Solskinn og soul, en aning soul i hvert fall
Sunshine
Å sove før midnatt er planen og klokka er allerede halv, så her må det gå unna:
Herrene Boyle og Garlands film om en gjeng astronauter som må sprenge en bombe i sola for å starte den igjen har fått mye skryt, og det er forsåvidt ikke så vanskelig å se hvorfor. Den er innimellom svært vakker i sin soldyrkelse (til tross for en god del masete overredigering)både på bilde- og lydsiden, og skummel som en Aphex Twin-video når det trengs (nå synes ikke alle at Aphex Twin-videoer nødvendigvis er skumle, men det er forsåvidt en del av poenget). Avslutningen av oppdraget er ikke overtydelig. Skuespillerne er solide.
Men: her er
10 ting du vil se i løpet av Sunshine
(hvis du ikke vil vite NOE om filmen slutter du å lese her, jeg avslører ikke noe viktig):
.
.
.
.
.
.
.
.
.
-Alle folka (muligens unntatt en) ombord vil vise seg å være inkompetente, syke i hodet eller i det minste helt uten troverdighet i jobben sin.
-De kommer også til å dø en etter en, og veldig få vil være igjen til slutt.
-Minst en av dem kommer til å ofre seg heltemodig for å reparere noe.
-Minst en av dem spiller inn noe på bånd som kommer om igjen rett før rulleteksten.
-Den snakkende datamaskinen kommer til å svikte.
-Men ikke før den har vist oss massevis av underlig vektorgrafikk som ser ut som det kommer fra åttitallet som raser forbi i et voldsomt tempo men som alle av en eller annen grunn ser ut til å forstå fullstendig.
-Noen kommer til å bli kastet gjennom en luftsluse.
-Og verdensrommet er fullt av lyd selv om lyd ikke eksisterer i vakum.
-Vi får hagen som produserer oksygen omhyggelig introdusert, så mannskapet kommer selvfølgelig til å slippe opp for oksygen.
-Det er noe skummelt på det andre skipet.
Klisjeer er klisjeer, selv om du filmer dem rart. Noen steder gjøres det artige vrier, andre steder synker det hele som en stein (særlig en del av dialogen er tungt fordøyelig). Og en annen ting; skal man først stjele fra alle bra sf-filmer man vet om er det lurt å droppe Event Horizon.
Sunshine har sine solide sider, men den er ikke halvparten så smart eller så bra som alle sier. Hvis det er dette som kalles klassisk science fiction i 2007 er verdens undergang nærmere enn jeg trodde. Skuff.
Tjue minutter: Æsj. Trodde jeg var kjappere enn dette. Nå spiste jeg riktignok samtidig, men likevel.
Ray
Det er godt mulig mora til Ray dukket opp i hodet hans og forklarte han hvor skapet sto da han var på avvenning, men det trenger ikke å bety at det funker på film. Og er det lov å si at en god del Ray Charles’ musikk etter Atlantic-tiden, selv om den er teknisk briljant, folkelig og farveblind, er litt kjedelig?
Det som likevel gjør Ray god del bedre enn Walk the Line, som den ligner både i positiv (sterke skuespillerprestasjoner fra blant andre Jamie Foxx som Ray og Huey og Riley fra Boondocks som mora hans) , fet bruk av musikk) og negativ (klønete avslutning, forsøk på å plassere et liv på en standard hollywoodspenningskurve) forstand, er at det hele er satt sammen av folk som skjønner musikken, ikke bare liker den.
Dessuten
Black Godfather, som er den første blaxploitationfilmen jeg har sett som er skikkelig dårlig. Musikken, dressene og den sampletastiske sjargongen er på plass, like fullt er dette en tullefilm med et budsjett så lavt at man i steden for å vise bandekrigen på gata bare kan vise to-tre personer på et kontor som snakker om den. Skal du se en alternativ versjon av Gudfaren er Bollywoodversjonen langt å foretrekke.
__________________________________
LEARN HINDI FROM BOLLYWOOD MOVIES
En for Bollywoodsegmentet (Anne, Tor Andre og Fru Ut, med andre ord) dette. Jeg dumpet over denne på iTunes og syntes det hørtes ut som en morsom ide (jeg har hatt stor glede av tretimers lydbokkurs i japansk når jeg ser japanske filmer).
Det viste seg derimot at dette ikke var en lettvinn måte å lære hindi på, men en fryktelig morsom satire over indisk kultur, bollywood og vestlige fordommer mot disse. Episodene er på under ti minutter av gangen, og jeg er i full gang med å laste dem ned og samle dem på CDer. Samtidig risikerer du både å lære litt hindi og å få høre hissige musikklipp fra filmer du aldri kommer til å se. Tor Andre, du vet hva du har å gjøre.
MMM+Faunen tumnus gjør en Man Called Horse
300
De tøffeste slagscenene i filmhistorien (bortimot)gjør denne essensiell. Det var ikke nok av dem, bare!
