Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “stumfilm

Filmer siden sist: Død. Fødsel. Soloppgang.

THE MOTHER OF TEARS

Dario Argento er ferdig. Dette er ikke noe nytt. Utover på åttitallet begynte filmen hans å variere i kvalitet, og selv om både Opera, Trauma og the Stendhal Syndrome har sine øyeblikk skjemtes de av at sadismen som alltid var til stede i filmene hans tok helt overhånd. Drapssekvensene i Suspiria, Profondo Rosso og Tenebrae var også ufattelig brutale, men teknisk virtuositet og en solid porsjon kølsvart humor gjorde det hele til stor underholdning for oss som er sjuke nok til å la oss underholde av slikt. Noen av oss turde til og med å kalle det kunst.

Det ble i hvert fall etterhvert tydelig at Argento hadde mistet helt taket på håndverket sitt. Hans versjon av Phantom of the Opera var aldeles grusom, og selv om han viste tendenser til muskler med NonHoSonno hadde filmene hans nå endt opp med et visuelt uttrykk som så mer ut som episoder av detektimen enn Suspiria. The Card Player hadde et tøft soundtrack og ikke noe særlig mer, tv-filmen Do You Like Hitchcock var heller ikke rare greiene ettersom jeg har skjønt.

Da var vi framme i 2007, og Argento fant ut at han skulle sluttføre heksetrilogien han påbegynte med Suspiria og fortsatte med Inferno. Og siden han som sagt egentlig er ferdig var forventningene lave, kritikkene dårlige og interessen minimal.

Men selv om den tredje moren er klart svakere enn den andre (som var mye svakere enn den første) er dette den mest underholdende filmen fra Argento på et drøyt tiår. Heller ikke denne filmen er spesielt betagende fra et teknisk standpunkt, handlingen henger tradisjonen tro bare så vidt sammen, og soundtracket er det kjipeste i serien (små sitater fra de foregående til tross).

Likevel klarte jeg ikke å la være å kose meg, for dette er det galeste jeg har sett på en stund. Denne gangen er det ikke et hus som står i sentrum (et feiltrinn synes jeg), men en boks som på et eller annet vis får store deler av Roma til å gå av skaftet når den åpnes. Hekser (som ser ut som partygjestene i Rocky Horror Picture Show) ankommer byen i hopetall. Etter å ha sett kollegaen sin bli omhyggelig knytt fast i sine egne tarmer og ha blitt jaget av en apekatt (hva faen er egentlig greia med apekatten?) er det selvfølgelig opp til Asia Argento å få has på den tredje moren. På veien møter hun blant annet Udo Kier som lett forstyrret prest. Og at det går med en del folk på veien kommer neppe som noen overraskelse på noen.

Hvis ikke sammendraget over apellerer til deg er det ingen grunn til å se La Terza Madre. Den er akkurat som de fleste kritikerne har beskrevet den; en mølje av galskap, trolldom og tarmer. Men det kan vare morsomt nok, det. Den føyer seg pent inn i rekken av Argento-produksjoner som La Chiesa, Phenomena og Demons. Ikke noe mesterverk, ingen grunn til å friskmelde mesteren riktig ennå, men sjukt nok.

Dessuten:

Juno

Som er minst like bra som alle sier og litt til. Men det er selvfølgelig bare tull at Blood Feast er en bedre film enn Suspiria, her er manusforfatter Diablo Cody på ville veier. Bortsett fra det er Juno (både jenta og filmen totalt sett) så morsom og søt at det bare er å gi seg over. I fjor var det Marie Antoinette som ga meg sukkersjokk, i år er det Juno. Som skolefilm for 7./8.-klasse fungerte den OK, selv om den ble litt lang for de barnsligste.

Sunrise

I tre kvarter klarer Sunrise noe får filmer fra tjuetallet får til, nemlig å engasjere seeren følelsesmessig. Når så den viktigste spenningen i filmen utløses halvveis blir det det som gjenstår nesten litt kjedelig, Murnaus fantastiske grep om mediet til tross. Likevel en klassiker som fortjener at flere blir oppmerksomme på den. Jeg foretrekker nok både Faust og Nosferatu. Nydelig DVD fra Masters of Cinema-serien.

