Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “b5

«In the style of an eighties cruise commercial…»

Advertisements

La sprengte romstasjoner hvile

Babylon 5 – the Lost Tales

Det begynner med en vakker intro, så er det slutt. J. Michael Straczynskis siste forsøk på å sparke liv i B5 er et monumentalt mistak, felt av et manglende budsjett og en skremmende mangel på gangsyn. At JMS kunne få seg selv til å tro at dette holdt samme standard som den mest bemerkelsesverdige SF-sagaen noensinne er ufattelig.

Historien om Babylon 5 er lang og spennende på begge sider av kameraet. Parallelt med den mest episke romopera noen har klart å trykke inn i tv-ruta har man historien om hvordan et ganske lite produksjonsselskap klarte å produsere en serie på over hundre episoder med EN sammenhengende historie, som ikke bare presset grenser for hva man kan tillate seg å gjøre med en episodisk tv-serie teknisk og innholdsmessig, men som også representerte noe så sjeldent som Auteur-TV. Babylon 5 var JMSs verk. Han produserte, skrev langt over halvparten av episodene, regisserte avslutningsepisoden og styrte i det hele tatt romstasjonen egenhendig gjennom fem turbulente sesonger. Galskap egentlig, men selv om serier som Firefly og Galactica nok er mer stabilt briljante er det ingenting som ligner Babylon 5 på sitt beste.

Ikke rart at JMS har kjempet for å få fortelle flere B5-relaterte historier i tiåret som har gått siden serien var ferdig. Spinoff-serien Crusade hadde sine øyeblikk, men ble som så mange andre serier lettere sabotert av et tv-selskap som ikke skjønte noe av produktet sitt. TV-filmen Legend of the Rangers var etter sigende ikke noe særlig tess.

Og nå kommer altså the Lost Tales, to små episoder som kommer rett på DVD. Flere kommer til å følge hvis den selger, og det kommer den sikkert til å gjøre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Alt er skutt på greenscreen (siden alt av kulisser og sånt er borte for lenge siden) og skuespillerne ser ut som de famler rundt i mørket. Alt er iscenesatt slik at du har følelsen av at du ser på folk som tassrer fram og tilbake foran et bakteppe. Når de i det hele tatt beveger seg. Det lave budsjettet forsøkes maskert med lange sekvenser der karakterene bare sitter og snakker. JMS hadde en tendens til å ta av med monologene sine før, men det var vel ikke så rart når universets framtid stod på spill og sånt. Når to personer sitter og snakker sammen om dagligdage ting er det ikke så vanlig å slenge monologer etter hverandre.

Legg til det faktum at den eneste personen vi har møtt før i filmens første del er gørrkjedelige Kaptein (nå oberst) Lochley fra sesong 5, at historien er noe uengasjerende greier om djevelen, og at det tilsynelatende bare er to rom og fire mennesker på denne versjonen av Babylon 5, og vi står overfor en kunstnerisk katastrofe jeg ikke har sett maken til siden John Russo fant ut at han ville lage en ny begynnelse og slutt på Night of the Living Dead. Og vi vet alle hvordan det gikk.

Når the Lost Tales ikke går fullt så langt inn i hjertet av helvete skyldes det Bruce Boxleitner (som er så glad i John Sheridan-karakteren at han klarer å puste et ørlite snev av liv i den andre historien) og Christopher Franke (som leverer sin sedvanlige, herlig pompøse romoperamusikk som alltid ga følelsen av at budsjettet var ti ganger større enn det var). Og romstasjonen sett utenfra er flottere enn noensinne, datateknologien har jo beveget seg litt på ti år. Men det går like fullt til helvete og vel så det. Crusade var mye bedre. Til og med Star Wreck: in the Piirkinning hadde en mer troverdig babylonstasjon.

JMS må erklære seier og gå videre med livet sitt. RIP Babylon 5.

Aristocrats

Egentlig en overraskende lite morsom film, men det er interessant å se så mange komikere (blant dem folk jeg er skikkelig stor fan av som Penn & Teller, Harry Shearer, George Carlin, Sarah Silverman med flere) nærme seg det samme materialet på forskjellige måter. Tror korttriksversjonen var min favoritt.


Tschernobyl? Why does that name ring a bell?

