Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “romero

FIlmer siden sist: Sjelen hans danser fortsatt

BAD LIEUTENANT: PORT OF CALL NEW ORLEANS

Humor er en subjektiv greie. I andre sammenhenger ville det bli sett på som rimelig upassende å le seg i hjel av en korrupt, amoralsk politimann som avslår å arrestere deg mot at han får alt dopet ditt (som han ikke trenger fordi han er påtent opp til ørene fra før) og har seg med dama (eller var det hora) di.

Men snuten spilles av en Nicholas Cage på sitt aller mest maniske og regisseres av en Werner Herzog på sitt aller mest infame (tenk Even Dwarfs started small eller den «dansende» kyllingen i Stroszek) er det vanskelig å la være. Jeg har lest mange anmeldelser av den for meg mest etterlengtede filmen i år (sammen med den fine Survival of the Dead), og de har snakket mye om at dette er svart, eksistensielt og Lynch-aktig merkelig, men lite om hvor hylende morsomt dette er. Cage er den morsomste politimannen siden herrene Pegg og Frost i Hot Fuzz.

Kanskje det bare er meg (og Fru Ut, som lo minst like mye som meg) det er noe galt med. Mannen selv har sagt at han ikke forstår ironi og i grunnen ikke eier humor. Dette er, i likhet med mange andre ting han har uttalt, helt sant og ren løgn på samme tid. Du får aldri meg til å gå med på at slutten både her og i Rescue Dawn er helt alvorlig ment.

I motsetning til mange andre auteurer er det svært spennende å følge Werner Herzogs pågående forhold til Hollywood. Hans tilnærming til faget sitt er filosofisk mer enn teknisk, et hårfint større budsjett og produksjonsapparat ser ikke ut til å ødelegge særpreget hans. Både denne og Rescue Dawn er umiskjennelig Herzogske i sin tilnærming til stoffet selv om det rent stilistiske er noe mer polert enn vi er vant til.

Uansett: HollywoodHerzog lager glimrende filmer. De er lettere å fordøye enn Fata Morgana eller Herz auf Glass, men ikke svakere. Det er for meg en stor overraskelse at Herzog så lekende lett skifter gir til å fortelle en historie med så mye framdrift som dette. Rescue Dawn var en mye mer stillferdig film. Denne gangen går det unna. De mer ekstremt Herzogske øyeblikkene er korte og minner oss om at hverken han eller vi trenger å ta selve historien så veldig alvorlig.

Det kunne vært interessert å vite hva som motiverer ham til å jobbe med såpass konvensjonelt materiale. Muligens leter han etter sin neste Klaus Kinski. Han er i hvert fall ikke redd for å jobbe med bråkebøtter som Christian Bale eller Val Kilmer. Og det er en god del Kinski i Nicholas Cages psykotiske dophue. Cage er ikke verdens mest fleksible skuespiller, men ingen kan vel gå av skaftet over halvannen time som ham.

Aldeles nydelig film. Et par iguaner til hadde gjort seg.

THE NOTORIOUS BETTIE PAGE

00-tallet var tiåret da man forsiktig kunne innrømme i sivilisert selskap at man slettes ikke hadde noe i mot å se bilder av nakne mennesker av motsatt (eller samme, hvis du svinger den veien) kjønn. Selv om internettet har gjort mye av pornografien styggere og enda mer kvinneundertrykkende dukket det opp en ny generasjon jenter som aldeles ikke hadde noe i mot å vise seg fram og ville banket driten ut av deg hvis du kalte dem undertrykte. Og som så mange andre digget de Bettie Page, miss Januar i Playboy 1955, berømt for sin figur og sine SM-bilder.

Denne fiksjonsfilmen forteller Betties historie uten å sensasjonalisere eller ta bort (bortsett fra at omhandler en avgrenset periode av livet hennes), og takket være en monumental rolleprestasjon av Gretchen Mol greier de å få fram både hykleriet rundt pornografi i femtitallets amerika (sjekk ut «amatørfotografene» som betaler penger for «aktmodeller», for eksempel) og hvordan Page opplevde det hele.

