Det spiller ingen rolle hvor langt. Løp!
Denne siden handler (som alle som er innom her har skjønt for lenge siden) like mye om meg som om om filmene jeg anmelder. Dette er en fagblogg der jeg bruker film til å skrive om mye av det folk fyller de personlige bloggene sine med. Dette er ikke så vanskelig som en skulle tro. All kunstopplevelse er subjektiv, mest av alt film, siden den tar opp i seg alle andre kunstformer.
Så la meg derfor begynne med å fortelle at da hysteriet rundt Battle Royale såvidt var innom Norge midt i agurktida sommeren 2002 lå jeg på sykehuset med allergisjokk. Likevel kommer jeg aldri til å glemme at P4s anmelder mente at filmen var bevis for at japanerne ikke hadde blitt bombet hardt nok under andre verdenskrig. Herlig, ikke sant? Uvitenhet, misforstått humor, dårlig journalistikk og lett rasisme i en enkel påstand. Ikke norsk filmlitteraturs lyseste stund.
Hadde ikke kroppen min vært dekket av utslett allerede hadde jeg nok begynt å klø et par steder akkurat da, for Battle Royale hadde allerede rukket å være en av de absolutte favorittfilmene mine i noen måneder. Jeg hadde nemlig akkurat oppdaget at man kunne bestille film fra Hong Kong, og på den tiden sendte de gratis med bud. Den aller første bestillingen min fra YesAsia inneholdt Battle Royale, Shaolin Soccer, Fulltime Killer, Legend of Zu og Avalon. Den kostet rundt fire hundre spenn og ble levert på døra på under en uke. Og livet mitt ble vel egentlig aldri det samme siden.
Battle Royale grep meg aller sterkest. Diskusjonene rundt filmen hadde allerede gått på AICN i månedsvis da jeg så den, men jeg hadde allerede lært meg til å stole på Harry Knowles, som plasserte den høyt oppe på 2001-lista si (Senere fikk jeg anledning til å takke ham personlig for akkurat den lista, på en boksignering i London. Mitt signerte eks. av boka hans bærer inskripsjonen «To Thomas, glad I guided you right»).
Jeg er usikker på hva det sier om mentalhygienen min at jeg som er ungdomsskolelærer elsker BR så høyt. Jeg har ikke noe problem med å se det forlokkende i konseptet: De voksne bestemmer seg for å sende den verste skoleklassen (de er vel sånn cirka femten år gamle) i landet til en øy. Der får elevene utdelt våpen og beskjed om å drepe hverandre. Den siste som står igjen vinner. Et mildt sagt omdiskutert premiss for en film, men i den alltid like håpløse norske skoledebatten er det vel et tidsspørsmål før noen foreslår noe lignende.
Satiren var sylskarp i 2001, og selv om det begynner å bli lenge siden har den overhodet ikke tapt seg; den like kølsvart morsom, like hjerteskjærende. Som i Day of the Dead mikses action, splatter og eksistensielle problemstillinger. Men i Day of the Dead diskuterer man livet, her lever man det. Når ungdommene får beskjed om hva de må gjøre reagerer de alle forskjellig. Noen nekter å delta i spillet og tar straks livet av seg. Noen ser sitt snitt til å gjøre opp gamle feider. Noen benytter sin siste sjanse til å bekjenne valpekjærligheten sin. Noen prøver rett og slett å få seg noe før de dør. Noen prøver å sabotere hele spillet, selvfølgelig. Den mest tragiske sekvensener vel endeliktet til jenteneklikken som prøver å late som ingenting. Alle reaksjonene er logiske, menneskelige og ekte. Ingen filmer jeg har sett skildrer dynamikken i en skoleklasse mer realistisk enn Battle Royale. At denne filmen er regissert av en gammel mann er nesten ufattelig. Kinji Fukasaku husket godt. Sønnen hans, som lagde den skikkelig middels oppfølgeren, skjønte mindre.
Takeshi Kitano er en mann jeg har sett altfor lite av. Hver gang jeg ser BR bestemmer jeg meg for å sjekke ut de eldre tingene hans (jeg har bare sett hans versjon av Zatoichi), for han er styggbra her som den nesten stereotype utbrente læreren som mislykkes i det meste. Så ille er det heldigvis ikke på min skole at bare to møter opp til timen, og den ene av dem bare er innom for å knivstikke meg i fua.
