Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “slåssing

Filmer siden Sist: Metall eller Plastikk?

Iron Man 2 vs. Kick-Ass

Sommeren kommer tidlig i år. Allerede før vi skrev første mai var superheltbonanzaen over oss, og nå er det hele mer eller mindre over allerede. Bare Scott Pilgrim vs. The World gjenstår av årets mest etterlengtede tegneseriefilmatiseringer.

I Fred Ut, Sønns lesersegment var nok Kick-Ass et like spennende prosjekt som Iron Man 2. De siste årene har oppfølgeren til overraskende spreke blockbuster like ofte vært oppblåste og poengløse (Pirates of the Caribbean 2) som genialt universbyggende (the Dark Knight). Mens Kick-Ass er noe så sjeldent som en kompromissløs indiefilmatisering av en nisjeserie. Regissør Matthew Vaughn (Layer Cake, Stardust) er dessuten en pålitelig mann (han gadd blant annet ikke å regissere X-Men 3 fordi han mente produksjonstiden var for kort, mens Iron Mans Jon Favreau er noe mer av en håndverker. Det er også mye mer som gå galt med en superheltfilmatisering som skal trekke ut det beste av en tegnet såpeopera som har pågått i mange tiår enn i en filmatisering av en stram miniserie som til alt overmål var ferdig som filmmanus og tegneseriemanus samtidig.

Kick-Ass har det beste premisset: Hva hadde hendt om en ganske normal fyr tok på seg et kostyme og tasset rundt for å stoppe kriminalitet? Dette er den samme problematikken som Zack Snyder på tåpelig vis fjernet helt fra fjorårets Watchmen. Sannheten er at det ville se forholdsvis klønete ut, men at han sikkert ville få en god del fans på youtube.

Iron Man er videreføringen av historien om den rike drittsekken med et hjerte av magma. De mer selvdestruktive sidene av Tony Stark (han er tegneserienes mest kjente alkoholiker) ble bare såvidt berørt forrige gang, denne gangen er han virkelig en mann på kanten. Hans utrettelige assistent (igjen spilt av Gwyneth Paltrow), hans gode venn (Terence Howard har denne gangen blitt byttet ut med Don Cheadle uten at det gjør så stor forskjell) og Nick Fury, sjefen for S.H.I.E.L.D (Samuel Jackson, som vi så etter rulleteksten i den første filmen, samt i the Incredible Hulk og Wolverine) jobber for å holde ham sånn noenlunde i vater.

Begge filmene har et stort persongalleri, men mens Kick-Ass muligens hadde vært en strammere film hvis enda mer hadde sirklet rundt helten vår handler det store persongalleriet i Iron Man 2 først og fremst om universbygging. Marvel har, etter noen år med prøving og feiling, skjønt hvordan de skal håndtere sitt univers på celluloid; alt må henge sammen. Kritikerne som har beskyldt filmen for å være overlesset har virkelig ikke skjønt poenget. Det blir som å irritere seg over Ringenes Herre – filmene fordi de ikke bare handler om Frodo og gartneren hans. Det er større ting på gang enn bare Iron Man her, noe den deilige lille teaseren etter rulleteksten bekrefter.

Den eneste som virkelig er irriterende i Iron Man er Sam Rockwell som den utrolig sleske magnaten Justin Hammer. Samspillet mellom ham og Mickey Rourkes superskurk Impulse er fornøyelig, men om Impulse hadde tapetsert veggen med innvollene til Hammer i andre akt hadde ikke filmen tapt noe annet enn lengde. I Kick-Ass er skurkene med ett hederlig unntak gangstere så klisjefylte at det grenser til det rasistiske, men de er likevel ikke halvparten så irriterende. Muligens fordi de blir smørt utover veggen mye oftere.

Kampsekvenser og videovold er overraskende nok vel så tøff i Kick Ass, til tross for bortimot et siffer mindre på budsjettet. Blodet flyter i bøttevis, men alltid i komisk øyemed. De beste sekvensene minte meg om Hot Fuzz, den morsomste filmen når det gjelder blodig action jeg kan huske å ha sett. De som har reagert på Hit-Girl, den elleve år gamle jenta som står for størstedelen av ketsjupen, bør spørre seg selv om volden hadde vært mer akseptabel om hun var en sexy søttenåring.

FIlmene er i det hele tatt stort deilg lytefrie, og posisjonerer seg begge i ypperste klasse blant tegneseriefilmatiseringer. Kick-Ass er den sprekeste indietegnefilmatiseringen siden Sin City. Iron Man er en hårsbredd unna å være Marvels the Dark Knight. Dette er eksempler på at tegneseriemediet nå tas på alvor i Hollywood. I steden for å forsøke å gjøre menn i strømpebukser spiselige for uinnvidde er det nå mulig å filme tegneserier slik man filmer Shakespeare. Gode historier handler om store personligheter, ikke gummidrakter med brystvorter. Se begge på kino. Særlig mye morsommere blir det ikke der i år.

