Filmer siden sist: Round 3! Fight!
Scott Pilgrim vs. the World
Vi er nå en generasjon videre fra slackerne og de politisk korrekte som herjet på nittitallet. Jeg er vel en av dem. Den neste alternativ-generasjonen har så mye ironisk distanse i sin hiphet at det kan gjøre vondt å høre på for de som ikke tåler sånt. Michael Cera er for nullti- og tittitallet det Jack Nicholson var for søtti- og Tom Cruise var for åttiårene, men hvis det hele virker kunstig og hult og ikke så bra som VÅR generasjon er det selvfølgelig fordi vi, som foreldrene våre og deres tilbake til Aristoteles er i ferd med å bli gamle og ikke skjønner at du kan dyppe tåa i strømmen men når du blir gammel nok så kan du bare ikke bade.
Poenget? At hvis du syntes den dobbeltironisk liksomhippe Juno hadde periodevis slitsom dialog så vil du sannsynligvis få spasmer av Scott Pilgrim. Og at det antakeligvis er nok et tegn på min stadig manifesterende følelsesmessige umodenhet at jeg likte denne filmen så godt som jeg gjorde, for den er egentlig ikke for meg. Det er i grenseland ekkelt at jeg fant Ramona nesten like tiltrekkende som Scott gjorde og i all hemmelighet er ganske sikker på at Fru Ut hadde kledd blått hår. Jeg er han liksomhippe onkelen som er nede med kidsa liksom.
Under alt glitteret (og det er MYE fint på overflaten her hvis du liker gamle arcadespill, kreativ cgi-bruk og telefoner som det står RIIINNG i lufta over) handler Scott Pilgrim om det samme som det meste av livene våre; det å leite etter noen samtidig som man forhåpentligvis snubler over seg selv på veien. Jeg har skrevet om det mange ganger før her, både i filmanmeldelser av f.eks Mannen som elsket Yngve og Shortbus, og andre steder så jeg skal la det være denne gangen.
Scott Pilgrim er noe sånt som Yngve krysset med Stephen Chow i Kung Fu Hustle; regissert av Edgar Wright (som etter Hot Fuzz og Shaun of the dead har latt herrene Frost og Pegg hvile på benken denne gangen), basert på en sikkert veldig bra tegneserie, med musikk av Nigel Goodrich (som produserte f.eks OK Computer) og med Michael Cera, Jason Swartzman og et assortert utvalg SuicideGirls i hovedrollene. Klart jeg likte dette!
Den kunne sikkert vært hårfint kortere, og noen ville sikkert si at hadde det vært FEM onde ekskjærester Scott måtte banke i steden for syv så hadde det vært like greit, men det blir å blande analyse inn i denne subjektive nestenanmeldelsen og jeg ser ingen grunn til å begynne med det nå. Det var fem mennesker i salen. De to guttene lo av filmen i steden for med den, og de to jentene gikk etter en time, så da var den kanskje for meg likevel? Enda en solid kandidat til årets film så langt. You Win! Continue?
DESSUTEN har jeg sprettet Film Noir- boksen min og sett The Blue Dahlia, som var en fabelaktig mordgåte med oscarnominert manus av Raymond Chandler.
Fans av L.A. Confidential må se denne; minneverdige karakterer og dialog så syrlig at flatskjermen min begynte å smelte i kantene. Og Veronica Lake er finere en Kim Basinger. The Big Steal har et par av de samme skuespillerene men er en stusselig b-film. Robert Mitchum var en kjekkas i unge år, og biljakten var fin. Ellers var det ingenting der.
City of the Living Dead var som alle andre Lucio Fulci-filmer; lett amatørmessig, ikke helt uten fin stemning, med middels skuespillere og innvoller nok til å Glasgow med haggis. Noen ganger er det bare sånt som funker.
True Legend er den nye filmen regissert av Yuen Woo-Ping. Den åpner fint (jeg digger kampkoreografien hans), men utvikler seg etterhvert til en ren ripoff av Fearless. I tillegg er datagrafikken nesten til å spy av.
Battlestar Galactica: The Plan er første del av Galactica fortalt fra Cylonenes synsvinkel, for dem som ikke gidder å gå tilbake og se alt om igjen nå som vi vet hvem som er hva. Den fungerer vel greit nok, men føles unødvendig. Fin slutt. Minuspoeng for påklistret nakenhet, dette teller kun positivt i filmer som ikke har så mye annet. Det er viktig å slutte å melke denne kua nå. Har ikke sett Caprica-serien, men denne gjør meg skeptisk.
Jeg har ikke sett Once Upon a time in the Midlands eller Once Upon a Time in Triad Society, men det ser statistisk sett ut til at filmen din blir bedre hvis den heter noe med Once Upon a Time in… Once Upon a Time in Mumbaai er i hvert fall cool, stilsikker Bollywoodgangsterfim med forbløffende lite vold og sedvanlig mye kjærleik. Forsiktig søttitallskoloritt og diskrete sangnummer, flotte rollefigurer og godt gjennomført intrige. En slags Scorsesemasala, men snillere og lettere. 2 timer og 40 gir ikke historien plass nok til en skikkelig avslutning, men her kan vi vel håpe på en oppfølger?
