Massakerteater
Fred Uts Filmpod #004 – Massakerteater
Ny konkurranse, litt lettere denne gangen. Du kan vinne den helt ålreite Bollywoodfilmen Satya, eller bare heder og ære hvis du ønsker det. Du må rett og slett kjenne igjen filmene fru Ut og jeg har massakrert. Svar sendes til gigaloffALFAKRØLLcTOiDOTTnett. Med unnskyldninger til geniene på Filmspotting, som kom opp med dette konseptet.
Sukiyaki Western Django
Som er akkurat så morsom som den høres ut, og anbefales på det sterkeste. Samuraiwestern med skuespillere som snakker engelsk uten å kunne språket. En del hissige actionøyeblikk og mye humor. Det er ikke meningen at dette skal tas alvorlig; en klok fyr skrev at Takashi Miikes versjon av satire går ut på å sette en spotlight på det han skal kødde med for så å stikke det med gaffel. Stiligere easternwestern enn denne kommer ikke jeg til å se i år. Trailer.
Battlestar Galactica: Razor
Solid, overraskende kompleks, spennende og ekstremt grim sidehistorie som vel ikke hadde trengt å eksistere. Men jeg er glad for at den gjør det. Den foregår før sesong tre, for de som lurer. Trailer.
Satya
Første halvdel av denne gangsterfilmen fra en av Bollywoods storheter, RamGopal Varma, er et mesterstykke: En klassisk slikblejeggangster-historie som på sitt beste kunne ha vært laget av en indisk Scorsese. Så kommer den obligatoriske kjærlighetshistorien, og etter omtrent to timer drukner filmen i klisjeer. Karakterene er interessante hele veien, slutten passende tragisk og enkelte scener i andre akt er på nivå med innledningen. Men alt i alt er dette bare nesten. Minus for et veldig irriterende soundtrack, og da mener jeg ikke sangnumrene. De er fine.
Bare speil og kruttrøyk
The Prestige
Jeg gledet meg veldig til å kjøre en Prestige vs. Illusionist da jeg hørte om de to trollmannfilmene, men gikk glipp av begge på kino. På fredag så jeg Prestige, og konklusjonen er vel at illusjonisten vinner på walkover.
Christopher Nolan er i ferd med å sementere seg i min bevissthet som en kraftig overvurdert regissør. Memento var et interessant struktureksperiment, men ikke så mye mer etter min mening. Batman Begins var et halvt mesterverk som henfalt til dårlige actionsekvenser på slutten. Og selv om the Prestige er Nolans beste film med god margin (jeg har ikke sett hans versjon av Insomnia) har den opptil flere store svakheter.
La oss ta det positive først. Jeg digger selve handlingen. Skildringen av stridende scenetrollmenn er mer realistisk enn man skulle tro, og herrene Jackman og Bales stadig eskalerende sabotasjehandlinger er filmens høydepunkt (spesielt den med hun dama og fugleburet var konge). Les Jim Steinmeyers flotte Hiding the Elephant hvis du ikke tror at det faktisk var slik virkelighetens trollmenn holdt på. Og når man i tillegg blander inn min favoritt blant virkelighetens gale vitenskapsmenn, Nikola Tesla (nydelig spilt av David Bowie) er forutsetningene for at jeg skal kose meg så absolutt til stede. Skuespillerne er også veldig gode (selv om Christian Bale sikkert er litt irriterende andre gangen du ser den)
Men så var det Nolan da. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner hva som foregår når, men stokkingen av kronologien er klomsete og tung, og tar meg ut av filmens rytme. Du merker ganske tidlig at her kommer det en overraskelse på slutten (siden filmen følger tryllenummerets form), og siden du ikke engasjerer deg spesielt i hvordan det går med de grunne og usympatiske karakterene blir du sittende og lete etter twisten i avslutningen. Fru Ut og meg gjettet den ene da det gjenstod omtrent tre kvarter (filmen er for lang også), den andre så vi som en mulighet, men regnet ikke med at filmen gikk den veien. Så overraskelsen ble ikke spesielt stor.