Naiviteten som skildres er påfallende, men troverdig. Det stygge hender henne før hun blir fotomodell. Som hun sier det selv: «Adam og Eva var nakne i Edens hage». Likevel er ikke dette noen forskjønning av bransjen. Betties fans framstilles som slibrige, lett nervøse pervoer som er livredde for å bli avslørt. Du kunne bli arrestert for mye mindre enn å like å bli bundet fast på femtitallet. Og

Overfladisk sett minner filmen litt om Ed Wood, en annen film om sympatiske folk i rare bransjer, begge er skutt i femtitallsstilig svart/hvitt også. Der Tim Burtons film ofte ofret faktaene til fordel for kunsten virker denne mer troverdig. Like kunstnerisk vellykket som Burtons film er den imidlertid ikke. Den føles samtidig lettere og gråere. Men det er en fascinerende historie som fortelles.

Og hva med en oppfølger? Etter årene filmen handler om levde Betty et liv som i følge wikipedia omfattet halvannet år på mentalsykehus og en gryende forståelse av sin status som til slutt fikk henne til å gå til skritt for å få noen vel fortjente slanter ut av berømmelsen sin.

Hun døde i 2008. En definitiv dokumentar er ventet i løpet av året. Denne funker fint så lenge.

DESSUTEN
Begge de to filmene over så jeg på Voddler, som er i ferd med å utvikle seg til et slags Spotify for mainstreamfilm. Bettie Page var gratis, Bad Lieutenant kostet 37 kroner å leie. Med utvalget til Voddler kombinert med Xbox Live, samt Mubi for kunstfilm, Snagfilm for dokumentarer og the Internet Archive for skikkelig gamle ting er det det mye som tyder på at DVD-hylla, de fysiske mediers siste bastion i det Utske hjem, bortimot slutter å vokse.

Min første langfilm på Mubi.com ble Adanggaman, en fascinerende film fra Elfenbenskysten om den delen av slavehandelen vi sjelden fikk se; hvordan lokale afrikanske stammer ble sendt over dammen i et maktspill mellom lokale høvdinger av tvilsomt kaliber. Enkelte sider av filmen føles litt amatørmessige, men hovedintrykket er at dette er den mest autentiske skildringen av denne delen av historien jeg får se noen gang. Viktig folkeopplysning.

Det ser ikke ut til at jeg noen gang får skrevet Lois Bunuel-artikkelen min, så jeg får nevne at jeg har sett Belle De Jour, the Milky Way og the Discret charm of the Bourgoisie til nå. Strålende saker. Har fortsatt halve boksen min igjen.

Barnefilm snurrer og går her til stadighet, repriserunder siden sist på Totoro, Kung Fu Panda og Ut Juniors nye favoritt, Det Regner Kjøttboller. Sistnevnte er offisielt utnevnt til reserve i årets Katakomber, så bra er den. Jeg har også dristet meg til å se et par episoder til av Vilse i Pannkakan, nå tror jeg ikke jeg tør mer. På skolen har jeg sett Markus og Diana, middels skuespillere reddes av fine løsninger ellers, en god historie og flott innsats av Robert Reierskog i hovedrollen. Hva skjedde med ham?

Ellers har Romeros zombier kommet i nye utgaver på blu-ray, Dawn of the Dead og spesielt Day of the Dead er ute i definitive versjoner. Jeg hadde ikke trodd det lot seg gjøre å få til en så pen versjon av filmen som var min absolutte favorittfilm i mange år. At Avatar derimot tar seg godt ut på blu-ray burde derimot ikke overraske noen. Synes den fungerte bedre ved andre titt, den er ikke fullt så enkel som jeg trodde.

