterlengtede filmen i år (sammen med den fine Survival of the Dead), og de har snakket mye om at dette er svart, eksistensielt og Lynch-aktig merkelig, men lite om hvor hylende morsomt dette er. Cage er den morsomste politimannen siden herrene Pegg og Frost i Hot Fuzz.
Kanskje det bare er meg (og Fru Ut, som lo minst like mye som meg) det er noe galt med. Mannen selv har sagt at han ikke forstår ironi og i grunnen ikke eier humor. Dette er, i likhet med mange andre ting han har uttalt, helt sant og ren løgn på samme tid. Du får aldri meg til å gå med på at slutten både her og i Rescue Dawn er helt alvorlig ment.
I motsetning til mange andre auteurer er det svært spennende å følge Werner Herzogs pågående forhold til Hollywood. Hans tilnærming til faget sitt er filosofisk mer enn teknisk, et hårfint større budsjett og produksjonsapparat ser ikke ut til å ødelegge særpreget hans. Både denne og Rescue Dawn er umiskjennelig Herzogske i sin tilnærming til stoffet selv om det rent stilistiske er noe mer polert enn vi er vant til.
Uansett: HollywoodHerzog lager glimrende filmer. De er lettere å fordøye enn Fata Morgana eller Herz auf Glass, men ikke svakere. Det er for meg en stor overraskelse at Herzog så lekende lett skifter gir til å fortelle en historie med så mye framdrift som dette. Rescue Dawn var en mye mer stillferdig film. Denne gangen går det unna. De mer ekstremt Herzogske øyeblikkene er korte og minner oss om at hverken han eller vi trenger å ta selve historien så veldig alvorlig.
Det kunne vært interessert å vite hva som motiverer ham til å jobbe med såpass konvensjonelt materiale. Muligens leter han etter sin neste Klaus Kinski. Han er i hvert fall ikke redd for å jobbe med bråkebøtter som Christian Bale eller Val Kilmer. Og det er en god del Kinski i Nicholas Cages psykotiske dophue. Cage er ikke verdens mest fleksible skuespiller, men ingen kan vel gå av skaftet over halvannen time som ham.
Aldeles nydelig film. Et par iguaner til hadde gjort seg.
THE NOTORIOUS BETTIE PAGE
00-tallet var tiåret da man forsiktig kunne innrømme i sivilisert selskap at man slettes ikke hadde noe i mot å se bilder av nakne mennesker av motsatt (eller samme, hvis du svinger den veien) kjønn. Selv om internettet har gjort mye av pornografien styggere og enda mer kvinneundertrykkende dukket det opp en ny generasjon jenter som aldeles ikke hadde noe i mot å vise seg fram og ville banket driten ut av deg hvis du kalte dem undertrykte. Og som så mange andre digget de Bettie Page, miss Januar i Playboy 1955, berømt for sin figur og sine SM-bilder.
Denne fiksjonsfilmen forteller Betties historie uten å sensasjonalisere eller ta bort (bortsett fra at omhandler en avgrenset periode av livet hennes), og takket være en monumental rolleprestasjon av Gretchen Mol greier de å få fram både hykleriet rundt pornografi i femtitallets amerika (sjekk ut «amatørfotografene» som betaler penger for «aktmodeller», for eksempel) og hvordan Page opplevde det hele.
Naiviteten som skildres er påfallende, men troverdig. Det stygge hender henne før hun blir fotomodell. Som hun sier det selv: «Adam og Eva var nakne i Edens hage». Likevel er ikke dette noen forskjønning av bransjen. Betties fans framstilles som slibrige, lett nervøse pervoer som er livredde for å bli avslørt. Du kunne bli arrestert for mye mindre enn å like å bli bundet fast på femtitallet. Og
Overfladisk sett minner filmen litt om Ed Wood, en annen film om sympatiske folk i rare bransjer, begge er skutt i femtitallsstilig svart/hvitt også. Der Tim Burtons film ofte ofret faktaene til fordel for kunsten virker denne mer troverdig. Like kunstnerisk vellykket som Burtons film er den imidlertid ikke. Den føles samtidig lettere og gråere. Men det er en fascinerende historie som fortelles.
Og hva med en oppfølger? Etter årene filmen handler om levde Betty et liv som i følge wikipedia omfattet halvannet år på mentalsykehus og en gryende forståelse av sin status som til slutt fikk henne til å gå til skritt for å få noen vel fortjente slanter ut av berømmelsen sin.
Hun døde i 2008. En definitiv dokumentar er ventet i løpet av året. Denne funker fint så lenge.