Men dette er likevel ungdommens film, og da tenker jeg både på at de unge skuespillerne eier filmen og at selve filmens sjel er en kjærlighetserklæring til ungdommen; De er litt vindskeive, ikke så rent lite dumme og slemme, men det er alltid en grunn til at folk er som de er. Det er foreldrene deres som skulle vært på øya (de av dem som ikke har tatt livet av seg allerede), idolene deres (en ekte Battle Royale med all verdens Pariser, Beckhamer og wanabegangstere er en fristende tanke), og jævlene som ser all verdens tenåringer som kyr som skal hjernevaskes. Som lærer er jeg vel førstemann ut, selv om hensiktene mine er en god del edlere.
Så kanskje er grunnen til at jeg elsker Battle Royale at jeg, til tross for hvor jævlig det ofte var, savner å være ung sinnssyk romantiker. Kanskje er det helt motsatt, at jeg nyter å se drittungene få det for en gangs skyld. Kanskje er det fordi actionscenene og hele konseptet gjør filmen avsindig spennende samtidig som den er Kubricksk polert (sjekk bruken av klassisk musikk, for eksempel). Kanskje er det bare fordi dette er den siste store sf-filmen før Osama forandret kunstens fokus i sine framtidsvisjoner for alltid. Kanskje Battle Royale rett og slett er en bra film. Noe argument for at Hiroshima og Nagasaki ikke var nok er den i hvert fall ikke.
__________________________
DIARY OF THE DEAD
Endelig en skikkelig trailer til Romeros siste zombieopus. Jeg er superklar, selv om fansen er delt.
CLOVERFIELD
Jeg har mast lite om Diarys åndelige storebror. Konseptet er ganske likt men med et svært monster i steden for zombier og et sikkert femti ganger så stort budsjett. De første anmeldelsene har genierklært filmen og gitt meg store forventninger.
CJ7
Stephen Chows nyeste ser nesten litt for søt ut. Men jeg humret flere ganger i løpet av traileren så han vet nok hva han gjør.
DOOMSDAY
Neil Marshall, mannen bak Dog Soldiers og Descent, lager Mad Max vs. Escape from New York vs. 28 Days Later. Ser rett og slett herlig ut.
MAD DETECTIVE
Johnnie To igjen. Mannen har arbeidsmoral. To til tre filmer i året, og alle er solide.
JUMPER
Doug Liman vet hva han gjør. Traileren ser tøff ut. Men duger Hayden Christensen?
KAUTOKEINO-OPPRØRET
Ser jammen ut til at det ble skikk på denne til slutt også! Ikke dårlig.
FEAR(S) OF THE DARK
Tegnet episodisk skrekkfilm = helt i min gate.
TEETH
Tihi.
Gale hunder og voldsmenn…nyttårsposten
Mad Dog & Glory
John McNaughton har jeg skrevet litt om her tidligere, dette er nok den aller beste filmen hans. Med Scorcese som produsent, og med Bill Murray og Robert DeNiro i roller som skulle markerte store forandringer i begges karrierer er det rart at denne forble en obskuritet, flopp eller ikke.
MD&G er en kort, enkel, billig liten film som nesten kan minne litt om en episode av Sopranos i stilen. Mangefasetterte karakterer (flere av dem gangstere) og et enkelt premiss tilsettes en god dose poesi og litt ultravold. DeNiro er politidetektiven Mad Dog (som kalles det fordi han er så kjedelig) som tilfeldigvis redder livet til gangsteren Frank (en iskald Bill Murray, kanskje det beste han har gjort noen gang) og får låne Glory (En deilig Uma Thurman) i en uke som takk.
