Filmer siden sist kortfattet Ornitologisk orientert megadessutenedition (K minus 4 dager)
Buppa Rahtree: Flower of the Night
Den kraftigste Asiaskrekkbølgen fra et snaut tiår tilbake har vel lagt seg nå, men ennå dukker en og annen perle opp. Denne er fra Thailand og kan vel ikke regnes i sjangrens øverste divisjon, men er likevel fin. En ung mann forfølger en sjenert jente med hensikter som først virker tvilsomme, så edle, så tvilsomme. Jenta dør under skikkelig fæle omstendigheter og blir til et ordentlig grettent spøkelse.
I blokka hennes bor det stort sett bare komikere, så når vi kommer hit i filmen og den egentlig skulle bli skikkelig skummel skifter den gir og blir til en slags buskiskomedie, med fæle parodier på Exorcisten og kinesiske hoppendevampyrfilmer. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de fleste i det etterhvert ganske store perongalleriet har minst to og i blant tre dimensjoner, faller ikke filmen fra hverandre. I hvert fall ikke helt .
Rahtree har det mest interessante og menneskelige spøkelse siden Ringu-filmenes Sadako, og hun trengte tre filmer. Men når du hele tiden vet at det fæle spøkelset er ei søt skolejente som hadde et skikkelig råttent liv er det ikke lett å bli skremt. Fin twist på slutten, dog. Det er laget to oppfølgere, jeg er ganske sikker på at de er skikkelig dårlige.
Sparrow
Johnnie Tos filmer er som Eldorados Frokostjuice. Hvis du bruker tid og penger finnes det sikkert noe som smaker enda bedre, men det er alltid digg. Denne gangen er gangsterne byttet ut med lommetyvmestre og stilen er nesten Amelie-aktig. Finfint. Soundtracket er et av de fineste jeg har hørt på lenge.
Judex
Mere fjærkre (duer spesielt, og noen fine fuglemasker), denne gangen i regi av George Franju (han med Les Yeux Sans Visage). Dette er en hyllest til Feuillade (fransk stumfilmregissør) og historien er nesten i Diabolik-land. En hevner i hatt og kappe forsøker å få en aldrende bankmann til å angre sine (svært mange) synder, med mange tvister og som resultat. En utrolig stilren film med stumfilmske fadeouts og mellomtitler. Få filmkunstere lager så vakre enkeltbilder som Franju, dette grenser til å være en MåSefilm.
Yatterman
Takashi Miikes Yatterman var derimot bare tøys og tull. Denne er basert på en supercamp TV-serie fra søttitallet, og Miike harselerer med dette (Skurkene og heltene møtes for å slåss en gang i uka). Som i den langt kulere Great Yokai War blandes uskyldig og veldig voksen humor på lett perverterte måter, det er lett å bifalle. En scene med dialog på norsk (!) trekker også opp, men alle gode hensikter i noe som mest ligner Disneys LazyTown-serie på enda mer ecstasy. Unngå.
Night of the living Dead: Reanimated
er en crowdsourcet remix av St. Georges klassiker. Et par hundre amatører har animert, tegnet på og laget sokkedukker av filmen og presenterer dette over det originale lydsporet. Dette er godteri for folk som meg men er desverre ikke 100% vellykket, spesielt fordi bruken av statiske tegninger overdrives. Så lenge ting animeres er dette moro, men se selvfølgelig originalen først.
End of the Century: the story of the Ramones
Fint band. Spennende personer. Døll film. En god historie, kjedelig fortalt.
Filmer siden sist: Snurrebassen til Leonardo DiCaprio
INCEPTION
Jeg har tidligere nevnt at jeg egentlig ikke liker Christopher Nolan som regissør. Det handler bare om smak, men jeg opplever personene i filmene hans som overfladiske og manusene hans som unødig preget av gimmicker. the Dark Knight er den første av filmene hans jeg virkelig har elsket, sannsynligvis fordi persongalleriet der var etablert fra før og fordi filmen var enormt sterk i andre ledd. Selv der lot jeg meg forsiktig irritere over den Nolanske trang til å lure seeren og til å forsøke å bygge opp spenningen på flere fronter samtidig på vel kunstig vis.
Inception så ut til å være årets film. Jeg digget som sagt DK, traileren lovet oss paradigmeskiftende SF på høyde med første Matrix (det er lett å glemme hvor fantastisk den var). Jeg er stor fan av flere av skuespillerne. Etterhvert som forhåndsanmeldelsene nådde hypen orkan styrke.
Akkurat det er nok hovedgrunnen til at jeg hang meg opp i småtingene som ikke fungeret undereveis mer i litt for stor grad, for det er ingen tvil om at Inception er så mye smartere, original og gjennomført en gjennomsnittsblockbusteren at det faktum at den skuffer inn penger gir meg håp for menneskeheten. Jeg elsker at ikke alt forklares (selv om de som påstår å ikke ha skjønt denne har overdoset på sokker og One Tree Hill).
