Filmer sett siden sist: Russisk Fantasi. Sokkedukker. Annet.
Wolfhound
Det er så sjeldent med rene fantasyfilmer at de alltid starter med bonuspoeng hos meg, men altfor ofte viser det seg at de henfaller til å fortelle den samme historien om og om igjen. Ingen har helt klart å få til fantasy siden Lord of the Rings. Det går ikke denne gangen heller, til tross for mye fint på den tekniske sida. Det er først og fremst manus og regi det skorter på her. Den stereotyp handling rotes unødig til; det er direkte imponerende å fortelle et helteepos, en av menneskehetens eldste historier, på en slik måte at det er vanskelig å få tak i hvem som er hvem, spesielt på skurkesida. Er du sulteforet på filmer med magi, svære sverd, snertne prinsesser og vakre landskaper kan du med fordel se denne før drit som Eragon. Minuspoeng for skikkelig ufin behandling av høygravide i åpningssekvensen, det der var ufint og veldig unødvendig.
The Muppet Show (Sesong 1)
Er det sånn nå at folk ikke kjenner til the Muppet Show? Jeg tror jeg skal gå ut i fra at dere vet hvem Kermit, Fozzy, Miss Piggy og co er og bare informere om at sesong en nok er mest for hardbarkede fans. Konseptet er liksom ikke helt spikret, mange av de beste sketsjene (Piiigs iiiin Spaaaaaaace!) er ikke på plass ennå, og mye av humoren er forferdelig platt. Omtrent en gang per episode skjer det likevel noe litt magisk, enten det er favoritter som finner plassen sin (svenskekokken er og blir genial) eller overraskende fine øyeblikk fra (stort sett, Vincent Price er jo med) b-listerne på gjestelista. Hvem hadde trodd at det skulle være så søtt å se Twiggy synge Beatles´ In my life, eller at Sveitsiske mimeartister var så kule? Også har vi jo denne. Og denne. Og selvfølgelig denne .
Tror jeg våger meg på sesong to også. Blir humoren for tørr er det bare å slå på det veldigfine triviatekstsporet.
Dessuten:
Star Wars Episode III, for å teste ut ny TV og oppskalerende DVD-spiller. Gud som Hayden Christensen suger. TekkonKinkreet, som jeg tøtsjet innpå her. Fido, med helt ålreit kommentarspor. Tre kortfilmer av Werner Herzog. The Great Ecstasy of the Sculptor Steiner er en nydelig liten sak om skiflygeren Rudolf Steiner, som var så god at han trynet i overgangen rundt 180 meter annenhver gang han hoppet. La Soufrière er et stilig portrett av øya Guadaloupe etter at befolkningen har blitt evakuert på grunn av et nært forestående vulkanutbrudd, så Herzog som det går an. How Much Wood Would a Woodchuck chuck er et alt for langt portrett av kvegauksjonariuser og deres tungegymnastikk.
Og No Country for Old men, som mye alt er sagt om. Coenbrødrene starter på mange måter på nytt her, med sin mest modne film, der eksentrisitetene fra mange av deres beste og verste tidligere filmer er erstattet med vakre bilder og tredimensjonale hovedpersoner. Det blir nesten litt som med Nick Cave; det er godt å se sine idoler finne nye sider av seg selv, men gamle fans vil alltid ha noen eldre favoritter. Forsiktig overhypet?
George A. og andre Folkefiender
FILMER SETT SIDEN SIST:
Star wars episode III: Sithene tar hevn
Jeg skrev en forholdsvis overstrømmende kinoanmeldelse her, og selv om jeg fortsatt er fornøyd med episode III er svakhetene tydeligere nå som jeg vet hvordan det går. Den faller ned på fjerde plass bak hele den originale trilogien, men bare så vidt. Og slutten ga meg gåsehud denne gangen også. Filmen om hva som skal til for å lage femti sekunder Star Wars på disk to var artig, men ikke så bra som en del kritikere ville ha det til
Land of the Dead – Unrated Director’s cut
Et par minutter lenger enn kinoversjonen, men bare en helt ny (og veldig god) scene er med. Resten er zombiemoro av ymse slag. I kinoanmeldelsen skrev jeg at jeg hadde levd for lenge med de tre andre til at denne kunne få plass på samme hylle, men jeg tror kanskje jeg tok feil. Et av kjennetegnene på at du virkelig har elsket en film er at du kan se den i hodet ditt i ukesvis etterpå, og Land of the Dead har snurret på storskjerm i hjernebarken min i hele høst. Jeg gledet meg nesten like mye til å få DVDen i posten som da jeg så den på kino.