Reklamer

29,652 besøkende, 351 poster, vi ruller som generalen i 2008

the General
Min første hele Buster Keaton-film ble en blandet opplevelse. Enkelte flotte stunts og noen aldeles nydelige kameraføringer veier opp for en ikke akkurat spennende handling. Men slagscenen på slutten sementerer klassikerstatusen. Keaton føles viktigere og dypere enn Chaplin som filmskaper, men har heller ikke helt den samme presisjon, tempo og galskap. Vet ikke hvem jeg foretrekker ennå, men jeg holder en knapp på Buster, som det blir flere møter med her i 2008.

________________________________________


En voldsom entusiasme i første pulje gjør at det fort blir publikumsrekord her i løpet av januar. Her er først resultatene fra første pulje, for de som ikke allerede har sett dem i forrige kommentarfelt:

01) SUPERMAN RETURNS vs. JOHNNY GUITAR 6-13
Overraskende mye kjærlighet til en obskur liten western, eller var det prosteststemmene som gjorde susen?

02) MURDERBALL vs. THE PROPOSITION 12-10
Morsom fight, Murderball ruller videre, litt overraskende.

03) CARNIVAL OF SOULS vs. MARY POPPINS 8-9
Kommer ikke over hvor få som faktisk hadde sett begge.

04)FIDO vs. TRANSFORMERS 12-12 og dødt løp! Dette har aldri skjedd i tordendomens historie. Med en tåre i øyekroken sender jeg Fido videre. Transformers skal ses på nytt i løpet av uka, så Optimus prøver seg på nytt neste gang.

05) A FISTFUL OF DOLLARS vs. THE APARTMENT 9-10
Rettferdig synes jeg, egentlig.

06)THE HUDSUCKER PROXY vs. PUMP UP THE VOLUME 14-4
Lite kjærlighet til Christian Slater i årets dom.

07) BEOWULF vs. THE HOST 8-10
Et vanskelig oppgjør for meg, skulle gjerne hatt begge videre, men i år er det sånn hele veien.

08) THE MALTESE FALCON vs. MOUNTAIN PATROL KEKEXILI 13eller14-5
Lorre, Greenstreet, Astor og Bogart går nok langt.

RUNDE EN, DEL TO
Forrige runde var full av klassikere og westerner, denne gangen ble det litt mer obskurt. Trekningen er nok en gang foretatt av Fru Ut og Ut Jr, så ikke skyld på meg.

09) DAWN OF THE DEAD (78, Argentos Cut) vs. BLACK SHEEP
Noen burde lage dette som en film. Sinte sauer går amok på et kjøpesenter og forbrukerne biter voldsomt tilbake. Hæææærlige sauer til tross; en stemme til Dawn.

10) STROSZEK vs. EL TOPO
En for filmantropene, dette. Dansende kyllinger til tross: min stemme må gå til El Topo. Jeg får neppe se maken, i hvert fall ikke før jeg ser Holy Mountain.

11) THE GREAT GAMBLER vs. DYNAMITE WARRIOR
Amitabh Bachan med skikkelige koteletter mot thailandske stuntfolk med dynamitt. Dette hadde også blitt en bra film, blodig og lang og med fete funky dansenumre. Men har noen sett dem? Dynamite Warrior får min stemme.

12) CLERKS 2 vs. CHILDREN OF MEN
To filmer i det nedre sjiktet av de 64 som kom med i år, den ene litt overvurdert, den andre litt undervurdert. Siden Rosario Dawson er til å spise opp får hun min stemme.

13) FUTURAMA: BENDER´S BIG SCORE vs. NACHO LIBRE
Jeg kan ikke stemme mot Futurama her, selv om Nacho virkelig fortjener mer kjærlighet enn han har fått til nå.

