Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
«I’ve kicked the Bucket. Have you?»
Komiker og musiker Aaron Jamison har uhelbredelig kreft, og for at kona hans ikke skal sitte pengelens tilbake solgte han sponsorplass på kremasjonsurnen. Noen er bare tøffere enn andre. Mange bidro og plassen ble fort fylt opp. Dyrevernsorganisasjonen Peta benyttet anledningen til å slå et slag mot Kentucky Fried Chicken.
Aarons blogg er JudasForgiven, han er Judasforgiven på Twitter også.
the Return of Søviknes
Google har noe som heter Google Nyheter, der samler de nyhetsfeeds fra forskjellige aviser. Der kom jeg over følgende:
Døde Beibs (en smakløs post)
Det hender jo at man har sine melankolske stunder, nordmenn er jo kjent for å se mørkt på ting. På et kølsvart tidspunkt i livet mitt krabbet jeg drita full mot vannkanten med helt seriøse planer om å drukne meg. Og selv om jeg var langt unna å få det til grøsser jeg når jeg tenker på det. Jeg vært der. Og vi er mange som har vært der. Selvmord er en del av vår felles bevissthet, en av mange ting (spontanabort er en annen) vi ikke snakker om. Men alle kjenner noen som kjenner noen som.
I Sør-Korea har de derimot blitt nødt til å snakke om selvmord. Det har vært uungåelig. Så mange koreanske kjendiser har tatt seg selv av dage de siste par årene at den mest praktiske måten å presentere dem på nok er å lage en smakfull tidslinjepresentasjon. Vel, relativt smakfull.
Og dette er bare de jeg fant navn, bilde og årsak på i løpet av et par timers overfladisk research så det er godt mulig jeg har glemt noen (eller blandet sammen noen fakta, gudene vet at det er mye å holde styr på.
Grunnen til at dette kommer opp i dag er at Daul Kim ble funnet død i går i leiligheten sin i Paris. Hun ble visstnok regnet som supermodell (Ikke rart. Wow. Selv om femten kilo til hadde kledd henne), men mye viktigere er det at hun var en blogger. Og en ganske god en. I likhet med en god del av de andre på tidslinja klaget hun over voldsomt arbeidspress og i perioder slet hun med melankolien, men ellers hadde hun såvidt jeg kan se lite til felles med de andre elleve. Jeg tror ikke det er spesielt opplysende eller meningsfylt med alle disse døde koreanske kjendisene, det er bare en kuriositet. Morsomt, liksom. Ha. Ha.
Poenget er heller at jeg blir forbannet når den eneste grunnen til at jeg oppdager spennende mennesker med morsomme blogger er at de har tatt livet av seg. Hvem faen tror de at de er, egentlig? Hvis de syntes jobben var så fryktelig strevsom kunne de hoppe av! Bo under en bro! Gå på heroin! Flytte til Andes! Skrive en dårlig bok! Starte et talkshow!
I stedet sørget de med sitt kortsyn og sin selvopptatthet for å frata verden muligheten for deres selskap. Idioter. De skjønte ikke at det alltid er noen som savner dem. Og det spekuleres i at det har vært en viss smitteeffekt her; Choi Jin-Sil tok muligens livet sitt fordi noen ga henne skylda for at Ahn Jae-hwan tok livet sitt. Når selvmord blir et uttrykk for mote er menneskeheten i store vansker. Lemen? Små spraglete Einsteiner i forhold til oss.
Både i jobbsammenheng og ellers har jeg møtt mennesker jeg ikke fatter hvordan klarer å eksistere. Noen av dem har lagret opplevelsene sine bakerst i hodet og velger rett og slett å ikke tenke på det. Noen har opplevd at livene deres raser helt sammen og har klart å lappe sammen det verste og vakle videre. Noen fantastiske individer greier til og med å bruke det som var DA til å være enda mer takknemlige for hvor greit de har det NÅ.
Når de kan leve, så kan alle. Når alle kan leve, så kan du også. Husk det.
Fred Ut, Sønn 