Filmer siden sist: Død. Fødsel. Soloppgang.
THE MOTHER OF TEARS
Dario Argento er ferdig. Dette er ikke noe nytt. Utover på åttitallet begynte filmen hans å variere i kvalitet, og selv om både Opera, Trauma og the Stendhal Syndrome har sine øyeblikk skjemtes de av at sadismen som alltid var til stede i filmene hans tok helt overhånd. Drapssekvensene i Suspiria, Profondo Rosso og Tenebrae var også ufattelig brutale, men teknisk virtuositet og en solid porsjon kølsvart humor gjorde det hele til stor underholdning for oss som er sjuke nok til å la oss underholde av slikt. Noen av oss turde til og med å kalle det kunst.
Det ble i hvert fall etterhvert tydelig at Argento hadde mistet helt taket på håndverket sitt. Hans versjon av Phantom of the Opera var aldeles grusom, og selv om han viste tendenser til muskler med NonHoSonno hadde filmene hans nå endt opp med et visuelt uttrykk som så mer ut som episoder av detektimen enn Suspiria. The Card Player hadde et tøft soundtrack og ikke noe særlig mer, tv-filmen Do You Like Hitchcock var heller ikke rare greiene ettersom jeg har skjønt.
Da var vi framme i 2007, og Argento fant ut at han skulle sluttføre heksetrilogien han påbegynte med Suspiria og fortsatte med Inferno. Og siden han som sagt egentlig er ferdig var forventningene lave, kritikkene dårlige og interessen minimal.
Men selv om den tredje moren er klart svakere enn den andre (som var mye svakere enn den første) er dette den mest underholdende filmen fra Argento på et drøyt tiår. Heller ikke denne filmen er spesielt betagende fra et teknisk standpunkt, handlingen henger tradisjonen tro bare så vidt sammen, og soundtracket er det kjipeste i serien (små sitater fra de foregående til tross).
Likevel klarte jeg ikke å la være å kose meg, for dette er det galeste jeg har sett på en stund. Denne gangen er det ikke et hus som står i sentrum (et feiltrinn synes jeg), men en boks som på et eller annet vis får store deler av Roma til å gå av skaftet når den åpnes. Hekser (som ser ut som partygjestene i Rocky Horror Picture Show) ankommer byen i hopetall. Etter å ha sett kollegaen sin bli omhyggelig knytt fast i sine egne tarmer og ha blitt jaget av en apekatt (hva faen er egentlig greia med apekatten?) er det selvfølgelig opp til Asia Argento å få has på den tredje moren. På veien møter hun blant annet Udo Kier som lett forstyrret prest. Og at det går med en del folk på veien kommer neppe som noen overraskelse på noen.
Hvis ikke sammendraget over apellerer til deg er det ingen grunn til å se La Terza Madre. Den er akkurat som de fleste kritikerne har beskrevet den; en mølje av galskap, trolldom og tarmer. Men det kan vare morsomt nok, det. Den føyer seg pent inn i rekken av Argento-produksjoner som La Chiesa, Phenomena og Demons. Ikke noe mesterverk, ingen grunn til å friskmelde mesteren riktig ennå, men sjukt nok.
Dessuten:
Juno
Som er minst like bra som alle sier og litt til. Men det er selvfølgelig bare tull at Blood Feast er en bedre film enn Suspiria, her er manusforfatter Diablo Cody på ville veier. Bortsett fra det er Juno (både jenta og filmen totalt sett) så morsom og søt at det bare er å gi seg over. I fjor var det Marie Antoinette som ga meg sukkersjokk, i år er det Juno. Som skolefilm for 7./8.-klasse fungerte den OK, selv om den ble litt lang for de barnsligste.
Sunrise
I tre kvarter klarer Sunrise noe får filmer fra tjuetallet får til, nemlig å engasjere seeren følelsesmessig. Når så den viktigste spenningen i filmen utløses halvveis blir det det som gjenstår nesten litt kjedelig, Murnaus fantastiske grep om mediet til tross. Likevel en klassiker som fortjener at flere blir oppmerksomme på den. Jeg foretrekker nok både Faust og Nosferatu. Nydelig DVD fra Masters of Cinema-serien.
Noen spiser skoen, andre spiser foten
Zombi (Aka Dawn of the Dead: Argento´s cut)
Dawn of the dead er kanskje ikke den aller mest slepne filmen i historien, men for meg er den en av de aller beste. Liker du rar stemning? Action? Øyeblikk med kunst? Politisk polemikk? Eksistensiell filosofi? Slapstick? Blod og tarmer? Det eneste Dawn mangler er vel egentlig sex, men med denne og f.eks Shortbus på en øde øy trenger du vel strengt tatt ikke mer.
