Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “musikk

ElektroBirds

av og med C-Delta. Skutt med en iPod Touch på Faret. Redigert i iMovie. Musikken er laget med den fabelaktige softsynthen Synplant. Åpningssporet fra Sanger fra Garasjen, som fortsatt kan kjøpes her.

Advertisements

Medioker musiker med middels Markedsføring

IMG_0043-2010-10-2-09-45.JPG

Jeg spiller stadig keyboard og drøvel i TorpedoJudas, men har aldri lagt bort livsverket mitt, the Cordelia Corporation, som startet så smått på nittitallet på videregående og nå er i sin fjerde fase og derfor heter C-Delta. C-Delta er personlige elektroniske småtekster med lettvint elektronisk akkompagnement. I blant muterer de små, forsiktige sangene til store, brautende TorpedoJudaslåter med hår på kassa, men ikke alltid. Originalversjonene hoper seg opp, sammen med små instrumentale eksperimenter som ikke har noe sted å bo.

Nå var det på tide å slippe noen av dem løs igjen, så C-Delta har akkurat sluppet sin første lett tilgjengelige skive siden Once Upon a Time in the North fra 1997. Den heter Sanger fra Garasjen og er tilgjengelig i iTunes-butikken nå! I løpet av de neste ukene skal den dukke opp på Spotify og i Nokias musikkbutikk også.

De fleste av de utvalgte låtene er tilgjengelige rundt omkring på nett fra før i forskjellige sammenhenger, men her er de samlet for første gang. Hvis du har lyst til å betale spenn for dette er jeg selvfølgelig evig takknemlig, men hvis ikke kan du kanskje twitre, fjesboke og pinge de du kjenner om at Sanger fra Garasjen finnes? Hvis du som meg er så uheldig å være Ping-bruker hjelper det litt om du «like»-er den der (og vi følges gjerne).

På forhånd takk. Her er noen musikkvideoer fra Garasjen:

Supermann

Nystjerne

Kveld

Veien


Filmer siden sist kortfattet Ornitologisk orientert megadessutenedition (K minus 4 dager)

Buppa Rahtree: Flower of the Night

Den kraftigste Asiaskrekkbølgen fra et snaut tiår tilbake har vel lagt seg nå, men ennå dukker en og annen perle opp. Denne er fra Thailand og kan vel ikke regnes i sjangrens øverste divisjon, men er likevel fin. En ung mann forfølger en sjenert jente med hensikter som først virker tvilsomme, så edle, så tvilsomme. Jenta dør under skikkelig fæle omstendigheter og blir til et ordentlig grettent spøkelse.

I blokka hennes bor det stort sett bare komikere, så når vi kommer hit i filmen og den egentlig skulle bli skikkelig skummel skifter den gir og blir til en slags buskiskomedie, med fæle parodier på Exorcisten og kinesiske hoppendevampyrfilmer. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de fleste i det etterhvert ganske store perongalleriet har minst to og i blant tre dimensjoner, faller ikke filmen fra hverandre. I hvert fall ikke helt .

Rahtree har det mest interessante og menneskelige spøkelse siden Ringu-filmenes Sadako, og hun trengte tre filmer. Men når du hele tiden vet at det fæle spøkelset er ei søt skolejente som hadde et skikkelig råttent liv er det ikke lett å bli skremt. Fin twist på slutten, dog. Det er laget to oppfølgere, jeg er ganske sikker på at de er skikkelig dårlige.

Sparrow

Johnnie Tos filmer er som Eldorados Frokostjuice. Hvis du bruker tid og penger finnes det sikkert noe som smaker enda bedre, men det er alltid digg. Denne gangen er gangsterne byttet ut med lommetyvmestre og stilen er nesten Amelie-aktig. Finfint. Soundtracket er et av de fineste jeg har hørt på lenge.

Judex

Mere fjærkre (duer spesielt, og noen fine fuglemasker), denne gangen i regi av George Franju (han med Les Yeux Sans Visage). Dette er en hyllest til Feuillade (fransk stumfilmregissør) og historien er nesten i Diabolik-land. En hevner i hatt og kappe forsøker å få en aldrende bankmann til å angre sine (svært mange) synder, med mange tvister og som resultat. En utrolig stilren film med stumfilmske fadeouts og mellomtitler. Få filmkunstere lager så vakre enkeltbilder som Franju, dette grenser til å være en MåSefilm.

