Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “jodorowsky

Filmer siden sist / K minus 2 dager

(Katakombeoppdateringen er nederst)

The Satanic Rites of Dracula

The Satanic Rites ble den siste filmen med Christopher Lee som greven. Han var svært misfornøyd med forsøkene på å oppdatere greven til et moderne publikum, og det er ikke vanskelig å skjønne ham her. Selv soundtracket er schizofrent; skumle strykere på toppen, wah wah-gitar under.

Anslaget er spennende, vi får konspirasjosteorier, jomfruofring og litt action. Cushing og Lee er ikke å se, de dukker ikke opp før etter nærmere halvtimen. Og når de dukker opp hjelper Van Helsing til med politietterforskningen og Dracula bor i et kontorbygg. Likevel er en god del av Hammers kjennetegn til stede, og den sære sjangerblandingen har gjort den hatet av (unnskyld ordspillet) blodfansen.

Selv om dette tross alt er en ganske dum film blir den imidlertid aldri forutsigbar. Cushing og Lee kan gjøre dette tøft i søvne, Joanna Lumley er søt, og klimakset (SPOILER: Greven nedkjempes av en busk!) er både morsomt og akkurat så grisete som det må være.

Det er godt å vite at det fins tusenvis av filmer jeg har lyst til å se der ute. Skrekkfilmene fra Hammer, for eksempel, har jeg såvidt begynt på. Alt jeg har sett til nå har vært verdt tiden; Twins of Evil, Curse of Frankenstein, Legend of the Seven Golden Vampires og denne. Og det beste ligger foran meg.

King Kong (forlenget versjon)


Om et par tiår vil filmkjennere oppdage Jacksons King Kong og lure på hvordan den kunne bli møtt med skuldertrekk i sin samtid, hvis de da ikke som oss har sett Ringenes Herre – trilogien like i forkant. Alle feil med denne filmen er timingrelaterte. Den kom for tett det mest episke noen hadde turt å prøve seg på på denne siden av årtusenskiftet, og var på mange måter for lik. Kritikerne skjønte ikke poenget med en remake av Kong som var dobbelt så lang som originalen. Publikum hadde sett kjempeaper og dinosaurer før.

Likevel er dette enda et mesterverk fra en regissør som ikke har gjort et alvorlig feilsteg i karrieren sin siden nærbildet av flua som spiser dritt i Meet the Feebles. Dette var drømmefilmen hans, og det synes. Forsøkene på å gjøre pappfigurene fra originalen tredimensjonale, de forsiktige oppdateringene for et moderne publikum, de svimlende actionsekvensene…alt fungerer. Der Atter en Konge knaket litt i sammenføyningene både narrativt og teknisk føles Kong bunnsolid.

Skuespillerne er også gjennomgående enda sterkere her enn i Midgard; Naomi Watts gjør en aldeles vidunderlig prestasjon (at hun ikke fikk oscaren sin for denne var et skikkelig ran) og Andy Serkis er enda mer tilstede i apekatten enn han var i Gollum (kokken Lumpy er også kul). Sammen har de en utrolig kjemi. Jack Black er perfekt i rollen som Carl Denham; sleip, slesk, men karismatisk og på sitt vis sympatisk. Håper han gjør mer av slikt som dette.

Og slik er det i alle ledd. Om det er noe composite-arbeid som ser litt kunstig ut her og der gjør da det ikke noe? I hvert fall ikke i en film som inneholder skøytescenen i New York, Kollbøttene på fjelltoppen, Brontosaurusene, Maggotene, T-Rexene og en Dødsscene som er Shakespeare verdig. Film på sitt aller, aller filmeste. Denne versjonen er desverre bare et drøyt kvarter lenger enn på kino. Kong sorteres herved sammen med Miami Vice i hylla for de mest urettferdig oversette filmene i dette årtusen.

