Filmer siden sist: The cursory reviewing of several films I´ve seen lately by the coward Fred Ut
The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Novellen Karen av Alexander Kielland er en av mine personlige favoritter. Der presterer forfatteren å fortelle en historie ved bare å bruke skildringer. Historien som fortelles foregår i leserens hode, men er ikke skrevet ned i novellen, et litterært mesterstykke. I denne filmen er det tvert om. Den ytre handlingen er svært enkel i en film som er nesten tre timer lang, men den egentlige historien fortelles i naturskildringene, i blikkene hovedpersonene sender hverandre og i hvordan ting sies. Ikke hva som blir sagt. Jeg har ikke sett på manuset, men det kunne være spennende å lese det for å finne ut hvor mye av fortellingen som var festet på papiret i utgangspunktet.
Samtidig er filmen møysommelig i sin troskap til tidsperioden, og de mer bisarre sidene ved historien, som at Robert Ford reiste rundt på amerikas teatre og gjenskapte skytingen av Jesse hundrevis av ganger og at Jesses kropp ble lagt på is og sendt på turne blir tatt med. Dette var merkelige tider i underholdningsbransjen. Ikke rart filmmediet ble til noen år senere; folk gadd ikke se på liket av Jesse James i all evighet. Og kanskje kunne man ikke regissør Andrew Dominik fortelle denne historien på noen annen måte hvis man ønsket seg en viss autensitet. Dette er en fortelling om å bli voksen, om å være feig, om å riste av seg idolene sine og om å elske og bli skuffet, man hadde ikke ordforråd for slikt på 1880-tallet.
Av de tre-fire filmene fra fjoråret som fortjener en plass blant filmhistoriens klassikere er kanskje dette den beste, en stillferdig ikke-western med ruvende rolleprestasjoner fra alle de involverte. Brad Pitt kommer heldig fra det som en rakker hvis glis har stivnet og blitt psykotisk, men det er folkene rundt ham, spesielt Casey Affleck, som gjør all den tunge løftingen. Vidunderlig fotografering av kalde vinterlandskaper og et vemodig soundtrack fra herrene Nick Cave (som dukker opp i en bitteliten rolle) og Warren Ellis gjør dette til den beste avlivingen av cowboymyter jeg har sett. Men nå trenger vi en ikke-ironisk dyrking av de samme mytene hvis sjangeren skal overleve i hundre år til. Det er begrenset hvor mange ganger man kan drepe en filmsjanger før den faktisk dør.
DESSUTEN:
Boondocks sesong 2 starter knallsterkt med sedvanlig flerrende satire, denne gangen om å gå på kino. Ikke mange animasjonsserier topper dette, det måtte i så fall være Futurama. The Beast with a Billon Backs var helt ok, men likevel noe av det svakeste Groening, Cohen og kompani har produsert til nå. Neste film, fantasy-parodien Bender´s Game blir nok bedre.
Doctor Who sesong 3 har en god del hvileskjær, men episoden Blink er den beste noensinne. Nå angrer jeg på at jeg brukte doktoren i fjorårets katakomber, for denne er mange hakk bedre. Gleder meg veldig til å skremme Fru Ut. Og nå forsto jeg endelig hva denne posten hos Cortex Feed var for noe rart.
Ellers har det blitt noen repriserunder. Predator 2 er og blir en undervurdert liten perle med en manisk Danny Glover og tøffe rastagangstere. Austin Powers: International Man of Mystery og Nacho Libre får meg begge til å le høyt og lenge selv om jeg etterhvert har sett begge ganske så mange ganger. Alvin and the Chipmunks er overraskende grei barneunderholdning og Ut Jrs nye favorittfilm. Men straks han kan lese er det slutt på infernalsk norsk dubbing. Fysjom. Den første timer er filmen riktig så søt, men klisjeene sniker seg inn. Morsomt å se temaet rusmisbruk i musikkbransjen (ekorn på espresso) behandlet i en film med så lav aldersgrense.