The Prestige er desverre som et dårlig trylleshow. Nolan klarer å gjøre et knallgodt konsept med gode skuespillere livløst og egentlig ganske kjedelig. Det er liksom bare trikset som teller, ikke hvordan det pakkes inn. Og jeg som trodde poenget var å underholde. Skuffende.
Johnny Guitar
Westernsjangren har jeg såpass liten greie på at jeg må jukse med filmer fra både Hong Kong, Thailand og India for å kunne lage en topp ti-liste. Det må være spaghetti (eller The Quick and the Dead), ellers er det liksom ikke noen vits. Stian “John Wayne” Andreassen, og andre har imidlertid skrytt av Johnny Guitar, så jeg tok en kikk. Den var jo billig og greier.
Det skulle vise seg å være lurt, for dette var en liten perle; et misantropisk kammerdrama i coboydrakt, der heltinna er en sliten hore, helten en gitarspillende enstøing med tendenser til tvangshandlinger og skurken er en kysk, rettskaffen og pen (for ikke å glemme sadistisk, fanatisk og ikke så rent lite sprø) ung dame av den typen som ofte er helten i sf- og tenåringsfilmer fra samme tidsperiode. Bandittene er en slags helter, sheriffen er en feiging, det er som de sier i Miller´s Crossing: “Up is down, black is white”.
Første halvdel, i sin helhet lokalisert til en Saloon, er best. Noen burde lage et teaterstykke av dette. Samspillet mellom Joan Crawford og Sterling Hayden gnistrer, men Johnny Guitar er en tragedie i klassisk forstand, så etterhvert går det uunngåelig gærent med dem begge, og de fleste rundt dem. Det er lite håp å spore, selv musikken (tittellåta er et funn) er elegisk. Filmen blir løsere etterhvert, og kanskje kunne den vært strammet litt inn, men klimakset (egentlig det eneste som ligner noe særlig på en klassisk western her) er skikkelig spennende, selv om det ikke passer helt med det som har foregått tidligere.
Dette er en western for de som ikke nødvendigvis liker sånt; en mørkere, smartere, dristigere film enn jeg ventet meg. Absolutt verdt en titt.
___________________________________
TROLL TIL KJERRINGER: TI TØFFE OG/ELLER GALE FRUENTIMMERE (HVORAV FLERE POTENSIELLE FEMINISTIKONER) DU MÅ UTSETTE DEG FOR
10) Annie Wilkes – Misery
Et opplagt valg, kanskje, men den begynner jo å bli gammel, så det er jo ikke sikkert at alle har sett Kathy Bates operere på James Caan. Det bør dere. Fikk plassen etter en særdeles underholdende nevekamp om sisteplassen m ed Dorothy Suthpin fra Serial Mom.
09) Dama til Ash – Army of Darkness
Er ikke sprø så lenge, men får en plass på lista for replikken “I may be bad, but I feel…goooood!”
08) Dronningen – Aliens
Ripley kaller henne “Bitch”, og det er lett å være enig. Samtidig er det ikke så rart at hun er sinna heller. Ripley kan få være med og dele åttendeplassen hvis det ikke blir noe mer slåssing.
07) Barbara – Night of the Living Dead – 91
Tipper sakte over med en hagle i hånda. Mye tøffere enn nervevraket fra originalen. Patricia Tallman er konge.
06) Grevinne du Barry – Marie Antoinette
Skandaliserer hoffet ved å simpelthen gjøre det de alle andre gjør (drekke, pule, rape), bare litt mer. Og den guddommelige Asia må jo inn på en slik liste.
05) Emma Small – Johnny Guitar
Helt blottet for sympatiske trekk . Og det kan man ikke si om mange rollefigurer.
04) Ma Barker – Bloody Mama
Riktig syk matriark (det er på barna man kjenner dem igjen), mye skumlere enn den utstoppede mammaen til Norman Bates.
03) Norma Desmond – Sunset Blvd.
Grotesk antropomorfisk personifisering av Hollywood. Heh, jeg rocker fremmedord som Clash rocker Casbahen i dag.
02) Bruden – Bride of Frankenstein
Gjør ikke så mye annet enn å hyle, men det holder det.
01) Varla – Faster Pussycat! Kill! Kill!