B-plottet (Dronningen forsøker å få resten av Sparta til å hjelpe kongens 300 gærninger) er utvidet kraftig fra tegneserien i et misforstått forsøk på å lage en mer balansert film. Hele denne delen av filmen føles som om den er knabbet fra en middels Babylon 5-episode. Ta bort hele den historien og 300 er en klassiker på en time og førti.
Vi ser det igjen her: i motsetning til Alan Moores mer komplekse historier blir Frank Millers verker ypperlige filmer i de rette hender. Å irritere seg over historieløshet, tvilsom politikk og testosteronoverdoser blir som å klage på at det er for få pupper i Citizen Kane.
The Last King of Scotland
Vold på film kan være så mangt. Man kan kose seg med blod og flyvende kroppsdeler i 300 den ene dagen og få skikkelig vondt i magen av realistisk Ugandisk tortur den neste. Et par overraskende brutale scener ga meg ekle flashbacks til Africa Addio, og en god del av problemstillingene den filmen reiste er også relevante her. Dette er en mer personlig variant den afrikanske lidelseshistorien vi har hørt (alfor) mange ganger før. Jeg er utbrent på disse filmene nå, og trenger så sårt en film fra Afrika som handler om livsglede og håp. Gjerne en sorgløs romkom i Bollywoodstil.
Men skal man først se en film om gærne diktatorer som ødelegger landet sitt mens en hvit skuespiller står og ser på for at et vestlig publikum skal ha noen å identifisere seg med kan man ikke se en bedre film enn denne. I motsetning til fjorårets Capote er dette en svært god film også uten den monumentale oscarskuespillerprestasjonen som binder alt sammen.
Forest Whitaker er en like sjarmerende og skummel Idi Amin som alle andre har sagt, mens hverken ovedrolleinnehaver James McAvoy (som naiv, sypmatisk drittsekk), regissør Kevin MacDonald (som sto bak fantastiske Touching the Void) eller fotograf Anthony Dod Mantle (som tar litt av den lyriske grumserealismen fra 28 Days Later og sprøyter inn afrikanske fargeeeksplosjoner og søttitallscool) har blitt har fått altfor lite skryt. Dessuten overbeviser Kerry Washington kraftig som Amins tredje kone, og det er godt å se Gillian Anderson skinne i en liten rolle også. Og jeg må for all del nevne soundtracket spesielt: Afrikansk blodfunk, rock, pop og tradisjonsmusikk i den tøffeste blandinga på denne siden av Tarantino er et must for musikkelskere med stor referanseramme.
Flott film. Africa Addio møter Boogie Nights. Ikke like kvalmende som den førstnevnte, men like god som den sistnevnte. Anbefales alle som orker.
________________________________________________________
10 Hissige Slagscener Du bør se
10) Jet Li og Maggie Cheung vs. Jævlig mange Piler – Hero
Det er ikke bare spartanere som liker å kjempe i skyggen. En ganske så godt organisert hær fyrer av en god skur med piler, men Jet og Magge gjemmer seg ikke under skjoldene sine…
09) Kong Arthur vs. Franskmennene – Monthy Python & the Holy Grail
Arthur og resten av ridderne har endelig funnet gralen, voktet av storkjeftede franskmenn. Han samler en stor hær og går til angrep, så kommer politiet og arresterer alle sammen. Klasse.
08) Kong Ashouk vs. opprørerne – Asoka
Kong Ashouk, vanvittig av tapt kjærlighet, har samlet India til et rike, men opprørere (ledet av en skygge fra Ashouks fortid) vil ha slutt på krigen. Det avsluttende slaget er rocka nok til at Kongen blir from buddist og tar avstand fra all vold etterpå.
07) Irene vs. de Innfødte – Gangs of New York
Jeg liker denne filmen bedre enn de fleste, og åpningen er strålende, der masseslagsmål slutter og krig begynner.
06) En thailandsk krigsherre vs. en annen thailandsk krigsherre – the Legend of Suriyothai
Denne filmen (i hvert fall den originale versjonen) er vakker, komplisert og litt langdryg, men de tålmodige får betaling i form av et av de mest spektakulære slagene i filmhistorien. Husker ikke hvor mange HUNDRE elefanter de brukte, men det var ikke få. Slaget om Pelennorsletta, bare uten spesialeffekter.
05) Borat vs. Azamat – Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan
Et episk oppgjør der bølge etter bølge av kjøtt kastes mot hverandre. War is hell.
04) Slaget ved foten av Fujifjellet – Akira Kurosawa’s Ran
Den mest poetiske slagscenen i filmhistorien. Musikken overtar lydbildet og Kurosawas bilder forteller oss alt vi trenger å vite om krigens unødvendigheter.
03) Samuraier vs. Banditter – The Seven Samurai
Mer Kurosawa. Hele filmen brukes til å lære oss den lille landsbyens geografi, og når det siste kaotiske slaget kommer kjenner vi hver kvadratmeter og hvert offer. Tok nesten livet av de involverte under innspillingen. Det var verdt det.