Filmer siden sist: Ursula Andress spiser broren sin
Slave of the Cannibal God
Den kanskje beste artikkelen jeg har skrevet her handlet om mondofilm, en slags liksomdokumentarisk blanding av ekte og iscenesatt galskap, ofte av bestialsk natur. Mondofilmens suksess (i starten var den helt stueren, gikk på norske kinoer og ble til og med Oscarnominert!), viste at det fantes et publikum for ekstrem tortur og lignende som var mye større enn en skulle tro, og regissørene av europeisk exploitation kastet seg på bølgen. Man tok scenene med ritualer og annet rart som «primitive» urfolk bedrev fra mondofilmene, dramatiserte dem og pakket dem inn i mer tradisjonelle fortellinger om den hvite manns eventyr i jungelen. Resultatet ble kannibalfilmen.
Kannibalfilmen hadde glansperioden sin fra midt på søttitallet og et drøyt tiår frem i tid. Den mest kjente filmen i sjangeren er Cannibal Holocaust, beryktet blant annet fordi regissør Ruggero Deodato ble arrestert ikke lenge etter premieren. Myndighetene trodde han hadde laget en snuff-film. Det var ikke tilfelle, men som i enkelte av mondofilmene drepes dyr på ordentlig for å lage den rette stemningen. Cannibal Holocaust er også en av de første filmene som påberoper seg å være laget av funnet film, på samme måte som Blair Witch Project, Cloverfield og Diary of the Dead. Et par venner av meg så den uklipte versjonen av Cannibal Holocaust, og det traumatiserte dem såpass kraftig at jeg har stått over. Slave of the Cannibal God er derimot en av de snilleste i sjangeren, og siden min versjon (fra denne boksen) i tillegg var barbert med nærmere ti minutter tok jeg sjansen på å se min første kannibalfilm. Sånn at dere slipper.
Ursula Andress (som er akkurat like fin som da hun steg opp av havet i Dr. No omtrent femten år tidligere) har mistet mannen sin i den Guineanske jungelen, og reiser med broren sin og et lokalt reisefølge for å finne ham. Underveis stopper de for å kikke på dyr som sakte spiser hverandre (enkelte på nettet har reagert på en scene der en ape fores til en slange, i min versjon var dette omtrent som Animal Planet), og de innfødte snitter opp magen på en iguan og drikker blodet dens for å blidgjøre gudene. Ursula glemmer tydeligvis etterhvert hvorfor hun er i jungelen i utgangspunktet, for hun faller for et av ekspedisjonsmedlemmene. Og det var nok like greit, for det viser seg at en huleboende kannibalstamme har spist ham og stoppet ham ut. Og nå er de sultne igjen.
For fans av sjangeren er dette sikkert en strålende film. Den er kapabelt skrudd sammen, stemningen er akkurat så sleazy som den sikkert skal være, og det er flere enkeltsekvenser her som er spennende. Den voldsomme barberingen sparte meg for en del kvalme greier og snøt meg for mye Ursula, men den gjorde også at det er fort gjort å miste tråden noen steder. Likevel var det overraskende mye underholdning i denne, i hvert fall når man er i humør til å se noe som er litt drøyt.
Må du på død og liv se en kannibalfilm ville jeg gått for denne, men det er likevel vanskelig for meg å se vitsen med denne sjangeren. Den har dødd en sakte død de siste par tiårene, selv om så forskjellige filmer som Apocalypto og Indiana Jones & the Temple of Doom låner småting. Jeg tror ikke vår kultur har blitt fattigere av den grunn.
Dessuten
Blindpassasjer, Bing og Bringsværds riffing over 2001/Alien, og norges hittil eneste tunge SF på film, er obligatorisk for fans av sånt, til tross for tregt tempo og litt merkelig dialog her og der. Scenografien går engelsk sf som (gamle) Doctor Who og Blakes 7 en høy gang. På tide at noen lager noe mer sånt.