Jesse James møter ikke Shirley Maclaine
The Apartment
The Apartment er en sånn film som cineasiaster kjenner ut og inn, men som jeg ikke hadde rukket over ennå. Den omhandler en kontorrotte (Jack Lemmon)som stiger i gradene ved å låne ut leiligheten sin til sjefer med damer på si samtidig som han forståelig nok prøver seg på heisoperatør Shirley Maclaine.
Billy Wilder er uangripelig i sitt svartsyn og sin tekniske genialitet. Scenen der en sørpe full Jack Lemmon finner ut at han like gjerne kan sjekke opp drita kvinnfolk han som alle andre er det noe av det tristeste jeg har sett på en stund, siden jeg ikke er så mye på byen. Som Sunset Boulevard føles denne filmen veldig forut for sin tid; scenen der Lemmon forsøker å se en film på TV er ikke bare en slu kommentar til mediet, som truet filmindustrien da the Apartment kom ut, det er postmodernisme før noen hadde brukt tenkt på å bruke uttrykket om film.
Jeg foretrekker uansett Sunset Blvd. The Apartment er litt treigere og, modige betraktninger rundt selvmord, sex og makt til tross, føles litt mer som en kosefilm. Se den likevel.
Fin men absolutt ikke remastret trailer
Jesse James meets Frankenstein’s Daughter
Fillern. Et så gyllent konsept, også ender vi opp med en episode av Bonanza med et monster som er en stor mann med badehette. Til og med tittelen er feil (det er barnebarnet).
Sjefen trailer
Midnight Movies: From the Margin to the Mainstream
Skuffende dokumentar om hvordan man fant på å vise sære filmer for et kjemisk forbedret publikum ved midnatt. Den er basert på en bok som sikkert er bra, og filmene den tar for seg i hvert sitt kvarterlange segment (El Topo, Night of the Living Dead, the Harder they Come, Pink Flamingos, the Rocky Horror Picture Show og Eraserhead – Night, Rocky og Topo er blant de beste filmene jeg vet om) er jo interessante, det er bare at det hele er kjedelig og billig satt sammen.
DVDen er verdt å sjekke ut tross alt, bonusmaterialet er uklipte intervjuer med regissørene (å høre Romero diskutere Night uavbrutt i tjue minutter er fint i seg selv), selve boka i PDF-format (genialt) og en ekstra disk med filmene Night of the Living dead og Reefer Madness i helt ålreite versjoner. Sånn lager man DVD! Pakka anbefales deg som aldri har hørt om disse filmene på det sterkeste, vi andre kan se midnattsfilmene om igjen med kommentarspor i steden.
"Anyone who has nothing better to do than to go to war in the name of religion is a fucking idiot!"
Black Friday
Det har kommet en hel rekke filmer fra hele verden de siste årene som forsøker å gi oss innsikt i hvordan terrorisme fungerer, og hvordan vestens krig mot fenomenet fungerer. De indiske fascinerer meg fordi de føles så autentiske; selv relativt lettbente filmer som Kabul Express, Dil Se og Rang De Basanti viser at det er lettere å forstå hvordan verden i dag er hvis man har en viss geografisk og kulturell nærhet til «fienden». Selv om pendelen absolutt kan svinge for langt i motsatt retning en gang i blant føles elementer i disse filmene minst like sanne som den odiøse vestlige nyhetsdekningen av krigen mot terror.
Black Friday er ikke bare en av de mest vellagete, mest spennende filmene jeg har sett i år, men den absolutt viktigste. Den er ikke en bollywoodfilm slik vi etterhvert kjenner dem; dette er en film som forsøker å antyde noe om hvordan terror kan oppstå, og hvordan gjengjeldelse fører til krig. Mahatma Gandhis ord åpner og avslutter filmen:
An Eye for an Eye leaves the whole world blind
I 1992 ødela Hinduistiske ekstremister en flere hundre år gammel moské som var bygget på et av hinduenes hellige steder. Dette utløste opptøyer som (i følge wikipedia) krevde rundt ni hundre menneskeliv, de fleste av dem muslimer. Den 12. Mars året etter kom gjengjeldelsen. Elleve bomber gikk av på forskjellige steder i Bombay (nå Mumbai), omtrent 300 døde og 700 sårede ble resultatet.