Jeg klarte nesten å skrive hele denne anmeldelsen uten å nevne Scarlett Johansen i lær. Nesten.

scarlett-johansson-iron-man-2_254x340.jpg

DESSUTEN har jeg foreløpig sett tre filmer av Louis Bunuel, de sparer jeg til senere. Jeg har sett Battle Royale om igjen, den har jeg skrevet om her. De to Mac-dokumentarene Welcome to Macintosh og Macheads forteller ikke så mye nytt eller spennende. Macheads er et direkte kjipt forsøk på å fremheve de særere sidene av the Cult of Steve, den andre er ok. Tomme Tønner er periodevis morsom og teknisk fin på alle områder, men torpederes av et ubrukelig manus. Til og med Kill Buljo hang mer på greip enn dette! Zombieland er en strålende zomcom (med litegranne rom-), langt bedre enn den evig overvurderte Shaun of the Dead. Det er skikkelig urettferdig at den ikke får sin egen post, men jeg er en travel mann for tiden.

Og denne her var heller ikke ueffen; The Forbidden Zone er regissert av Richard Elfman, broren til Danny (som står for musikken sammen med resten av Oingo Boingo, han spiller dessuten Satan). En veldig rar familie har en portal til den Forbudte sonen i kjelleren, der hersker en slem dronning som er gift med Tatoo fra Fantasy Island. Dessuten går det en froskemann rundt uten grunn. Tenk deg Alice i Eventyrland krysset med Dr. Caligaris Kabinett OG en episode av Benny Hill regissert av David Lynch OG Tim Burton. På fylla. Også er det en musikal. Selvsagt. Her lukter det klokkatolvfilm i Katakombene lang vei.

Advertisements

Filmer siden sist: Megadessutenutgave

Heisann. Lørdag førstkommende er det tid for årets første Torpedojudaskonsert, ellers jobber jeg med et lite filmprosjekt jeg skal presentere her til uka. Jeg har fortsatt teknisk sett bloggepause, men her er filmene jeg har sett i det siste. Dette er delvis sakset fra Filmantrop-forumet:

THIRST, Park Chan-Wooks vampyrfilm, var enda litt bedre enn jeg håpet på. Stilistisk og filmatisk er kanskje dette hans aller beste (selv om jeg personlig er veldig glad i hevntrilogien). Like morsom og mørk som Lady Vengeance og Mr. Vengeance (ikke fullt så stein hakke gal som Oldboy) med en avslutningssekvens som er så morsomvakker at ord ikke strekker helt til. Det kan fort ende med at favorittfilmen min fra 2010 er en film fra 2008.

SHUTTER ISLAND så jeg forrige søndag.Jeg har kost meg med Scorseses bredt anlagte Gangs of New Nork, Aviator og the Departed like mye som noen andre (og kanskje litt mer), men denne gangen har han (litt overraskende etter å ha sett trailerne) laget en strammere film (på tross av lengden sin) enn på en god stund. Mange store bilder og flere statister enn man strengt tatt hadde bruk for her også, men dette er noe helt annet. Vi er i mindfuckterritorium, det er vel ikke å røpe noe, i den veldig lange blindgata der Jacob’s Ladder, In Dreams, the Orphanage, Fight Club, Vargtimmen, the Trial, Don’t Look Now og alle de andre bor.

Der man kunne endt opp med billig gimmick legger gamlefar heller puslebitene så omhyggelig på plass at retningen det hele tar er like uungåelig som det er forferdelig. Det er mange rent filmtekniske ting, spesielt i åpningen, som jeg lurte fælt på meningen med, men alt ordner seg etterhvert. For å si det sånn. DiCaprio (som sakte men sikkert blir eldre, til slutt ser han så ordinær ut at selv hardbarkede cineaster må ta ham på alvor som vår tids kanskje største leading man) er monumental her, jeg kan ikke huske å ha sett ham bedre. Ben Kingsley har tydeligvis bestemt seg for å vise hva han kan også. Tipper at han ikke gikk like hardt inn for f.eks BloodRayne.

Veldig solide saker hele veien altså, og jaggu fikk Max Von Sydow lurt inn ENDA en minneverdig rolleprestasjon. Mannen er udødelig.