Cry-Baby er John Waters´mest kommerse og beste film. Jeg bruker den når jeg skal forklare folk hvorfor jeg hater Grease så intenst; kulere, tøffere, morsommere og bedre tonesatt. Digger denne.
I´m Your Man er en kanskje litt for uforbeholden hyldest til Leonard Cohen, med flotte opptredener fra familien Wainright, Nick Cave, Beth Orton med flere. Far sjøl setter imidlertid alle til veggs, med U2 som backingband. Mannen fortjener imidlertid et fyldigere portrett med mindre heltedyrkelse.
Og Lazarus graver
DIG, LAZARUZ, DIG! Er omtrent femtende plate fra Nick Cave & the Bad Seeds, og sakte men sikkert graver Cave og hans stadig skiftende følgesvenner seg ut av melankolien som nesten kvalte ham på slutten av nittitallet. De siste årenes Cave-plater har vært ujevne forsøk på å finne igjen noe av galskapen som preget produksjonene hans fram til og med Let Love In, og det sier noe om mannens geni at resultatet aldri har vært uinteressant, og sjelden dårlig. Selv den ganske så kjipe Nocturama-plata har for eksempel fantastiske Babe I´m on Fire (del 1, del 2, sjekk goth-parodien med Caves tidligste plater under armen! Mannen har aldri likt sortkledde). Forrige Bad Seeds-plate, Abbatoir Blues / the Lyre of Orpheus, var strålende, men hadde noe kontrollert over selv sine aller beste øyeblikk, og fjorårets Grinderman-prosjekt var tøft, men litt lett innholdsmessig. Men vi er vel mange som har hatt No Pussy Blues i blant.
Ikke at man skal avskrive ballade/salme/poet-Cave, ingen andre kunne skrevet noe så vakkert som As I sat sadly by her Side eller Into My Arms, og han har laget slike låter i hele sin karriere, det er bare det at de aller beste platene hans etter mitt syn er de der man merker at han opererer uten sikkerhetsnett. Det er en nerve i Nick Cave på sitt beste, i tillegg til de litterære og musikalske kvalitetene som alltid er der. Jeg glemmer aldri første gang jeg hørte Do You Love Me, for eksempel; et inferno av lidenskap, en orgie av orgel, helt ulikt noe the Bad Seeds hadde begått tidligere.
Det er snart tjue år siden jeg kjøpte min første Nick Cave & the Bad Seeds – plate (vakre og melodramatiske the Good Son, den med the Weeping Song), så jeg må vel kunne beskrives som blodfan, selv om det var folk som mente han var blitt for kommersiell allerede da. Selv om jeg alltid finner noe fantastisk krever jeg både både gammel galle og nytt blod av en ny Cave-plate. Innfrir Lazarus?
Tja, egentlig gjør den det, selv om det ikke er alt jeg liker her. Tittelsporet er helt fantastisk, den tøffeste singelen fra Caves hånd i manns minne, med en kombinasjon av humor, galskap og lett funky støy av den typen the Bad Seeds alt for sjelden får kreditt for. De siste platenes enklere rockekomp blandes med tekster som høres nesten improviserte ut (det var mange år siden sist!) og resultatet kan best beskrives som friskt. Mine favoritter til nå i tillegg til tittelsporet er Moonland, en skittenfunky slektning av Slowly goes the Night og Red Right Hand, og Night of the Lotus Eaters, der lunta tennes på, brenner, brenner, brenner og brenner litt til og aldri eksploderer. Og det gjør ingenting, selv om jeg satt og ventet på en gitarsalve fra Blixa Bargelds som selvfølgelig aldri kom, siden han er i eksil. Han hadde gjort seg på denne plata.
Det er en del reint kødd her, spesielt We Call upon the Author to Explain (full av seg selv, uinteressant) 0g More News from Nowhere som gjør at det finnes minst ti Nick Cave-plater som er bedre, men etter å ha hørt denne tror jeg gutta fortsatt har klassikere inne. Og denne plata kommer til å låte aldeles fantastisk live. Fri for mørke, melankoli, gud og helvete blir det spennende å se hvor veien går videre.