14) EKLAVYA – the Royal Guard vs. SURF´S UP
Mer Bollywood og big B, denne gang er motstanderen en overraskende god pingvinfilm. Men Eklavya kaster kniver på duer i flukt med bind for øynene og har ingen vanskeligheter med å avlive slappe sørferpippiper.

15) THE MAGNIFICENT TRIO vs. KABUL EXPRESS
Den første av flere katakombefilmer skal prøve seg moe en snasen kungfu-rulle fra sekstitallet. Ti Lung og Jimmy Wang Yu drukner desverre i Pepsibokser, og gutta i Kabul får min stemme.

16) A SCANNER DARKLY vs. HOT FUZZ
Aiaiai. Ønsket begge disse langt, men Hot Fuzz får stemmen. Så får heller Noia-Keanu skyte opp i lufta med pistolene sine mens han roper «Aaaaaaah!».

Lørdag tenker jeg det passer med ny runde, det betyr sikkert at den kommer fredag i steden, vi får se.


Djevel/Drage/Dalek

Faust(Murnau)

F.W. Murnau er mest kjent for Nosferatu, og for Sunrise, hans første film i Hollywood. Mellom dem laget han blant annet denne versjonen av historien om Faust, til svært blandede kritikker. Dessuten laget han to versjoner: en tysk versjon med alle de beste takningene (nylig utkommet på DVD) og en internasjonal versjon med alt som ble til overs. Jeg (og de aller fleste andre som så denne filmen før 2006) har bare sett den internasjonale, men nå er jeg nesten desperat sugen på å se den nyrestaurerte.

Faust-historien finnes i et utall versjoner. Jeg prøvde meg på (og ga opp) å lese Goethes versjon en gang; Oscar Zarates tegneserieversjon av Marlowe var lettere kost. Jeg digger Jan Svankmajers syke filmatisering, men dette er min favoritt til nå. Inimmellom går assosiasjonene mine i retning Hong Kongs underholdningsfilmer på lavt budsjett, men folka bak filmer som Swordsman, the Bride With White hair og Chinese Ghost Story kunne plukket opp noen triks her; Murnaus engler, djevler, pest, elefanter, trolldom og død skildres med regigrep som får en til å glemme at så og si alt er gjort i studio. Verktøykassa har blitt mye, mye større siden 1926, likevel er det sjelden man opplever så fin snekring. Nosferatu fra 22, riktignok en minst like god film, føles teknisk primitiv i forhold.

Et drøyt kvarter med buskisromantikk punkterer filmen, og det er her jeg håper den tyske versjonen har forbedringer. Den er fem minutter kortere, så det går an å håpe. Ting tar seg opp igjen, men i internasjonal versjon er Faust et hestedhode fra å innta plassen ved siden av the Man with the Movie Camera som den sterkeste stumfilmen jeg har sett.

Ray Harryhausen: The Early Years

Stopmotionmaestro Ray Harryhausen startet som læregutt under Willis O’Brien (King Kong) og har i en lang, lang karriere laget effekter til en haug klassikere (Personlige favoritter: Earth vs. the Flying Saucers, Beast from 20000 fathoms, Gulliver’s Travels, 7th voyage of Sinbad, Jason and the Argonauts).

The Early Years er en samling kortfilmer han laget tidlig i karrieren, og er delt i tre deler: eventyr, reklame/informasjonsfilmer og skisser. Med bonusmateriale er det litt over fire timer med filmhistorie her.

Eventyrene utgjør brorparten av filmene; de er litt tamme for oss som er flasket opp på Caprino (som har mye dårligere bevegelser på dukkene sine, men ekstremt detaljrike bakgrunner etc.), men det er interessant å se hvordan Harryhausen kompenserer for sin sensur av Rødhette og Hans og Grethe med å gjøre ulven og heksa ekstra skumle. Det er også morsomt å se Haren og Skilpadden, som ble påbegynt i 1952 og sluttført av et par Harryhausendisipler i 2002 uten at man noe sted kan se hva som er nytt og hva som er gammelt. Reklamefilmene er ganske kjipe, mens infofilmene fra krigen, laget for å visualisere ingeniørtroppenes arbeid, er forholdsvis interessante.