BODYGUARDS AND ASSASSINS er den beste actionrullen jeg har sett fra Hong Kong på mange år. Sun Yat-Sen er tilbake i Hong Kong for å planlegge revolusjonen, bare hans lokale allierte klarer å holde ham levende lenge nok. Den over to timer lange filmen deles elegant inn i en første del med der vi blir kjent med alle de involverte og en andre del som stort sett bare er balla i veggen og tenna i tapetet. Sentimentalitet og gladvold i nydelig samspill, akkurat som i gamle dager, og endelig har datagrafikken blitt god nok til å ikke bare være distraherende også i Hong Kong. Konge.

MCDULL: KUNG FU DING DONG er den tredje (og en halv, hvis vi regner med den rare McDull – the Alumni) filmen om den sympatiske men akk så gjennomsnittlige grisen fra Hong Kong (Han fikk navnet sitt fordi mora hans egentlig ville kalle ham McNificent men var redd for å legge lista for høyt) og klart den mest konvensjonelle.

«Moralen» er så langt fra HollywoodsHvisDuBareTrorSåNårDuDrømmeneDine-plattheter som det går an å komme, og måten historien om McDulls opphold på kungfuskole og fortellingen om McFat (hans fjorten ganger tippoldefar som oppfant telefonen og endte sine dager med å sørgmodig sitte å vente på at noen ringte) til slutt knyttes sammen er vidunderlig. Det hele er nok tross alt for eksotisk til at McDull får noe Ghibli-aktig internasjonalt gjennombrudd denne gangen heller. Vi er vel ikke så mange som både ler av referansene til Kung Fu Panda og til Yuen Woo Ping. Sangnummeret til McDulls mamma om overgangsalderen kan derimot de fleste humre litt av.

PONTYPOOL var heller ikke ueffen. Mesteparten av filmen er tre mennesker i et radiostudio som er redde for hva som skjer utenfor; at dette er så engasjerende og skummelt skyldes solid håndverk på alle sider av kameraet og et manus som ikke er redd for å utfordre seeren. Språkzombier ftw. Tror jeg trenger å se den en gang til for å få tak i nyansene i sykdommen, men dette er filmen jeg skulle ønske Romero hadde laget i steden for Diary of the Dead. Med denne og Hard Core Logo under beltet er regissør Bruce McDonald absolutt en mann å følge med på. Han jobber med en oppfølger, det blir spennende.

Dessuten har jeg sett den totalt umorsome men veldig pene THE BED SITTING ROOM og den totalt ubrukelige og veldig lite pene THE NEW BARBARIANS. Her var det vel egentlig bare skulderputene som imponerte.


Filmer siden sist: Løgner og Lukten av Skinke

Body of Lies


Anmeldergud Mark Kermode hevder at Ridley Scotts filmer har blitt svakere av at han pumper ut en i året istedenfor å grave seg ned i åreslange prosjekter med et visst preg av mani (Blade Runner, Legend…). Body of Lies er et godt eksempel på dette; den kunne likegodt ha vært laget av Tony. Nå er ikke dette på noen måte en dårlig film, den har nydelige skuespillerprestasjoner, et ok spenningsnivå mesteparten av veien og et forfriskende moderne syn på hva krigen mot terror faktisk er for noe. Men noe mesterverk er slettes ikke.

Mark Strong stjeler filmen fra Crowe og Dicaprio. Hans jordanske spionsjef ligner en arabisk Christopher Lee. IKKE en mann du kødder med. DiCaprios forsøk på å sjekke opp en iransk lege er et forsøk på å vise oss at islams kvinnesyn også rommer respekt ,men dette er desverre helt unødvendig i en litt tom teknothriller. Det er mye fint her, men alt jeg ikke har nevnt er ute av systemet ditt før popkornet. Greit nok, men det fins så mye film i verden at jeg egentlig ikke har tid til å se sånt som dette.

Doomsday



Skal man først lage uviktig film er det mye morsommere å inkorporere skotske kannibaler  som hører på Fine Young Cannibals  (og som gjør noe så sjeldent på film som å grille en fyr før de spiser ham), litt ridderromantikk, en fet biljakt og den tøffeste kvinnelige actionhelten på en god stund. Dog Soldiers, Descent og denne utgjør et solid ekte hat-trick for Neil Marshall. Hvor går han etter dette?

Rasputin the Mad Monk


Christopher Lee sprudler i denne Hammerhyllesten til den seiglivete gærne monken. Noe sier meg at dette var mye morsommere enn å spille Dracula og Frankensteins monster. Bare synd at filmen er ørlite treg i alle ledd og ikke klarer å skape filmen Lees rolleprestasjon fortjener. Rasputin er en sjeldent fascinerende hovedperson,  fullstendig blottet for positive egenskaper og det hadde faktisk vært skikkelig tøft om noen laget en litt slemmere nyversjon av denne.