Katakombene 2010 – Post Mortem
Enda et års komber er over; hvert år gleder jeg meg litt mer på forhånd, hvert år går de litt fortere. I år var jeg eneansvarlig for programmet, det er litt kjedelig for da har jeg sett alt på forhånd. Samtidig vet jeg at jeg liker alt som skal vises på forhånd (ikke at jeg ikke har likt absolutt alt andre har plukket ut tidligere).
Dette er programmet jeg har brukt mest tid på. Jeg hadde et ganske bra et klart i Mai allerede, men bare et par av filmene fra det ble med helt til slutt. Etter å ha brukt mye tid på å tenke ut hvordan jeg skal holde folk våkne de siste par årene bestemte jeg meg for å konsentrere meg om å plukke gode filmer i år. Jeg var ikke fullt så opptatt av at filmene skulle være fjernt fra hverandre i tid, sjanger og produksjonsland heller, med det resultat at minst 80% av årets filmer handlet om outsidere som forsøker å finne plassen sin i verden, med varierende resultat. Jeg antar at det bare er sånn jeg er.
Jeg tror at de aller fleste av de par og tjue frammøtte (en liten oppgang fra i fjor takket være Iversens store klan og mange gamle kompiser) var godt fornøyde i år. Dette var nok det hardeste programmet siden det første året (åtte filmer!), men hva skulle jeg tatt bort, egentlig?
Jeg fikk et skyggeprogram av Hjorthen som nok vil danne grunnlaget for neste år, da vil jeg ikke ha sett stort på forhånd. Jeg lover litt bedre tid også; Katakombemenigheten møtes bare en gang i året tross alt.
Slik gikk det i år:
12.00 Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
Ut Junior debuterte som regissør, men hadde ikke lyst til å introdusere filmen sin, desverre. Den gjorde likevel stor lykke med sin Herzogske minimalisme og Blair Witch-aktige kameraføring.
12.10 Borgerskapets diskrete sjarm (Frankrike) (1972) (1.42)
Jeg brenner inne med en Louis Bunuel-post, så jeg skal ikke si så mye, men konstaterte at snobbenes forsøk på å spise middag falt i god jord hos de fleste. Denne var mye enn første gang jeg så den, og er ferd med å bli en stor personlig favoritt.
14.00 Ping Pong (Japan) (2002) (1.54)
Har jeg mast om her i mange år, og den er bare så sinnsykt bra. Bordtennis er selvfølgelig ikke poenget; den kunne handlert om nesten hva som helst. Men i tillegg til sitt nydelige ytre er det så mye sannhet her, om å vokse opp, om vennskap, om mot om å finne plassen sin, om å finne gleden i det man driver med, om å leve! Jeg gråt en liten tåre borti kroken min, og dette var så vidt jeg vet syvende gang jeg ser den. Et mesterverk.
16.10 Anvil: the Story of Anvil (Canada) (2008) (1.20)
Denne inkluderte jeg fordi flere hadde uttrykt nysgjerrighet, og den gjorde jobben sin. Men selv om personene er flotte faller den litt gjennom som film ved andre møte. Geir Thomas sa det best: «Dette er jo bare en Discovery-dokumentar, jo!» Underholdende, men den svakeste lenken i et veldig sterkt program.
17.45 Son of Man (Sør-Afrika) (2006) (1.26)
Fru Ut, som har mindre kjennskap til kristendommen en de fleste akademikere jeg kjenner, var nesten målløs etter å ha sett denne. Dette er det nye testamente i afrikansk operaversjon, nesten uten overraskelser fortellermessig, men så vakker til tider at det nesten gjør vondt. Den har vært distribuert gjennom menigheter rundt omkring i verden, forhåpentligvis minte den kristenfolket på hva basisen i religionen deres er. Nestekjærlighet, Pasifisme, Mot. Jeg tror ikke på Jesus som guds sønn, men jeg tror på styrken i fortellinger som dette.
19.10 MAT / Quiz
Så var det Hjorthequiz, som passet undertegnede bedre enn Iversenquizene. Med det mener jeg at jeg kunne svare på mer. Jeg tok en pallplass selv om jeg stilte utenfor konkurranse og måtte ha en dopause midt i.
20.10 The Phantom Menace Review (USA) (2009) (1.07)
Heldigvis hadde alle sett the Phantom Menace. De som ikke var så interessert i den mest gjennomførte filmkritiske nedsablingen i historien knegget godt av at den tilsynelatende ble utført av en hundre år gammel massemorder.
21.30 Freaks (USA) (1932) (1.04)
En legende, fylt med fortellertekniske svakheter (den mistet noe sånt som tre kvarter i klippen, det merkes), men med uforglemmelige karakterer og et herlig klimaks.
