Filmer siden sist: Det er bedre å skjære av seg øra enn å…nei.
MAD DETECTIVE
Hong Kongs filmproduksjon blir stadig tammere. De syke actionfilmene kommer nå fra Thailand og deromkring. De viktigste talentene er ikke det de en gang var, og gullalderen er nå over et tiår unna. Heldigvis fortsetter Johnnie To og hans faste partner Wa Ka Fai å levere en praktfilm eller to i året. I fjor var det Exiled, i år er det Mad Detective som sannsynligvis blir stående som den beste.
To har det med å gjenta temaer og motiver i filmene sine, og overfladisk ligner Mad Detective en miks av PTU og Running on Karma. Vi har en vindskeiv hovedrolleinnehaver som ser spøkelser på høylys dag i hovedrollen, og en savnet pistol spiller nok en gang en nøkkelrolle. Men dette er en mye mer polert film enn begge disse.
Bun (en glitrende Lau Ching Wan) er en tidligere detektiv som påstår at han kan se hvordan folk ser ut innerst inne (er du redd ser du for eksempel ut som en liten gutt). Han får sparken etter å ha skåret av seg øret og gitt det bort til sjefen sin i presang. En stund senere dukker inspektør Ho Ka On (Andy On) opp på døra hans for å få hjelp til å spore opp en savnet politimann.
Den gale detektiven har ikke fått navnet sitt for ingenting, metodene hans er ukonvensjonelle. Han snakker stadig til folk som ikke er der (dette billedgjøres enkelt og genialt med kryssklipping, omtrent som med number Six i Battlestar Galactica), tyr til vold for ingenting og setter seg gjerne inn i ofrenes situasjon. Han lar seg kaste ned trapper i en koffert og begraver seg selv levende. Men humoren og fantasyelementene fra Running on Karma er erstattet med et engasjerende mordmysterium og Tos vanlige blikk for Hongkongpolitiets hverdag.
Mad detective hadde vært en solid thriller selv uten den gale detektiven, men Bun er en så fascinerende karakter at jeg håper vi får se ham igjen. Og selvfølgelig får vi en finfin mexican standoff til slutt. Finfin film.
Dessuten:
Doctor Who sesong 3, julespesial samt 3.1 og 3.2 beviser at det var helt riktig å bytte ut Rose. Hun var i ferd med å bli viktigere enn doktoren, og på sikt går ikke det. Begge de to neste følgesvennene dukker opp sesong tres første episoder. Martha, som følger doktoren i sesong 3 er ikke bare nesten distraherende deilig, hun er morsommere og tøffere enn Rose. Donna, som kommer igjen i sesong fire, er enda tøffere. Doctor Who er kanskje i ferd med å stivne litt i formen etter et femtitalls episoder, men det er like morsomt og like flott som alltid. Og nå er det tid for Daleker igjen!
Futurama: Bender´s Big Score er fortsatt like bra. Robot Chicken sesong 2 er svakere enn den første. Denne serien holder det med to sesonger av. Også har jeg sett the Fountain tidligere uten å ha nevnt den. Sprek den, med flotte skuespillerprestasjoner fra Jackman og Weisz, nydelig soundtrack og et deilig ukonvensjonelt plott. Likevel var den lettere å henge med på enn jeg hadde regnet med.
En god del av de mest etterlengtede i 2007 i en post
Rescue Dawn
De to siste årene er det ingen regissør jeg har brukt mer tid på enn Werner Herzog. Jeg har sett et titall av filmene hans (og ennå har jeg mye fint igjen), og har lest den flotte boka Herzog on Herzog. Og hadde jeg hatt tid skulle jeg sett alt sammen om igjen med en gang, gjerne med Herzogs flotte regissørkommentarer på lydsporet. En ny Herzog-spillefilm er nok derfor en større hendelse for mange andre av hans fans enn for meg, for jeg har jo ikke rukket å savne ham. Da er det mye større med Futuramafilmen under.