DESSUTEN
Begge de to filmene over så jeg på Voddler, som er i ferd med å utvikle seg til et slags Spotify for mainstreamfilm. Bettie Page var gratis, Bad Lieutenant kostet 37 kroner å leie. Med utvalget til Voddler kombinert med Xbox Live, samt Mubi for kunstfilm, Snagfilm for dokumentarer og the Internet Archive for skikkelig gamle ting er det det mye som tyder på at DVD-hylla, de fysiske mediers siste bastion i det Utske hjem, bortimot slutter å vokse.
Min første langfilm på Mubi.com ble Adanggaman, en fascinerende film fra Elfenbenskysten om den delen av slavehandelen vi sjelden fikk se; hvordan lokale afrikanske stammer ble sendt over dammen i et maktspill mellom lokale høvdinger av tvilsomt kaliber. Enkelte sider av filmen føles litt amatørmessige, men hovedintrykket er at dette er den mest autentiske skildringen av denne delen av historien jeg får se noen gang. Viktig folkeopplysning.
Det ser ikke ut til at jeg noen gang får skrevet Lois Bunuel-artikkelen min, så jeg får nevne at jeg har sett Belle De Jour, the Milky Way og the Discret charm of the Bourgoisie til nå. Strålende saker. Har fortsatt halve boksen min igjen.
Barnefilm snurrer og går her til stadighet, repriserunder siden sist på Totoro, Kung Fu Panda og Ut Juniors nye favoritt, Det Regner Kjøttboller. Sistnevnte er offisielt utnevnt til reserve i årets Katakomber, så bra er den. Jeg har også dristet meg til å se et par episoder til av Vilse i Pannkakan, nå tror jeg ikke jeg tør mer. På skolen har jeg sett Markus og Diana, middels skuespillere reddes av fine løsninger ellers, en god historie og flott innsats av Robert Reierskog i hovedrollen. Hva skjedde med ham?
Ellers har Romeros zombier kommet i nye utgaver på blu-ray, Dawn of the Dead og spesielt Day of the Dead er ute i definitive versjoner. Jeg hadde ikke trodd det lot seg gjøre å få til en så pen versjon av filmen som var min absolutte favorittfilm i mange år. At Avatar derimot tar seg godt ut på blu-ray burde derimot ikke overraske noen. Synes den fungerte bedre ved andre titt, den er ikke fullt så enkel som jeg trodde.
Filmer siden Sist: Metall eller Plastikk?
Iron Man 2 vs. Kick-Ass
Sommeren kommer tidlig i år. Allerede før vi skrev første mai var superheltbonanzaen over oss, og nå er det hele mer eller mindre over allerede. Bare Scott Pilgrim vs. The World gjenstår av årets mest etterlengtede tegneseriefilmatiseringer.
I Fred Ut, Sønns lesersegment var nok Kick-Ass et like spennende prosjekt som Iron Man 2. De siste årene har oppfølgeren til overraskende spreke blockbuster like ofte vært oppblåste og poengløse (Pirates of the Caribbean 2) som genialt universbyggende (the Dark Knight). Mens Kick-Ass er noe så sjeldent som en kompromissløs indiefilmatisering av en nisjeserie. Regissør Matthew Vaughn (Layer Cake, Stardust) er dessuten en pålitelig mann (han gadd blant annet ikke å regissere X-Men 3 fordi han mente produksjonstiden var for kort, mens Iron Mans Jon Favreau er noe mer av en håndverker. Det er også mye mer som gå galt med en superheltfilmatisering som skal trekke ut det beste av en tegnet såpeopera som har pågått i mange tiår enn i en filmatisering av en stram miniserie som til alt overmål var ferdig som filmmanus og tegneseriemanus samtidig.
Kick-Ass har det beste premisset: Hva hadde hendt om en ganske normal fyr tok på seg et kostyme og tasset rundt for å stoppe kriminalitet? Dette er den samme problematikken som Zack Snyder på tåpelig vis fjernet helt fra fjorårets Watchmen. Sannheten er at det ville se forholdsvis klønete ut, men at han sikkert ville få en god del fans på youtube.
Iron Man er videreføringen av historien om den rike drittsekken med et hjerte av magma. De mer selvdestruktive sidene av Tony Stark (han er tegneserienes mest kjente alkoholiker) ble bare såvidt berørt forrige gang, denne gangen er han virkelig en mann på kanten. Hans utrettelige assistent (igjen spilt av Gwyneth Paltrow), hans gode venn (Terence Howard har denne gangen blitt byttet ut med Don Cheadle uten at det gjør så stor forskjell) og Nick Fury, sjefen for S.H.I.E.L.D (Samuel Jackson, som vi så etter rulleteksten i den første filmen, samt i the Incredible Hulk og Wolverine) jobber for å holde ham sånn noenlunde i vater.