De ti minuttene med skisser, snutter og kladder av prosjekter det aldri ble noe av er klart mest spennende. En animasjonstest fra War of the Worlds, en enslig produksjonsskisse fra aldri påbegynte Fall of the House of Usher og en stilig testsnutt fra et prosjekt kalt Elementals der Harryhausen selv blir bortført av en flygende drage er blant høydepunktene.

Dessuten er disk to full av bonusmateriale, og en kafesamtale mellom sjangerkjemene Harryhausen, Forrest J. Ackerman og Ray Bradbury er hele pakkas høydepunkt, i seg selv grunn nok til å ta en kikk på denne.

Doctor Who: Sesong 2 (eller 28, alt ettersom)

Nye Who hadde ikke gått lenge før jeg ble oppmerksom på et problem som må ha uroet produsentene også: hva skjer med serien, tradisjonelt et enmannsshow, når bifigurene blir like viktige (og populære) som doktoren selv?

På sitt beste (School Reunion, the Girl in the Fireplace, the Christmas Invasion, New Earth, the Satan Pit) er nye Who ikke bare strålende familieunderholdning (familieunderholdning skapt for å gi 8-9-åringene mareritt, men familieunderholdning likevel), men smart science fiction. Bred komikk, karismatiske hovedpersoner (både Doctoren, Rose, foreldrene hennes og treige Mickey er til å spise opp), ikoniske monstre (dalekene får selskap av cybermenn, en hissig varulv og de nye trekkoppfolka) og anakronistiske telefonbokser javel, men også en iderikdom man sjelden ser i TV-mediet. Fra uke til uke vet man aldri hva man får.

Overraskende nok er de siste 3-4 episodene de svakeste; episoden med Doktornerdene er ikke fullt så sprek som den burde ha vært, jenta som tegner monstre er Who på tunggang og alle OL-i-2012-referansene blir slitsomme for alle oss som ikke bor i London. I de to siste episoden får vi Russel T. Davies & Co’s løsning på problemet med de populære bifigurene. Men i sin iver etter å tilfredsstille fansen (Voldsomt Følelsesmessig Klimaks på de to første sesongene! Daleker! Cybermennn! Torchwood! Verdens Undergang?) kastes handling nok til minst fire gode episoder inn i to, og det blir liksom ikke nok plass til noen ting. OG vi får en smakebit på hvordan neste sesong starter (julespesialen het the Runaway Bride og var visstnok svært god). Det blir spennende å se om serien klarer å beholde sin enorme (i hvertfall i England) popularitet nå når store deler av nye Who må støpes på nytt.


Sex, sigaretter og søvngjengeri

Inside Deep Throat

Forholdet mitt til porno er tvetydig. På den ene siden er jeg en forholdsvis liberal mann med funksjonelt kjønnsorgan, på den andre siden er 90% av all porno jeg har vært borti så innmari dårlig; greit nok at det kan være inspirerende å se på folk som driver og har seg, men hvorfor skal damene på død og liv være silikonbefengte blondiner som ikke klarer å la være å se dumme ut engang? At VHS-formatet drepte pornofilmen som kunstart lenge før den hadde rukket å bli født er ingen ny observasjon, man har da sett Boogie Nights.

Det sørgelige med porno er at man ofte har en snikende følelse av at noe ikke er i orden; at dama egentlig ikke vil, eller at sex (som er så gøy) framstilles som forretningsmessig og ekkelt, mer mekanisk enn hett, mer brutalt enn rått. Det var forfriskende å see Inside Deep Throat; jeg ble overrasket over å se at porno som konsept en gang var spennende og idealistisk nok til å sende forsvarerne på barrikadene.