Advertisements

En av filmene siden sist: Naar de døde vaagner og vaagner og vaagner

Survival of the Dead

George A. Romero, min store helt blant filmregissører er, i en alder av søtti, ferdig. Akkurat som mange andre kunstere i sin generasjon har han tatt steget bort fra det relevante og inn i sitt eget univers. I likhet med f.eks the Rolling Stones falt han av bølgen en gang på åttitallet, og selv om han leverer varene hver gang er det liten grunn til å tro at han presterer en ny Dawn of the Dead eller Martin.

Men George har fortsatt fans. Og vi vil mye heller at han slipper filmer som Diary of the Dead og Survival of the Dead hvert tredje år eller så enn at han IKKE gjør det. Og det kule med Romero i 2010 er at han er outsideren igjen. Han er i stand til å finansiere filmene sine hvis han lager dem billige nok, men de gjør verken han eller partnerne hans særlig rike. Det er liten tvil om at fyren gjør dette først og fremst fordi han har lyst.

For selv om tekstene hans ikke er like friske, produksjonen litt for glatt og et og annet gitarriff er løftet fra søttitallet rocker fortsatt Romero. Diary of the Dead var ikke katastrofen enkelte ville ha det til; den hadde klare svakheter, først og fremst et teatralsk, overskrevet manus og en unødvendig gimmick, men den hadde Romeros svarte humor og politiske brodd, og inneholdt en overraskende klar analyse av internettgenerasjonen. Den var modig i sin utnulling av Zombiemytologien Romero har skapt over flere tiår, og ga ham en mulighet til å begynne forfra.

Survival of the Dead (som fortsetter den nye zombieseriens trend med teite navn) følger en gjeng med soldater som har desertert noen dager etter zombieutbruddet. De var med i en liten sekvens i Diary. Omtrent som folkene i Zombieland (mer om den i en annen post) er de tøffe nok eller smarte nok til å holde seg i live, men de har ikke rukket å finne ut hvorfor. De bestemmer seg for å sjekke ut en øy der det tilsynelatende er ganske trygy, men zombiepocalypsen har gjort en generasjonslang konflikt mellom to klaner på øya grotesk og blodig.

Oppsettet har både deler av Dawn og Day i seg, (spesielt den opprinnelige versjonen av Day som ble drastisk skåret ned da budjsettet ble for lite), men stemningen er helt annerledes. Borte er metafilmkonseptet fra Diary også; deler av Survival ligner Land visuelt sett, men scenene på øya er noe helt annet. De er pur American Gothic (og en del av det som skjer ligner også litt på den fine b-slasheren med samme navn). Alt i alt føles Survival nesten som en slags western, og den litt styltete dialogen som skamferte Diary føles helt naturlig her.

Vår helt er en snillslem yrkesmillitær a la Roger i Dawn og Riley i Land. Ikke noe nytt der i gården. Men patriarkene på øya er karikerte og kulissetyggende, bare noen desibel under Daniel Day Lewis i There will be Blood. Det var tendenser til at karakterene var for brede allerede i Day, og i Diary var dette et problem. Men her fungerer det i sammenhengen.

Det gjør egentlig det meste her. Survival er mange hakk bedre enn forgjengeren, og Romeros nye mytologi blir adskillig mer interessant her. De filosofiske elementene er mer åpne her, det er mer å tygge på (unnskyld) når filmen er ferdig. At filmen som noen har påpekt ikke er det spor skummel er verken her eller der. Romeros filmer er sjelden skumle, bare morsomme, makabre, kvalmende, spennende og smarte.

Mye kan tyde på at zombiene blir også fortere smarte (her har vi til og med en som rir på hest) denne gangen, og at dette universet vil bevege seg i andre retninger enn det forrige.

Romero har sagt at han aldri blir lei av zombier, bare av produsenter. Jeg håper at kritikken ikke tar endelig rotta på ham denne gangen og at han fortsetter å levere filmer som dette i mange tiår.


