Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “hiphop

Littegranne skummelt og littegranne whikki wha whoaw

Carnival of Souls (fargelagt versjon)

For meg starter skrekkfilmens gullalder med Psycho i 1960 og tar slutt med Dawn of the Dead i 1978. I større grad enn ellers var det lov å lage skumle filmer med både hjerne og tarmer, filmer som i tillegg til å ta nattesøvnen fra deg ville ha deg til å tenke, eller i det minste føle. Man kunne blande frykten sin med sex (Shivers, Rabid), politikk (Dawn of the Dead), kunst (Rosemary’s Baby, Martin, Carnival of Souls)og science fiction (Alien). Man kunne bruke så ekstreme virkemidler man ville (Suspiria, Motorsagmassakre)og likevel ha sjanse til å nå et stort publikum (Excorsisten, Haisommer).

Carnival of Souls er en av de tidligste skrekkfilmene i glansperioden, og en av de mest underkjente. Criterion-DVD og høyt imdb-snitt til tross; filmen har ikke fått sin fortjente plass mellom Psycho og Night of the Living Dead i skrekkfilmenes skitne æreshall.

Likhetene med Night of the Living Dead er mange. Filmhåndverkere langt fra Hollywood (i dette tilfellet Utah) bestemmer seg for å lage skrekkfilm på minimalt budsjett (i svart/hvit), og fordi de ikke helt vet hvordan ting funker produserer de noe helt unikt. Mens Romero og (i hvert fall noen av) hans kumpaner etterhvert ble værende i spillefilmens verden vendte regissøren av CoS, Herk Harvey, tilbake til reklame og instruksjonsfilmer og ble der.

Hovedrolleinnehaver Candace Hilligoss gjorde heller ingen stor karriere, overraskende nok, for dette er hennes film. Hun er med i så og si alle scener og spiller ofte bare mot seg selv, en soloprestasjon på linje med Sigourney Weavers Ripley eller Bruce Campbells Ash. Rollefiguren hennes, Mary Henry, søker en ensom tilværelse som organist i Utah etter en slags trafikkulykke. Men de døde lar henne ikke være i fred.

Med sine lange, statiske sekvenser, monotone orgelmusikk og rare spøkelser er det lite av tradisjonell skrekkdramaturgi. Filmen er forsiktig i virkemidlene sine og lavmælt i sine forsøk på å skremme. Likevel er det flere sekvenser som får det til å kile i magen her enn i for eksempel Night of the Living Dead. Det er ikke monsteret i seg selv som får deg til å skvette, ei heller ikke øyeblikket det dukker opp. Det er følelsen av hjelpesløshet; monsteret er der, det har vært der hele tiden, det kommer, det har tenkt å ta sin tid, men det er ingenting du kan gjøre. Du er fordømt. Tenk sluttsekvensen i Ringu.

Versjonen jeg så er en nylig fargelagt en. Jeg må innrømme at jeg er litt svak for fargelagte svart/hvitt-filmer, sikkert fordi den første versjonen jeg så av Night of the Living Dead hadde grønne zombier (det ble selvfølgelig helt feil). De beste filmene jeg har drømt (jeg drømmer ofte skikkelig bra filmer som ikke fins) var fargelagte. Og Carnival of Souls kler sin nye utvaskede pastelldrakt perfekt, teknisk fint gjort er det også. Jeg likte den rett og slett bedre sånn. Disken har svart/hvitt-versjonen for de som ikke liker sånt. Og siden dette er en av mange fine filmer uten copyright kan du også se den (og du MÅ se den) for eksempel her.

Scratch

Ingen har til nå klart å lage en definitiv dokumentar om hiphopens historie, og kanskje er det for mye å bite over. Men ønsker du en innføring i DJing, scratching og turntableisme er dette filmen du trenger. Dette er ikke bare viktig historieskriving og grundig innføring, det er også god underholdning. Hvor fort går det egentlig an å få hendene til å bevege seg? Halvannen time med scratching blir nok i meste laget for mange (de få gangene en rapper slipper til sammen med DJene er nok filmens høydepunkt), men jeg har likevel tenkt å true mange, mange ungdomsskoleelever til å se denne filmen. Og disk 2 har hjelp så du kan komme i gang selv. Tøft.

