Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Romero for Youtuberne

DIARY OF THE DEAD

Da George A. Romero gjorde sitt etterlengtede comeback med Land of the Dead i 2005 var det den største begivenheten i Fred Ut, Sønns historie. Ikke bare viste favorittregissøren min muskler for første gang på lenge, filmen var også en verdig (om enn unødvendig) fortsettelse av livsverket hans, zombiefilmene som definerte sjangeren.  Dessuten representerte Land en endelig anerkjennelse av Romero som legende; rollebesetning, produksjonsverdier og lanseringsbredde var større for noen tidligere film i karrieren hans. Den gjorde ikke enorme penger, men tredoblet budsjettet sitt bare på kino og var dermed også en økonomisk suksess. Og var det noen som fortjente akkurat det så var det st. George.

Men ikke alle var fornøyde med Land. Mange fans opplevde filmen som litt for storslått, litt for glatt, og Romero selv hadde malt seg inn i et hjørne.  Han kunne ikke se for seg å fortsette dead-serien uten å ende opp med Mad Max- aktig postapokalypse, men ville likevel bruke zombiene sine. Diamond Dead, en komedie/musikal om et vandødt rockeband forble på tegnebrettet, i hvert fall foreløpig. Heldigvis.

I stedet ble resultatet Diary of the Dead, en film i mye mindre skala enn Land, og med et helt annet premiss. Dette er egentlig en gjenoppstart av Dead-universet (hører du godt etter kan du høre minst et lydklipp fra den originale Night of the Living Dead på en radio); i denne filmen våkner de døde for første gang, og ingen har sett  en zombiefilm.  Men 2008 er ganske forskjellig fra 1968 (jepp, det er FØRTI år siden Romeros regidebut). Alle har kameraer, alle har en blogg og hovedpersonene er attpåtil i ferd med å skyte en skrekkfilm når zombiene kommer subbende. De ender opp med å lage en dokumentar i steden, «the Death of Death» (opprinnelig navnet på Romeros romanprosjekt om zombieinvasjonen, som senere endte opp som tegneserien Toe Tags).

Så Cloverfield, altså. Eller Blair Witch. Bortsett fra at rollepersonene som håndterer kameraene i Diary vet hva de driver med, og at webklipp, mobiltelefonfilmer og overvåkningskameraer klippes inn. Konseptet strekkes til bristepunktet. Romero har innrømmet at resultatet muligens bikker over i det teatralske, men han var opptatt av at dette var en ordentlig film, ikke en migrenefremkallende glorifisert hjemmevideo.

Svakhetene i Diary er mye mer iøynefallende enn i f.eks Land. Det er vanskelig å la være å tenke på det tekniske når filmen er laget på denne måten (hvorfor er det lyd på overvåkningskameraene?), og deler av Romeros normalt sett fjellstøe dialog blir veldig kunstig i denne settingen. Likevel gnistrer det av filmen. I flere sekvenser er den genuint skremmende, noe Romero sjelden harvært siden originale Night for førti år siden. Rollefigurene er troverdige, drapene like fantasifulle som i Dawn og Day, slutten helt i tråd med de foregående filmene. Snart søtti år gamle Romero har fått pepper for å ikke greie å være moderne nok, men for meg føles bruken av teknologi her helt autentisk. Jeg kjenner meg igjen i scenen der Jason Creed (regissør, kameramann og publikums viktigste «øyne» i filmen) skynder seg å redigere og laste opp en bit av filmen sin på nett mens vennene hans skaffer forsyninger. Hvilken blogger ville ikke gjort det samme? Han forsvarer seg også med at «folk må få vite hva som foregår», men er tydeligvis  vel så opptatt av at han akkurat har dradd syv tusen hits på tre minutter. Der har du meg under apokalypsen. På en prikk.

I en alder av 68 er Romero fortsatt på bølgelengde med verden. Diary er en svart og hissig liten jäkel av en zombiefilm, kanskje det av hans verker som er lettest tilgjengelig for et ungt publikum. Men filmen har ikke tatt inn en tiendel av Lands penger ennå, så min drøm  om en zombieløs Romerofilm på høyde med Martin, Knightriders og the Crazies går neppe i oppfyllelse.

Etter å ha bestilt DVDen lastet jeg ned en piratutgave og så den på iPoden. Det føltes helt riktig.

DESSUTEN

Vargtimmen for andre gang, den er nå helt klart inne blant de ti beste filmene jeg har sett. En intensitet som gjør at jeg glemmer å puste. Tenacious D in the Pick of Destiny begynner som den beste rockekomedien siden Blues Brothers (rockeoperaåpningen med Meatloaf og Dio var aldeles konge), men musikken forsakes til fordel for billige gags etterhvert.  Og hva med å inkludere «the Metal», «Tribute» og «Fuck her gently», gutter? En misbrukt sjanse, men verdt en kikk hvis du likte f.eks Wayne´s World. Kaidan (Ghost Story) er siste film fra Hideo Nakata (Ringu, Dark Water), et engasjerende periodedrama fra Edo-tiden med obligatoriske spøkelser. Hvis du ikke forventer deg en hårreisende skrekkfilm er det mye å hente her; filmen minte meg litt om samuraifilmene til Yamada Yoji. Filmen taper seg litt etterhvert men er helt klart middels pluss. Stephen Chow følger opp Kung Fu Hustle med CJ7, en ET-variant med Chows sedvanlige slapstick. Morsomt å bruke såpass sterke virkemidler i noe som helt klart er ment som en familiefilm, men den er likevel klart svakere enn Hustle og Shaolin Soccer. Også har jeg sett den helt ok men litt tamme A History of Violence en gang til.

Advertisements

4 responses

  1. Jeg fikk Diary i posten for en drøy uke siden men har rett og slett ikke hatt tid til å se den ennå. Men jeg gleder meg!!!

    juni 25, 2008, kl. 21:21

  2. Vet ikke om du har sett Rec (spania)? Tror du vil like den. Er en god del bedre enn Diary of the Dead 😉

    juni 27, 2008, kl. 09:54

  3. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Megadessutenutgave « Fred Ut, Sønn

  4. Tilbaketråkk: En av filmene siden sist: Naar de døde vaagner og vaagner og vaagner « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s