Medioker musiker med middels Markedsføring
Jeg spiller stadig keyboard og drøvel i TorpedoJudas, men har aldri lagt bort livsverket mitt, the Cordelia Corporation, som startet så smått på nittitallet på videregående og nå er i sin fjerde fase og derfor heter C-Delta. C-Delta er personlige elektroniske småtekster med lettvint elektronisk akkompagnement. I blant muterer de små, forsiktige sangene til store, brautende TorpedoJudaslåter med hår på kassa, men ikke alltid. Originalversjonene hoper seg opp, sammen med små instrumentale eksperimenter som ikke har noe sted å bo.
Nå var det på tide å slippe noen av dem løs igjen, så C-Delta har akkurat sluppet sin første lett tilgjengelige skive siden Once Upon a Time in the North fra 1997. Den heter Sanger fra Garasjen og er tilgjengelig i iTunes-butikken nå! I løpet av de neste ukene skal den dukke opp på Spotify og i Nokias musikkbutikk også.
De fleste av de utvalgte låtene er tilgjengelige rundt omkring på nett fra før i forskjellige sammenhenger, men her er de samlet for første gang. Hvis du har lyst til å betale spenn for dette er jeg selvfølgelig evig takknemlig, men hvis ikke kan du kanskje twitre, fjesboke og pinge de du kjenner om at Sanger fra Garasjen finnes? Hvis du som meg er så uheldig å være Ping-bruker hjelper det litt om du «like»-er den der (og vi følges gjerne).
På forhånd takk. Her er noen musikkvideoer fra Garasjen:
Grenlandsbloggen blir født (Eller: noe må man jo finne på i ferien)
I går var den første feriedagen min, så som den arrogante bastarden jeg er tenkte jeg like gjerne at jeg skulle riste litt i det lokaljournalistiske mediebildet. Det følgende er min første leder som utskremt redaktør av Grenlandsbloggen.
Jeg har blogget og lest blogger i mange år, men ser at selv om journalistikken blant de beste bloggerne i gode stunder er helt på høyde med tradisjonelle medier er blogger en nisjeting for spesielt interesserte.
Samtidig ser jeg at det i årene fremover vil vokse oppe et marked for hyperlokale nettsider, og at teknologi har gjort at hvem som helst kan publisere til nettet uten mellomledd.
Så ideen min er å lage et DEFINITIVT nettsted for lokalstoff, med hovedvekt på nyheter.
Jeg har kjøpt domenet grenlandsbloggen.com og satt det opp mot bloggløsningen Tumblr. Hvis du går dit nå (eller er her alt, for dette blir postet der også) vil du se at jeg foreløpig sender feeden til Varden, TA og PD dit, slik at det allerede nå er det definitive stedet for lokalnyheter (Bare overskriftene, ingen reklame, slitsom layout eller masete kommentarfelter).
Men dette er bare begynnelsen. Planen er å rekruttere hobbyskribenter (for det er ingen penger å hente på dette, ikke på en lang stund) med formuleringsevne, journalistiskt teft og gjerne et snev av lokalpatriotisme. Hundrevis av dem.
Grenlandsbloggen er slik satt opp at det bare er å sende en epost så går artikkelen din rett opp, enten den inneholder tekst, bilder, lyd, video eller en kombinasjon. I tillegg har jeg satt opp en konto på Audioboo, dette muliggjør direktepublisering av lyd (f.eks intervjuer) fra f.eks mobiltelefonen din.
Tenk deg følgende (litt teite) scenario: Plutselig dukker det opp en spontan demonstrasjon utenfor Down Town. Samtidig går Kåre forbi, han blogger for Grenlandsbloggen. Han tar et bilde av sinte demonstranter og forvirrede Securitasvakter, sender det til bloggen i en epost med tittelen Demonstrasjon utenfor Down Town. Bildet er oppe i løpet av en liten halvtime, minst like raskt, om ikke raskere enn avisenes. I mellomtiden har Kåre intervjuet lederen for demonstrantene og postet lydfila rett til Grenlandsbloggen. Når han kommer hjem skriver han en liten artikkel om hvordan han oppfattet situasjonen. Hvis moren til Kåre går til Grenlandsbloggen et par timer senere finner hun både lokalavisenes dekning der sammen med vårt eksklusive innhold.
Målet med Grenlandsbloggen er følgende:
1) Å bedre den lokale nyhetsdekningen på nett
2) Å gi skrivelystne mulighet til å drive journalistikk og å få arbeidene sine publisert
Vil du være med? Og like viktig: kjenner du noen som vil være med? Ingen deadline, ingen krav om hyppig posting, ingen betaling. Sakene du skriver om kan være så små eller store du vil. Redaktøren (det er visst meg) forbeholder seg retten til å forsøke å rette skrivefeil, samt å fjerne æreskjelling, rasisme og propaganda.
Jeg er også spesielt interessert i å høre fra gode fotografer med sans for det Grenlandske bybildet, og fra dere som har levd en stund.
Send en mail til gigaloff@gmail.com , så sender jeg deg passord og retningslinjer for posting så snart de er ferdige.
Håper å høre fra deg.