I dødvinkelen

Hitlers sekretær forteller sin historie mens hun stirrer rett i kameraet. Et par ganger ser hun på intervjuer av seg selv og kommer med utfyllende kommentarer. Det er vel egentlig det. Viktig kildemateriale, selvfølgelig, og dama har en ekstremt fascinerende historie å fortelle, men som film er dette uinteressant. Det er vel på tide å dokumentere noe annet enn andre verdenskrig etterhvert.

______________________________________________

IRON MAN
Drit i olding-Indy, dette er herved min mest etterlengtede sommerfilm for 2008. RDJ rocker brakka som Tony Stark. Og herlig bruk av Black Sabbath.

THERE WILL BE BLOOD
Mens Wes Anderson ser ut til å tråkke i gamle spor og Paul W. S. Anderson fortsatt suger lem viser Paul Thomas Anderson fram et stadig større register. Amerikansk gotikk med Daniel Day-Lewis ser veldig fristende ut.

DIARY OF THE DEAD

Jeg har ikke skrevet stort om Romeros siste fordi jeg egentlig ikke hadde trua, men anmeldelsene fra Toronto har vært overraskende positive. Ingen ordentlig trailer ennå desverre.

RGV KI AAG
Remaken av Sholay som ikke får lov til å hete Sholay har floppet, men jeg synes nå detta ser morro ut enda, jeg.

SA MAJESTÉ MINOR
Slitsomt? Jepp. Morsomt? Vetikkehelt. Se selv.

Reklamer

And if you can’t respec’ that your whole respectin’ is whack / Maybe you’ll love me when I fade to black.

FILMER SETT SIDEN SIST:
Travelt, travelt, travelt. Som hvert eneste år før påskeferien er det tendenser til opptøyer på skolem, konferansetimer, kaos & galskap. Og jeg sender sender torpedoene mine på alle som kommer med festlige kommentarer som inneholder ordet streik. Jeg kommer sterkere tilbake i påsken, men denne uka har jeg i hvert fall sett to episoder Haibane Renmei (som fortsatt ligner litt for mye på kuttscenene i et bra dataspill) og

Jay-z in Fade to Black

Du er 35 år og verdens mest anerkjente artist innenfor din sjanger. Du har solgt mer plater enn det som strengt tatt er sunt. Du har en av verdens råeste damer ved siden av deg (eller oppå deg…eller under deg for alt jeg vet) når du våkner om morgenen. Du styrer et nett lite medieimperium verdt millioner av dollar. Og hva gjør du? Du sier takk og farvel, senker sceneteppet og trekker deg tilbake, i hvert fall for en stund. Men først arrangerer du en HELVETES fest.

Fade to black er den tøffeste konsertfilmen jeg har sett noen gang. Jeg skjønner at dette har mye me musikksmak å gjøre også, kke bare er stjernelaget som stiller her så svært at den naturlige sammenligningen er The Last Waltz, fotografering og lyd går langt utenpå alt jeg har sett av filmet hiphop. Og for en konsert! Godt samspill mellom artister og publikum har alltid gitt meg gåsehud (et band som U2 er verdensmestrene i dette), og her er Madison Square Garden fylt til randen av folk som ikke bare kan refrengene, men som rapper med på hele vers av andre artisters låter. I kor. Dæven. Blant gjesteartistene er det Mary J. Blige som imponerer aller mest, og det er bare sengevæteren R. Kelly som burde holdt seg hjemme. Og mannen selv går av scenen med tektlinjene i overskriften. Så er scenen svart, og det er slutt. Klasse.

Innimellom konsertopptakene får vi se Jay i studio under arbeidet med the Black Album. Du får virkelig et innblikk i hvordan han jobber, og møtet med store deler av hiphopens studiomafia (Rick Rubin, Pharrell, Kanye West…) er faktisk veldig underholdende. Selvfølgelig er Jay-Z full av seg sjæl, men han har mer grunn til det enn de fleste. Og hiphopere uten ego er som rockere med måne; noen av dem er interessante, men de fleste ikke.

Dette er en sjefsfilm. Anbefales alle som anerkjenner hiphop som musikksjanger. Jeg gledet meg fælt til Dave Chappelle’s Block Party, men den må være veldig bra for å toppe denne. Den kostet seksti spenn på platekompaniet også, så her fins det ingen unnskyldninger. Peace, Out.