Men den er heller ikke fullt så sprek som alle sier. Personene (med unntak av fantastiske Ken Watanabes antihelt) er todimensjonale. Nest nederste etasje av drømmeverden føles som en lam James Bond- pastisj (litt surrealisme såpass langt ned i underbevisstheten, kanskje? Litt villskap i det minste?). Det hele er ikke på langt nær så spennende som det kunne vært. Sistebildet er litt genialt, men også litt billig (god lyddesign der). DiCaprio og Ellen Page er gode som vanlig, det hele er (som alltid) engasjerende på det rent intellektuelle nivået og soundtracket er fint. så se den for all del.
Men Shutter Island var bedre hvis du av en eller annen grunn bare skal se Leo en gang i år.
DESSUTEN
Var Johnnie Tos Vengeance som vanlig fra den kanten. Svært underholdende, stilisert velspilt og ikke så rent lite sentimentalt. Morsomt med så mye engelsk dialog. Den franske rockeren Johnny Hallyday er et spennende bekjentskap, han er flott her. Severdig, selvfølgelig, men fans av To og Hong Kong har sett det meste her før.
I natt så jeg en skikkelig luguber film som med stor sannsynlighet dukker opp i katakombene. Gled og gru dere.
Jeg har også sett litt TV. Første episode av Dollhouse var svært skuffende. Får prøve litt til før jeg bytter inn, men det frister ikke med en episode til. En venn av meg ville kalt dette en skikkelig innertreer. Da var animeserien Gintama, med postmoderne intriger i en moderne samuraiklan, langt å foretrekke. Den så jeg via den flotte CrunchyRoll-appen på iPaden. Verdt å sjekke ut for dere med fjøl.
Filmer siden sist: Det er bedre å skjære av seg øra enn å…nei.
MAD DETECTIVE
Hong Kongs filmproduksjon blir stadig tammere. De syke actionfilmene kommer nå fra Thailand og deromkring. De viktigste talentene er ikke det de en gang var, og gullalderen er nå over et tiår unna. Heldigvis fortsetter Johnnie To og hans faste partner Wa Ka Fai å levere en praktfilm eller to i året. I fjor var det Exiled, i år er det Mad Detective som sannsynligvis blir stående som den beste.
To har det med å gjenta temaer og motiver i filmene sine, og overfladisk ligner Mad Detective en miks av PTU og Running on Karma. Vi har en vindskeiv hovedrolleinnehaver som ser spøkelser på høylys dag i hovedrollen, og en savnet pistol spiller nok en gang en nøkkelrolle. Men dette er en mye mer polert film enn begge disse.
Bun (en glitrende Lau Ching Wan) er en tidligere detektiv som påstår at han kan se hvordan folk ser ut innerst inne (er du redd ser du for eksempel ut som en liten gutt). Han får sparken etter å ha skåret av seg øret og gitt det bort til sjefen sin i presang. En stund senere dukker inspektør Ho Ka On (Andy On) opp på døra hans for å få hjelp til å spore opp en savnet politimann.
Den gale detektiven har ikke fått navnet sitt for ingenting, metodene hans er ukonvensjonelle. Han snakker stadig til folk som ikke er der (dette billedgjøres enkelt og genialt med kryssklipping, omtrent som med number Six i Battlestar Galactica), tyr til vold for ingenting og setter seg gjerne inn i ofrenes situasjon. Han lar seg kaste ned trapper i en koffert og begraver seg selv levende. Men humoren og fantasyelementene fra Running on Karma er erstattet med et engasjerende mordmysterium og Tos vanlige blikk for Hongkongpolitiets hverdag.
Mad detective hadde vært en solid thriller selv uten den gale detektiven, men Bun er en så fascinerende karakter at jeg håper vi får se ham igjen. Og selvfølgelig får vi en finfin mexican standoff til slutt. Finfin film.
Dessuten:
Doctor Who sesong 3, julespesial samt 3.1 og 3.2 beviser at det var helt riktig å bytte ut Rose. Hun var i ferd med å bli viktigere enn doktoren, og på sikt går ikke det. Begge de to neste følgesvennene dukker opp sesong tres første episoder. Martha, som følger doktoren i sesong 3 er ikke bare nesten distraherende deilig, hun er morsommere og tøffere enn Rose. Donna, som kommer igjen i sesong fire, er enda tøffere. Doctor Who er kanskje i ferd med å stivne litt i formen etter et femtitalls episoder, men det er like morsomt og like flott som alltid. Og nå er det tid for Daleker igjen!