En ting jeg egentlig ikke har skrevet så mye om her (men som kanskje skinner tydelig gjennom) er hvor høyt jeg elsker George A. Romero som regissør, enten zombiene hans er involvert eller ikke. Jeg har sett alle spillefilmene hans, og eier alle untatt Creepshow og Two Evil Eye i minst en versjon.
Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør filmene hans så spesielle for meg, og kanskje har det ikke noe for seg å prøve, siden dette er en subjektiv greie. Jeg synes jo til og med at Bruiser er en ordentlig bra film! Men selv en trofast fan som meg greier å se svakhetene i produksjonene hans de siste tjue årene, så det er viktig å understreke at så vital, så sterk i troen på sine egne klassiske virkemidler og så politisk som han er i Land of the Dead har ikke George vært siden 1985.
Jeg skrev at Land of the Dead hverken er Romeros dypeste eller aller beste film, men det er kanskje hans kuleste, strammeste og mest tilgjengelige. Og denne versjonen er et lite hakk bedre enn kinoversjonen. Og etter å ha sett den to ganger er det svært vanskelig å se for meg at dette ikke er årets film 2005 for meg, partisk som jeg er.
The Call of Cthulhu
Denne svarte til forventingene og enda litt til. Tidligere Lovecraft-filmatiseringer har vært fulle av blod og gørr, men ingen (med mulig unntak av den skikkelig syra versjonen av the Dunwich Horror på 60-tallet) har forsøkt å fange det som er Cthulhu-unoversets styrke: Gammeldagse grøss av type Edgar Allan Poe med innslag fra klassisk pulp-science fiction, og et nesten Tolkiensk sammenhengende univers. Stemningen er en en helt egen, og det måtte en 40 minutter lang stumfilm fra 2005 laget av amatører til for å klare det. Anbefales på det sterkeste. Kjøp den her! Så får vi håpe de lager flere.
Bichunmoo
Denne ga jeg opp etter tjue minutter. Dvask, blodfattig koreansk Wuxia med treig kampkoreografi, sørgelige cgi-effekter og uten et originalt bein i kroppen. De får ikke denne sjangeren helt til i Korea, til tross for flere forsøk.
___________________
Det er skammelig at det ikke er en eneste anmeldelse å finne av Public Enemy – konserten på Rockefeller på nettet, men det kan hende jeg ikke er flink nok med søkemotorene. Det faste publikummet mitt her er ikke så interessert i sånt, men vi heldige som var til stede fikk alle hitene, litt for lite av de nyeste låtene, Chuck D og en Flava Flav i storform, en lang gitarsolo (!), tidenes mest elegante behandling av problemet fullmannpåscenen, lange musikkløse perioder med taling til folket, vannkrig mellom band og publikum, t-skjortekastekonkurranse og i det hele tatt alt man kunne ønske seg og litt til (trommesoloen til Flav var vel litt unødvendig).
Wow. Håper jeg har det like gøy på jobben når jeg nærmer meg femti. Gulvet på Rockefeller gynger sikkert ennå.
_______________________________
De ti andre filmene regissert av George A. Romero: du må se dem selv om det ikke er så mange Zombier i dem (i prioritert rekkefølge)
1) Martin
Nydelig liten dekonstruksjon av Vampyrfilmsjangeren. Martin har ikke hoggtenner og går ute i solen. Likevel er han en vampyr. Eller?
2) Knightriders
Ed Harris og store deler av rollelista fra Dawn og Day er en omreisende gjeng som arrangerer ridderturneringer på motorsykler. Ridderlegender møter moderne kommersialisme med fascinerende resultater. En nydelig film som bare Romero kunne ha laget.
3) The Crazies
Et virus gjør folk gale, og hæren forsøker å løse problemet med svært blandede resultater. Litt Dawn of the Dead, litt Outbreak, litt Dr. Strangelove. En nyversjon er på trappene.
