Nå enda mer inkonsekvent

En god del av de mest etterlengtede i 2007 i en post


Rescue Dawn
De to siste årene er det ingen regissør jeg har brukt mer tid på enn Werner Herzog. Jeg har sett et titall av filmene hans (og ennå har jeg mye fint igjen), og har lest den flotte boka Herzog on Herzog. Og hadde jeg hatt tid skulle jeg sett alt sammen om igjen med en gang, gjerne med Herzogs flotte regissørkommentarer på lydsporet. En ny Herzog-spillefilm er nok derfor en større hendelse for mange andre av hans fans enn for meg, for jeg har jo ikke rukket å savne ham. Da er det mye større med Futuramafilmen under.

Rescue Dawn er Herzogs Land of the Dead. Som Romero vender Werner tilbake til noen av sine favorittemaer (ikke zombier, men menneskets forhold til naturen og forholdet mellom dokumentar- og fiksjonsfilm)med et litt større budsjett, en aning mer kjente fjes og litt mer hollywoodske virkemidler enn det han vanligvis benytter.

Dieter blir skutt ned over Laos like før Vietnamkrigen bryter ut for fullt. Han blir mishandlet, kastet i en bitteliten fangeleir og rømmer. Historien er ikke spesielt komplisert, og Herzog har i tillegg fortalt den før, i dokumentaren Little Dieter Needs to Fly. Hvorfor gjøre det en gang til? Herzog innrømmer at fiksjonsfilmen hans er fulle av virkelighet og at dokumentarfilmene hans har elementer av fiksjon, så kanskje han følte behov for å fortelle den på ordentlig? Det har uansett blitt en fascinerende film.

Christian Bale har aldri imponert meg noe voldsomt. Jeg synes ofte han er overtydelig i valgene sine (han flagget sin del av cliffhangeren i the Prestige noe voldsomt, for eksempel), og at han klarer å slanke seg ned til skjelettdimensjoner handler lite om skuespillerkunst for meg. Men denne gangen er han strålende, og gjør Dieter til en fascinerende, motsetningsfylt karakter. Fremstillingen av hva sult og fangenskap gjør med deg er intenst imponerende her. Man blir sittende og lure på om Steve Zahn og Jeremy Davies kom seg gjennom dette uten varige men. Ikke fordi de er skremmende tynne (det er de), men fordi de er så veldig, veldig overbevisende.

Ingen skildrer jungelen som Herzog heller. Det er så utrolig vakkert, men du kjenner hvert skritt personene tar – hvert eneste sekund du har tilbragt i et kratt (og hvis du aldri har slitt deg gjennom et kratt anbefaler jeg deg å kaste deg utfor første skogkledde veikant du ser) kommer tilbake for å hjemsøke deg, for du kjenner at akkurat sånn hadde de det da de filmet dette.

Mange har kritisert den i overkant lykkelige slutten, men jeg tror det rett og slett var omtrent slik det skjedde, og at Herzog driter i om det ser ut som en klisje. Min eneste kritikk er egentlig soundtracket. Det er nydelig, men jeg skulle så gjerne hatt Popol Vuh i steden. Det er liksom de som skal ligge i bakgrunnen når Werner drar på Skauen.

Futurama: Benders Big Score
I dusinvis av poster og over flere år har jeg mast om Futuramas tilbakekomst. Hverken Fireflys ferd til filmlerretet, Babylon 5s kamp for sin siste sesong eller for den saks skyld Family Guys plutselige gjenoppstandelse rører meg like sterkt.

Og det deilige er at det er akkurat som om de aldri har vært borte. Like barnslig, grisete, genialt og dødelig morsomt som før. Tonen er nærmere den litt mer alvorlige sesong fem enn starten, og referansene til serien er så utrolig mange at det er vanskelig å si hvordan ikke-frelste vil se på dette, men for en gang skyld bryr det meg ikke. They´re back Baby! Årets animasjonsfilm med et lysår. Simpsons? Bah. Rattatouille? Trenger manusforfatter.

Den viktigste filmen med Al Gore i år.

Beowulf
Nevnte i forrige post at 2007 har vært splatterkomediens år, men jaggu har det vært noen fantastiske (i dobbel forstand) blockbustere i år også. Både 300, Transformers, Stardust og Beowulf er snadderfilm med selvskreven plass i den veldig trange DVDhylla mi. Det vil si, 300 mister sin plass til den langt tøffere Beowulf. Jeg kritiserte 300 fordi det var for lite slåssing der, med det mente jeg at de delene av filmen som ikke foregikk på slagmarken var mye svakere enn resten. I Beowulf er alt finfint, testosteronnivået er om mulig ennå høyere, og historien mye bedre. At Beowulf er 100% animert (eller mokappet eller hva du kaller det) mens 300 hadde en og annen skuespiller av kjøtt og blod betyr lite.

Animasjonsteknikken har fortsatt noen svakheter, bare krigsfangene i Rescue Dawn har mer livløse øyne enn Beowulfs hovedpersoner. Angelina Jolie er egentlig den eneste som ser levende ut, sikkert fordi hun ser litt dataanimert ut i virkeligheten også (det er ikke for det, du kan tasse rundt i all din animerte nakenhet så mye du vil, Angelina, du er ekte nok for meg). Men mimikk er oppskrytt. Se Strings hvis du ikke tror meg.

Neil Gaimans manus (i tospann med Roger Avary) er det beste han har levert for film til nå. Ikke bare gjør det interessante ting med en historie en god del (i hvert fall utenfor Norge) kjenner til, han peprer det hele med en infam svart humor og en sympati for sine monstre gamle fans vil kjenne igjen. Grendel er det frykteligste monster jeg har sett på film på en stund, på mer enn en måte.

Et herlig kvad, tøffere enn toget, med en deilig drage. Hva mer kan man forlange?

Reklamer

3 responses

  1. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Jenter med (og uten) køller « Fred Ut, Sønn

  2. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Ammetåkeutgave #1 « Fred Ut, Sønn

  3. Tilbaketråkk: FIlmer siden sist: Sjelen hans danser fortsatt « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s