Begge filmene har et stort persongalleri, men mens Kick-Ass muligens hadde vært en strammere film hvis enda mer hadde sirklet rundt helten vår handler det store persongalleriet i Iron Man 2 først og fremst om universbygging. Marvel har, etter noen år med prøving og feiling, skjønt hvordan de skal håndtere sitt univers på celluloid; alt må henge sammen. Kritikerne som har beskyldt filmen for å være overlesset har virkelig ikke skjønt poenget. Det blir som å irritere seg over Ringenes Herre – filmene fordi de ikke bare handler om Frodo og gartneren hans. Det er større ting på gang enn bare Iron Man her, noe den deilige lille teaseren etter rulleteksten bekrefter.
Den eneste som virkelig er irriterende i Iron Man er Sam Rockwell som den utrolig sleske magnaten Justin Hammer. Samspillet mellom ham og Mickey Rourkes superskurk Impulse er fornøyelig, men om Impulse hadde tapetsert veggen med innvollene til Hammer i andre akt hadde ikke filmen tapt noe annet enn lengde. I Kick-Ass er skurkene med ett hederlig unntak gangstere så klisjefylte at det grenser til det rasistiske, men de er likevel ikke halvparten så irriterende. Muligens fordi de blir smørt utover veggen mye oftere.
Kampsekvenser og videovold er overraskende nok vel så tøff i Kick Ass, til tross for bortimot et siffer mindre på budsjettet. Blodet flyter i bøttevis, men alltid i komisk øyemed. De beste sekvensene minte meg om Hot Fuzz, den morsomste filmen når det gjelder blodig action jeg kan huske å ha sett. De som har reagert på Hit-Girl, den elleve år gamle jenta som står for størstedelen av ketsjupen, bør spørre seg selv om volden hadde vært mer akseptabel om hun var en sexy søttenåring.
FIlmene er i det hele tatt stort deilg lytefrie, og posisjonerer seg begge i ypperste klasse blant tegneseriefilmatiseringer. Kick-Ass er den sprekeste indietegnefilmatiseringen siden Sin City. Iron Man er en hårsbredd unna å være Marvels the Dark Knight. Dette er eksempler på at tegneseriemediet nå tas på alvor i Hollywood. I steden for å forsøke å gjøre menn i strømpebukser spiselige for uinnvidde er det nå mulig å filme tegneserier slik man filmer Shakespeare. Gode historier handler om store personligheter, ikke gummidrakter med brystvorter. Se begge på kino. Særlig mye morsommere blir det ikke der i år.
Jeg klarte nesten å skrive hele denne anmeldelsen uten å nevne Scarlett Johansen i lær. Nesten.
DESSUTEN har jeg foreløpig sett tre filmer av Louis Bunuel, de sparer jeg til senere. Jeg har sett Battle Royale om igjen, den har jeg skrevet om her. De to Mac-dokumentarene Welcome to Macintosh og Macheads forteller ikke så mye nytt eller spennende. Macheads er et direkte kjipt forsøk på å fremheve de særere sidene av the Cult of Steve, den andre er ok. Tomme Tønner er periodevis morsom og teknisk fin på alle områder, men torpederes av et ubrukelig manus. Til og med Kill Buljo hang mer på greip enn dette! Zombieland er en strålende zomcom (med litegranne rom-), langt bedre enn den evig overvurderte Shaun of the Dead. Det er skikkelig urettferdig at den ikke får sin egen post, men jeg er en travel mann for tiden.
Og denne her var heller ikke ueffen; The Forbidden Zone er regissert av Richard Elfman, broren til Danny (som står for musikken sammen med resten av Oingo Boingo, han spiller dessuten Satan). En veldig rar familie har en portal til den Forbudte sonen i kjelleren, der hersker en slem dronning som er gift med Tatoo fra Fantasy Island. Dessuten går det en froskemann rundt uten grunn. Tenk deg Alice i Eventyrland krysset med Dr. Caligaris Kabinett OG en episode av Benny Hill regissert av David Lynch OG Tim Burton. På fylla. Også er det en musikal. Selvsagt. Her lukter det klokkatolvfilm i Katakombene lang vei.