Njusflæsj #1

For noen år siden hadde jeg en fast nyhetsspalte, hovedsaklig om film. Akkurat i dag hadde jeg bruk for den igjen, hovedsaklig på grunn av diverse skamløs selvpromotering. Så her er dagens njusflæsj.

JULA ER REDDET!

Den patetisk tynne boka «Fred Ut, Sønn» er nå revidert med færre skrivefeil, femten sider med nye artikler fra i høst og ny bakside. Takk til Anne, den eneste som til nå har kjøpt den. Ditt eksemplar er det eneste i verden av førsteutgaven ved siden av mitt, som er fullt av streker der Fru Ut har funnet skrivefeil. Boka er nå non-profit, noe som har gjort den ørlite billigere, og PDF-versjonen er nå GRATIS. Så alle dere som ønsker dere PDF-filer til jul vet nå hva dere får. Last ned eller kjøp HER. Alle som måtte være i slekt med meg kan la være, siden faren for at dere får den til jul likevel er overhengende.

USA!USA!Etc.

Elevene mine hadde prosjekt forrige uke, og de blir sikkert glade hvis dere tar en tur innom NETTSIDEN vi satte sammen. Den er nesten like fin som ørene til Barack Obama. Kosegutten.

THUNDER ON THE HORIZON /STOPPED BY THE MIGHTY RIVER / AND SUCKED THE DAMN THING DRY

Det er tid for TORDENBLOGGEN igjen. Så stikk bortom og stem. Gjerne på meg, men særlig på de kjekke menneskene i spalten du ser til høyre akkurat nå.

OG TIL SLUTT: DEN OBLIGATORISKE GLADSAKEN:


Det viser seg at den foreløpig bare heter …Of the Dead, at den foregår på en øy, og at minst en person fra Diary of the Dead dukker opp igjen. Alt tyder på en sprekere film enn Diary, med mer action, intet førstepersonskamera, ingen kjip voiceover og et mer solid plot med ideer muligens delvis hentet fra det legendariske originalmanuset til Day.





Filmer siden sist: Fire konger, en skuffelse og en ku – nesten juleevangeliet!

The Orphanage


Noen hopper i strikk, noen ser the Orphanage.

Jeg elsker filmer som denne fordi de utfordrer grensene våre for hva vi takler av lek med psyken vår. Blod og tarmer er underholdende nok, spesielt utført med et snev av humor, men den ekte skrekkfilmen er den som  sender deg under stuebordet i ren panikk. Skal den tåle gjensyn må den i tillegg en historie verdt å fortelle. Bølgen med asiatisk skrekk for noen år tilbake fant denne balansen, spesielt  Ring-filmene. Fjorårets Pan´s Labyrinth var en nydelig grøss/fantasy/drama/krig-hybrid som tok den skumle filmen i nye retninger. Pan-regissør Guillermo del Toro visste hva han gjorde da han tok El Orfanato og dens skaper Juan Antonio Bayona under sine vinger.

Likhetene mellom filmene er mange:  Begge har en elegisk undertone, en genuint fengslende historie og aldeles nydelige bilder, musikk, skuespillerprestasjoner og spesialeffekter. Begge har en knusende, styggvakker slutt (the Orphanage er den første skrekkfilmen noensinne som har fått meg til å grine!). Begge har spansk tale.

Men der Pans Labyrinth var et klassisk eventyr av den mørke sorten er Barnehjemmet en mye klarere skrekkfilm. Den er rett og slett dritskummel der det trengs, skumlere enn noe jeg har sett på årevis. Ikke bare er det en fem-seks enkeltsekvenser her som kan måle seg med klimakset fra Ring eller Noenharsittetistolenmin-sekvensen fra the Eye, den handler også (som Dark Water) om noe så psykologisk knusende som å miste barnet sitt, bokstavelig talt.  Har du (som meg) unger å passe på er det marerittet ditt som utspiller seg. Har du opplevd å miste et barn i virkeligheten tror jeg du rett og slett må la være å se denne filmen.