Rescue Dawn er Herzogs Land of the Dead. Som Romero vender Werner tilbake til noen av sine favorittemaer (ikke zombier, men menneskets forhold til naturen og forholdet mellom dokumentar- og fiksjonsfilm)med et litt større budsjett, en aning mer kjente fjes og litt mer hollywoodske virkemidler enn det han vanligvis benytter.
Dieter blir skutt ned over Laos like før Vietnamkrigen bryter ut for fullt. Han blir mishandlet, kastet i en bitteliten fangeleir og rømmer. Historien er ikke spesielt komplisert, og Herzog har i tillegg fortalt den før, i dokumentaren Little Dieter Needs to Fly. Hvorfor gjøre det en gang til? Herzog innrømmer at fiksjonsfilmen hans er fulle av virkelighet og at dokumentarfilmene hans har elementer av fiksjon, så kanskje han følte behov for å fortelle den på ordentlig? Det har uansett blitt en fascinerende film.
Christian Bale har aldri imponert meg noe voldsomt. Jeg synes ofte han er overtydelig i valgene sine (han flagget sin del av cliffhangeren i the Prestige noe voldsomt, for eksempel), og at han klarer å slanke seg ned til skjelettdimensjoner handler lite om skuespillerkunst for meg. Men denne gangen er han strålende, og gjør Dieter til en fascinerende, motsetningsfylt karakter. Fremstillingen av hva sult og fangenskap gjør med deg er intenst imponerende her. Man blir sittende og lure på om Steve Zahn og Jeremy Davies kom seg gjennom dette uten varige men. Ikke fordi de er skremmende tynne (det er de), men fordi de er så veldig, veldig overbevisende.
Ingen skildrer jungelen som Herzog heller. Det er så utrolig vakkert, men du kjenner hvert skritt personene tar – hvert eneste sekund du har tilbragt i et kratt (og hvis du aldri har slitt deg gjennom et kratt anbefaler jeg deg å kaste deg utfor første skogkledde veikant du ser) kommer tilbake for å hjemsøke deg, for du kjenner at akkurat sånn hadde de det da de filmet dette.
Mange har kritisert den i overkant lykkelige slutten, men jeg tror det rett og slett var omtrent slik det skjedde, og at Herzog driter i om det ser ut som en klisje. Min eneste kritikk er egentlig soundtracket. Det er nydelig, men jeg skulle så gjerne hatt Popol Vuh i steden. Det er liksom de som skal ligge i bakgrunnen når Werner drar på Skauen.
Futurama: Benders Big Score
I dusinvis av poster og over flere år har jeg mast om Futuramas tilbakekomst. Hverken Fireflys ferd til filmlerretet, Babylon 5s kamp for sin siste sesong eller for den saks skyld Family Guys plutselige gjenoppstandelse rører meg like sterkt.
Og det deilige er at det er akkurat som om de aldri har vært borte. Like barnslig, grisete, genialt og dødelig morsomt som før. Tonen er nærmere den litt mer alvorlige sesong fem enn starten, og referansene til serien er så utrolig mange at det er vanskelig å si hvordan ikke-frelste vil se på dette, men for en gang skyld bryr det meg ikke. They´re back Baby! Årets animasjonsfilm med et lysår. Simpsons? Bah. Rattatouille? Trenger manusforfatter.
Den viktigste filmen med Al Gore i år.
Beowulf
Nevnte i forrige post at 2007 har vært splatterkomediens år, men jaggu har det vært noen fantastiske (i dobbel forstand) blockbustere i år også. Både 300, Transformers, Stardust og Beowulf er snadderfilm med selvskreven plass i den veldig trange DVDhylla mi. Det vil si, 300 mister sin plass til den langt tøffere Beowulf. Jeg kritiserte 300 fordi det var for lite slåssing der, med det mente jeg at de delene av filmen som ikke foregikk på slagmarken var mye svakere enn resten. I Beowulf er alt finfint, testosteronnivået er om mulig ennå høyere, og historien mye bedre. At Beowulf er 100% animert (eller mokappet eller hva du kaller det) mens 300 hadde en og annen skuespiller av kjøtt og blod betyr lite.