Iron Man

(Og nå skal Fru Ut skrive to setninger om Iron Man:)

Den funket veldig bra, selv om den var helt annerledes enn jeg hadde trodd, for jeg trodde jo at Iron man var en vanlig mann som var utsatt for stråling eller noe i barndommen slik som mange andre superhelter, og det er jeg i grunn litt lei av, så dette var bra, og Robert Downey Jr. er en kjempekul skuespiller og det er Jeff Bridges og Terrence Howard også og det var ikke noe søtt og klissete filmkyss, jippi! Bra film!

(Fru Ut trodde hun bare fikk lov til å skrive akkurat to setninger, derfor den utstrakte bruken av innskutte leddsetninger. Grammatikkavdelingen beklager.)

Dessuten er jeg på et Jodorowsky-kick om dagen, har sett dokumentaren Constellation og halve Fando Y Lis mens jeg leser Inkalen i den lekre nye norske versjonen. For en mann. Regner med at det kommer en ren Jodorowsky-post med tid og stunder. Når det nye nye testamentet skal skrives må Jodorowsky få bidra med minst ett evangelium (Hunter S. Thompson, Harlan Ellison og Alan Moore tar også ett hver. Nick Cave tar salmene. Werner Herzog tar ordspråkene. Dave McKean lager coveret).

KATAKOMBEOPPDATERING: K minus to dager.


Skal ned og sjekke at alt er på plass senere i dag. En av skolens projektorer er hentet inn (min gamle er i såpass dårlig stand at den knapt kan kalles backup, men det går nok på et vis).

I den forbindelse: er det noen som har en komponentkabel av typen med tre plugger i den ene enden og VGA i den andre? Ta den gjerne med. Jeg trenger den bare på lørdag og gidder ikke / har ikke råd til å kjøpe.

Max Schreck er tatt fram og er klar til å henges på døra. Filmene ligger i en bunke på stuebordet. Programmet postes her senest lørdag morgen.

Det er meg bekjent ingen nykommere om kommer langveisfra i år, så jeg har ikke sendt ut den vanlige lappen med info/veibeskrivelse etc. Regner med at alle finner fram.

KATAKOMBESKJORTA – 08 ER KLAR
Og ser slik ut:

Jepp. Det drar seg til. Fordelene med å ha siste helg i høstferien er at jeg har mye bedre tid til å huske ting. Så da glemmer jeg sikkert noe vesentlig. Vi får se.

Advertisements

Mellom Himmel og Helvete

Hviskningar och Rop
Med bare en gammel dachs som selskap satt en mann på en øy med et bilde i hodet sitt av fire hvitkledde kvinner i et rødt rom. Han hadde nylig opplevd (enda) et opprivende samlivsbrudd, og i sin ensomhet diktet han en historie om en døende kvinne (Harriet Anderson) som våkes over av sin tjenestepike (Kari Sylwan) og sine to søstre; en kald (Ingrid Thulin) og en varm (Liv Ullmann).

I sin utforskning av døden og kjærlighet mellom søstre begikk Bergmann en film med usynlige tentakler inn i hjernen til senere visjonærer som Argento og Lynch. Jeg sammenlignet Vargtimmen med Lynch, men hvis den filmen var grandonkelen til Eraserhead er dette den tvilsomme filletanten til Suspiria; enda en dypt rød dødsspiral rundt en sengeliggende kvinne som puster oss hest i ansiktet.

På det tekniske planet er det den ekstreme fargebruken som lenker de to filmene. Mesterfotograf Sven Nykvist jobbet lenge for å virkeliggjøre Bergmanns røde rom, det var nemlig ikke lett å jobbe med rødfarge i søttitallets fargefilm (I en film som Dawn of the Dead endte for eksempel de gråaktige zombiene opp med å virke blå, fordi man stilte fargene etter blodet). Effekten i Hviskningar er slående; menneskene er bleke og sykelige, de få scenene utenfor det røde rommet frigjørende.