Dawn of the Dead er (Sammen med Night of the Living Dead) den Romero-filmen selv den aller mest sidrompa filmbesservisser finner kvaliteter i, det er så mye her at du rett og slett ikke liker film hvis du ikke finner noe beundringsverdig. For meg som er mer glad i Romeros filmer enn det som strengt tatt er sunt er dette filmen du finner småbiter av i alle de andre produksjonene hans.
Siden det kom en (ok, men langt mindre visjonær) nyversjon for noen år siden er vel handlingen kjent for de fleste: Vi kommer inn noen dager etter hendelsene i Night. De nylig døde har på uforklarlig vis våknet til live igjen og spiser de levende. Samfunnet er i oppløsning, anarki og kaos råder. En journalist, en helikopterpilot og to antiterrorpolitimenn rømmer i et stjålet helikopter, men har ingen steder å flykte. De barrikaderer seg i et kjøpesenter og venter på ingenting.
Ikke så muntert, altså, men plenty med muligheter for Romero til å gå løs på forbrukersamfunnet («De vil ha dette stedet, De vet ikke hvorfor, de bare husker. Dette var et viktig sted i livene deres..»), millitærets ineffektivitet (et tema i det meste han har laget) og hva det vil si å være menneske. Når så en psykotisk motorsykkelgjeng anført av effektmester og stuntmann Tom Savini dukker opp er det duket for et av få vellykkede treveisslag i filmhistorien.
Det er så mange så øyeblikk i denne filmen at jeg sikkert kunne ha kjørt SekvenserJeg ElskeriDawn som en fast bloggspalte og holdt den gående et par år, men vi er ikke så mange i Romeros menighet så jeg skal la det være og i steden gå inn på det kanskje mest interessante ved filmen; den har ingen definitiv versjon.
Første gang jeg så Dawn var det i en engelsk VHS-versjon som så vidt jeg vet ikke er tilgjengelig lenger, men som muligens var en lett nedklipt kinoversjon. Nå er det først og fremst to versjoner som gjelder: Den såkalte Director´s Cut (den vanlige norske DVDversjonen), som egentlig er en versjon Romero leverte på filmfestivalen i Cannes, og den såkalte Kinoversjonen. I tillegg finnes en blandingsversjon som kun er utgitt offisielt (og dubbet) i Tyskland, med alle scener fra alle versjoner, og Argentos Kutt, som jeg akkurat har sett for tredje gang. Skikkelig oversikt over alle versjonene fins her, men alle jeg har sett har vært verdt det.
Dario Argentos versjon, ofte bare kalt Zombi, skiller seg fra de andre ved at den er en god del kortere. Likevel er det ingenting vesentlig av historien som er utelatt, den er bare strammere hele veien. Litt dialog fjernet her, litt gnafsing og blodsprut der (helikopterzombien er for eksempel borte), og plutselig er Romeros episke visjon pakket inn i en hissig liten totimers actionfilm. Alt fyllstoff er borte, dette er nok den versjonen som best har tålt tidens tann. Jeg vil selvsagt helst ha den så lang som mulig, og selv om jeg elsker Goblin blir muligens soundtracket litt ensformig. Men å sammenligne denne med Romeros versjoner er endeløst fascinerende. Argentos kutt anbefales for nybegynnere.
Werner Herzog lovet Errol Morris (som senere lage blant annet Fog of War) at hvis han noen gang ble ferdig med debutfilmen sin, Gates of Heaven (Om en dyrekirkegår og om Amerika), skulle han spise skoen sin. Ikke bare ble Morris´ film ferdig, den ble en klassiker som jeg absolutt skal se før jeg dauer. Og Werner Herzog er ingen æreløs mann, så han spiste skoen sin, han. Denne lille kortfilmen er en hyllest til Herzog og Morris. Hvis noen lurer på hvorfor vi er så mange som dyrker Herzog er dette en så fin forklaring som noen.
Redd heiajenta – Redd verden. Redd ballerinaen…nei forresten, du har ikke sjangs.
Suspiria
Det var på spillfestivalen Arcon på Blindern en gang midt på nittitallet. Som vanlig når kvelden falt på der i gården vandret jeg hvileløst fra rom til rom.
I tilegg til rollespill, Magic-kort og miniatyrer hadde (og har) Arcon to kinosaler med kultfilmer som stort sett ikke ble allment tilgjengelige i Norge på årevis ennå. Her så jeg gjennom årene filmer som Blade Runner, Apocalypse Now, Re-Animator, Dune, Dawn-, Day- og nyversjonen av Night of the Living Dead, Akira, Henry: Portrait of a Serial Killer, Meet the Feebles og litt senere Desperado, Princess Mononoke og japanske Ring for første gang. Når jeg tenker meg om så savner jeg Arcons gullalder (som for meg tok ugjenkallelig slutt med primus motor Johannes H. Bergs altfor tidlige død i 2004) nesten like mye som noe menneske jeg har kjent.