4) Two Evil Eyes
Romero og Argento filmatiserer hver sin Poe-historie. De fleste skryter av Argentos del og hater Romeros. Jeg liker begge.
5) Bruiser
En undertrykt mann våkner opp en dag uten ansikt. Peter Stormare spiser så mye kulisser at det er et under at filmen ikke ser ut som Dogville.
6) The Dark Half
Det fins bedre filmer basert på Stephen Kings bøker (Misery, the Shining), men dette er etter min mening den mest trofaste King-filmatiseringen. Forsvant brått på grunn av konkursen til Orion Pictures, hvis ikke hadde den gjort gode penger og reddet Romeros karriere. Etter dette gikk det sju år før Romero fikk laget en film igjen.
7) Season of the Witch (a.k.a Jack’s Wife, Hungry Wives)
En middelklassehusmor lever et kjedelig liv med en kjip mann og en bortskjemt datter. Hun forsøker seg litt som heks for å bryte ut av Dukkehjemmet sitt. Etter Night of the Living Dead forsøkte Romero seg med en hippiekomedie (There’s Always Vanilla) og denne her før han vendte tilbake til skrekkfilmen med The Crazies. Han gjorde nok rett i å ikke forsøke å bli en slags hippieversjon av Ingmar Bergman, men det er masse tematikk i denne som dukker opp senere i karrieren hans, spesielt i Martin og Bruiser.
8) Creepshow
For mange var dette lenge Romeros mest kjente film, en ujevn men trivelig hyllest til E.C.Comics’ skrekkserier. Skrevet av kompis Stephen King.
9) There’s Always Vanilla
Søt liten romantisk komedie som føles veldig utdatert i 2005, men som likevel har interessante elementer for den som har sett de 8 første filmene på denne lista.
10) monkey Shines
Etter min mening Romeros dårligste film. Mitt store filmjournalistiske forbilde, Vern, kalte denne for «Farlig begjær, med en apekatt i Glenn Closes rolle», og det er ganske presist. Romero prøver å være Cronenberg og får det ikke helt til.
Så sluttet det hele med en binær soloppgang. Og i Regnet etterpå.
FILMER SETT SIDEN SIST: Star Wars episode III – Revenge of the Sith
Ojda. Det der var skikkelig tøft. Jeg skal ikke ødelegge for dere som ikke har sett den enda, men var det virkelig bare meg som hadde klump i halsen?
Star Wars vs. Ringenes Herre har vært et hett diskusjonstema blant filmgeeks på nettet siden Phantom Menace kom i 1999, og for meg er det ingen tvil om at Peter Jackson vant akkurat den boksekampen sammenlagt. Men i de siste minuttene av tredje runde reiste George Lucas seg, blodig og utslått, og tok innpå med mange poeng.
Forholdet mitt til Star Wars og Ringenes Herre er omtrent like religiøst. Jeg var 14 når jeg leste Ringenes Herre for første gang i 1989. Jeg brukte en uke på de cirka 950 sidene, og når jeg var ferdig begynte jeg forfra og leste den en gang til. Mitt første møte med Star Wars kom fem år tidligere gjennom tegneserieversjonen av Return of the Jedi, og i årene i mellom var Star Wars en stor del av livet mitt; det var vel nesten bare Lego, fotball og Transformers jeg brukte like mye tid på. Hele Bøle hadde Star Wars-feber i årevis. Hr. Sjøstedt, Hr. Pedersen og Hr. Stensrud var vel hardest angrepet i tillegg til meg, men hr. Gulløy var den som hadde vett på å ta opp A New Hope på video når den for første gang gikk som mandagsfilm, i 1984, tror jeg. Sammen med Day of the Dead er det filmen jeg har sett flest ganger, og i motsetning til Day of the Dead er det ALLTID like kult å se den.
jeg kommer aldri til å glemme adrenalinkicket jeg hadde når jeg for første gang fikk se følgende på en skjerm, det var altså en mandagskveld rundt midten av åttitallet. Jeg husker i hvert fall at den begynte klokka ni, og at hele familien hadde benket seg for å se hva lillebror hadde mast så sinnsykt for Var Torgeir der? Litt usikker. Uansett:
A LONG TIME AGO
IN A GALAXY FAR AWAY…
Jeg skalv og kunne ikke sitte stille når musikken smalt inn, logoen kom opp og det største jævla romskipet noen noensinne hadde sett kom rumlende over tv-skjermen. Foreldrene mine trodde nok jeg var gæren, og på en måte var jeg det også. Og jeg var ikke den eneste, selv om den første store bølgen fra 1977 nesten var ferdig med å skylle over verden og den neste ikke fulgte før 15 år senere.