Standing in the Shadows of Motown

En viktig film om gjengen anonyme studiomusikere som spilte på alle de store hitene til Motown mens selskapet fortsatt holdt til i Detroit. Dette orkesteret har flere førsteplasser på de amerikanske hitlistene enn Elvis, Stones og Beatles til sammen, men ingen har hørt om dem. Og gjett om de kan spille!

Det er prisverdig at disse folka omsider får sin plass i historien, men filmen synes jeg faktisk ikke så veldig mye om. Musikerne er mange og historiene deres fascinerende, men ved å hele tiden minne oss på hvor viktige de er og konstant klippe til en (ekstremt bra) konsert gutta holdt med en gjeng fine vokalister i forbindelse med filmen blir det rett og slett ikke god nok plass til alt på 105 minutter. Hvis man hadde droppet de nye konsertopptakene
(eller lagt dem som bonusmateriale) og holdt seg til kortere utdrag av originalversjonene hadde det blitt frigjort mer plass til anekdotene som er denne filmens livsblod. Prisverdig, men ikke mer enn godkjent. Filmen er inspirert av en bok av samme navn, den er sikkert verdt å sjekke ut.
____________
Fred Uts skiveanbefalinger 2006 #4:

Einmal Kommt die Liebe – Røversanger

EKDL har ikke forandret seg stort i de snart tjue (!) åra de har holdt på, og de har på en måte alltid vært norsk rockejungels største hemmelighet. I likhet med Ym-Stammen (hvor er dere, gutter?) og Kaizers henter de inspirasjon fra litt andre steder enn gjennomsnittsbandene. Her handler det om kabaret, tango og ektefølte blødmer nesten helt uten ironi. Tuba og tekstlinjer som «Stikk en tampong i hjertet mitt/ Jeg blør, jeg blør». Det er rett og slett bare å gi seg hen. Fru Ut og jeg brukte Einmals Dampveivalsen som brudevals da vi giftet oss. Dette er den nye plata deres. Nok sagt.
____________
Trailerparken

DANGEROUS MEN
Jeg vet ikke hvordan Razorhack kom over denne, men jeg er helt enig. Dette er en bemerkelsesverdig trailer. Fnis. Hvis du er en av dem som så Boogie Nights og tenkte at noen virkelig burde lage en Brock Landers-film er vel dette det nærmeste du kommer.

_____________

Og siden jeg er i det musikalske hjørnet:

Lenge siden Woodstock nå: Ti rockefilmer og lignende du bør se før du Diver. Advarsel: Enda mer subjektivt enn vanlig, og med stort innslag av filmer jeg ikke har sett.

01) JAY-Z in FADE TO BLACK

02) MEETING PEOPLE IS EASY: A FILM ABOUT RADIOHEAD
Thom Yorke og kompani har plutselig blitt megastjerner og blir så satt ut av det at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

03) THE ROAD TO GOD KNOWS WHERE
Nick Cave & the Bad Seeds turnerer USA. Blixa Bargelds filleristing av en konsertarrangør som ikke får stilt lyden høyt nok er et høydepunkr. Den vakreste versjonen av the Mercy Seat noen sinne er et annet. For ikke å snakke om hr. Caves lille dansenummer til Papa Don’t Preach.

04) THE FEARLESS FREAKS
DHIS, men Flaming Lips har så mye rart for seg at den helt sikkert er verdt en kikk. Inneholder garantert ballonger og mennesker i dyrekostymer.

05) THE FILTH AND THE FURY
Filmen om Sex Pistols bruker arkivbilder og forteller det hele slik som det var, rett og slett. Det er mer enn bra nok.

06) SOME KIND OF MONSTER
Metallica går i terapi og lager en skive jeg er alene om å karakterisere som deres aller beste. DHIS(Denne Har Jeg Ikke Sett)

07)THE DIRECTORS SERIES
Nydelige samlinger med musikkvideoer sortert på regissør. Hittil har Spike Jonze, Chris Cunningham, Michel Gondry, Mark Romanek, Jonathan Glazer, Anton Corbijn og Stéphane Sednaoui fått sine disker. Essensiellt. Jeg har de tre forrige, og hvis noen vil kjøpe de nye til meg kan de godt få lov…

08) DiG
Fortellingen om to menn (Anton Newcombe og Courtney Taylor) og deres to band (The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols) og hvordan skjebnen skiller dem. visstnok storveis. DHIS.