Etterhvert viser det seg at dette handler mer om søstrene enn Agnes, og bagasjen de bærer med seg, deres tomme ekteskap (ikke spesielt uvanlig i Bergmanns filmografi), og om hvor vanskelig søskenkjærlighet kan være. Men altoverskyggende er dommen og døden som hviler over filmen; et par sekvenser låner direkte fra skrekkfilmenes dramaturgi og gjør filmen verdt å se for alle som liker Poe eller Exorcisten. I en film så full av stillhet er de aldeles opprivende.

Dette er en av de aller beste filmene jeg har sett, tror jeg. Vargtimmen er mer spennende og lettere fordøyelig, men det er mer å sette tennene i her. Alle som elsker filmer litt på siden må rett og slett se begge før de avfeier Bergmann som tungsindig (selv om han er det) og svensk (selv om han er det også).

The Holy Mountain
Alejandro Jodorowsky er mange ting, men først og fremst en klovn, i klassisk forstand. Han har tilsynelatende mange ting på hjertet i denne filmen om en ReserveJesus og hans søken etter mening, men velger å si det med koking av dritt, sprenging av frosker, korsfesting av hunder, kastraksjoner og seksualiserte bilder som garanterer hakeslipp hos selv den garvede utforsker av midnattsfilm. Dette er et spetakkel i ordets egentlige forstand; en varieté av det dekadente slaget, med et i utgangspunktet langhåret og påtent publikum (som samtidig får sitt pass påskrevet). Billige triks, når man tenker etter.

Likevel er det bare å bøye seg i støvet, for dette er kanskje det flotteste spetakkel noensinne. Nesten hvert eneste bilde er genialt, man kan ikke annet enn å la seg imponere over skalaen på alt; noen har faktisk bygd alt dette, samlet alle statistene, laget alle kostymene, kledd på alle froskene, støpt alle kopiene av ReserveJesusen og malt alle de nydelige kulissene uten annet for øyet enn en visjon få andre kan fatte meningen bak. Var det noen gang en film med tusen historier om sin tilblivelse er det denne.

Vel er dette bare et sirkus, til tross for all sin satire og symbolbruk fra religion, astrologi og mystikk, men for et sirkus! Dette er den psykotroniske filmens Ben Hur, eller Ringenes Herre om du vil. El Topo er en streit western i forhold. Mektig og fascinerende vanvittig. Anbefales, men ikke gi meg skylda.

(Dyreplageri er forresten ikke greit, bare så det er sagt)


Kaspar, Cowboyer, Coogan, Khan…og…eh…Dhoom. Da blir postene så lange som dette.

The Enigma of Kaspar Hauser

I følge wikipedia går den virkelige historien om Kaspar Hauser sånn som dette: Den 26. mai 1828 dukket en ung mann opp i Nurenbergs gater. Klærme hans var enkle, han kunne bare si «Jeg vil bli en ridder som min far», «Vetikke!» og «Hest! Hest!» Med seg hadde han to brev:

Honoured Captain,
I send you a lad who wishes to serve his king in the Army. He was brought to me on October 7th, 1812. I am but a poor laborer with children of my own to rear. His mother asked me to bring up the boy, and so I thought I would rear him as my own son. Since then, I have never let him go one step outside the house, so no one knows where he was reared. He, himself, does not know the name of the place or where it is.
You may question him, Honoured Captain, but he will not be able to tell you where I live. I brought him out at night. He cannot find his way back. He has not a penny, for I have nothing myself. If you do not keep him, you must strike him dead or hang him.

…og…

This child has been baptized. His name is Kaspar; you must give him his second name yourself. I ask you to take care of him. His father was a cavalry soldier. When he is seventeen, take him to Nuremberg, to the Sixth Cavalry Regiment: his father belonged to it. I beg you to keep him until he is seventeen. He was born on April 30th, 1812. I am a poor girl; I can’t take care of him. His father is dead.

Mysteriet om Hausers identitet har blitt forsøkt løst mange ganger siden, blant forteanere og konspirasjonsjegere er dette en klassiker på linje med Roswell, Jack the Ripper og Kornåkersirkler.

