Pinne. Ball. Firkant.
Du har tre skjermer foran deg.
På den ene styrer du en ball. Med en knapp. Du skal fange noen andre baller.
På den andre styrer du en pinne. Du skal få den til å hoppe oppover. Med en knapp.
På den tredje styrer du en firkant som får flammer ut av rompa som du må unngå.
Du kan spille et av spillene av gangen.
To du kjenner kan spille med.
Det er morsomst.
Etter en stund oppdager du noe som er ganske rart.
Det du gjør i et spill påvirker de andre spillene.
Ballene farer inn på de andre skjermene.
Pinnen veiver borti de andre.
Og så videre.
Spillet heter MaBoShi: the three shape arcade
(fra japanske ord for ball, pinne, kvadrat).
Det er veldig gøy.
Helt sant.
Joho.
Folk jeg liker: En skikkelig kjedelig artikkel om Shigeru Miyamoto
Noen mennesker har bidratt så mye til menneskets kollektive bevissthet at man vanskelig kan beskrive genialiteten deres med ord. De er både nyskapende og gjenkjennelige, og uten dem hadde rett og slett verden ikke vært den samme. De aller største kunstnerne er dem som lager nye regler for hva kunstarten deres innholder samtidig som at de har et særpreg som gjør at du kan kjenne dem igjen uansett. Vi snakker folk som Kurosawa, Miles Davis eller Shakespeare. Og en litt beskjeden middelaldrende japaner som liker å spille banjo.
Kommende uke vil avisene (hvis de er våkne) være fulle av stoff om Wii Fit, Nintendos geniale nye kombinasjon av familiespill og treningsprogram. Det er ikke sikkert at det er Shigeru Miyamoto som får mest oppmerksomhet denne gangen. Men dette er hans baby, på samme måte som Donkey Kong, Mario, Zelda, Nintendogs, Wii Sports og de fleste andre spillserier fra Nintendo du måtte ha hørt om er det. Og de han ikke direkte har produsert og regissert, som Pokemon, er laget i nært samarbeid med ham. Ikke siden Walt Disney har noe enkeltmenneske bidratt like sterkt til barns forestillingsverden.
Miyamoto startet karrieren sin hos Nintendo som grafikkdesigner på slutten av søttitallet. Selskapet, som drev med blant annet brettspill og Pachinkomaskiner ønsket å erobre plass på det eksposivt voksende automatspillmarkedet. Det første spillet hans ble ingen suksess, så han laget et spill som kunne installeres i de samme maskinene. En ape har bortført dama til en liten mann med bart, og han må klatre opp for å redde henne. Apen kaster tønner, mannen har slegge. Grunnen til at apen ble hetende Donkey Kong skyldtes i følge myten en skrivefeil. Men det var den lille mannen med bart som litt tilfeldig skulle vise seg å være Miyamotos hovedverk.
Selvfølgelig har Myiamoto etterhvert blitt en av Nintendos viktigste menn i rent forretningsøyemed, og det har alltid vært økonomiske motiver som driver virksomheten hans, men likevel er kunsten hans på forunderlig vis blottet for ego . Spillene hans er laget for at publikum skal få se så mye av dem som mulig. Før Mario var spill laget for å være vanskelige, slik at spilleren skulle bruke lang tid på å klare dem. En av tingene han forstod var at spilleren ønsker å bli utfordret, men ikke å bli slått. Man spiller ikke for å oppleve nederlag, men for å oppleve noe nytt. Og det er liten vits i å lage 1000 brett på et spill hvis ingen kommer forbi nummer 42. Og han tenker som en filmregissør: Hva vil man at de som møter min kunst skal føle? Konsekvensen av dette er for eksempel the Legend of Zelda: Occarina of Time, kanskje det beste dataspillet noensinne.
Det er i hvert fall ikke karakterene som har gjort spillene hans så ikoniske; Mario er en tvilsom stereotyp av en italiener med stemmen til Mikke Mus og usikker seksuell orientering. Noen stor skaper av karakterer er Myiamoto ikke. Det er ikke tilfeldig at Zelda-spillenes hovedperson ikke sier noe vi får høre og heter Link. Han er koblingen mellom spiller og spill, ikke noe mer.
Nintendos nye verdensdominans med Wii-en, den første spillemaskinen som ikke er i stand til å pushe bedre grafikk en sine forgjengere, er også for en stor del Miyamotos fortjeneste. På en spillutviklermesse i fjor fortalte han om sitt «wife-o-meter»: Hvis han kan få den som regel totalt uinteresserte kona si til å spille er designen vennlig nok. Bak en hver stor mann og så videre.
Jeg gleder meg til Wii fit kommer på fredag. Magen skal bort, det blir ikke noe fotball i år og helsestudioer minner meg om Auswichtz. Da er tortur designet av Myiamoto langt å foretrekke.
«Først så må vi smelte lavaen, mamma!»
«Så må vi jo ta den isbiten og sende den opp der (Zooom…), så tar vi han der også (Vooooom!), også må vi jo passe vårs for dragen! Uæææh!»
Når man er fire år og skikkelig digger noe (i dette tilfellet Zack & Wiki – the quest for Barbaros´Treasure) kan man leve på det i månedsvis. Vi kjøpte spillet før jul en gang, og selv om det går ukesvis mellom hver gang det tas fram går det mye i avsindig komplisert problemløsning når Ut Jr. leker for seg selv. Han kan nesten ikke gå ut av dusjen en gang uten å smelte noe is med lava eller rulle en steinblokk i hodet på en drage for å få tak i skatten. Og han tegner.
Zack vil bli sjørøver, og vandrer gjennom ild, snø og jungel for å finne skatter. Ut Jr. spiller ikke selv, han bare dirigerer oss andre når vi holder på. Akkurat som de gamle Scumm-spillene er det en som styrer, alle de andre roper i kor hvordan problemene skal løses. I tillegg har man lagt inn en brett-struktur som gjør at hvert problem er avgrenset i tid og rom. Dette gjør at man sjelden står skikkelig fast (og da er det lett å jukse uten å ødelegge resten av spillet) eller glemmer hvor man var fra gang til gang. Et brett tar omtrent like lang tid som barne-tv, og er det eneste som er morsommere.
Oppgavene som skal løses er akkurat passe fjerne. Zacks gule og flyvende apekompis Wiki kan forvandle seg til en bjelle, og når Zack ringer med den forvandles dyr i nærheten til gjenstander. Frosker blir for eksempel til bomber. Ut Jrs bjelle (han har selvfølgelig skaffet seg en) fungerer heldigvis ikke, da hadde jeg sikkert blitt til en hjørnesofa eller noe sånt. Det er sånt jeg elsker med dataspill. Jodorowsky hadde ikke klart å pønske ut noe mer absurd. Wii-kontrolleren brukes dessuten som borr, sag, skrujern, tennisracket, fiskestang og hvadetmåttevære, gjerne på samme brett.Vanskelig å få til det der på noen annen maskin en Wii, men det er en diskusjon for en annen gang.
Folk (særlig gamle folk) snakker mye om hvordan de siste generasjonene påvirkes av all stimulusen fra TV, nett, nintendoer og andre steder. Det som sjelden tas med i beregningen er hvor utrolig gøy det er å være opptatt av fantasiverdenene man møter, i hvert fall så lenge man vet hvordan man slår av. Og kanskje er det bedre å ringe med bjella enn å skyte indianere når man er fire? Skal man først få noe på hjernen er Zack & Wiki å anbefale.
Fred Ut, Sønn 