Filmer siden sist: Tangled up in Blue
AVATAR
De fleste regissører av blockbustere kommer til et punkt hvor de må ta den ned litt; det typiske eksempelet akkurat nå er Peter Jackson, som følger opp gigantprosjektene sine med lille the Lovely Bones. Spielberg har laget Catch me if you Can og Terminal. Selv George Lucas har mumlet om at han vil lage en liten kunstfilm. Roland Emmerich har lovet oss at han ikke skal ødelegge verden fullt så grundig neste gang.
Ved siden av Michael Bay (som med Transformers 2 rendyrket uttrykket sitt samtidig som han en gang for alle beviste at han ikke ville kjenne igjen en god film om den sendte en Scud opp i rompa hans) er det bare James Cameron som har maktet å gjøre ting større gang etter gang etter gang. Ikke dårlig egentlig, når den forrige filmen hans var tidenes dyreste OG mest innbringende. Han har snakket om Avatar i mange år nå; filmen skulle forandre filmmediet ved å vise hva som er mulig med 3D. Og imponerende nok har han sine ord i behold, i hvertt fall delvis. Jeg er tror ikke vi får en bølge filmer som Avatar framover, men vihar ikke sett maken heller.
For hvis du ikke lar deg beta av Avatars overdådige jungellandskaper er du blind på minst ett øye. Filmer av denne størrelsen bør gi oss noe vi aldri har sett før hvis de skal være verdt prislappen, og i dette tiåret er det bare Ringenes Herre – trilogien som har gjort det i like stor grad. Det er så frodig, fremmed, fjernt og fantastisk alt sammen at bilder dukker opp på netthinnen min hver gang jeg blunker nå, noen timer etterpå.
Dessuten er det godt å se Cameron tilbake i miljøene vi kjenner igjen fra the Aliens (som også etter Avatar er hans beste film), the Abyss og T2. Åpningsscenene i Avatar er som å komme hjem, det er ingen som filmer soldater og vitenskapsmenn som krangler slik som Cameron. Her og der irriterer jeg meg over at persongalleriet hans har utviklet seg så lite på tjue år. Vi får enda en sinna kommandant, enda en tøffereenntoget pilot, enda en velmenende forsker (spilt av Sigourney Weaver, fantastisk som vanlig) et cetera. Mesteparten av menneskene her kunne vært hentet fra en Michael Bay-film. Men der Bay får orgasme av alle de morsomme lekene til soldatene er Cameron alltid kritisk. Denne gangen går han langt i å gjøre dem til rene skurker. Det kan jeg respektere.
Men det er Na´vi- folket som er hjertet i filmen; et stammesamfunn så fullstendig realisert at det får Peter Jacksons alver til å virke litt flate. De er 6-7 meter høye og blå, men det tenker man ikke lenge på. Cameron er kløktig i måten han adskiller mennesker og Na´vi-er på i mesteparten av filmen (det er her avatarene kommer inn i bildet). En annen regissør ville vært mer interessert i å vise hvor annerledes de er fra menneskene. Cameron etablerer dem som de egentlige menneskene. Det er (på deres planet som på vår egen) skogen som hersker og menneskene som er inntrengere.
Sekvensen som begynner med at vår helt Jake (en strålende Sam Worthington) tar bolig i Na´vi -kropp og slutter med at han legger seg til å sove er ren magi. Tenk deg en blanding av Jurassic Park, Princess Mononoke og Aguirre- the Wrath of God. Tenk deg at skogen lyser som neon. Gjør det hele om til 3D og legg til en uimotståelig krigerprinsesse. Dyr, dyr film blir ikke mer vidunderlig enn dette.
Det problematiske med Avatar er at historien som utspiller seg mot dette fantastiske bakteppet er klisjefylt og forutsigbar. Danser med Ulver, noen? Tematikken som dekkes her behandles med mye mer finesse i Princess Mononoke. Jeg skal ikke liste opp alt her, men sekvensen jeg skrøt av i forrige avsnitt er ikke noe annet enn en klassisk guttmøterjenteforførstegsang-scene, du finner dem i enhver Disneyfilm. Og den uunngåelige krigen er ikke annet enn Return of the Jedi med sexy blå ewoker.
Men man kan ikke henge Cameron for å henfalle til klassiske legendearketyper, dette er et moderne helteepos tross alt. Og de magiske, sensuelle, uforglemmelige øyeblikkene veier langt på vei opp for forutsigbarheten.