I følge wikipedia går den virkelige historien om Bruno S. sånn som dette: Han var en uønsket sønn av en prostituert og ble banket såpass at han har brukt mye av livet sitt som mentalpasient. Han var gatemusiker og ble oppdaget av Werner Herzog i en dokumentar i 1970. Herzog mente det var en god ide å gi Bruno rollen som Kaspar Hauser, til tross for at Bruno ikke hadde noen skuespillererfaring og var førti år gammel (Kaspar var 16). Innspillingen var av typisk Herzog-klasse. Bruno måtte (i følge imdb) i blant skrike en god stund før han var klar til å spille inn en scene.

Senere skulle Bruno spille hovedrollen i filmen Woyzcek, men Herzog ombestemte seg i siste liten og lot Klaus Kinski få rollen i steden. For at ikke Bruno skulle bli lei seg skrev han filmen Stroszek på fire dager og ga Bruno hovedrollen i den i steden.

Bruno S. bor fortsatt i Tyskland, og driver fortsatt med kunst og musikk. Det ble laget en dokumentar om ham i 2003 som få har sett. I følge wikipedia snakker han fortsatt en god del med seg selv, men om han har pianoet han kjøpte for lønna fra the Enigma of Kaspar Hauser vet jeg ikke.

Og med all denne bagasjen er det ikke lett (heller ikke så nødvendig) å skrive noen som helst slags anmeldelse av filmen. Den er overraskende lys i tonen og er en av de mer tilgjengelige av Herzogs filmer fordi den har en handling det er lett å ta tak i og en aldeles fantastisk hovedrolleprestasjon. En av Herzogs aller beste filmer. Håper Bruno har det ok.

El Topo

El Topo kommer ridende gjennom ørkenen med sønnen sin bakpå. I en av filmhistoriens tøffeste åpningsscener får sønnen beskjed om å begrave en leke og bildet av mamma, for nå er han blitt mann. Sønnen syv år og har ingen klær på. Ikke akkurat en standard western, dette. Ikke akkurat en standard noe som helst.

Å se El Topo er å bli lurt inn i et surrealistisk sirkus med like mye blod som popkorn, en feberverden der sirkusdirektør Alejandro Jodorowsky presenterer det ene syke glansnummeret etter det neste. I det ene øyeblikket lukter det Leone, i det neste nesten Monty Python, hele veien stinker det vagt av Mondo, og selv om det ikke henger på greip henger det SAMMEN. El Topos historie er lineær og lett å forholde seg til; det er å akseptere tingene som skjer som er utfordringen, ikke å forstå dem. David Lynch kunne lære litt her.

Du har ikke sett maken til dette noen gang, selv om du kanskje har drømt en eller to av scenene. Jeg var borte i noen minutter, så jeg fikk ikke med meg hvordan den nest siste revolvermannen ble overvunnet, men det gjør ikke noe: El Topo er akkurat så brilliant, bemerkelsesverdig og blodig som alle sier.

A Cock and Bull Story

I forsøket på å filme en etter sigende ufilmbar bok har regissør Michael Winterbottom og hans våpendrager Steve Coogan laget en film om filmatiseringen i steden. Dette er liksom filmversjonen av å skrive stil om hvor vanskelig det er å skrive stil Samspillet mellom Steve Coogan og hans kompis Rob Brydon (begge som seg selv) er morsomt, selv om Coogans selvparodiering kanskje var morsommere i Coffee & Cigarettes. Scenene fra filmen om boka er kostelige; Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman må tydeligvis leses en gang.

Det er lett å være enig med Gillian Anderson, som i filmens siste scene er veldig overrasket over at det er slutt alt. Kanskje har det noe med at den delen av humoren som ikke er en del av boka/filmen i filmens handling etter mitt skjønn minner om tv-serier som the Office, Extras, Entourage eller Curb Your enthusiasm der vi tross alt har adskillig mer tid til å bli kjent med personene. Tristram Shandy er over i det den er i ferd med å begynne skikkelig. Finfin liten sak, men mer av en lettvekter enn jeg trodde. Kanskje ventet jeg for lenge før jeg fikk sett den?