En av filmene siden sist: Naar de døde vaagner og vaagner og vaagner
Survival of the Dead
George A. Romero, min store helt blant filmregissører er, i en alder av søtti, ferdig. Akkurat som mange andre kunstere i sin generasjon har han tatt steget bort fra det relevante og inn i sitt eget univers. I likhet med f.eks the Rolling Stones falt han av bølgen en gang på åttitallet, og selv om han leverer varene hver gang er det liten grunn til å tro at han presterer en ny Dawn of the Dead eller Martin.
Men George har fortsatt fans. Og vi vil mye heller at han slipper filmer som Diary of the Dead og Survival of the Dead hvert tredje år eller så enn at han IKKE gjør det. Og det kule med Romero i 2010 er at han er outsideren igjen. Han er i stand til å finansiere filmene sine hvis han lager dem billige nok, men de gjør verken han eller partnerne hans særlig rike. Det er liten tvil om at fyren gjør dette først og fremst fordi han har lyst.
For selv om tekstene hans ikke er like friske, produksjonen litt for glatt og et og annet gitarriff er løftet fra søttitallet rocker fortsatt Romero. Diary of the Dead var ikke katastrofen enkelte ville ha det til; den hadde klare svakheter, først og fremst et teatralsk, overskrevet manus og en unødvendig gimmick, men den hadde Romeros svarte humor og politiske brodd, og inneholdt en overraskende klar analyse av internettgenerasjonen. Den var modig i sin utnulling av Zombiemytologien Romero har skapt over flere tiår, og ga ham en mulighet til å begynne forfra.
Survival of the Dead (som fortsetter den nye zombieseriens trend med teite navn) følger en gjeng med soldater som har desertert noen dager etter zombieutbruddet. De var med i en liten sekvens i Diary. Omtrent som folkene i Zombieland (mer om den i en annen post) er de tøffe nok eller smarte nok til å holde seg i live, men de har ikke rukket å finne ut hvorfor. De bestemmer seg for å sjekke ut en øy der det tilsynelatende er ganske trygy, men zombiepocalypsen har gjort en generasjonslang konflikt mellom to klaner på øya grotesk og blodig.
Oppsettet har både deler av Dawn og Day i seg, (spesielt den opprinnelige versjonen av Day som ble drastisk skåret ned da budjsettet ble for lite), men stemningen er helt annerledes. Borte er metafilmkonseptet fra Diary også; deler av Survival ligner Land visuelt sett, men scenene på øya er noe helt annet. De er pur American Gothic (og en del av det som skjer ligner også litt på den fine b-slasheren med samme navn). Alt i alt føles Survival nesten som en slags western, og den litt styltete dialogen som skamferte Diary føles helt naturlig her.
Vår helt er en snillslem yrkesmillitær a la Roger i Dawn og Riley i Land. Ikke noe nytt der i gården. Men patriarkene på øya er karikerte og kulissetyggende, bare noen desibel under Daniel Day Lewis i There will be Blood. Det var tendenser til at karakterene var for brede allerede i Day, og i Diary var dette et problem. Men her fungerer det i sammenhengen.
Det gjør egentlig det meste her. Survival er mange hakk bedre enn forgjengeren, og Romeros nye mytologi blir adskillig mer interessant her. De filosofiske elementene er mer åpne her, det er mer å tygge på (unnskyld) når filmen er ferdig. At filmen som noen har påpekt ikke er det spor skummel er verken her eller der. Romeros filmer er sjelden skumle, bare morsomme, makabre, kvalmende, spennende og smarte.
Mye kan tyde på at zombiene blir også fortere smarte (her har vi til og med en som rir på hest) denne gangen, og at dette universet vil bevege seg i andre retninger enn det forrige.
Romero har sagt at han aldri blir lei av zombier, bare av produsenter. Jeg håper at kritikken ikke tar endelig rotta på ham denne gangen og at han fortsetter å levere filmer som dette i mange tiår.
Filmer siden sist: Megadessutenutgave
Heisann. Lørdag førstkommende er det tid for årets første Torpedojudaskonsert, ellers jobber jeg med et lite filmprosjekt jeg skal presentere her til uka. Jeg har fortsatt teknisk sett bloggepause, men her er filmene jeg har sett i det siste. Dette er delvis sakset fra Filmantrop-forumet:
THIRST, Park Chan-Wooks vampyrfilm, var enda litt bedre enn jeg håpet på. Stilistisk og filmatisk er kanskje dette hans aller beste (selv om jeg personlig er veldig glad i hevntrilogien). Like morsom og mørk som Lady Vengeance og Mr. Vengeance (ikke fullt så stein hakke gal som Oldboy) med en avslutningssekvens som er så morsomvakker at ord ikke strekker helt til. Det kan fort ende med at favorittfilmen min fra 2010 er en film fra 2008.