Filmer siden sist – skikkeligmiddelsutgave
LONDON IN THE RAW
En tidlig mondofilm av det snillere slaget i blu-rayutgave velsignet av det Britiske FilmInstituttet hørtes skikkelig fristende ut på en sliten småbarnspappa klar for litt sleaze. Etter den rett og slett traumatiserende Africa Addio som jeg så for noen år siden har jeg lurt litt på hva mondosjangeren hadde å by på i når det ikke var drap og lemlestelser inne i bildet. Ikke mye, viste det seg. London in the Raw er for stueren, ingenting skjer. Det som en gang muligens var vovet (mavedans, aktmodeller, litt stripping) er mest kjedelig, og den eneste gangen filmen vekker noen følelser overhodet er perverst nok den ene typiske mondoscenen, en veldig detaljert forklaring av hvordan man setter inn hårplugger. Ææsj.
Ellers dras vi med fra pub til pub og fra restaurant til restaurant med bare noen junkier og beatniker som avveksling. Man forsøker å framstille dette som Englands mørke side, men riktig mørkt blir det aldri. En og annen lett bisarr sekvens er nok til å holde deg våken, men heller ikke mer. Alt ser veldig iscenesatt ut. På Blu-ray er sekstitallsbildene likevel litt spennende, det var altså slik det så ut der på den tiden liksom. Alt i alt: Ingenting det er verdt å bruke tid på, dette.
Astro-Zombies
Men London in the Raw er et mesterverk sammenlignes med Astro-Zombies. Hvor mange z-filmer av denne typen jeg har sett vet jeg ikke lenger. De har bestandig omtrent samme handling, sjarmen ligger i detaljene. Denne er laget så sent som i 1969 og har vår alles Tura Satana i en ledende rolle, da er det nesten straffbart å prestere noe så kjedelig som dette. Handlingen er et forsøk på å kombinere en slags spionthriller, en galvitenskapsmannfilm og femtitallets billigste sf. Det var absolutt potensiale her, men det pisses bort av regi så nitreig at hele filmen lett kunne vært kuttet ned til et drøyt kvarter uten at seeren hadde gått glipp av annet enn gjentakelser og John Carradine som vaser rundt på labben sin uten mål og mening.
Det første drapet, tittelsekvensen med fjernstyrte roboter og Satana (som tross alt ikke helt klarer å være uengasjerende selv om hun tydeligvis ble bedt om å være det her) er tålelig. Men hvem gidder vel å se filmer som er så kjipe at høydepunktet er de sekvensene man orker å se uten å spole og/eller sovne? Altså, bortsett fra meg?
Donnie Brasco
Er vel et stykke utenfor topp-ti lista over fine gangsterfilmer, men er en solid film med en opplagt Al Pacino (i en av sine siste roller der hoohaaingen begrenses noe) og Johnny Depp (som ikke er helt på sitt beste men likevel bunnsolid) gjør fine prestasjoner som undercoverpolitimannen og hans mentor. Det lukter litt Infernal Affairs / Departed av scenene der Depp sliter med sin doble identitet, og Sopranos av livet til de litt avdankede gangsterne, men helt på samme nivå befinner vi oss ikke. Liker du gangsterfilmer generelt vil du som meg like denne godt, men har du ingenting til overs for italoamerikanere fra New York og omegn med stygge dresser, rare aksenter og pengene sine i en rull på innerlomma kan du like gjerne se noe annet.
Filmer siden sist: Liten Jødisk sinnatagg vs. Transformers 1-0
HARLAN ELLISON: DREAMS WITH SHARP TEETH
Harlan Ellison tilhører et lite knippe forfattere som er så engasjerende annerledes i framtoning, tanker og stil at beundringen min for arbeidene deres bare overskrides av et ønske om å vite hva som får dem til å tikke. Heldigvis er det flere som er nysgjerrige, og noen (som Neil Gaiman) forteller oss selv hvordan de henger sammen. Men det er fortsatt plenty med dokumentarfilmmateriale her. Se f.eks Gonzo – the Life and work of Hunter S. Thompson eller den strålende the Mindscape of Alan Moore.