Star Wars er sånn: Enten er du innafor eller så er fu utafor. Enten skjønner du hvorfor folk i Los Angeles gidder å kle seg ut som jediriddere for så å kampe i et halvt år utenfor FEIL KINO, eller så skjønner du det ikke. Min høyt elskede kone har blitt truet gjennom alle de fem foregående filmene. Hun sa i 2002 at episode to var «Grei nok.» Det er det nærmeste hun har kommet en reaksjon. Og hun gadd ikke se denne. Jeg skjønner ikke at det går an å ikke GIDDE å se en ny Star Wars film på kino, men du er altså enten innenfor eller utenfor.
Episode I og II har jeg skrevet litt om her tidligere, men for å oppsummere: Det var stort å få se en ny Star Wars film på kino i 1999, men det var aldri noen tvil om at ep.I er den svakeste av de seks. Ep.II har også store svakheter, men her er det mye mer å like. Det var ikke alt som var bra, men det føltes som STAR WARS. Og jeg så den gladelig to ganger på kino. Men i mellomtida hadde vi fått Fellowship of the Ring, og klasseforskjellen var tydelig.
Det tok dem to hele filmer å få alt på plass, men plutselig var vi tilbake i 1977 igjen. C-3PO er bare akkurat passe slitsom, Jar-Jar Binks holder helt kjeft, Hayden Christensen, Samuel Jackson, Ewan MacGregor og (særlig) Ian McDarmid får vist seg frem som aldri før, R2-D2 RULER, og den første og den siste halvtimen er rett og slett så gøy det går an å ha det på kino. Den nye skurken General Griveous, som egentlig oppstod i den geniale Clone Wars-tegnefilmserien, er den hittil tøffeste dataanimerte karakteren på over halvannen meter i filmhistorien. Og til og med battledroidene som var så irriterende i ep.I («Roger roger!» Blæh.) er kule i denne. Og han irriterende lederen for handelsføderasjonen blir hakket i biter. Hadde det samme skjedd med Jar-Jar hadde jeg seriøst måtte vurdert om dette var tidenes beste Star wars film.
Den som ikke drar vekta si denne gangen er i grunnen Natalie Portman, som i motsetning til Christensens Anakin fortsatt ser ut som en pappfigur. En veldig pen pappfigur riktignok (og hun har ikke all verdens av manus å jobbe med), men likevel. Det er i det hele tatt imponerende hvor lite kjemi det er mellom den voksne Anakin og Amidala. I alle scenene de har sammen i ep. II og III er det akkurat som å legge to steiner ved siden av hverandre; Først skjer ingenting, så skjer ingenting, så fortsetter det å skje ingenting. bare lyssettinga forandrer seg.
Men så er det denne slutten da. Jeg røper ikke noe her som ikke er i traileren. Obi-Wan slåss med Anakin. Yoda slåss med Sidious, som er i ferd med å bli keiser (DET I SEG SELV er noe vi bare kunne drømme om når vi lekte med starwarsfigurene våre, og Marchus hadde Yoda og Erik hadde keiseren. Forresten hadde vel Erik Yoda også, tror jeg. Husker ikke helt.) Det går som det MÅ gå, og det aller siste vi ser er et speibilde av det øyblikket i hele Star Wars-sagaen som har gjort mest inntrykk på meg. Det var nesten på tide å ta fram lommetørklet jeg ikke hadde: overgangen til A New Hope er HELT perfekt. Jeg kommer til å se denne filmen mange ganger.
Vakkert var det. Men det er ikke lett for meg å forklare dere med et litt mer balansert forhold til slikt hvorfor det hele er så trist.
