Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
Rekviem for et dødt tre
De ligner likposer, sekkene som nå ligger oppunder garasjetaket mitt. Og det føltes litt sånn å legge dem der også. Hver gang man flytter (eller tømmer et kott slik jeg gjorde i går) dreper man litt av fortida si, enten nådeløst ved å kaste den i containeren eller ved å la den sakte råtne bort i kjelleren eller på garasjetaket.
Dette er de fysiske medienes bakside: når boka er lest tar den plass, uansett hvor godt den lukter eller hvor pen den er. Jeg ønsker ikke-fysiske bøker, filmer og plater velkommen. I fremtiden trenger jeg ikke kaste så mye. I fremtiden trenger jeg ikke forbruke så mye. I fremtiden trenger jeg ikke lide så mye.
Noen få bøker får plass på de nye hyllene; det er de som har oppslagsinformasjon som ikke er lett tilgjengelig på internett eller bare er artige å bla i. Noen (de tynneste og mest tøysete) er plassert i en hylle på do. Et lite utvalg (våre signerte Clive Barker, Neil Gaiman, Jan Erik Vold og Harry Knowles, de 10-15 beste bøkene jeg vet om, Fru Uts hobbybøker) puttes nennsomt i plastbokser og skal få komme fram igjen hvis vi noen gang får plass til enda en bokhylle i stua, den skal muligens utvides om et år eller to. Noen få gir jeg til skolebiblioteket i et håp om at en eller annen avansert ungdomsskoleelev skal snuble over No Logo eller Fight the Power og skjønne litt av greia. Men hvilken fjortis bruker skolebiblioteket til noe annet enn å gjemme seg?
Resten går i body bags i garasjen, de som ingen vil ha og det gjør for vondt å kaste. Mora mi har barnebøkene mine på sitt garasjetak, de av dem som Ut Junior og Frøken Ut neppe blir interessert i og som det gjør for vondt å gi bort. De kommer aldri til å få plass hos meg. Kanskje har de råtnet allerede.
På garasjetaket mitt ligge bøker fra så sent som 2008; bøker jeg har plukket ut på amazon og betalt gode penger for og ventet på i tre uker fordi de har blitt liggende i tollen litt for lenge. Bøker jeg har slitt med å få tak i, tilbrakt uker sammen med og så plassert med andakt i hyllene på kottet som jeg bare litt ironisk likte å kalle biblioteket, og som nå altså tømmes for å utvide barnerommene.
Papirboka som standardmedium ligger for døden. Jeg leste en flott artikkel som forklarte hvorfor den vil leve videre hos spesielt interesserte, litt slik som DJ-ene og fanatikerne holder vinylplata i live, men for gjennomsnittsbrukeren slår den følge med VHS-filmen (og jeg orker nesten ikke å tenke på at jeg plasserte 200 VHS-filmer, TI ÅR med samling, i gjennvinningshallen på fyllinga i dag), CD-en (hyllene er tatt ned, platene er lagt i mapper, det viktigste er lagt til i iTunes, resten finner jeg på Spotify) og Kassetten (mine er kastet for lenge siden).
Dette er av det gode. Huset mitt trenger ikke lenger å bli fylt opp med TING jeg ikke har plass til. En bok er ikke papir. En sang er ikke en CD. En film er ikke en DVD.
Men likevel gjør det vondt.
Da jeg var liten var jeg ekstremt nærsynt, men fordi jeg også hørte dårlig tok det noen år før noen oppdaget det. Jeg lærte å lese med nesa tre og en halv centimeter fra papiret. Favorittboka mi var en faktabok fra Aschehoug, den het Fiskenes Liv. Jeg pleide å imponere naboene med fakta som at Avtrekkerfisken har det flotte navnet Humuhumunukunukuapuaa på Hawaii.
For et par år siden arvet Ut Junior Fiskenes Liv. Jeg satt og bladde i den en dag, og av en eller annen grunn tok jeg den opp til nesa og luktet på den.
Lukta av Fiskenes Liv nådde hjernen min for første gang på nesten tretti år.
Jeg begynte å gråte. Dette er den sterkeste nostalgiopplevelsen jeg noensinne har hatt (husk at jeg ikke så så mye av de første årene mine).
Nå er det ikke lenge før jeg glemmer meg og legger den på garasjetaket, enda man alltid har plass til EN bok til. Da vil barndommen min endelig være over.
Noen ganger lurer jeg på om jeg er sjuk i hodet. Noen ganger vet jeg helt sikkert at jeg er det.
En ikke helt utypisk torsdag ettermiddag:
Jeg ramler inn av døra, litt svett og irritert fordi bussen av en eller annen grunn stoppet to holdeplasser for tidlig fordi bussjåføren måtte snakke med en eller annen i mobiltelefonen. Irritasjonen ligger som en snerk på toppen av sinnet jeg hadde med meg hjem fra jobb. Barna mine var skikkelig jævlige mot hverandre i dag og det er få ting som gjør meg mer sint.
Men nå har jeg jo endelig kommet hjem. Det aller verste var egentlig at jeg la igjen iPoden på skolen og holdt på å dø i kvarteret på bussholden mens jeg ventet på bussen uten noen ting på øret. Dette høres kanskje ikke så alvorlig ut for deg, men for meg er mp3spilleren en av flere ting jeg bruker for å holde nikotinspøkelset på avstand.
Så jeg har som sagt kommet hjem og begynner å lete etter iPod Shuffle´en jeg har i reserve. Jeg tenker at jeg kan gå en lang tur med bikkja og MacBreak Weekly eller Le Show. Når jeg kommer innom på kjøkkenet kaster jeg meg instinktivt over kjøkkenskapet og hiver i meg et par pepperkaker. Trøstespising har ingen heldig innvirkning på vinterformen, men noe må man jo for faen gjøre.
Etter å ha rotet litt rundt i stua kommer jeg på at Ut Junior har lånt shuffle´en. Da kan den være hvor som helst. Grrr. Jeg roter rundt i noen skuffer og DER ligger jaggu pakka med Lucky Strike som Inge la igjen for noen måneder siden.
Jeg tar den opp.
Jeg ser på den.
Lenge.
Den lukter godt.
Veldig godt.
Så setter jeg meg ned og begynner å skrive dette i steden. Jeg klamrer meg til laptopen selv om kone og barn og bikkje kommer hjem og har vært på skøytebanen og hos dyrlegen og brukt resten av pengen sine på allergitest av bikkja og er veldig sultne og egentlig sikkert lurer litt på hvorfor jeg ikke har begynt på middagen og hvorfor jeg ser litt rar ut.
Jeg spør Ut Junior om shuffle´en. Han spør fru Ut som mener den ligger i den øverste skuffen i skjenken, der røykpakka ligger.
Og siden jeg ikke har skrevet mer kan ting tyde på at jeg fant den der.
Greide meg gjennom denne dagen også.
Fred Ut, Sønn 