22.45 Astropia (Island 2007) (1.35)
Denne filmen kom endelig hjem, til et publikumm som både visste hvor mange figurer det er i en Skaven Rat Horde OG hva som skjer når du tapper en Birds of Paradise. Litt synd at denne søte og faktisk veldig kommersielle filmen(i hvert falle etter katatkombestandard) ikke har blitt distribuert skikkelig i Norge.
00.15 Driller Killer (USA) (1979) (1.36)
Hvor tøff er du når du begynner filmen din med plakaten THIS FILM SHOULD BE PLAYED LOUD? Abel Ferraras film startet nesten på egenhånd videovoldhysteriet på åttitallet, da en europeisk distributør plastret filmens desidert blodigste øyeblikk på videocoveret. Den har enkelte smertefulle øyeblikk, men er ikke noen blodoggørrfest. Den ligner en pønkete Taxi Driver, en ekstrem Martin. Mange valgte å dra før denne, de gikk glipp av noe. Men det var forståelig; vi gikk kraftig over tiden og var ikke i gang med denne før nærmere ett.
Økonomisk kom vi perfekt i havn; på grisen var det akkurat nok til at jeg og Fru Ut også fikk betale for oss på lik linje med alle andre. Ryddingen var fort gjort og nå er det et år til neste gang.
Tusen takk for i år, folkens, det er ikke mye jeg gjør som jeg liker bedre enn dette.
Katakombene 2010: Programmet
(Hvis ikke den er oppe ennå så kommer den om litt…)
Filmer siden sist kortfattet Ornitologisk orientert megadessutenedition (K minus 4 dager)
Buppa Rahtree: Flower of the Night
Den kraftigste Asiaskrekkbølgen fra et snaut tiår tilbake har vel lagt seg nå, men ennå dukker en og annen perle opp. Denne er fra Thailand og kan vel ikke regnes i sjangrens øverste divisjon, men er likevel fin. En ung mann forfølger en sjenert jente med hensikter som først virker tvilsomme, så edle, så tvilsomme. Jenta dør under skikkelig fæle omstendigheter og blir til et ordentlig grettent spøkelse.
I blokka hennes bor det stort sett bare komikere, så når vi kommer hit i filmen og den egentlig skulle bli skikkelig skummel skifter den gir og blir til en slags buskiskomedie, med fæle parodier på Exorcisten og kinesiske hoppendevampyrfilmer. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de fleste i det etterhvert ganske store perongalleriet har minst to og i blant tre dimensjoner, faller ikke filmen fra hverandre. I hvert fall ikke helt .
Rahtree har det mest interessante og menneskelige spøkelse siden Ringu-filmenes Sadako, og hun trengte tre filmer. Men når du hele tiden vet at det fæle spøkelset er ei søt skolejente som hadde et skikkelig råttent liv er det ikke lett å bli skremt. Fin twist på slutten, dog. Det er laget to oppfølgere, jeg er ganske sikker på at de er skikkelig dårlige.
Sparrow
Johnnie Tos filmer er som Eldorados Frokostjuice. Hvis du bruker tid og penger finnes det sikkert noe som smaker enda bedre, men det er alltid digg. Denne gangen er gangsterne byttet ut med lommetyvmestre og stilen er nesten Amelie-aktig. Finfint. Soundtracket er et av de fineste jeg har hørt på lenge.
Judex
Mere fjærkre (duer spesielt, og noen fine fuglemasker), denne gangen i regi av George Franju (han med Les Yeux Sans Visage). Dette er en hyllest til Feuillade (fransk stumfilmregissør) og historien er nesten i Diabolik-land. En hevner i hatt og kappe forsøker å få en aldrende bankmann til å angre sine (svært mange) synder, med mange tvister og som resultat. En utrolig stilren film med stumfilmske fadeouts og mellomtitler. Få filmkunstere lager så vakre enkeltbilder som Franju, dette grenser til å være en MåSefilm.
Yatterman
Takashi Miikes Yatterman var derimot bare tøys og tull. Denne er basert på en supercamp TV-serie fra søttitallet, og Miike harselerer med dette (Skurkene og heltene møtes for å slåss en gang i uka). Som i den langt kulere Great Yokai War blandes uskyldig og veldig voksen humor på lett perverterte måter, det er lett å bifalle. En scene med dialog på norsk (!) trekker også opp, men alle gode hensikter i noe som mest ligner Disneys LazyTown-serie på enda mer ecstasy. Unngå.
Night of the living Dead: Reanimated
er en crowdsourcet remix av St. Georges klassiker. Et par hundre amatører har animert, tegnet på og laget sokkedukker av filmen og presenterer dette over det originale lydsporet. Dette er godteri for folk som meg men er desverre ikke 100% vellykket, spesielt fordi bruken av statiske tegninger overdrives. Så lenge ting animeres er dette moro, men se selvfølgelig originalen først.
End of the Century: the story of the Ramones
Fint band. Spennende personer. Døll film. En god historie, kjedelig fortalt.
Fred Ut, Sønn 