Animasjonsteknikken har fortsatt noen svakheter, bare krigsfangene i Rescue Dawn har mer livløse øyne enn Beowulfs hovedpersoner. Angelina Jolie er egentlig den eneste som ser levende ut, sikkert fordi hun ser litt dataanimert ut i virkeligheten også (det er ikke for det, du kan tasse rundt i all din animerte nakenhet så mye du vil, Angelina, du er ekte nok for meg). Men mimikk er oppskrytt. Se Strings hvis du ikke tror meg.
Neil Gaimans manus (i tospann med Roger Avary) er det beste han har levert for film til nå. Ikke bare gjør det interessante ting med en historie en god del (i hvert fall utenfor Norge) kjenner til, han peprer det hele med en infam svart humor og en sympati for sine monstre gamle fans vil kjenne igjen. Grendel er det frykteligste monster jeg har sett på film på en stund, på mer enn en måte.
Et herlig kvad, tøffere enn toget, med en deilig drage. Hva mer kan man forlange?
"Now all I have to do is climb that fence, take out those guards and steal that ship… Wow I did it! Wait a minute, that’s not me!"
FILMER SETT SIDEN SIST: Ingen, men i kveld blir det kanskje Howl’s moving Castle, og i morgen blir det nesten helt sikkert Sympathy for Lady Vengeance. 2006 starter bra.
______________________
Overskriften er min favorittgag fra en av de beste tegnefilm- OG sf-serier i historien, Futurama. Futurama ble lagt ned etter fem (egentlig fire) sesonger, og ble i likhet med Firefly aldri pushet tilstrekkelig av selskapet sitt. Men nå ser det ut til at et comeback endelig er på trappene. Det var litt snakk om dette i fjor også, men nå ser det ut som ting skjer. Hvis ikke er det bare en ting å si.
_______________________
Første Runde, del 3
Som vanlig er jeg en dag for tidlig ute, men jeg klarte ikke å vente lenger. Her kommer de neste åtte. Åtte til følger om noen dager. Og da er vi bare halvveis i første runde.
Hvis du ikke har sagt ditt om de seksten første kampene har du frist til jeg poster resultatene i morgen ettermiddag. Du finner dem her og her.
Enda en runde med følelsesmessig opprivende bataljer for undertegnede. Det er godt at det er så mange med og stemmer etterhvert, det gjør det litt lettere.
17) Team America: World Police vs.The Raven
Gode gamle The Raven får min stemme, selv om Team America nok var en av de morsomste jeg har sett på lenge.
18) The Twilight Samurai vs. Ping Pong
Selv om Skumringssamuraien var bra nok til å gi meg lyst til å sjekke ut alt regissøren har laget tidligere (og det er ikke lite, men det fins i hvert fall en fin boks) er det få filmer jeg elsker mer enn Ping Pong. En film som høres så sær ut at jeg aldri får noen til å se den med meg. Den vanligvis så kresne niendeklassen jeg administrerer så den og likte den, det burde gi noen en ide om at den er mer tilgjengelig enn hva tittelen skulle tilsi. Soleklar stemme til bordtennisgutta altså, men jeg blir overrasket hvis ikke samuraien tar siste..ahem…stikk.
19)Kung Fu Hustle vs. Unleashed a.k.a Danny the Dog
To av fjorårets beste kjakebrekkere møtes, og selv om han sikkert hadde fått grundig juling i virkeligheten går min stemme til Stephen Chow med god margin. Sjekk likevel ut Danny the Dog også, det er Jet Lis beste film på år og dag.
20) The Life Aquatic with Steve Zissou vs. Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Hehhe, denne er nok tøff for enkelte. To filmer som vel har mer felles enn altfor lange titler. Min stemme går til Steve Zissou, den ga meg lyst til å starte den forfra første gang jeg så den, og jeg har fortsatt ikke fått sett den en gang til.
21) the Lord of the Rings: The Return of the King vs. Nosferatu (Herzogs versjon)
Rart å tenke på at det er snart et år siden jeg sist så en Ringenes Herre – film. Den kanskje største seiersfavoritten, som snek seg med fordi jeg så den med regissørkommentarer et par dager etter at jeg startet denne bloggen, kommer til å innlede med en knusende seier mot Klaus Kinskis pinglete vampyr. 1-0, i hvert fall.
