Filmer siden sist kortfattet Ornitologisk orientert megadessutenedition (K minus 4 dager)
Buppa Rahtree: Flower of the Night
Den kraftigste Asiaskrekkbølgen fra et snaut tiår tilbake har vel lagt seg nå, men ennå dukker en og annen perle opp. Denne er fra Thailand og kan vel ikke regnes i sjangrens øverste divisjon, men er likevel fin. En ung mann forfølger en sjenert jente med hensikter som først virker tvilsomme, så edle, så tvilsomme. Jenta dør under skikkelig fæle omstendigheter og blir til et ordentlig grettent spøkelse.
I blokka hennes bor det stort sett bare komikere, så når vi kommer hit i filmen og den egentlig skulle bli skikkelig skummel skifter den gir og blir til en slags buskiskomedie, med fæle parodier på Exorcisten og kinesiske hoppendevampyrfilmer. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de fleste i det etterhvert ganske store perongalleriet har minst to og i blant tre dimensjoner, faller ikke filmen fra hverandre. I hvert fall ikke helt .
Rahtree har det mest interessante og menneskelige spøkelse siden Ringu-filmenes Sadako, og hun trengte tre filmer. Men når du hele tiden vet at det fæle spøkelset er ei søt skolejente som hadde et skikkelig råttent liv er det ikke lett å bli skremt. Fin twist på slutten, dog. Det er laget to oppfølgere, jeg er ganske sikker på at de er skikkelig dårlige.
Sparrow
Johnnie Tos filmer er som Eldorados Frokostjuice. Hvis du bruker tid og penger finnes det sikkert noe som smaker enda bedre, men det er alltid digg. Denne gangen er gangsterne byttet ut med lommetyvmestre og stilen er nesten Amelie-aktig. Finfint. Soundtracket er et av de fineste jeg har hørt på lenge.
Judex
Mere fjærkre (duer spesielt, og noen fine fuglemasker), denne gangen i regi av George Franju (han med Les Yeux Sans Visage). Dette er en hyllest til Feuillade (fransk stumfilmregissør) og historien er nesten i Diabolik-land. En hevner i hatt og kappe forsøker å få en aldrende bankmann til å angre sine (svært mange) synder, med mange tvister og som resultat. En utrolig stilren film med stumfilmske fadeouts og mellomtitler. Få filmkunstere lager så vakre enkeltbilder som Franju, dette grenser til å være en MåSefilm.
Yatterman
Takashi Miikes Yatterman var derimot bare tøys og tull. Denne er basert på en supercamp TV-serie fra søttitallet, og Miike harselerer med dette (Skurkene og heltene møtes for å slåss en gang i uka). Som i den langt kulere Great Yokai War blandes uskyldig og veldig voksen humor på lett perverterte måter, det er lett å bifalle. En scene med dialog på norsk (!) trekker også opp, men alle gode hensikter i noe som mest ligner Disneys LazyTown-serie på enda mer ecstasy. Unngå.
Night of the living Dead: Reanimated
er en crowdsourcet remix av St. Georges klassiker. Et par hundre amatører har animert, tegnet på og laget sokkedukker av filmen og presenterer dette over det originale lydsporet. Dette er godteri for folk som meg men er desverre ikke 100% vellykket, spesielt fordi bruken av statiske tegninger overdrives. Så lenge ting animeres er dette moro, men se selvfølgelig originalen først.
End of the Century: the story of the Ramones
Fint band. Spennende personer. Døll film. En god historie, kjedelig fortalt.
Massakerteater
Fred Uts Filmpod #004 – Massakerteater
Ny konkurranse, litt lettere denne gangen. Du kan vinne den helt ålreite Bollywoodfilmen Satya, eller bare heder og ære hvis du ønsker det. Du må rett og slett kjenne igjen filmene fru Ut og jeg har massakrert. Svar sendes til gigaloffALFAKRØLLcTOiDOTTnett. Med unnskyldninger til geniene på Filmspotting, som kom opp med dette konseptet.
Sukiyaki Western Django
Som er akkurat så morsom som den høres ut, og anbefales på det sterkeste. Samuraiwestern med skuespillere som snakker engelsk uten å kunne språket. En del hissige actionøyeblikk og mye humor. Det er ikke meningen at dette skal tas alvorlig; en klok fyr skrev at Takashi Miikes versjon av satire går ut på å sette en spotlight på det han skal kødde med for så å stikke det med gaffel. Stiligere easternwestern enn denne kommer ikke jeg til å se i år. Trailer.
Battlestar Galactica: Razor
Solid, overraskende kompleks, spennende og ekstremt grim sidehistorie som vel ikke hadde trengt å eksistere. Men jeg er glad for at den gjør det. Den foregår før sesong tre, for de som lurer. Trailer.
Satya
Første halvdel av denne gangsterfilmen fra en av Bollywoods storheter, RamGopal Varma, er et mesterstykke: En klassisk slikblejeggangster-historie som på sitt beste kunne ha vært laget av en indisk Scorsese. Så kommer den obligatoriske kjærlighetshistorien, og etter omtrent to timer drukner filmen i klisjeer. Karakterene er interessante hele veien, slutten passende tragisk og enkelte scener i andre akt er på nivå med innledningen. Men alt i alt er dette bare nesten. Minus for et veldig irriterende soundtrack, og da mener jeg ikke sangnumrene. De er fine.
Fred Ut, Sønn 