Men nok om det.
En blind mann forlater en Bierstube med hunden sin. Han vandrer gjennom byens tomme gater. Bebyggelsen er underlig, et torg nesten romersk i stilen. Syk, skjærende kakafonisk musikk høres. Han vet det er noen der. Vi som ser på også, men det er ikke et annet menneske å se. Kameraet sirkler mannen med truende bevegelser. Mannen spotter mørket i frykt. Det blir stille. En flokk fugler letter fra et hustak. Mannens blindehund kaster seg over ham og river strupen av ham.
Dette var mitt første møte med Suspiria, regissør Dario Argento og husbandet hans, Goblin. Senere skulle det bli mange, mange flere.
Det er ikke noen vits for meg å forsøke meg på noen objektiv analyse av denne filmen, jeg elsker den altfor høyt til det. Da jeg debuterte som elektronisk filmanmelder med en Guide til cirka hundre filmer du må se før du dauer skrev jeg følgende:
SUSPIRIA
Dario Argento. Udo Kier. Alida Valli. Goblin. Escher. Storm. Hekser. Kniv. Snorking. Helena Marcos. Piggtråd. Blod. Glassmalerier. Blindehund. Magotter. Mareritt.Ekstase.
Litt pretensiøs, kanskje, men den funker.
Minst en filmblogger vil gjerne ha igjen drøye halvannen time av livet sitt på grunn av den anmeldelsen, så jeg skal ikke forsøke å overbevise noen flere. Jeg skal heller ikke skrive side opp og ned om bruken av technicolour, hvordan soundtracket ble laget før filmen, hvordan manus visstnok for en stor del ble drømt før det ble skrevet eller hvor kraftig the Third Mother kommer til å suge i forhold. La meg i steden avslutte med en god historie:
Jeg viste min gode venn Inge(han med Tor og Kristus fra katakombene, for tiden i forhandlinger med folk i hovedstaden for å få solgt varulvmanuset sitt) Suspiria for noen år siden. Han likte den ikke, og lett rystet dro han sporenstreks ned til Café Radio i Skien sentrum for en terapeutisk halvliter. Bak disken stod Radios siste eier før endelig nedlegging (sånn er Skien: Alle flytter, alt legges ned, jeg blir gammel og det er ikke noe moro her lenger. Faen), Gennaro. Inge fortalte at han hadde vært hos en kompis og sett en aldeles jævlig film fra moderlandet, laget av en fyr som het Dario Argento. Jeg var jo ikke til stede, men Gennaro svarte noe sånt som dette:
-Argento, ja. Jeg pleide å tappe øl til han på en pub jeg jobbet i for mange år siden. Skikkelig rasshøl.
DESSUTEN:
Heroes (1.1-1.11), som er akkurat så bra som alle sier. Herlige tegneseriereferanser og en litt lettere tone enn gravalvorlige serier som Lost eller Galactica. Hiro er konge. Jeg har også sett de tre første episodene av City of Men, tv-spinoffen til City of God. Sykt gode halvtimes episoder om favelaens neste generasjon. Fjernere fra vår virkelighet enn all verdens sf. Ikke så Tarantinotøff i trynet som filmen, men fortalt med samme realisme, intensitet og vidd. Absolutt anbefalt.
Dario Argento får forsiktig fik av Kermit. Fred Ut går i barndommen, men ikke uten å legge inn et skikkelig upassende bilde. Hehe.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Biler
Veldig vakkert animert, langdryg og forutsigbar film. Jeg likte biltemaet, fru Ut og Ut Jr. var grundig lei etter den første halvtimen. En litt stusselig norsk dubb (selv om herrene Rike og Carlsen funket fint) hjelper heller ikke noe. Jeg ville så gjerne like denne, men Nemo er fortsatt den eneste Pixar-filmen jeg kan anbefale helhjertet. Pass på å få med deg Toy Car Story og Monstercars Inc. på rulleteksten.
Masters of Horror: Jenifer
TVfilmserien Masters of Horror har fått mye kritikerpepper, og spesielt har alle hatet Dario Argentos historie om det vanskapte sexmonsteret Jenifer. Artig med et damemonster som jager menn for en gangs skyld, og hvis man ikke tenker på at det er mannen bak Suspiria, Profondo Rosso og til og med Nonhosonno som står bak denne er den slettes ikke så aller verst, synes jeg.
Det er grenser for hva man kan forvente av en timeslang tv-produksjon i denne sjangeren, men her leveres sex, svart humor og gørr i passe porsjoner. Et elendig, forutsigbart klimaks trekker ned, og det er trist å se en auteur som Argento bli så til de grader usynlig, men hvis dette er den dårligste episoden i denne serien har i hvert fall jeg en god del gammeldags skrekk å glede meg til. Skummelt er det imidlertid slettes ikke.