Kabhi Alvina naa Kehna

Fortsatt verdens kanskje søteste, mest klissete film. Etter tre timer med forviklingene til SRK og co har jeg klump i halsen som ei fjortisjente. Se ordentlig anmeldelse her.

Dhoom

Overraskende underholdende actionfilm av den typen som dreper hjernecellene dine. Fans av the Fast and the Furious og sånt kan utvide horisonten sin litegrann her. En del av NRKs fantastiske Bollywood-satsing i sommer. Og nå må jeg visst se toern også.

_________________________________________________________

Fem Feller Fred Ut går i som du kan unngå

Siden jeg skriver om absolutt alt jeg ser av film (hvis det da ikke er Nemo eller Totoro for femtende gang) har jeg hatt god tid til å analysere hvilke utenforliggende faktorer som kan påvirke en filmanmeldelse. Ferske filmbloggere kan muligens ha nytte av dette. Dette betyr ikke at jeg ikke står for alle anmeldelsene mine, men er mer et forsøk på å se på hvorfor opplevelsene av enkelte filmer ble som de ble.

1) Å vente for lenge med å se «nye» filmer
For meg fører dette til minst fire ting:

a) Jeg mister lysten til å se filmen fordi det er vanskelig å skrive noe nytt om den.

b) Jeg vet så mye om filmen at jeg har følelsen av å ha sett den allerede. Dette har gjort at jeg ikke har sett Titanic fordi den siste traileren de slapp viser absolutt alt som er verdt å se. Jeg mener, det var isfjellet, ikke sant?

c) Jeg får ekstremt lyst til å synes det motsatte av alle andre. Hvis jeg virkelig liker en film som ingen andre anmeldere ser ut til å ha sett storheten til har jeg en tendens til å smøre litt tjukt på. Miami Vice er vel et godt eksempel. Jeg har i det minste lært meg å være forholdsvis saklig hvis jeg slakter filmer de faste leserne mine har skrevet positive anmeldelser av.

d) Forventningene til filmer jeg venter lenge med å se har en tendens til å bli urealistiske. Kiss Kiss, Bang Bang og Tristram Shandy fikk nok for eksempel for lite skryt som følge av dette.

2) Å anmelde filmer når det er klin umulig å se filmen ferdi av en eller annen grunn.
Dette har jeg laget en egen liste om her. Det kan for så vidt gå greit å anmelde en film selv om man duppet av litt (se El Topo over f.eks), men ærlighet er viktig. Den filmen jeg virkelig føler at jeg var urettferdig i min bedømmelse av (fordi jeg neppe kan ha sett mer enn halvparten av den) er Takashi Miikes Zebraman.

3) Å være altfor glad for å være den den første som ser ting
Ingenting er bedre enn å grave opp filmer ingen andre har hørt om, eller å være den første til anmelde ting. Tror det skal mindre til for at jeg liker Transformers på premieredagen enn hvis jeg hadde sett den for første gang på DVD i f.eks 2009 (se punkt 1).

4) Å være mer opptatt av å få fram meningen sin enn å skrive interessant
Som alle bloggere er jeg selvopptatt nok til å tro at noen er interessert i meningene mine om filmene jeg anmelder, men i mine beste stunder er jeg mer opptatt av å skrive tekster som er interessante i seg selv. De beste anmeldelsene mine er når jeg klarer å fortelle om hvordan filmen fikk meg til å føle (Star Wars Ep. III, Fellowship of the Ring), hvor jeg leker med formen (Brick), eller der hvor omstendighetene rundt filmen er mer spennende enn hvorvidt jeg likte den eller ikke (Africa Addio).

5) Å lage for lange poster
Hadde jeg vært lur hadde jeg delt denne posten i tre. I steden sitter jeg her på tredje timen, så nå får det være nok.