NICK CAVES FEM BESTE SKIVER (imo)
1) THE FIRSTBORN IS DEAD (1985)
The Bad Seeds har flyttet til Berlin, og Caves tekster er fulle av blues, gospel og smerte. Tupelo, en bibelsk gjenfortelling av Elvis´fødsel OG en John Lee Hooker-cover på samme tid er hans kanskje største øyeblikk. Wanted Man (mest kjent med Johnny Cash), Knocking on Joe (om fanger som brekker fingrene for å slippe å jobbe), Blind Lemon Jefferson og den muligens litt selvbiografiske Black Crow King er på samme nivå.
2) YOUR FUNERAL…MY TRIAL (1986)
Galskap fra ende til annen. Her spilles det på brannslukningsapparater, Caves tekster er på sitt mest paranoide og balladeøyeblikk som Sad Waters føles som oaser i ørkenen. Jack´s Shadow, om en mann som forfølges av skyggen sin, er min favorittlåt fra Nick Cave & the Bad Seeds. Mørke, galskap, en utrolig fortellerkraft og kølsvart humor kompet av de tøffeste bandittene på kloden: alt er her.
3) LET LOVE IN (1994)
Andre plate i Sao Paolo. Full av farger der Firstborn er i svart/hvitt. Tullete pønklåter som Jangling Jack (do da do do da do!) dukker opp med jevne mellomrom heretter. Caves mest umiddelbare plate, med monsterhiten Red Right Hand, Loverman og de to delene av tittelsporet som høydepunkt. Og Lay Me Low! Sånn vil jeg ha begravelsen min!
4) TENDER PREY (1988)
Det er meningsløst å operere med ord som objektivitet når man snakker om musikk, men det er fristende å kalle denne den objektivt beste plata. Den har uforlignelige the Mercy Seat, herlige Up Jumped the Devil, Deanna (den første Bad Seeds-låta med standard Backbeat og en forgjenger til mye av Dig, Lazaruz Dig!), de bibelske City of Refuge og Mercy, og balladene New Morning og Slowly goes the night. Balansen mellom de forskjellige delene av Caves reportoar er tilnærmet perfekt. Jeg liker bare de over bedre.
5) B-SIDES & RARITES (2005)
Dette er juks, selvfølgelig, men mange av de absolutte favorittlåtene mine finnes bare her, blant annet The Ballad of Robert Moore and Betty Coltrane (B-siden på Kylie-singelen), God´s Hotel, Little Empty Boat og I´ll Love You till the End of the World (fra filmen).
Kort liten ode til den sorte Kråkekongen
FILMER SETT SIDEN SIST: Kung Fu Hustle (Fru Ut go herr Gisholt lo seg fillete, og jeg må innrømme at den råkket brakka mer andre gangen. Anbefales!)
FRED UTS SKIVEANBEFALINGER 2005 #2
NICK CAVE AND THE BAD SEEDS – RARITIES AND B-SIDES
Jeg holder plateanmeldelsene til et minimum i denne bloggen, siden de to som leser den ikke er interessert i hvor bra jeg synes Dizzee Rascal er, men noen ord om årets viktigste skive: Nick Cave er Gud, og hvis du ikke har alle singlene, alle skivene på CD eller har brukt like mye tid på internett på å grave opp rariteter er det MASSE her du ikke har hørt før, selv om du skulle være fan. For meg personlig var det morsomste med denne 3cd-boksen at jeg omsider fikk høre den ep-en som staben på (jeg tror det var) Innova i Skien snøyt meg for i 1990. Den skulle fulgt med eksemplaret mitt av The Good Son på vinyl, og den inneholdt morsomme akkustiske versjoner av The Mercy Seat, City of Refuge og Deanna f men «de klarte ikke å finne den»… Særlig. Jævler.
Herr Moen kom på et lite besøk, mer senere.
Fred Ut, Sønn 