Black Friday handler om hvordan politiet nøster opp trådene etter eksplosjonene, og etterhvert som vi møter gjerningsmennene får vi flashbacks til månedene før. Det males på et svært bredt lerret; bare et bar personer går igjen lenge nok til at vi får et forhold til dem. Vi møtet politietterforskerne, de som plantet bombene, de som smuglet inn sprengstoffet, de som stod bak og mer eller mindre uskyldige familiemedlemmer som blandes inn. Man sitter formelig og venter på at Osama Bin Laden skal dukke opp, og det kunne han faktisk ha gjort (den viktigste bakmannen er koblet til Al-Qaida). Filmen er grundig som JFK i sin oppnøsting, men ligner mer på Traffic stilmessig. De forskjellige partene i konflikten fargekodes, og det trengs.
Denne filmen føles så autentisk at man står i fare for å tro at man har vært til stede. Bortsett fra et par gangstere som ligner veldig på gangstere er det ikke mye som minner om at dette er skuespillere i en (tross alt) fiksjonsfilm. Så ble den (produsert i 2004) da også stoppet av indisk høyesterett fordi de var redde for rettssikkerheten til de 129 som ble arrestert i saken. Først i februar i år gikk den på indiske kinoer. 120 av dem ble til slutt dømt, inkludert en av mine favorittskuespillere, Sanjay Dutt, som på mandag fikk seks års fengsel (han har sonet halvannet allerede) for å ha sittet på noen våpen som ble smuglet inn sammen med sprengstoffet.
Som dere skjønner, Black Friday er ikke bare røsket fra dagens nyhetsoverskrifter, den ER dagens nyhetsoverskrifter. Og slik sett er det vel bare rett og riktig at den ikke har noen slutt, den bare slutter. Den krever sitt av seeren, men du kommer ut av den med enda litt mer forståelse av hvordan verden fungerer. Det mumles om nominasjon til utenlandsk Oscar neste år, den bør i så fall ha gode vinnersjanser. Og hvis den ikke dukker opp på årets Film fra Sør har noen sovet i timen.
Django
En litt lettere form for hellig krig, dette. Django subber inn i byen med en dame under den ene armen og en kiste hengende etter seg i et tau. Du vet at det blir bråk av sånt, og klassisk spaghetti blir det også. Franco Nero er rå i hovedrollen og en eller annen gang skal jeg smake på Sergio Corbuccis ytterligere produksjon. Dette er den tøffeste Leonefrie western jeg har sett, hvis man ikke regner med El Topo. Søle, vold (en bodycount jeg ikke kan huske å ha sett maken til) og griseri. Scenen der en stakkar får øret sitt skåret av før han trues til å spise det ga sikkert assisterende regissør Ruggero Deodato noen ideer til sine senere verker (som Cannibal Holocaust). Jeg har vel nevnt det før, men jeg gleder meg som en unge til Takashi Miikes sukiyakifiserte nyversjon.
_____________________________________________
Lokalet er booket, programmet går framover (de som lurer på hva som kom ut av diskusjonene for et par poster siden: Det kan se ut som om det blir Inside Deep Throat eller the Man with the Movie Camera, litt ettersom hvordan programmet ellers ser ut).
Jeg har ennå ikke sent ut ordentlige invitasjoner til folk (bare si i fra om dere har lyst til komme, så slipper jeg; alle dere som var der i fjor, alle faste kommentatører og kommentatøser,samt alle jeg lenker til er selvfølgelig invitert), men til nå har følgende sagt at de i det minste har lyst til å komme. Både jobb, helse, avstander (Tromsø?) og andre ting gjør at mange av disse kanskje ikke dukker opp, men tilsynelatende blir vi flere enn i fjor…
Asbjørn
Iversen
Gunnar
Jacob
Lars Inge
Tor Andre
Arne Hjorth Johansen
Habben
Stian Andreassen
Lars Inge
Callahan
McLure
Fru Ut (hvis jeg forandrer litt på det foreløpige programmet…hihi.)
Anne
Marchus
Nils J. Nesse
Haakon
Meg selv
Fred Ut, Sønn 