FIlmer siden sist: Oppsamlingsheat
NJUSFLÆSH: RETT FØR DETTE BLE POSTET FIKK JEG BESKJED OM AT KATAKOMBENE ER BEKREFTET TIL LØRDAG 18. SEPTEMBER. Så sett av dagen.
Siden jeg finsikter Kombeprogrammet akkurat nå er har filmkikkingen min tatt seg opp igjen. Her er noen som slapp unna, i hvert fall for i år.
Opera Jawa
Indonesisk opera/musikal, fritt basert på Ramayana, fortellingen om Rama og Sita, sist populærisert i herlige Sita sings the Blues. Denne gangen handler det bare om kong Ravana som bortfører en ikke helt motvillig Sita, og Rama og Hanuman som forsøker å få henne tilbake. Sita og Hanuman er dansere, Rama er en pottemaker som sliter med at butikken går dårlig, og Hanuman er bare kul.
De musikalske opptrinnene er designet av forskjellige Indonesiske kunsntere, så det visuelle er veldig gjennomført, og musikken er eksotisk eller enerverende alt etter hvor mottakelig du er. Sitas ildprøve på slutten har svært overraskende utgang, og ortodokse Hinduer liker neppe denne noe særlig bedre enn Sita sings the Blues. Dette er en av de beste filmene jeg har sett i år, men fordi jeg har sett en annen som er like god får den ikke plass i kombene denne gang.
Reptilicus
Nordisk film fra 50- og 60-tallet er ikke mest kjent for sin science fiction, men både Sverige (Terror in the Midnight Sun, som jeg har liggende) og Danmark produserte noen få slike. Reptilicus er noe så overraskende som en Dansk Godzilla, med tilhørende mosing av miniatyrKøbenhavn. Det er unektelig svært underholdende å se b-filmklisjeene utført på Dansk, men tempoet er lavt og logikken Ed Woodsk.
Å dra til sommerhuset sitt for å ta en pilsner mens man venter på at kjempereptilet skal våkne til liv er ikke det smarteste jeg har sett (men veldig dansk). Litt reklame for København Tivoli er skviset inn på et svært upassende sted, og den aldeles forferdelig slitsomme buskisen Dirch Passer får et sangnummer og en altfor stor birolle. Fyren får Arve Opsahl på sitt mest breiale til å virke som Max von Sydov; at noen kunne tåle mer enn femten sekunder av denne ufordragelige, overspillende fyren av gangen uten å ønske ham banket sanseløs eller spist av Reptilicusen er for meg en gåte. På coveret står det at han er med «av den simple grund at man i tresserne ikke turde producere en film uden Danmarks populæreste skuespiller». Dem om det.
Lang, full av svakheter, men severdig denne også, altså. Traileren er den amerikanske versjonen, tipper herr Passer er klippet omhyggelig ut av den. Jeg så den danske.
Dracula: Pages from a Virgin’s Diary
Filmatisert ballett av Dracula-historien utført av Kanadas nest mest meritterte filmkunstner, Guy Maddin. Stumfilmestetikk (alt er svart/hvitt unntatt blodet) kombinert med tøff koreografi fascinerer en stund, særlig fordi handlingen fortelles i en litt annen rekkefølge enn vi er vant til, men det drar litt ut mot slutten. Den fjerde beste filmatiseringen av Dracula jeg har sett, etter Coppolas og de to Nosferatuene.
Bob Roberts
Dette er Tim Robbins´ regidebut, fra den gangen han var en av de heiteste i Hollywood etter suksessen med Robert Altmans the Player. Roberts er en blanding av Spinal Tap og Primary Colours, med Roberts i hovedrollen som høyrevridd visesanger og senatorkandidat i overkant inspirert av Bob Dylan (de konservative Dylanpastisjene er filmens høydepunkter). Med seg har han valgkampmedarbeiderne Ray Wise (Leland fra Twin Peaks) og Alan Rickman.
Spinal Tap- øyeblikkene i denne liksomdokumentaren er der, men det er ikke mange nok av dem. Og satiren, som var skarp på begynnelsen av nittitallet, er litt tannløs nå som vi har hatt amerikanske presidenter som helt åpenlyst har begått mye større ugjerninger enn hr. Roberts forsøker å dekke over. Men det er litt morsomt å sammenligne Roberts med en annen karismatisk superstjerne, en som klarte å komme seg helt til det hvite hus ved å bytte ut Roberts´ PRIDE med HOPE.