Det er fordi at nå er det over, alt sammen. Ringenes Herre, Star Wars, Babylon 5 (Og i bokform kunne jeg legge til Sandman); alle de SVÆRE historienene som har merket meg mest er avsluttet (Med Romeros zombiefilmer som hederlig unntak), og jeg tror at jeg kanskje har blitt for gammel til å føle akkurat sånn for filmer igjen. For dette handler ikke om å sette pris på ting som er bra, alle som leser denne bloggen vet at jeg ikke har noen problemer med det, dette handler om KJÆRLIGHET. Du heier på KLUBBEN DIN, ikke på det laget som til en hver tid spiller best fotball. Mange av favoritthistoriene mine blir filmet for tiden: V for Vendetta, Watchmen, Narnia, Hitchhikers guide to the Galaxy med flere, men sannheten er at jeg er ikke åtte eller ti eller femten eller atten år lenger. Det blir bra, men ikke det samme.
Det kan hende det bare var meg som felte en liten tåre når jeg stod aleine i regnet utafor Lundetangen kinosenter i går, men jeg tror kanskje barndommen min akkurat hadde tatt slutt, og det er vel verdt å grine litt for?
Fred Uts prioriterte liste over STAR WARS – sagaeen (Men den er egentlig helt poengløs, for før du dauer må du se dem om igjen i riktig rekkefølge, d.s.v episode I til og med VI):
1: Episode IV – A New Hope
2: Episode III – Revenge of the Sith
3: Episode V – The Empire Strikes Back
4: Episode VI – The Return of the Jedi
5: Episode II – Attack of the Clones
6: Episode I – The Phantom Menace
Riiiise (sitat Arne sandstø?)….
FILMER SETT SIDEN SIST: Porco Rosso (Myiazaki igjen, finfin film om luftpirater i mellomkrigstida, med de kuleste flyscenene siden Top Gun. Etter å ha kranglet i to timer med pc-en tok det fem minutter før jeg gliste som en unge som nettop har smakt is for første gang.), Star Wars Episode II: Attack of the Clones, To episoder Firefly (Two by two…hands of blue…for noen skumle jævler. Jeg er midtveis på disk tre av fire og stigningen bare fortsetter! Hvordan KUNNE de legge ned denne serien? Jævler.)
Jeg har tradisjon for å kombinere Star Wars og 17. mai. De nye filmene har ofte hatt premiere rundt den tida, og jeg har i mange år skulket borgertoget for å snike meg hjem for å se film. Siden fru Ut og Ut jr. hadde en grillavtale fikk jeg det til i år også.
Og nå gleder jeg meg seriøst til Revenge of the Sith. Alt tyder på at Lucas og co har klart koblingen mellom episode III og IV fint, og at alt det tekniske blir flottere enn noen gang. Jeg er spoilet til godt over ørene, har lest masse anmeldelser samt den flotte 50 siders artikkelen i siste Empire, men vet at sammenhengen er alt. Tror ikke jeg får sett den i morgen (misunner alle folka i kø utafor Colosseum selv om de må tåle mobbing fra TV2-reportere og sånt), men jeg skal I hvert fall få sett den på fredag.
Jeg så altså Attack of the Clones i går, for femte gang eller noe sånt, og dette er en film det er morsomt å se med projektor og et skikkelig anlegg. Yoda er konge i denne, og selv om C3P0 er skikkelig irriterende og flørtingen mellom Hayden Christensen og den stadig mer avkledde Natalie Portman det flaueste noen har sluppet unna med i en storfilm siden Jar Jar Binks tråkket i banthabæsj, er den en helt grei Star Wars film. Men Revenge of the Sith, som mange mener er den beste back epp V og IV, ser mer enn helt grei ut. Og akkurat som i eliteserien for tiden er det de snille som taper. Bare at på film er sånt kult. Hr. Sjøstedt mente Odd burde bruke jedi-finta litt oftere («This is not the ball you’re looking for…»), kanskje det hadde funket.
I hvert fall: To dager igjen…
____
Filmblader du bør lese før du dauer (I prioritert rekkefølge): Empire, SFX, Total Film, Filmmagasinet, Hotdog, filmanmeldelsene i allmektige Fortean Times.
Fred Ut, Sønn 