The Muppet Show 1.1-1.6
Jeg impulskjøpte første sesong med muppetene (20 episoder for 200 spenn!) i dag, og nøt den eneste barnefrie dagen i høstferien i selskap med verdens mest bedårende grønne sokk og vennene hans. Første sesong er vel ikke den aller beste ettersom jeg skjønner. I de episodene jeg har sett er ordspillene så tørre at ‘Allo ‘Allo blir Shakespeare i forhold, forholdene mellom de forskjellige figurene har liksom ikke satt seg helt enda, en del sketsjer (spesielt Piiiigs iiiin Spaaaace) har ikke kommet på programmet og gjestene er stort sett forholdsvis kjipe.
Jeg storkoste meg likevel. Musikknumrene (allerede i de episodene jeg har sett får vi Manamamana, et nummer fra Chicago, et fra Cabaret, Temptation, Sunny, You’re just too good to be true, Teenager in Love, Fever og andre svisker i artige versjoner) er mye, mye bedre enn jeg husker den, og mange ting jeg ikke skjønte i barndommen (som for eksempel det utsøkte håndverket; hver episode ble spilt inn på tre dager!) kom tydeligere fram. En morsom faktapopupfunksjon fortalte meg ting som «Se nede til venstre så ser du hodet til Jim Henson titte fram», og ga meg bakgrunnsinfo om de ganske obskure gjestene.
En fin ting med å være pappa er at jeg kan nyte kvalitetsbarneTV på nytt, og med så og si alle mine personlige favoritter ute på DVD er det nok av snadder å velge mellom. Muppetene er nok litt for skumle for Ut Jr. ennå, men pappa skal kose seg med dem en god stund fremover. Jeg gleder meg sykt til episoden med Vincent Price! Og ser ikke helt bort i fra at det blir flere sesonger.
____________________________
Onkel Freds Barne-TV favoritter
(Ikke nødvendigvis teste ut på snart tre år gamle Ut Jr., så ikke ring barnevernet riktig ennå. Og Pompel og Pilt er utelatt fordi det aldri har vært, eller kommer til å bli for barn.)
01) Mummitrollet (Dukkeversjonen)
Tove Janssons mummidal er legendarisk fantasilitteratur helt på linje med Tolkien og Lewis. Den østtyske dukkefilmversjonen er min favoritt, selv om anime-versjonen som har gått om igjen på barne-tv i høst også er fin. Men dukkene er skumlere, selv om Asbjørn kommenterte når han var her at den tegnede versjonen kunne være skummel nok.
02)The Muppet Show
Rita Morenos versjon av Fever med en sedvanlig overivrig Animal på trommer (se bildet over anmeldelsen) er et foreløpig høydepunkt.
03)Silly Symphonies/Mikke Mus/Donald Duck
De som fikk oppleve Who Killed Cock Robin? i katakombene vet allerede at Disney på 30- og 40-tallet var adskillig mer spennende enn nå. Disney Treasures – samlingene (De med sølv/grå cover) er essensielle for filmentusiaster med småbarn.
04)Det var en gang et Menneske
Tidenes mest pedagogiske TV-serie koster nå under femhundrelappen, og er et viktig bidrag til podens dannelse. Har ikke kjøpt ennå, men skal.
05) Moldvarpen
Vi har begge DVD-ene, et dusin episoder i alt. Uforlignelig østblokkanimasjon, barnslig søt og kulturelt spennende på en gang.
06) Bamse
Svensk Sosialdemokratisk Bamse rydder opp i en deilig enkel verden.
07) Elias
Det eneste Redningsselskapet har klart å gjøre riktig de sisete årene er denne cgi-serien, en av Familien Uts klare favoritter. Håper ikke Jr. vokser fra denne på en stund. Episoden der verftskrana Goliat sprenger bort kampesteinen som blokkerer skipsleia Klemma inneholder en av de tøffeste actionsekvensene i norsk filmhistorie. En spillefilm er i anmarsj, ettersom jeg forstår.
08) Astrid Lindgren Generelt.
Ikke de nye, triste tegnefilmversjonene av Pippi og Karlsson på taket og sånt. De årntlige filmversjonene av Emil, Ronja, Saltkråkan, Barna i Bakkebygrenda, Brødrene Løvehjerte etc. Foreløpig har det gått mest i Emil her i bunkersen, men Ronja er på min topp ti-liste over tidenes beste fantasyfilmer.
09) Katjakaj og Bentebent
Syykt barne-tv av den gamle skolen er tydeligvis ikke helt utryddet.
10) The Transformers
Vel er poden for liten ennå, men jeg håper den nye filmen bidrar til en flom av transformersleker i det Utske hjem om noen år. Jeg forsøkte meg på første del av sesong 1 for noen år siden og fikk vondt i hodet, men en episode av gangen er fint.
Fred Ut, Sønn 