FILMER SETT SIDEN SIST:

Churchill: The Hollywood Years

Morsom bøttekomedie som kødder med Hollywoods tendens til å skrive engelskmenn ut av andre verdenskrig. Churchill var egentlig en bædæss av en amerikansk marinesoldat spilt av Christian Slater, som egenhendig avverget et utspekulert tysk kuppforsøk før England kom ordentlig med i krigen.l Humoren ligger et eller annet sted midt mellom the Produsers og Hjelp Vi flyr, og de treffer ganske ofte. Ikke noe mesterverk, men absolutt verdt en snau hundrelapp på Rema 1000. Christian Slater er kulere enn på lenge og Neve Campbell setter karrierepers som Churchill og Prinsesse Elisabeth(!), men Harry Enfields Kong George og Anthony Shers Hitler stjeler showet. Ellers er det utrolig hvor mange britiske komikere de har skviset inn i denne.

Ikke noe mesterverk, men en komedie av et slag det ikke lages så mange av lenger. Mye bedre enn sitt litt ulne rykte. Og tidenes dårligste skolefilm.

Star Wreck: In the Pirkinning

Jeg blir aldri noen Trekkie, men jeg har alltid elsket Babylon 5. Og dermed er det ikke mulig å gjøre annet enn å falle på kne og lovprise den gærne finske gjengen som har prestert denne filmen. Her har vi Star Trek mot Babylon 5 i en svær romkrig som overgår mye av det originalene har vist oss.

Teknisk er denne (bortimot) nullbudsjettfilmen laget for moro skyld simpelthen fantastisk. Ingen norske filmer har holdt dette nivået på spesialeffektene. Ellers skranter det jo her og der, en god del av humoren er ekstremt barnslig, men tonnevis av sjarme og en finsk språkdrakt som av en eller annen grunn er hysterisk morsom i seg selv («Hälveti!») redder inn mye. Denne hadde fortjent kinovisning over hele verden. Anbefales voldsomt til B5 og/eller Trek-fans, jeg for min del tror jeg må ha DVDen.

Ta for Guds skyld en tur på Starwreck.com og last i det minste ned traileren! Du vil ikke angre. Siden den ikke har noen konkurrenter innenfor sf-sjangeren tar jeg like gjerne og utnevner den til årets nordiske film. Det er vel bortimot den eneste jeg har sett uansett.

_______________

Noen sier fattigmanns Jack Nicholson, Jeg sier Jack HVEM? 10 filmer med Christian Slater du må se før du dauer

1) ROSENS NAVN
Purung Slater er Watson til Connerys Holmes i genialt klosterdrama som brilliant fanger Umberto Ecos beste bok.

2) PUMP UP THE VOLUME
PiratDJen Hard Harry er Slaters beste rolleprestasjon og filmen er en av åttitallets glemte perler.

3) INTERVIEW WITH THE VAMPIRE
Sutrete vampyrer har gått av moten, men et topplag skuespillere (Slater, Tom Cruise, Brad Pitt, Antonio Banderas, en ung Kirsten Dunst) og et stramt manus gjør dette til en av tidenes beste vampyrfilmer.

4) HEATHERS
Slater og Winona Ryder (oh how the mighty have fallen) i den beste (og svarteste) highschoolkomedien noensinne.

5) TRUE ROMANCE
En av de filmene det er mest tullete at jeg ikke har sett. Regner med at den hører hjemme på denne lista, så jeg setter den her.

6) AUSTIN POWERS: INTERNATIONAL MAN OF MYSTERY
Slater har hysterisk minirolle som hypnotisert sikkerhetsvakt.

7) VERY BAD THINGS
Gutta på Tur i Las Vegas går skikkelig gærent. Kølsvart komedie med en ond Slater i Nicholsonmodus og en slitsom Cameron Diaz imponerer aller mest.

8) GLEAMIN’ THE CUBE [A.k.a. Skate or Die]
Hissig 80-tall Skateboard-drama. Jeg så denne da den kom ut på video, og i ti miniutter lå det an til at jeg skulle bli skater. Siden jeg er formet som en pære var det sikkert greit at ikke det ble noe av.

9) KUFFS
Morsom liten actionkomedie som har tålt tidens tann godt. Går for tiden på Showtime.