Filmer siden sist: Fyldig ved ørene, veldig kort i nakken
Jeg har værte en dårlig, dårlig filmblogger i det siste. Det sier det meste at jeg har hatt There Will Be Blood og CJ7 liggende i ukesvis uten å ha fått sett dem. Forbannet være Nintendoen, Mac´en, Jobben og TorpedoJudas som alle har sørget for at de som er innom for å lese om film sikkert nesten har gitt meg opp. Hvis noen lurer så har jeg ikke helt sluttet å se film, og planen er at omtrent minst hver fjerde post skal være filmanmeldelser. Det har bare vært så mye annet å ta tak i. Nåja.
SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET
Tim Burton har avlevert litt av hvert det siste tiåret eller så, da Sleepy Hollow rundet av en nesten uimotståelig kvintett som ellers bestod av Batman Returns, Edward Scissorhands, Ed Wood og Mars Attacks. Big Fish har jeg ikke sett, men ellers har han hatt en tendens til å gjenta seg selv. Kosegothestetikken hans har rett og slett blitt litt passé.
Sweeney Todd regissert av Tim Burton er et prosjekt som nesten virker for opplagt. Man kunne se for seg hvordan hele filmen ville se ut på forhånd. Heldigvis klarer Burton å skape et møkkete, grimete London uten å henfalle til sine egne visuelle hangups. Det er ikke et gresskar å se, gatene er ikke fullt så kulisseaktig ekspresjonistiske som man kunne vente (noen fabelaktige spesialeffekter tar oss med rundt i byen), og han unngår å gjøre Depps Sweeney for sympatisk. Framstillingen av Sweeney og hans assistent (en sedvanlig rå Helena Bonham Carter) minner faktisk litt om Mickey og Mallory fra Natural Born Killers; de er sjuke, sadistiske og ikke søte i det hele tatt, men du skjønner hvor de kommer fra. Alan Rickman, Sascha Baron Cohen og resten av menasjeriet viser fremragende håndverk og bidrar til at dette er Burtons beste film på mange mange år.
Stephen Sondheim er en musikalingeniør ikke alle har sans for, men jeg synes den utfordrende, lett disharmoniske musikken var fullstendig sjef. Det må ha vært et helsike for relativt uskolerte sangere som Depp og Bonham Carter (som i følge ryktene slet spesielt) å komme seg gjennom dette. Musikalen har også noen svakheter; kjærlighetshistorien føles lett påklistret, spesielt siden Jamie Campbell Bower nærmest spises levende av sine utagerende medskuespillere. Det hele kunne vel også ha vært unnagjort litt kjappere, men så lenge vi kan knipse takten samtidig som blodet spruter og Burton styrer skuta trygt i havn er det lett å tilgi.
En av årets beste så langt for min del, og Fru Ut (som riktignok måtte snu seg en hel haug med ganger) var enig.
DESSUTEN:
Appleseed Ex Machina
Den første av de nye Appleseed-filmene hadde mange noen svakheter, men kompenserte med den beste animasjonen jeg har sett noensinne. Ex Machina har ett ryddigere plot, men et svakere manus, og selv om det hele er blendende vakkert ved et par anledninger er den ikke helt på høyden teknisk heller. Karakterene er noe mer plaget av Beowulf-syndromet denne gangen, det vil si at vi ikke helt tror på dem som levende vesener fordi ansiktsmimikken ikke er god nok. Et par spreke actionsekvenser tydelig inspirert av John Woo (som er medprodusent denne gangen) og et univers jeg gjerne tilbringer mer tid i var ikke nok til å redde denne fra å gå rett i bruktbutikken.
Harper
Paul Newman er moderne (vel, sent sekstitalls) privatdetektiv i en fargerik noir som desverre aldri kommer til å bli nevnt i samme åndedrag som sine åndelige slektninger Sunset Blvd., Chinatown eller the Big Lebowski. Hvis du ikke leser denne anmeldelsen høyt, da. Newman er selvfølgelig kulere enn kroneis, og rollelista er full av fine folk som Shelley Winters (særs bra), Robert Wagner (noe av en kjekkas tretti år før Austin Powers) og Lauren Bacall (litt bortkastet), men hele produksjonen gjennomsyres av følelsen av at alle involverte trodde dette var mye bedre enn det var. Selv manusforfatter William Goldman har en skikkelig middels dag på jobben. Men DVD-coveret er tøft, da.