Futurama: Bender´s Big Score er fortsatt like bra. Robot Chicken sesong 2 er svakere enn den første. Denne serien holder det med to sesonger av. Også har jeg sett the Fountain tidligere uten å ha nevnt den. Sprek den, med flotte skuespillerprestasjoner fra Jackman og Weisz, nydelig soundtrack og et deilig ukonvensjonelt plott. Likevel var den lettere å henge med på enn jeg hadde regnet med.
Katakombene 07 – fasit.
Også i år må Katakombene sies å være en suksess. Et litt lettere program, mer pausing og bedre tekniske forhold bidro til at det hele fikk litt mer preg av koselig sammenkomst og hårfint mindre preg av ekstremsport. Færre sov, flere lo og alle var enige om at det ikke luktet godt. Alt i alt var 21 stykker innom, mot en 16-17 i fjor. Vi kjører på til samme tid neste år, kanskje? Joda.
12.00 The Sword Bearer
Åpningsfilmen var kanskje den svakeste i år? Likevel er den russiske superheltfilmen fin som bare det, en vakkert billedsatt fortelling om et ganske usympatisk (og veldig russisk) overmenneske. Tante Ut felte en liten tåre, ellers høflig positiv respons.
14.15 Armchair Theory
Japansk instruksjonsfilm i kunsten å kapre det annet kjønn som høstet til dels solide latterbrøl. Jeg synes likevel den var morsommere de andre par gangene jeg har sett den.
14.45 Kabul Express
Etter den litt skuffende responsen på Omkara i fjor var det ordentlig moro å se at folk virkelig likte denne. Det skulle forsåvidt bare mangle. Hvis man ikke kan le av en talibansoldat som får et lastebillass med Pepsi i hodet har man muligens et problem. Filmens unike perspektiv gikk rett hjem hos de aller fleste katakombegjengerne.
16.45 Doctor Who: the girl in the Fireplace
Den hittil kanskje aller beste episoden av nye Who overrasket også mange positivt. Denne blir litt bedre hver gang jeg ser den, selv om David Tennant kanskje tar ørlitegrann for mye av akkurat denne gangen.
17.45: The Ninth Configuration
Den eneste langfilmen i år som jeg ikke har sett før var en film etter mitt hjerte; ikke nødvendigvis perfekt i alt den forsøker å utrette, men med en original fortelling og sjeldent gode ideer i alle ledd var likevel en minneverdig film. Tror nok noen synes dette var den som var tyngst å komme gjennom, men jeg er veldig glad for å ha fått se den.
19.45: Spisepause
Marchus’ forslag om å kjøpe ti pizzaer for å få den ellevte gratis ble forkastet siden vi ikke trengte mer enn åtte (eller var det sju?). Hvor mange bloggere klarer du å finne på bildet?
20.30 Refusert
Nils hevdet i introduksjonen hans at det var en god del han ikke var fornøyd med i Refusert, men publikum tok svært godt i mot opuset hans. Jeg synes kanskje en del av åpningen var litt unødvendig, men brorparten av filmen (samspillet mellom Manusforfatteren og Skuespilleren) var like underholdende og teknisk sikker som noen norsk kortfilm jeg har sett. Jeg visste på forhånd lite om hvor godt Refusert ville passe i katakombene – som hånd i hanske viste det seg.
21.10 Teenagers from Outer Space
Etter at Fylleangst.com hadde smurt store deler av bloggosfæren med whisky var det klart for en kalkun av de sjeldne, og dette satte publikum pris på. Selv en veldig kort film av dette slaget blir hårfint for lang, og Anne syntes det var så dårlig at hun måtte se det siste kvarteret stående. Kveldens kraftigste lattersalver kom muligens da hummermonsteret viste seg for første gang.
22.50 Running on Karma
En vanskelig film å klassifisere, og ingen likte den vel bedre enn meg. Selv om den tilsynelatende klarte å holde en etterhvert sliten forsamling i ånde var det natta for noen her.
00.40 Faster Pussycat! Kill! Kill!
Noen forsvant før denne, siden de hadde sett den før. De som ikke hadde sett den glemmer den vel ikke på en stund. Herlig. Rakk ikke å spørre Linda om hva hun syntes om de sterke kvinnene i hovedrollen(e), men Asbjørn og jeg liker dem i hvert fall.
Så var det slutt i år igjen. Takk til Asbjørn for riggehjelp, den uforlignelige fru Ut for sjåførvirksomhet, Nils for viktige bidrag til programmet, Marchus for whiskeyen og alle dere andre for at dere også i år fikk overbevist meg om at det er intelligent liv der ute. Vi har skikkelig funnet formen nå – det blir spennende å se hvor mange vi blir til neste år.
Fred Ut, Sønn 