Deep Throat representerer alle sider ved pornoinduststrien. I Inside Deep Throat hevdes det at den har dradd inn noe sånt som 600 millioner dollar, og med et budsjett på femogtjuetusen er den dermed tidenes største økonomiske kinosuksess. Den ble sett av alle: Intellektuelle, journalister, filmanmeldere, kjendiser og mannen i gata kunne for en gangs skyld gå på en skikkelig grisefilm på kino siden alle andre gjorde det. De mest optimistiske trodde Deep Throats suksess markerte begynnelsen på en ny æra der sex, gjerne usimulert sex, ble sett på som en naturlig del av filmkunsten.

Men Deep Throat er også omdiskutert fordi giraffen selv, Linda Lovelace, gjorde kuvending på begynnelsen av åttitallet og påstod at hun spilte i filmen fordi den hakke pine gærne kjæresten hennes hypnotiserte/truet/passet på henne med gevær. Alt dette får plass i dokumentaren, men det vektlegges at som laget filmen sammen med henne opplevde henne livsglad, enfoldig og med på notene. Vel var typen hennes sjuk, men tvang var ikke med i bildet. Hun ble grundig snytt for inntekter, men nøt stjernestatusen hun opparbeidet seg. Det var når livet hennes stagnerte for alvor at hun ble brukt som nyttig idiot av høyresiden og antipornofeministene. Alt dette gjør vel likevel at Deep Throat i dag neppe virker spesielt opphissende på noen, imponerende gaping til tross. Jeg har ikke sett den, men jeg tipper at som med Africa Addio er det historiene rundt som er mest spennende.

Med tilgang til alle de involverte skulle det bare mangle om ikke Inside Deep Throat ble en spennende film. Vi får møte de som laget den, de som digget den (Hallo, John Waters! Bombe at kom innom, da) og de som hatet den. Det mest interessante intervjuobjektene er regissøren (koselig gammel mann, men hva er greia med aldrende pornografer og høye, høye bukser?) og distributøren i Florida (som er skikkelig redd for mafiaen), men filmen føles balansert nok; heksejegerne får snakke, det får også familien Lovelace, som er overraskende frittalende.

Det eneste problemet med Inside Deep Throat er egentlig at det er for mange historier å dokumentere. Men en hel TV-serie om filmhistoriens mest oppsiktsvekkende avsuging hadde vel blitt for drøyt tross alt.

Romance & Cigarettes

John Turturros tredje film som regissør har mye til felles med de beste tingene til filmens produsenter, Joel og Ethan Cohen. James Gandolfini er gift med Susan Sarandon og bedrar henne med Kate Winslet. Susan finner seg ikke i dette, og bestemmer seg for å banke driten ut av Kate, med god hjelp fra Christopher Walken. Blant andre kjente fjes, finner vi Aida Turturro (den gærne søsteren til Tony Soprano) som datteren til Gandolfini/Sarandon, et av de rareste valgene av skuespiller jeg har sett en stund.

Dessuten er dette en musikal; skuespillerne synger oppå originalversjoner av gamle svisker. Totaleffekten blir en lett syra blanding av Cohenbrødrene og John Waters, med Walkens hysteriske tolkning av Delilah som ubestridt høydepunkt.

De rare fortellertriksene, musikken og det meste av humoren fjernes etterhvert, fordi Turturro av en eller annen grunn bestemmer seg for avslutte filmen som et grått drama. Hadde han i stedet tatt den helt ut kunne dette vært noe helt spesielt. Likevel bedre enn Cohenbrødrenes to siste.

The Cabinet of dr. Caligari

Når jeg først har hatt lyst til å se denne i 10-15 år burde jeg nok ha valgt en bedre anledning enn en sliten onlineversjon en kveld jeg var stuptrøtt, men jeg var ved bevissthet lenge nok til å avskrive Caligari som en skuffelse. Flotte kulisser til tross: dette en primitiv urfilm som absolutt har vært innflytelsesrik, men som har lite å si en nysjerrig filmfanatiker i 2007. Se Der Golem, Nosferatu, Metropolis, Potemkin og the Man With the Movie Camera et titalls ganger først. Jeg kan ikke anbefale denne hvis du ikke er interessert i å erte på deg en av de mange som dyrker den.