Kunsten å tenke Negativt
Ble sett og likt av Fru Ut, jeg fikk bare med meg gagen med selvmordsgift på slutten og at det hele neppe kostet skjorta. Dessuten har vi hatt repriserunder på Om Shanti Om og Juno.
Jorda rundt på tre flytt
U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.
Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.
Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!
(Carmentrailer)
Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte («sonarekspert» Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.
Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre «This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!» Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.
Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende «skurk» hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).
Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.
Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________
Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?
Julepreken
Mary Poppins
Det finnes noen filmer man bare må gi seg hen til fordi de representerer det ypperste av Hollywoods glansbilder. De er sentimentale, naive og glitrer av kitsch, men samtidig er de så gode at selv en kynisk filmanmelder med hjerte for adskillig mørkere ting ikke kan annet enn å la varmen bre seg. Singing in the Rain er det typiske eksempelet, Mary Poppins et annet. Noen har det sånn for the Sound of Music, andre for Dirty Dancing (selv om dyrkingen av den filmen hos jenter av en viss alder nok har en (pre)pubertal/seksuell dimensjon også). Vi har det i Star Wars´ fyrverkeri og i Casablancas klassiske replikker. Vi kan hate Hollywoods dårlige smak, samlebåndsmentalitet og manglende tiltro til publikums intelligens, men i blant skapes magi.
Ta Mary Poppins, for eksempel. Den bruker alle klisjeer for å vise at vi er i London, samtidig som Dick Van Dyke har den dårligste Cockneyaksenten i verdenshistorien. Likevel får jeg voldsomt lyst til å reise dit igjen hver gang jeg ser den. Sangene er med få unntak banalt tøys, i hvert fall på tekstsida, men du verden så fine de er. Og Julie Andrews, aldri verdens største skuespiller, er perfekt her, og fanger den litt triste siden av Mary Poppins perfekt. Hun må alltid videre. De vanlige voksne må selv fly drake med barna sine.
Tegnefilmelementene her er noe av det siste Disney laget før forfallet satte inn for alvor, og resultatet ble den eneste klassikeren til nå som ikke er helanimert. Mary Poppins er, som hun sier selv, perfekt på alle måter. En aldeles jævlig norsk dubb (for febersyke Ut Jrs skyld) klarer heller ikke å ødelegge den. Mangler du julepresang til noen som har Totoro fra før er dette mitt tips.
Princess Mononoke
Det kan dras interessante paralleller mellom Mary Poppins og mesteparten av Hayao Miyazakis filmer, men akkurat Mononoke er noe helt annet. En fantasifabel med en kjerne av humanistisk økologi er akkurat det verden trenger akkurat nå. Så får vi håpe at åttedeklassen jeg viste den med fikk tak i at vi må leve i harmoni med naturen og hverandre for å overleve. Innen de ivrigste av dem er ferdige med utdanningen sin er f.eks. arktis sannsynligvis bare et hav. Nok om det.
Mononoke er ikke så stilren eller elegant fortalt som f.eks Totoro eller Kiki (i en periode mot slutten får ikke helten gjort stort annet enn å løpe fra konflikt til konflikt og historien truer med å kollapse) men den er likevel min favoritt. En klassisk fantasyhistorie fortelles uten at en eneste rollefigur føles todimensjonal (ok, han vaktsjefen som knurrer hele tiden). Det finnes ikke ondskap her, annet enn hatet som dannes mellom grupper som ønsker forskjellige ting. Verden handler ikke om å drepe monsteret for å stoppe ondskapen. Skulle ønske noen med makt forstod det.
Jeg er usikker på om jeg liker denne måten å se verden på fordi det samsvarer med mitt syn, eller om denne filmen faktisk var med på å gi meg dette synet på verden i utgangspunktet. Det i seg selv sier kanskje noe om hva denne betyr for meg.
Thus endeth the lesson. God jul alle sammen.
Fred Ut, Sønn 