Dessuten:
Fru Ut fikk se Jail Bait og hadde det litt morsomt selv om hun sovnet midtveis hun også. Hun klarte også å komme seg gjennom Fido og hadde ingen problemer med å se filmens kvaliteter. Jeg er også på vei gjennom sesong to av Muppet Show, som er mye bedre enn den første og trygt kan anbefales. Men styr unna den norske DVDen, den mangler det flotte triviasporet som utgjør minst en tredjedel av underholdningsverdien. Jeg blir skikkelig forbaska når lokale distributører fjerner godsaker som dette helt uten grunn. Også så jeg Kamikaze Girls atter en gang, denne gang med femti stort sett totalt uforstående niendeklassinger, men det satt en fire-fem stykker som vanligvis ikke sier noe i krokene og smilte for seg selv. Det var derfor jeg ville vise den.

Jepsi Pepsi, det er den tiden igjen. For fjerde gang skal de sekstifire beste filmene jeg har sett et år dælje løs på hverandre til en står igjen. De fire beste innlemmes i Tordendomens æreshall der det allerede finnes tolv klassiske filmer. Planen er for øyeblikket å holde på til vi har hundre (det skulle ta 25 år 🙂  i æreshallen eller til ingen gidder å stemme. For de som ikke vet hvordan dette funker skal jeg snart sette opp en FAQ, men tradisjonen tilsier at vi starter med å kikke på lista over filmer jeg har sett i år. Det er altså herfra jeg plukker ut de 64, men erfaringsmessig blir det en del filmtitting også i romjula. Domen åpner seg for alvor rundt nyttårsaften.

Her er de foreløpige kandidatene for TD4. 103 filmer har jeg rukket til nå, en liten nedgang fra i fjor som blant annet skyldes flere gjensyn. Hvis det er noen av disse du blir veldig sur hvis jeg utelater fra de 64 som får være med må du si i fra i kommentarfeltet:

A History of Violence

Astropia

Austin Powers: International Man of Mystery

Alvin og Gjengen

Appleseed: Ex Machina

Barry Lyndon

Battle Royale

Battles without Honour or Humanity

Be Kind Rewind

Black Fist

Black Snake Moan

Body of Lies

Brotherhood of Justice

Cannibal: the Musical

CJ7

Cry-Baby

Dark Days

Diary of the Dead

Direktøren for det Hele

Djevelens Advokat(dokumentar)

Doctor Tarr´s Torture Dungeon

Doomsday

Dororo

Enchanted

En Pasjon

Fido

Futurama: the Beast with a Billion Backs

Gates of Heaven

Hairspray (nyversjonen)

Harper

Hviskningar och Rop

Incident at Loch Ness

I´m Your Man

Iron Man

Jail Bait

Jodhaa Akbaar

Juno

Kaidan (07)

Kamikaze Girls

Karmen i Khayelitsha

Kiki´s Delivery Service

King Kong (dritlang versjon)

Kung Fu Panda

Land of the Dead

Little Miss Sunshine

Madagascar

Mad Detective

Mamma Mø og Kråka

Mannen som elsket Yngve

Martin

Mister Moto takes a Chance

Mummitrollet: Farlig Midtsommer

Mysterious Mister Moto

Nacho Libre

Nine Songs

No Country for Old Men

Om Shanti Om

Once Upon a Time in China 2

Pan´s Labyrinth

Planet Terror

Persona

Prince of Peace, God of War

Rasputin the mad Monk

Skammen

Slave of the Cannibal God

Smultronstället

Star Wars episode III: Revenge of the Sith

Sunrise

Sweeney Todd: the Demon Barber of Fleet Street

TekkonKinkreet

Tenacious D in the Pick of Destiny

Thank you, Mister Moto

The Assassination of Jesse James by the blablablablabla

The Dark Knight

The Endless Summer

The Fountain

The French Connection

The General

The Haunted Palace

The House with Laughing Windows

The Holy Mountain

The Orphanage

The King of Kong: A Fistful of Quarters

The Legend of Bigfoot

The Mother of Tears

The Passenger

The Satanic Rites of Dracula

The Simpson´s Movie

The Thin Blue Line

The Trouble with Harry

The Wild Hunt of King Stakh

The World sinks except Japan

There Will Be Blood

Think Fast, Mister Moto

Transformers

To Kill a Mockingbird

Wall-E

Wolfhound

Until the End of the World (trilogiversjonen)

Vargtimmen

Vernon, Florida

Vexille

White Suns of the Desert


Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget

Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)

Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant.  Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.

Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos «låning» av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt  Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.

Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.

Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)

Denne  er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var  medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.

Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl.  Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.

Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten,  de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.

En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.

Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.

Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.

Jail Bait


Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.

Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot,  kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip.  Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?

De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter  gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.