02) Spartanere vs. muterte transearabere – 300
Lenger unna Ran kommer man ikke. Aldri har krig vært morsommere.
01) Helmsdjupet – The Lord of the Rings: The Two Towers
Har elementer i seg fra alle de ovennevnte (ok, unntatt Borat). Skateboardalven til tross: ingen slagscene kombinert drama, humor, pathos, «historisk» korrekthet og følelsen av å være til stede på samme måte. Herlig avslutning også.
Birds do it/bees do it/even educated flees do it…
FILMER SETT SIDEN SIST:
De-Lovely
Cole Porter er i ferd med å forlate denne verden, og får besøk av en engel som bokstavelig talt får livet hans til å passere i revy. Hovedfokus ligger på forholdet melleom Cole og kona Linda, som elsket ham for talentet hans til tross for hans stadige uskeielser av ymse slag, spesielt seksuelle.
Jeg digger Cole Porters musikk, og har gjort det siden rockeverdenen hyllet ham med samlingen Red Hot + Blue på nittitallet en gang. Den forrige filmen om livet hans, Night and Day, tok også utgangspunkt i musikken hans, men diktet opp alt annet. De-Lovely er noe så sjeldent som en biografisk musikal som både tar sin hovedperson på alvor og får plass til masse, masse av musikken hans. Sånn sett er den et mesterstykke, og Kevin Kline og Ashley Judd gjør begge fine prestasjoner som ekteparet Porter.
Problemet er bare at til å være playboy, skaphomse og gudebenådet komponist var Cole Porter tilsynelatende en ganske kjedelig fyr. Klines portrett føles ekte, men det føles også stivt og tørt. Hele filmen har en litt stiv, tekkelig tone som bidrar til autensiteten, men dreper spenningen. Dette er det fundamentalt motsatte av en film som Moulin Rouge, som kaster alle virkemidler hardt i veggen for å se hva som setter seg fast. Og arrangementer og koreografi av de mange, mange sjefne sangene er gjort forsiktig og tekkelig. Og når man forsøker å ta av litt, som i «Be a Clown» og i avslutningsnummeret, blir det hele platt. En stilren sak dette, men jeg likte ikke stilen.
En film med følgende soundtrack: It’s De-Lovely, Let’s Do It (Let’s Fall In Love), Begin The Beguine, Let’s Misbehave, Be a Clown, Night And Day, True Love, What Is This Thing Called Love, I Love You, Just One Of Those Things, Anything Goes, Experiment, Love For Sale, So In Love, Ev’ry Time We Say Goodbye, Blow Gabriel Blow, In the Still Of The Night, You’re The Top
vil imidlertid alltid være verdt en kikk. Kline synger ikke spesielt bra, men det gjorde ikke Porter heller (og dette nevnes i filmen). Ellers er det mye kjentfolk på artistlista, alle kommer fra det med æren i behold mens noen (særlig likte jeg Alanis Morisette) lager ordentlig fine versjoner. Musikalfans bør nok sjekke ut De-lovely, jeg har en mistanke om at mange ville like denne hvis de ga den en sjanse. Jeg tror jeg setter på Red Hot + Blue i kveld i steden.
_______________________________________________________
Trailerparken
SNAKES ON A PLANE
Kommentarer skulle være unødvendige. Effektene er forresten ikke helt ferdig, men slanger på et fly er nå slanger på et fly…
THE THREE BURIALS OF MELQUIADES ESTRADA
Tommy Lee Jones’ ikke-helt-western ser mer lovende ut for hver anmeldelse jeg leser. Må nok få sett denne.
GAME 6
Jeg har bare interessert meg for baseball en eneste gang i mitt liv, og det var da jeg leste den fantastiske innledningen til Don Delillos monumentaler roman om den kalde krigen, Underworld. Nå har DeLillo skrevet om baseball igjen; han har laget manuset til denne filmen, med Michael Keaton i hovedrollen. Keaton er en av de skuespillerne som bare blir bedre, så dette virker veldig, veldig lovende. Ebert & Roeper skrøt fælt av den også.
THE MOGULS
The Movie Blogs sjef John Campea har denne som årets nest mest lovende film (etter Superman Returns), og dette ser da artig ut? En gjeng frustrerte menn anført av Jeff «The Dude» Bridges bestemmer seg for å lage pornofilm i en kjedelig amerikansk småby. Det er ikke så lett som en skulle tro (eller så lett som det tilsynelatende er i virkeligheten).
THANK YOU FOR SMOKING
Brannmuren min bestemte seg akkurat for at den ikke liker Apples trailerside, men jeg har hørt lydklipp fra denne på diverse podcaster og tar sjansen på å anbefale den usett. Nick Naylor er talsmann for et tobakksselskap, og legger ikke fingrene mellom når han skal forsvare alles rett til å røyke. Morsommere enn det høres ut, tro meg.
THE SCIENCE OF SLEEP
Noen driftige folk har fått tak i et klipp fra den nye filmen til Michel Gondry. (Via Twitch)
Fred Ut, Sønn 