SHUTTER ISLAND så jeg forrige søndag.Jeg har kost meg med Scorseses bredt anlagte Gangs of New Nork, Aviator og the Departed like mye som noen andre (og kanskje litt mer), men denne gangen har han (litt overraskende etter å ha sett trailerne) laget en strammere film (på tross av lengden sin) enn på en god stund. Mange store bilder og flere statister enn man strengt tatt hadde bruk for her også, men dette er noe helt annet. Vi er i mindfuckterritorium, det er vel ikke å røpe noe, i den veldig lange blindgata der Jacob’s Ladder, In Dreams, the Orphanage, Fight Club, Vargtimmen, the Trial, Don’t Look Now og alle de andre bor.
Der man kunne endt opp med billig gimmick legger gamlefar heller puslebitene så omhyggelig på plass at retningen det hele tar er like uungåelig som det er forferdelig. Det er mange rent filmtekniske ting, spesielt i åpningen, som jeg lurte fælt på meningen med, men alt ordner seg etterhvert. For å si det sånn. DiCaprio (som sakte men sikkert blir eldre, til slutt ser han så ordinær ut at selv hardbarkede cineaster må ta ham på alvor som vår tids kanskje største leading man) er monumental her, jeg kan ikke huske å ha sett ham bedre. Ben Kingsley har tydeligvis bestemt seg for å vise hva han kan også. Tipper at han ikke gikk like hardt inn for f.eks BloodRayne.
Veldig solide saker hele veien altså, og jaggu fikk Max Von Sydow lurt inn ENDA en minneverdig rolleprestasjon. Mannen er udødelig.
BODYGUARDS AND ASSASSINS er den beste actionrullen jeg har sett fra Hong Kong på mange år. Sun Yat-Sen er tilbake i Hong Kong for å planlegge revolusjonen, bare hans lokale allierte klarer å holde ham levende lenge nok. Den over to timer lange filmen deles elegant inn i en første del med der vi blir kjent med alle de involverte og en andre del som stort sett bare er balla i veggen og tenna i tapetet. Sentimentalitet og gladvold i nydelig samspill, akkurat som i gamle dager, og endelig har datagrafikken blitt god nok til å ikke bare være distraherende også i Hong Kong. Konge.
MCDULL: KUNG FU DING DONG er den tredje (og en halv, hvis vi regner med den rare McDull – the Alumni) filmen om den sympatiske men akk så gjennomsnittlige grisen fra Hong Kong (Han fikk navnet sitt fordi mora hans egentlig ville kalle ham McNificent men var redd for å legge lista for høyt) og klart den mest konvensjonelle.
«Moralen» er så langt fra HollywoodsHvisDuBareTrorSåNårDuDrømmeneDine-plattheter som det går an å komme, og måten historien om McDulls opphold på kungfuskole og fortellingen om McFat (hans fjorten ganger tippoldefar som oppfant telefonen og endte sine dager med å sørgmodig sitte å vente på at noen ringte) til slutt knyttes sammen er vidunderlig. Det hele er nok tross alt for eksotisk til at McDull får noe Ghibli-aktig internasjonalt gjennombrudd denne gangen heller. Vi er vel ikke så mange som både ler av referansene til Kung Fu Panda og til Yuen Woo Ping. Sangnummeret til McDulls mamma om overgangsalderen kan derimot de fleste humre litt av.
PONTYPOOL var heller ikke ueffen. Mesteparten av filmen er tre mennesker i et radiostudio som er redde for hva som skjer utenfor; at dette er så engasjerende og skummelt skyldes solid håndverk på alle sider av kameraet og et manus som ikke er redd for å utfordre seeren. Språkzombier ftw. Tror jeg trenger å se den en gang til for å få tak i nyansene i sykdommen, men dette er filmen jeg skulle ønske Romero hadde laget i steden for Diary of the Dead. Med denne og Hard Core Logo under beltet er regissør Bruce McDonald absolutt en mann å følge med på. Han jobber med en oppfølger, det blir spennende.
Dessuten har jeg sett den totalt umorsome men veldig pene THE BED SITTING ROOM og den totalt ubrukelige og veldig lite pene THE NEW BARBARIANS. Her var det vel egentlig bare skulderputene som imponerte.
Fred Ut, Sønn 