22) Tommy vs. Star Wars Episode III: Revenge of the Sith
Spørsmål: Hva hadde Darth Vader sagt hvis han hadde hørt at jeg ga min stemme til The Whos geniale roceopera uten å blunke?
Svar: Enten»You get nothing for your birthday, I have felt your presents.»
eller rett og slett
«Noooooooooooooooooooooooooooooo!»
(Sorry, jeg bare måtte)
23) The Wicker Man vs, Across 110th Street
To fullstendig nydelige filmer. The Wicker Man er en gammel favoritt som må gi tapt mot en annen glemt perle fra søttitallet. Og ingen av dere skal vel se Nicolas Cages Wicker Man – remake i år håper jeg? Årets boikottfilm.
24) Martial Arts of Shaolin vs. Blood Simple
En tidlig Jet Li – klassiker fra åttitallet mot Cohen-brødrenes debutfilm (og den ENESTE Cohenfilmen jeg så i 2005, en skandale i seg selv)? Vanskelig. Tipper få har sett flotte Martial Arts of Shaolin (som altså ikke er samme film som Shaolin Temple), så den får min sympatistemme.
Letss gett ready to rrrrumble!
Sol, sommer og syke sønner
FILMER SETT SIDEN SIST:
Lost x2 (selvfølgelig)
Team America: World Police
(Coveret kaller denne versjonen «Extreme unrated version», men forskjellen er bare bittelitegrann blod, noe tiss og en liten bæsj. Er det noen som har sett den norske utgaven som kan bekrefte at det er den «vanlige» kutten? Altså Den uten blod, tiss og bæsj? Dette er forresten første gang, så vidt jeg vet, at jeg har skrevet ordet bæsj på maskin. Morsomt egentlig. Bæsj. Bæsj…)
Lemony Snicket’s A series of Unfortunate Events
(Like bra andre gangen. Og er dette første gang en filmversjon av BRA bøker er bedre enn bøkene?)
En epp Futurama
(Episode 1.2 – I, Roommate i et forsøk på å passivisere en ekstremt grinete Ut Jr. Som vanlig ble pappa sittende i aleine i steden. Enda han har sett den episoden minst 5-6 ganger. Futurama er KONGE. Og nå gjenoppstår det kanskje, som nevnt her tidligere.)
—
Første dag med skikkelig varme i dag, selvfølgelig tilbragt innendørs med en film og diverse jobbing. Ut Jr. har fått ENDA en halsinfeksjon, og kom hostende tilbake fra Svigers utpå dagen. Dermed blir det enda en hjemmedag i morgen, men det er lite som tyder på at han blir frisk til i morgen, slik han gjorde sist jeg var hjemme. Mye kan tyde på at det blir hosting, snørr og sutring i hele natt, dakar liten.
Ikke at vi her i bunkersen har problemer; mannen som kaller seg Kozo og driver den eminente nettsiden http://www.lovehkfilm.com har funnet ut at livet er skikkelig kjipt. For noen måneder siden fikk han drømmejobben for en hkfilm-entusiast; han ble ansatt hos nettbutikken http://www.yesasia.com på grunn av nettsiden sin. Dette innebar at han måtte flytte fra california til sitt mekka: Hong Kong. Det går ikke så bra med ham der.
http://www.lovehkfilm.com/features/life_with_kozo_2005_0530.htm
På http://www.lovehkfilm.com finner du også en ny anmeldelse av den tredje the Eye – filmen, av uforklarlige grunner kalt The Eye 10. Toern har akkurat kommet ut her på berget (så den på Videofilm på Onsdag), og en anmeldelse (av toern) følger så snart tolljævlene i Oslo sender mitt eksemplar videre (Sammen med soundtrackene til Ping Pong, Princess D og Appleseed).
Mer følger i morgen, hvis junior sover litt.
Fred Ut, Sønn 