Harlan Ellison er ikke like godt kjent her som disse, men han er i samme klasse (og like lite en mann du kødder med) som disse. Han har skrevet de mest roste episodene av Star Trek og Twilight Zone (og var konseptkonsulent og stemmen til den defekte heisen i Babylon 5), samt et tusentall noveller (mange av dem klassikere i engelsk litteratur, som I have no mouth and I must Scream og Repent, Harlequin! Said the Ticktockman. Han har hengt med alle fra Rolling Stones til Neil Gaiman, vært gift fem ganger og for øvrig er de fleste historiene om ham sanne, bortsett fra den der han kaster en fan ned en heissjakt.
Dette er ikke noen fantastisk film rent teknisk, men Ellison er en storkjeftet, misantropisk og lynende smart fyr som det er en fryd å komme såpass under huden på.
TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN
Jeg tror de fleste filmkritikere av litt format i sitt stille sinn er glad for at det finnes regissører som Michael Bay. Det er så mye å ta tak i! Og denne gangen har de virkelig tatt tak. Harry Knowles fnyser av det han mener er rasismen i Revenge of the Fallen, Mark Kermode er mest opptatt av framstillingen av kvinner, mens Roger Ebert demonterer hele estetikken:
«I didn’t have a stop watch, but it seemed to me the elephantine action scenes were pretty much spaced out evenly through the movie. There was no starting out slow and building up to a big climax. The movie is pretty much all climax. The Autobots® and Decepticons® must not have read the warning label on their Viagra. At last we see what a four-hour erection looks like.»
Alt dette er galt med Revenge of the Fallen, men hovedeproblemet er likevel at den er så rompevisnende lang. Dette har selvfølgelig alle anmeldelsene også påpekt, men ikke alle har lagt merke til at gjemt inne i Revenge of the Fallens drøye to og en halv time sitter det en halvannen times godfilm og venter på å slippe ut.
Gode ting: Konturene av et dypere plott som utvider mytologien, Shia Leboeuf, John Turturro, Soundwave, Ravage, Prime (selvfølgelig), Jetfire, Starscream, Jazz, han lille radiostyrte bilen, Devastator, upåklagelige effekter, tendenser til å gjøre robotene til karakterer og Megan Fox´ litt spesielle måte å reparere motorsykler på.
Det er skremmende hvor dårlige Hollywood har vært til å bygge på kassasuksessene sine. Det var ingen grunn til at for eksempel the Matrix Reloaded, Pirates of the Caribbean: Dead Man´s Chest, the Mummy Returns eller Revenge of the Fallen skulle være så bedritne som de var. Man har en hel verden å sette historiene i, publikums velvilje og som regel et større budsjett. Men så skal man gjøre alt på en gang hele tiden, også koker alt bort i eksplosjoner. Jeg frykter for neste Star Trek.
Og når Michael Bay, som ikke akkurat akkurat er kjent for impulskontrollen i utgangspunktet, skal gi oss mer av alt, ja, så tar det faktisk to og en halv time. Hvorfor ha en sjef for decepticons når man kan ha to? Hvorfor ha en småslitsom comic relief -robot når man kan ha (minst) 4? Hvorfor ha en dame gutta kan sikle etter når man kan ha to (og samtidig torpedere sitt eget plot? Robots in disguise indeed.)? Hvorfor ha en rompevits når man kan ha åtte? Hvorfor ha en småhysterisk mamma når man kan ha en småhysterisk mamma på marihuana? Hvorfor ha en gigantrobot når man kan ha en i begynnelsen og en i avslutningen? Og så videre.
Det største problemet for meg er imidlertid at dette først og fremst er en PR-film for det amerikanske forsvaret. Bay forteller i kommentarsporet til den første filmen om sin enorme beundring og respekt for forsvaret, og han ønske om å framstille dem i et positivt lys som har fått dem til å stille mer opp for ham enn de fleste filmskapere. Og det er jo en ærlig sak. Det er bare det at selv om Bay synes det er tøft å vise fram USAs hissigste våpenteknologi er det rimelig uninteressant for oss som har kommet for å se roboter banke dritten ut av hverandre. Det millitære aspektet av historien kunne vært helt fjernet her, og filmen ville ha vært en drøy halvtime kortere. Og det hadde jo hjulpet. Litt.
ANDROID
Helt i den andre enden av Science Fiction – skalaen har vi denne sjarmerende lille saken om den ensomme androiden Max som sitter i en romstasjon og drømmer om å besøke jorden. Og den eneste han har som selskap er Klaus Kinski (som er verdt å seg også når han bare er innom for å hente lønna si, som her). Stakkars Max.