09)U2 – ELEVATION – LIVE IN BOSTON
Mange flere kjøpte «Go Home» fra den samme turneen, men dette er U2s beste filmede konsert til nå, og dermed en av de flotteste konsertDVDer noen sinne.

10) THE PICK OF DESTINY
All Rock i verden leder hit…


Javisst gör det ondt när knoppar brister (og andre rare referanser til Haibane Renmei)

FILMER SETT SIDEN SIST:

Welcome to Dongmakol

Koreas største kassasuksess i fjor er basert på et populært skuespill, og forteller historien om noen nord- og sør-koreanere som blir inspirert av de trivelige innbyggerne i Dongmakol til å legge uenighetene sine til side.

Teknisk eleganse, godt skuespilleri fra et lokalt stejernelag(«Hye-jeong Kang fra Old Boy er blant dem som imponerer i en helt annen rolle), nydelige innslag av magi (popkornpopping med håndgranater, morsom villsvinjakt) og fin musikk av Joe Hisashi (Myazakis faste komponist) bidrar til at dette er solid underholdning, men likevel føles dette som en misbrukt mulighet til å lage noe helt spesielt. Siste akt henfaller til krigsfilmklisjeer og ødelegger mye av helhetsinntrykket.

Haibane Renmei (ep. 1)

Kjøpte et par billige bokser med anime på trivelige Five Star Laser (billige bokser av litt variabel kvalitet er et møst for meg når jeg skal teste anime, de vestlige utgivelesene har jeg aldri råd til), Ghost in the Shell: S.A.C. sesong 2 og denne.

Haibane Renmei innledes med at vi møter ei jente, Rekka. Hun faller gjennom luften uten å huske hvem hun er eller hvordan hun kom dit. Det viser seg at hun ligger inne i en kokong, og er i ferd med å bli (gjen?)født i den trivelige lille landsbyen Guri. I Guri bor det en flokk jenter med små vinger og glorie, de er Haibane (som beyr «fjær-» ettellerannet). De er tilsynelatenede som folk flest, men forlater aldri landsbyen.

Stilen er fascinerende fredelig/underlig. Jeg har ikke sett noe som ligner, men stemningen minner meg litt om dataspillet Ico. Guri ser ut som et koselig sted, og det blir gitt noen store hint om hva som kommer til å skje videre. Scenen der Rekka får vingene sine var utrolig sterk, det mest smertefulle jeg har sett siden Ut Jrs fødsel! En ekstremt vakker, ekstremt annerledes serie jeg gleder meg veldig til å følge videre.

MirrorMask
Fru Ut, Anne, Elin, Kenneth og Karen var alle godt fornøyde.

_________________________

Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 #2-3

PUBLIC ENEMY feat. PARIS- Rebirth of a Nation

Dette er en av to PE-skiver som dukket opp i fjor, nå har den kommet hit. Dette er nok den sterkeste av de to, men jeg må selvfølgelig ha begge. Har sett anmeldere kalle dette et strålende comeback, men det har jo blitt sagt med rette om alle PEskiver de siste 10 årene. Det viktigste er at denne er like tøff som alle de andre.

DIV ARTISTER – The Rising OST

Fikk denne i posten i dag. Jeg har som nevnt sett filmen fire ganger, og det hadde ikke latt seg gjøre uten en dödare av et soundtrack. Jeg kjøpte skiva fra Nehaflix for rundt tredve spenn (+ porto, riktignok), nesten like billig som å stjele den på nettet! Inneholder blant annet Ansgarprisvinneren for beste sang.
_________________________

Trailerparken

Ikke så veldig mye nytt på denne fronten, men et par større trailere har vist seg siden sist, spesielt X-men 3, som virkelig fullstendig badass ut, all den dårlige hypen til tross. Magneto vs. brua er antakeligvis billettprisen i seg selv.

Will Ferrel og Sacha «Ali G» Baron Cohens nascarkomedie Talledega Nights ser lovende ut, men jeg har vel mer tro på den filmen der Ferrel og han fra Napoleon Dynamite skal spille mannlige kunstløpere (husker ikke hva den het).

Oscarvinnere (særlig) liker å ta den helt ut i en dårlig actionfilm etter seieren, så også Phillip Seymour Hoffman. I traileren til Mission Impossible III gjør han det de fleste hadde lyst til etter 2005; han fillerister Tom Cruise litt. Filmen ser ikke veldig interessant ut, men det smeller litt og greier.