Det hele blir en riktig så søt liten kjærlighetshistorie, men det er samspillet Murray/DeNiro som virkelig gjør filmen severdig. Da den kom ut ble det sett på som et lite stunt å ikke gi dem de motsatte rollene, men når man ser på hvordan Murray og DeNiros karrierer utviklet seg i ettertid virker det helt logisk. DeNiro har stort sett parodiert seg selv siden, mens Murrays rollevalg har blitt mer og mer alvorlige. At de sloss om Brura fra Kill Bill er jo også litt morsomt. McNaughton fikk sitt kommersielle gjennombrudd (og kunstneriske sammenbrudd?) med Wild Things rett etterpå, og siden har vel ingen sett det han har bedrevet.
Zodiac
Jeg er en av dem som setter stor pris på filmer som går bredt til verks i å fortelle om jakten på en morder eller fler; JFK, the Boston Strangler, den engelske miniserien om Jack the Ripper og ikke minst den knallgode Black Friday er personlige favoritter, og det er ikke egentlig noe annet feil med Zodiac enn at den ikke er like bra som noen av disse. Fincher sjonglerer et stort (og velspilt) persongalleri som følges over lang tid, og klarer å presentere svært mye informasjon om saken, men selv om det er spennende blir det aldri spesielt følsesmessig engasjerende. Det skyldes nok at vi aldri føler at det står like mye på spill som i de beste filmene i sjangeren.
Det understrekes flere ganger at selv om Zodiac drepte en håndfull mennesker blir detter småtterier i den store sammenhengen. Det er en ærlig ting å påpeke i en film som søker realismen, men spenningsskapende er det ikke. Siden morderen aldri ble (helt) tatt blir Finchers film like mye en studie i hva en slik etterforskning gjør med dem som blir besatt av dem som et forsøk på å forklare hva og hvordan. Men det er ikke like spennende å se samlivs- og jobbproblemene som følger i kjølvannet som selve saken og befolkningens reaksjoner på den. Og hvis karakterstudier er poenget hadde muligens en mer intim, ikke fullt så bredt anlagt film vært en bedre ide.
Zodiac er tross alt et skritt i riktig retning for David Fincher, som vi helst vil se på Seven / Fight Club – nivå.
_________________________________________
2007 – TI SOM SLAPP UNNA
Tradisjonen tro presenterer jeg her ti filmer jeg burde ha sett i 2007, men ikke rakk. Flere av dem kommer sikkert til å dukke opp her i 2008. Alt i alt har jeg nok aldri vært så fornøyd med hvor mye nytt jeg har rukket å se som i år.
01) No Country for Old Men
Som det ikke har vært mulig å se på lovlig måte her ennå, så den burde sikkert vært på den andre lista, men det er er mange som har anmeldt den allerede, derfor er den her.
02) Black Snake Moan
Har jeg gledet meg til å se lenge, men har ikke rukket en etter at en kom på DVD
03) Inland Empire
Først hadde jeg lyst til å se den, så hadde jeg ikke lyst, men nå har jeg lyst igjen.
04) Planet Terror
Her venter jeg på en samlet Grindhouse-utgivelse på DVD.
05) RGVs Ki Aag
Massiv kritikerslakt må ta sin del av skylden, men egentlig er grunnen at jeg har et par eldre Bollywoodfilmer liggende som jeg må se ferdig først, og det tar som kjent sin tid.
06) the Fountain
Kom ikke på kino her og lusket seg ut på DVD så stille at jeg ikke fikk det med meg.
07) the Science of Sleep
Ditto. Og egentlig er jeg mer spent på Be Kind Rewind.
08) the Illusionist
Her var det skuffelsen over the Prestige som ble utslagsgivende.
09) TekkonKinkreet
Har den liggende, har ikke rukket å se.
10) Severance
Så en tidlig trailer, glemte den bort, husket den igjen.
________________________________
SPESIAL:
2008 – TJUE GRUNNER TIL Å GLEDE SEG
Mye kan tyde på at 08 blir en tanke magrere enn 07. I fjor klarte jeg 25 uten vanskeligheter, men i år ble det med tjue. Jeg har sikkert glemt noen sværinger.
20) JUNO
Ikke en film jeg trodde jeg hadde lyst til å se, men kritikkene er jo nærmest orgasmiske, og traileren så veldig søt.
19) WAR/DANCE
En film pm hvordan musikk kan skape litt håp i en føkka verden? Ja takk. Tar gjerne flere.