10) CHURCHILL: THE HOLLYWOOD YEARS
Nå også som actionhelt! Denne mannen kan alt. Noen må gi ham en hodepinetablett og en skikkelig hovedrolle.


Galactica ruler. Også.

FILMER SETT SIDEN SIST: Throne of blood (Kurosawas versjon av Macbeth er selvfølgelig ikke noen dårlig film på noen som helst måte, men jeg må inrømme at jeg foretrekker Roman Polanskis mer tradisjonelle (og blodige) versjon. Hvis du har sett og diffet Kurosawas Kong Lear – Ran – må du se denne, siden begge er basert på Shakespeare og begge er delvis spilt inn i askehaugene under Fujifjellet med omtrent førti års mellomrom. Spøkelsene var kule, forresten), «33» (Battlestar Galactica episode 1.1.)

En behagelig hjemmedag, siden Ut Jr. hostet og surklet i hele natt men ble mye bedre utover formiddagen. Vi trillet en liten tur, og på Narvesen fikk jeg se at bladet DVD Monthly kom med hele den første episoden av Battlestar Galactica denne måneden. Jeg har vært nysjerrig på denne lenge, så jeg beit på. Det angrer jeg ikke på. Fine Hitchikers- og Sin City-trailere var det også på disken.

For de de som ikke har hørt om Battlestar Galactica før må jeg nesten fortelle at versjonen som har gått i høst og i våres på engelsk og amerikansk TV er en nyversjon av en kjip serie med kule effekter som kom i kjølvannet av Star Wars på slutten av søttitallet. Den er et forholdsvis ujkent fenomen her, men de som er så heldige å ha Sci-Fi Channel kan ha sett noe av den. Dirk Benedict (Face fra A-team) spilte hovedrollen. I både den nye og den gamle serien er opplegget som følger: Store deler av menneskeheten har blitt utryddet av de (sanndynligvis) slemme Cylon’ene. mesteparten av de som er igjen (ca 50.000 i den nye serien) er samlet i en liten flåte skip ledet av krigsskipet Galactica.

Episoden jeg så er begynnelsen på den «vanlige» tv-serien. Det ble laget en miniserie først, og det er en fordel å se den først. I hvert fall hvis du skal skjønne hvem dama i den røde kjolen er, men akkurat denne episoden fungerte fint på egenhånd. Opplegget i denne episoden (som heter «33») er enkelt: Hver gang menneskets flåtet hopper ut av overlyshastighet tar det nøyaktig 33 minutter før Cylon’ene dukker opp for å mose dem. Dette har gjentatt seg over 230 ganger (du kan regne det ut selv), så folk begynner å bli dyktig slitne. Episoden foregår nesten i sann tid.

Selv om jeg ikke kjente personene (lederne for flåten, mekanikere og piloter, presidenten med stab, en lege som på et vis snakker med dama i den røde kjolen)) må jeg innrømme at dette var en stram liten jævel av en episode, det mest neglbitende jeg har sett i verdensrommet siden de mest spennende B5-episodene (The fall of Night, Severed Dreams, Z’ha’Dum, Endgame, for eksempel). Når jeg skrøt av Firefly var jeg usikker på om Galactica holdt samme standard, det gjør den helt tydelig. Men der Firefly krydrer romfartingen med humor, kule rollepersoner og cowboyreferanser er Galactica dønn seriøst. Det blir som å sammenligne Buffy og 24, på en måte. Begge deler er stor kunst, men de dekker ulike behov. Og Galactica overlevde, det gjorde ikke Firefly. For meg er B5 det ultimate innen sf-tv; der greide de over 110 episoder å kombinere Fireflys følelser og humor med Galacticas rå spenning. Det ser ut til at det krever to serier samtidig for å fylle tomrommet. Hos meg i hvert fall.

Siden jeg har begynt på Firefly ser jeg den først. Hvis SF-gudene for en gangs skyld er med oss norske nerder uten parabol er det heller ikke utenkelig at Galactica dukker opp på norske skjermer. Hvis ikke ser det ut til at en et nytt DVDboks-kjøp eller to er nødvendig i løpet av sommeren. Men jeg mangler fortsatt sesong 5 av B5 også. Sukk.