Yatterman

Takashi Miikes Yatterman var derimot bare tøys og tull. Denne er basert på en supercamp TV-serie fra søttitallet, og Miike harselerer med dette (Skurkene og heltene møtes for å slåss en gang i uka). Som i den langt kulere Great Yokai War blandes uskyldig og veldig voksen humor på lett perverterte måter, det er lett å bifalle. En scene med dialog på norsk (!) trekker også opp, men alle gode hensikter i noe som mest ligner Disneys LazyTown-serie på enda mer ecstasy. Unngå.

Night of the living Dead: Reanimated

er en crowdsourcet remix av St. Georges klassiker. Et par hundre amatører har animert, tegnet på og laget sokkedukker av filmen og presenterer dette over det originale lydsporet. Dette er godteri for folk som meg men er desverre ikke 100% vellykket, spesielt fordi bruken av statiske tegninger overdrives. Så lenge ting animeres er dette moro, men se selvfølgelig originalen først.

End of the Century: the story of the Ramones

Fint band. Spennende personer. Døll film. En god historie, kjedelig fortalt.


White trash Party

Marshall Mathers den trordetvar tredje lignet en døgnflue da han dukket opp med den utrolig irriterende My Name is (slim Shady). Han beefet med teitinger som Insane Clown Posse, hadde en irriterende stemme (en blanding a Weird al Yankovic og en hilbilly men du og du for noen skills han hadde) og vi som faktisk pleide å høre på hiphop før kongen ble (peroxyd)blond og blåøyd reagerte omtrent som bluesfanatikere på Elvis. Skepsis, avsky, irritasjon.

Med andreskiva ble det klart at fyren hadde noe på hjertet; for det meste galle. Han hatet moren sin, hatet kona si, hatet livet sitt og snakket til alle de andre som hatet alt. Han sippet ikke på emovis, han var postbudet rett før det går bananas med kalashnikov. Verstingene på skolen trykket ham til brystet, for han skjønte hvor alt sinnet deres kom fra (ogsåvarhanjoherreguuudsåkjekk). Han gjorde politisk ukorrekthet til en folkesport samtidig som han nok ble overrasket over at folk plutselig tok ham på alvor når han uttalte seg negativt om homofile (samtidig som han spilte med Elton John på Grammyutdelingen, for øvrig er Pet Shop Boys’ the Night i fell in Love en svært elegant diss av hr. Mathers’ leppeslenging), fantaserte om å drepe kona og så videre og så videre ad nauseum.

Tredje plate, Encore, er «min» Eminemskive, den har White America, hans politiske manifest (som stort sett går ut på å rope føkkju til alle han ikke liker), Cleaning out my Closets tilsynelatende endelige oppgjør med fortiden (men neida) og ikke minst Without me, den fantastisk tungegymnastiske forklaringen på hva som egentlig var så morsomt med Slim Shady i utgangspunktet. Sjelden har noen fornærmet så mange på så funky vis på så kort tid. Bin Laden-parodien i en video som ikke kom sååå lenge etter 11.9. var perfekt.

Men det kunsteriske høydepunktet var Lose Yourself, singelen fra sountracket til 8 Mile; filmen var basert på Mathers’ liv, hadde Mathers i hovedrollen og skaffet ham en velfortjent bestesangoscar. Flere enn meg håpet på at dette var et tegn på at Slim Shady, peroksydsveisen og alle barnslighetene var på vei ut, for ingen kunne nekte for at makan til Eminem hadde ikke verden sett.

I stedet pisset han det bort på samme vis som genier har gjort så lenge det har eksistet lavmåls jafolk som gir geniene alt de peker på. Han rappet om promp og spy og mens han sakte druknet i en sjø av kjemikalier.

Nå er han oppe i knestående igjen. Albumet Recovery er ujevnt musikalsk sett, men tekstene preges av en gutt som har blitt til mann på hardest mulig vis og forsøker å finne seg selv, på ordentlig denne gangen. Få kunstnere har levd mer gjennomsiktig enn Eminem; karrieren hans er blant moderne musikkhistories mest spennende realityshow. Dette kapitelet er rørende, for vår helt reiser seg, fortsatt sint og levende. I motsetning til Elvis og Michael og Prince og alle de andre megastjernene som aldri kom seg helt ut av puberteten er han fortsatt i utvikling. Svært få rappere har karrierer som strekker seg over tiår. Kanskje han nå endelig kan produsere mesterverket han helt klart har inne.

Me I am as calm as the breeze…I am ready for you mama why you think all I got on is my pajamas?