Nå får han heldigvis snart besøk av tre terrorister, og derom dreier soga seg.
Det er noe uforløst over Android. Den har mange minneverdige øyeblikk, men det strålende (Max som ser på klipp fra Fritz Langs Metropolis mens han hører på James Browns this is a Man´s World er rimelig meta til å være fra 1982) avløses av det uforståelig dårlige (et par rolleprestasjoner, et helt umotivert drap som torpederer hele historien). Litt Dark Star, Litt 2001, litt Star Wars, litt Blade Runner, litt bra.
Filmer siden sist: Dessuten Edition
Foxy Brown
er exploitation av det søte slaget. Her er det både lesbiske barslagsmål, voldtekt, kastraksjon, drap, tvungen heroinbruk og annet sånt som man forventer når man graver seg litt ned i søttitallets finkultur, men regissør Jack Hill fokuserer på det komiske og dveler ikke ved stygge. Og Pam Grier oser av klasse uansett hvor hun befinner seg. Soundtracket er litt under middels, men dette er en av de klassiske Blaxploitationfilmene med god grunn.
Hellboy II: the Golden Army
har en skuffende enkel historie, men dette er helt uproblematisk når onkel Guillermo pøser på med sine monstre. Mannen er nå helt uslåelig når det skal fortelles eventyr, og jeg gleder meg som en unge til Hobbiten. Karakterene er like tøffe som forrige gang, men jeg hadde ønsket meg litt mer dybde. Du ser likevel ikke særlig finere fantasy i år.
Patrick
er en finfin thriller fra Australia om en fyr som ligger i en seng og ikke gjør noen verdens ting. Den flotte norske DVDen har den hittil lengste versjonen av filmen, og soundtracket til mine helter Goblin på egen cd. Det morsomme er at musikken til Goblin bare er å høre på den nedklipte europeiske versjonen. Når den lange versjonen i tillegg er en god del for lang er det bare å anbefale den versjonen jeg ikke har sett.
The Blues Brothers
Og apropos filmer som er for lange: Blues Brothers er en av favorittkomediene noen sinne, men den var over to timer i utgangspunktet så jeg er ikke sikker på at den trengte enda et kvarter. Elevene mine ga i alle fall klart uttrykk for at dette var trege greier, men hva vet vel de? Man kødder uansett ikke med folk som har på seg solbriller hele natta. Karrierehøydepunktet til alle involverte.
The Rising: the Ballad of Mangal Pandey
Og apropos lange filmer og filmer for fjortiser: denne har jeg skrevet om her og her og her, så det er vel nok. Nå har jeg vist den for tre forskjellige klasser som alle har digga den. Og den dekker en hel uke med pensum i engelsk, musikk, historie og RLE. Og siden den er ganske så historisk unøyaktig kan man bruke den til å trene kildekritikk også. Landets lærere bør kjenne sin besøkelsestid.
I am Legend
Jeg har fått meg BluRay-spiller, og denne fulgte med. Skulle egentlig se den på kino, men fordi jeg er stor fan av boka (og spesielt Vincent Price-versjonen) orket jeg ikke. Filmen er for boka omtrent som I, Robot. Genialt kildemateriale drukner i produktplassering, bilkjøring (Hva faen var greia med det?) og meningsløse actionsekvenser. Men litt som Pam Grier tilfører Will Smith en smule klasse til suppa.
La Den Rette komme Inn
Er også fin på BluRay, selv uten noe interessant ekstramateriale. Har du ikke sett denne ennå? Hvorfor ikke? Tulling.
2001
Jeg skammer meg litt over å ikke bruke 2001 ord på å skrive om 2001, men det får bli til en annen gang. Ganske ofte synes jeg at dette er tidenes beste film. Og har du BluRay-spiller er dette et must. Den er strålende vakker på sliten VHS også, men i 1080p er den vidunderlig. Åpningen er til å grine av, og er du en av dem som synes resten beveger seg litt for omhyggelig kan du jo lese alle de små skiltene og etikettene i romskipene som her er synlige for første gang. Må snart se den undervurderte 2010 igjen også, tror jeg.
I tillegg koser jeg meg med Dexter, Star Trek: the original Series og snart Galactica.
Da skulle du være oppdatert. Mer film i løpet av uka, tenker jeg. Skal få bestilt Katakomber også.
Fred Ut, Sønn 