Likevel er det skjønnheten i den som virket sterkest på meg. I billedlig uttrykk, i konstruksjon, i historiefortelling, i skildringen av skjebner er dette aldeles nydelig. Del Toro har jobbet i tiår for å kunne lage en film som Pan mens dette ufattelig nok er Bayonas spillefilmdebut. Her
har vi et talent det blir utrolig spennende å følge videre. Allerede på første forsøk har han begått en umiddelbar klassiker og en av årets aller beste filmer.

Martin


Og så har vi Martin, da. Helt motsatt av alle vampyrfilmer, motsatt av gjennomildogvannhistorier som Orfanato. George A. Romero regner denne som en av sine teknisk og kunsterisk mest vellykkede filmer, og det er ikke vanskelig å være enig. Likevel har de færreste sett Martin, og Romero er fortsatt han med zombiene. Synd.

Martin er en litt sjenert, muligens mentalt redusert ung mann som flytter inn hos onkelen sin fordi han etter sigende er en mer enn åtti år gammel vampyr som sendes fra familiemedlem til familiemedlem for å skjule slektens skam. Han bruker barberblader til å drepe sine ofre etter å ha gitt dem sovemedisin i sprøyteform. Han voldtar dem (som oftest) og suger blod av dem. I gjerningsøyeblikket ser han seg selv som helten i en langt mer romantisk historie. Eller er det flashbacks vi ser? Romero lar oss bestemme selv. En trestake i hjertet fungerer jo uansett.

Filmen om Martin er en stillferdig studie i forfall. Den lille byen han flytter preges av arbeidsledighet, fraflytting, forgubbing og forurensing.  Alt faller sakte i grus i denne filmen. Onkelens overtro, Martins spredte forsøk på å fungere i verden, kusinen(spilt av Christine Forrest, senere Romero)s forhold (til en fyr spilt av Tom Savini), selve byen. Synd.

I en scene ser Martin lenge på at en kran slipper bilvrak ned i en knusemaskin. Mer er det egentlig ikke å si.  Dette er mørke, triste greier, men Romeros allestedsnærverende ironi (han dukker selv opp i en liten rolle som prest) punkterer melankolien og John Amplas´imponerende rolleprestasjon fører til at vi faktisk sympatiserer med Martin, selv om han enten er en sjuk jævel eller en demon fra helvete.

Martin var opprinnelig rundt to og en halv time lang, men en snau time med atmosfære forsvant i klippen, og den eneste kopien av den opprinnelig svart/hvite regissørkutten har noen rotet bort. Synd.

DESSUTEN

Dark Days er en dokumentar om et lite samfunn hjemløse krackhoder som bor i New Yorks undergrunn. Den er fengslende fortalt, stilig filmet (ofte av uteliggerne selv) og har noe så sjeldent som en ordentlig lykkelig slutt. En triumf av et grasrotprosjekt.

Kung Fu Panda som jeg, til tross for gode anmeldelser, ikke hadde store forventninger til. En stor positiv overraskelse. Vi skriver november, og til nå i 2008 er både den beste kampsportfilmen og den beste sf-filmen amerikanske, animerte og kommersielle suksesser. Hvem skulle trodd det? Dere som ikke har unger må passe på så dere ikke går glipp av denne.

Vexille er en særdeles vakker Japansk anime regissert av mannen bak Ping Pong, en av de femten beste filmene jeg vet om. Teknisk er den vidunderlig, men heller ikke denne gang matches den utrolige animasjonen med en god historie.

Mamma Mø og Kråka er barnefilm basert på bøkene om Mamma Mø. Det er jo gøy med kuer som klatrer i trær, men det er jo ingen historie her. Kråka er dessuten den mest irriterende skapningen på lerretet siden Jar Jar Binks. Hopp langt over.