18) I´M NOT THERE
Aka den der rare filmen om Bob Dylan.
17) HELLBOY 2: the Golden Army
En av de aller beste tegneseriefilamtiseringene får en velfortjent oppfølger. Og teaseren lover mye. Jeg så den akkurat for første gang, og burde nok flyttet filmen et titalls plasser opp på lista. Men nå har jeg jo satt den her.
16) BURN AFTER READING
Coenbrødrene klarer visstnok å få denne stjernespekkede (Clooney, Pitt, Malkovich) thrillertingen i 2008.
15) SON OF RAMBOW
To gutter lager sin egen Rambo-oppfølger. Forgudet på Sundance 07, men kommer ikke på kino før mai 08 i USA, så det er ikke godt å vite når den dukker opp her.
14) BE KIND REWIND
Jack Black og Mos Def gjør de siste tjue års filmhistorie på nytt med Michel Gondry bak spakene. Ser ufattelig morsom ut.
13) SWEENEY TODD
Johnny Depp ordner kort i nakken og fyldig ved ørene.
12) THE LOVELY BONES
Peter Jackson tilbake i Heavenly Creatures-territorium. Foreløpig norsk premieredato er Mars 09.
11) CROWS: EPISODE 0
Takashi Miike gjør Volcano High, eller noen enda tøffere? Jeg er ekstremt nysgjerrig på denne.
10) 99 FRANCS
Jan Kounen (Dobermann, Blueberry) har begått en slags Amelie møter Wall Street, eller hva man nå skal kalle det. Ser kul ut i hvert fall.
09)THE KING OF KONG
Dokumentaren om VM Donkey Kong har blitt en kritiker- og publikumsfavoritt. Og jeg vil fortsatt se.
08) TRAILER TRASH
Eli Roth hadde det så gøy med å lage sin liksomtrailer til Grindhouse at han bestemte seg for lage en hel film med bare oppdiktede trailere. Hvis de er i nærheten av å være like morsomme kan dette være en liten perle. Eller det kan tryne stygt.
07) LA TERZA MADRE
Argentos avslutning på trilogien som begynte med Suspiria er visstnok skrot, men selvfølgelig skal jeg se likevel.
06) THERE WILL BE BLOOD
En såkalt no-brainer.
05) SUKIYAKI WESTERN DJANGO
Denne har jeg vel også mast nok om tidligere.
04) IRON MAN
Jeg liker Tony Stark. Jeg liker Downey Jr. Og jeg simpelthen elsker traileren. Dette må bli gøy. Ikke kom trekkende med geriatriske Indy eller bleike Batman (nå ser forsåvidt ikke den så verst ut da) her: Iron Man er blokkebrekkeren å se fram til i 08.
03) WALL-E
Regissøren av Finding Nemo får endelig plass i stolen igjen, og Pixar ser ut til å ta større sjanser enn vanlig. Ut i fra det lille vi har sett er det lov å håpe på noe helt spesielt.
02) CORALINE
Stardust og Beowulf var gode filmer, men dette er likevel Neil Gaiman-filmatiseringen jeg har ventet aller mest på. En av de skumleste barnebøkene noensinne filmes av Henry Selick, mannen bak the Nightmare Before Christmas, mellom anna.
01) DIARY OF THE DEAD
Etter Land of the Dead fant George A. Romero ut at han savnet gamle dager, da film ble laget av en liten gruppe kompiser, vaier, ståltråd, tyggegummi og fat på fat med dyreblod. Resultatet har blitt Diary of the Dead, som starter Zombie-mytoset hans på nytt. Jeg var veldig skeptisk, men forhåndshypen er overveldende positiv. Jeg dyrker jo grunnen mannen går på, så om det blir mulig å se denne i 2008 er det ingenting jeg ser mer frem til.
Gi labb, din stygge Kødd
Fido
Det begynner å nærme seg jul, Tordendom og sløyfe på 2007, og det er så mye jeg ikke har rukket å se. Ikke rart, i et år jeg håper jeg aldri ser maken til for min del. Mye av tiden har gått med til å pendle fra den mest krevende arbeidssituasjonen jeg noengang har hatt til en hjemmefront preget av så mange tunge ting at jeg lengter til 2006, da familien Ut ikke var med på noe mer dramatisk enn tjue centimeter vann i kjelleren. Ikke for å klage, jeg bare konstaterer. Fred ut til alle dere som har hatt et verre 2007 enn meg, og til herr og fru Gjerms som sikkert driver og ammer og skifter bleier og greier.