Refusert novelle#2 – Snø
Forlaget Bokvennen inviterte før jul til en novellekonkurranse med temaet Løsrivelse. De fikk inn flere enn 450 bidrag, tretten ble valgt ut til finaleomgangen og kommer ut i bokform. Min, som jeg kjapt slang sammen en kveld i romjula, var ikke en av disse. Så da kan jeg jo poste den her. Jeg forsøkte å skrive et antisvar på oppgaven, en uforløst løsrivelse. Jeg er nok for lett i et slikt selskap, kort er det også, men jeg er likevel brukbart fornøyd med resultatet. Døm selv.
SNØ
Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Du ville sett på meg en stund mens du åpnet munnen litt skjevt slik du har for vane og satt fra deg kaffekoppen. Så ville du spurt hva det var jeg sa og jeg ville gjentatt det. Så hadde du neppe sagt stort mer. Kanskje ville du snøftet slik du har for vane når jeg en sjelden gang sier noe uventet. Kanskje ville du gått og satt deg på kjøkkenet. Kanskje ville du blitt litt blank i øynene men forsøkt å skjule det. Kanskje ville du smilt, pustet ut og sagt tilfreds:
-Far hadde vært så stolt av deg i dag, det er jeg helt sikker på.
eller:
-Nå ble jeg glad.
eller:
-Du store min, så spennende!
Men jeg sier det ikke, så du får ikke sjansen til å reagere. I stedet går jeg til bensinstasjonen etter boller med rosiner og Se og Hør slik du ba meg om. Nina er på jobb. Hun er datteren til Gunn som pleide å se sultent på meg da jeg var atten og ikke var så verst å se på. I den samme jakka tre tiår senere er jeg han litt feite med det tynne håret som fortsatt bor hos mora si, men Nina er blid og spør på bred Romsdalsdialekt hva det skal være. På innflytterspråket ditt kjøper jeg boller med rosiner i og Se og Hør og den CDen med Roland Cedermark du har hatt lyst på, det er jo lørdag tross alt. Det har kommet nytt Aktuell Rapport også, men det får være til en annen dag, jeg orker ikke kjøpe det av datteren til Gunn. Skal jeg ut og runke i kveld får jeg bruke et av de gamle.
Det er jævlig kaldt uansett, snøen knirker slitent under gummistøvlene. En halvtime hjem gjennom skogen i tjue minus. Ikke en lyd i ettermiddag. Hvor gjemmer kråkene seg? Jeg sjekker mobiltelefonen i svingen før den siste streken forsvinner. Ingen kontrabeskjed. Så endelig en lyd, en dompap tror jeg. Så hjemme igjen. Ingenting i postkassa. Traktoren til Far ruster under bølgeblikken. Den må nok skrotes til våren. Grisene leer på seg, men skal ikke fôres igjen før i morgen. Idet jeg åpner døra oppdager jeg at jeg har gått i mine egne spor tilbake, man kan nesten ikke se at jeg har vært ute.
Du takker for at jeg gikk ut og for Gud vet hvilken gang sier jeg at du burde ta deg en tur ned på Shell du også, for å treffe folk, og du svarer ikke. Du har møysommelig unngått å spørre om jeg har hørt noe ennå, men du kommer til spørre. Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Nå er det imidlertid Dagsrevyen og Tore på Sporet. Du har laget gryterett og tent lys og vi spiser stille mens Tore forteller om hvordan han gjenforente ei dame fra Røros med søsteren, som stakk av med en sjømann da hun var nitten og endte opp i Thailand.
-Dit har jeg lyst til å dra til sommeren, sier du og mener Røros. Etter at Far døde har du på enkevis funnet stillferdig glede i å besøke steder du aldri har sett: Kristiansand, Narvik, Alvdal… Røros høres fint ut. Ikke så vanskelig å komme dit heller. Vi har jo penger, og Romsdalsekspressen går forbi nede i dalen, dit er det bare en times kjøring. Arne kan sikkert kjøre oss. Under Hjartet på rette Staden kommer lukta og du innrømmer at du har glemt å gå ut på dass igjen. Etter at jeg har dusjet deg og kledd på deg igjen tar du fram vindunken og forteller om byen der du vokste opp.
Du har syv historier du alternerer mellom. Den tredje er best, den handler om en fotballkamp på gamle Stadion (som nå har skiftet navn og visstnok har snudd seg en kvart omdreining), om da kjøteren til Apoteker Christensen forvillet seg ut på banen og beit linjedommeren til blods. Du tror kanskje det skjedde i femtini, men hver gang du forteller virker detaljene litt klarere, som om bikkja til Christensen nærmer seg oss i tid. En gang for femten år siden regnet jeg ut hvor mange ganger jeg kom til å få høre de syv historiene før jeg døde. Jeg husker ikke lenger hva jeg kom fram til. Etter en stund er du sliten av å fortelle og pisser i inkontinensbleia du husket å ta på deg. Deretter går du til sengs.
Dansebandjukeboksen har holdt på en god stund når snorkingen sildrer ut fra kammerset ditt; den er seig og litt fuktig, som ei myr. Vi fikk brev i forrige uke om at vi må kjøpe parabol for å få inn NRK, svenskeantenna vår slutter å fungere i mars. Det var snakk om at du skulle tenke på det, radioen holder vel i mellomtiden. Dunken er tom. Jeg sjekker termometeret (fjorten minus nå), kler på meg og går ut.
Flekkene blir borte til våren. Snart står solen opp. Da skal grisene ha mat.
Fred Ut, Sønn 