I mange sammenhenger et drittår, altså. Men ikke filmmessig. Jeg har ikke hatt opptelling ennå, men jeg tror jeg ser færre filmer i år enn de to foregående i FU,S´s historie. Så lenge så mye er bra gjør det ingenting. En av sjangrene som virkelig har gjort et comeback er splatterkomedien, med Fido (som strengt tatt er fra 2006, men samme det) har det kommet tre skikkelig bra, det har vel nesten aldri skjedd.
Fido er imidlertid mer enn griseri; det er filmen John Waters hadde laget hvis han skulle lage en nyversjon av Pleasantville etter et manus av George Romero: En gang på femtitallet begynte de døde å våkne til liv, og et multinasjonalt (regner jeg med) selskap løste zombieproblemet med å få til det dr. Logan ikke klarte i Day of the Dead – de temmet dem ved å sette på dem noen mystiske halsbånd. Heldigvis svikter disse halsbåndene ganske ofte, med festlige konsekvenser. En Watersk forstadsfamilie får seg sin første zombie, og den litt stusselige gutten i huset får seg en venn for livet: Fido.
Det er altså ikke bare satire over idyllisk americana dette handler om, selv om stilen er tatt like bra på kornet som i noen film jeg har sett (spesielt Carrie -Ann Moss overbeviser enda en gang. Hun er en av få kvinnlige hollywoodstjernene for tiden som blir helt borte i rollene sine). Dette er også en skikkelig treffsikker parodi på Lassie. Hvis ikke dette beviser teorien jeg har fremmet her tidligere om at zombier kan symbolisere hva som helst så vet ikke jeg.
Det aller tøffeste er imidlertid den skikkelig sære virkeligheten zombier som nyttedyr medfører. Rollefigurenes ekstremt avslappede forhold til zombier, døden og nødvendigheten av å ha skytevåpen er hysterisk morsom. En del ekle sider ved å ha lik vandrende rundt blir heller ikke forbigått. Når de døde våkner er det nesten stuerent å være nekrofil, for eksempel. At en så tullete film tar seg bryet med å gå litt i dybden på hva en verden som dette gjør med folk er en positiv overraskelse. Denne filmen er (som en god del zombiefilmer, det er vel derfor jeg liker dem så godt) er ikke på langt nær så lavpannet som den gir seg ut for. Om dette er en klassiker er for tidlig å si, (det velges noen enkle løsninger her og der) jeg må se den et titalls ganger før jeg kan svare på det.
En flott ZomCom, med andre ord, og med minst like mye Rom som sjangerbror Shaun of the Dead, en film den overgår på de aller fleste måter. Helt oppi der for 2007, som forresten ikke er helt slutt ennå om noen skulle tro det. Nå MÅ jeg få sett Beowulf. Og det Gylne Kompasset, og Bender´s Last Score. Og Rescue Dawn. Men først må jeg rette 50 tentamener (hver tar omtrent et kvarter) og sette 220 julekarakterer innen Mandag ettermiddag, så det kan være det blir en stund til neste anmeldelse.
__________________________
CITY OF MEN
Fernando Meirelles´ City of God er en av favorittfilmene mine, en sjelden blanding av samfunnsengasjement og gangstertøffhet, og selv om jeg ikke har rukket å se hele den strålende TV-serien City of Men ennå skal jeg definitivt være klar med den innen denne når gamlelandet. Endelig noe skikkelig å glede seg til i 2008.
SAAWARIYA
Den er sikkert på DVD i India alt (sjekker…nei, ikke ennå), men kan vi ikke få denne på norsk kino, værsåsnill? Noen filmer er ikke best hjemme.
ENCHANTED
Jannicke tror at hun mister kred fordi hun gleder seg til denne. Jeg har vel kanskje ikke noe kred å miste, men jeg er ganske sikker på at vi ikke er de eneste som synes dette ser litt småkonge (bygdekonge?) ut.
TERROR´S ADVOCATE
«…Would I defend Hitler? I would even defend Bush! But only if he pleaded guilty.»
Bølger i håret / Fjær i bølgene
The Great Gambler
Noen ganger har man bare flaks. Å plukke opp tilfeldige indiske årgangsfilmer fortoner seg som å lete etter intelligent liv i universet; det er så mye å rote gjennom at sjansen for å finne noe er liten, men uendelige muligheter betyr også at før eller siden finner du noe skikkelig tøft.
The Great Gambler er et typisk eksempel på noe skikkelig tøft. Jeg mener, indisk James Bond med skikkelig feite koteletter, slemme skurker, bil- og båtjakter og blodfunky diskobhangra? Tøft.
Amitabh Bachchan (som faste lesere og til og med tilfeldige NRK2-tittere bør ha kontroll på nå)spiller gambleren Jay, som blir sendt av sin sleske gangstersjef til Portugal for å gifte seg. På veien blir han forvekslet med politimannen Vijay (ikke så rart siden Big B spiller han også) som er på vei til Venezia for å stoppe en spionring som smugler ut indiske statshemmeligheter i kodede musikkvideoer.
Det hele er selvfølgelig litt mer komplisert enn dette, filmen er tross alt borti tre timer lang. Det er imidlertid stilen som er poenget her; jeg hadde ikke blitt overrasket om Ernest Blofeld eller Austin Powers dukket opp. Alle logikkfeil, overdrevne rollefigurer og actionsekvenser i dobbel hastighet bidrar til underholdningsverdien. Og hvem hadde trodd at den etterhvert tilårskomne Bachchan i simn ungdom løp rundt i elvisdrakt og banket skurker som Jackie Chan? En unødvendig tullefilm på tre timer som anbefales.
Surf’s Up
Selv om vi har kommet langt siden den norske dubben som voldtar Mary Poppins fins det fortsatt svakheter i norske versjoner av store filmer; Kristopher Schaus «rolleprestasjon» senket for eksempel nesten Slipp Jimmy Fri, og skilpadda i Oppdrag Nemo er et lite irritasjonsmoment i en ellers perfekt film. Surf’s Up er noe så sjeldent som en prikkfri norsk bearbeiding. Alt av gags fungerer; slangpreget surfespråk blir til uanstrengt fjortisnorsk, og det er vanskelig for meg å tro at hanen er like morsom når han ikke kommer fra Hønefoss.
Surf’s Up forsvant uten å gjøre noe særlig inntrykk på hverken kritikere eller kinogjengere i usa tidligere i sommer. Verden trengte liksom ikke flere pingvinfilmer.
Likevel har jeg ikke blitt så positivt overrasket over en film på aldri så lenge, for det er ikke bare den norske bearbeidingen som sitter. Det er egentlig…vel…alt. Å lage en dataamimert liksomdokumentar om surfing er ikke noe utbrukt konsept akkurat, humoren sitter, teknikken er upåklagelig (bølgene er selvfølgelig spesielt flotte), til og med det rocka soundtracket sitter (Green Day på fortekstene!).
Så den eneste tabben var nok å bruke pingviner. Rottatouille og Tekkon Kinkreet må være skikkelig bra for å ta fra denne tittelen årets animerte for min del.
_________________________________________________________
FIDO
En zombiefilmbølge skyller over filmbloggosfæren, og sammen med Diary of the Dead gleder jeg meg enormt til å se denne. Ute på DVD i statene nå, tror jeg.
WANTED
Timur Bekmambetov, mannen bak deilige NightWatch og DayWatch, forflytter seg til Hollywood uten å forandre noe særlig på stilen. Men blir dette like tøft uten Russland?
I’M NOT THERE
Musikkfilmen lever. Sammen med Control gleder jeg meg nok mest til denne.
THERE WILL BE BLOOD
Har lenket til denne før, tror jeg, men her er endelig en trailer til årets største Oscarfavoritt med ålreit kvalitet.
________________
PS! TORDENDOMENSKJORTA ER HER (se under et eller annet sted)
Fred Ut, Sønn 