Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Round 3! Fight!

Scott Pilgrim vs. the World

Vi er nå en generasjon videre fra slackerne og de politisk korrekte som herjet på nittitallet. Jeg er vel en av dem. Den neste alternativ-generasjonen har så mye ironisk distanse i sin hiphet at det kan gjøre vondt å høre på for de som ikke tåler sånt. Michael Cera er for nullti- og tittitallet det Jack Nicholson var for søtti- og Tom Cruise var for åttiårene, men hvis det hele virker kunstig og hult og ikke så bra som VÅR generasjon er det selvfølgelig fordi vi, som foreldrene våre og deres tilbake til Aristoteles er i ferd med å bli gamle og ikke skjønner at du kan dyppe tåa i strømmen men når du blir gammel nok så kan du bare ikke bade.

Poenget? At hvis du syntes den dobbeltironisk liksomhippe Juno hadde periodevis slitsom dialog så vil du sannsynligvis få spasmer av Scott Pilgrim. Og at det antakeligvis er nok et tegn på min stadig manifesterende følelsesmessige umodenhet at jeg likte denne filmen så godt som jeg gjorde, for den er egentlig ikke for meg. Det er i grenseland ekkelt at jeg fant Ramona nesten like tiltrekkende som Scott gjorde og i all hemmelighet er ganske sikker på at Fru Ut hadde kledd blått hår. Jeg er han liksomhippe onkelen som er nede med kidsa liksom.

Under alt glitteret (og det er MYE fint på overflaten her hvis du liker gamle arcadespill, kreativ cgi-bruk og telefoner som det står RIIINNG i lufta over) handler Scott Pilgrim om det samme som det meste av livene våre; det å leite etter noen samtidig som man forhåpentligvis snubler over seg selv på veien. Jeg har skrevet om det mange ganger før her, både i filmanmeldelser av f.eks Mannen som elsket Yngve og Shortbus, og andre steder så jeg skal la det være denne gangen.

Scott Pilgrim er noe sånt som Yngve krysset med Stephen Chow i Kung Fu Hustle; regissert av Edgar Wright (som etter Hot Fuzz og Shaun of the dead har latt herrene Frost og Pegg hvile på benken denne gangen), basert på en sikkert veldig bra tegneserie, med musikk av Nigel Goodrich (som produserte f.eks OK Computer) og med Michael Cera, Jason Swartzman og et assortert utvalg SuicideGirls i hovedrollene. Klart jeg likte dette!

Den kunne sikkert vært hårfint kortere, og noen ville sikkert si at hadde det vært FEM onde ekskjærester Scott måtte banke i steden for syv så hadde det vært like greit, men det blir å blande analyse inn i denne subjektive nestenanmeldelsen og jeg ser ingen grunn til å begynne med det nå. Det var fem mennesker i salen. De to guttene lo av filmen i steden for med den, og de to jentene gikk etter en time, så da var den kanskje for meg likevel? Enda en solid kandidat til årets film så langt. You Win! Continue?

DESSUTEN har jeg sprettet Film Noir- boksen min og sett The Blue Dahlia, som var en fabelaktig mordgåte med oscarnominert manus av Raymond Chandler.

Fans av L.A. Confidential må se denne; minneverdige karakterer og dialog så syrlig at flatskjermen min begynte å smelte i kantene. Og Veronica Lake er finere en Kim Basinger. The Big Steal har et par av de samme skuespillerene men er en stusselig b-film. Robert Mitchum var en kjekkas i unge år, og biljakten var fin. Ellers var det ingenting der.

City of the Living Dead var som alle andre Lucio Fulci-filmer; lett amatørmessig, ikke helt uten fin stemning, med middels skuespillere og innvoller nok til å Glasgow med haggis. Noen ganger er det bare sånt som funker.

True Legend er den nye filmen regissert av Yuen Woo-Ping. Den åpner fint (jeg digger kampkoreografien hans), men utvikler seg etterhvert til en ren ripoff av Fearless. I tillegg er datagrafikken nesten til å spy av.

Battlestar Galactica: The Plan er første del av Galactica fortalt fra Cylonenes synsvinkel, for dem som ikke gidder å gå tilbake og se alt om igjen nå som vi vet hvem som er hva. Den fungerer vel greit nok, men føles unødvendig. Fin slutt. Minuspoeng for påklistret nakenhet, dette teller kun positivt i filmer som ikke har så mye annet. Det er viktig å slutte å melke denne kua nå. Har ikke sett Caprica-serien, men denne gjør meg skeptisk.

Jeg har ikke sett Once Upon a time in the Midlands eller Once Upon a Time in Triad Society, men det ser statistisk sett ut til at filmen din blir bedre hvis den heter noe med Once Upon a Time in… Once Upon a Time in Mumbaai er i hvert fall cool, stilsikker Bollywoodgangsterfim med forbløffende lite vold og sedvanlig mye kjærleik. Forsiktig søttitallskoloritt og diskrete sangnummer, flotte rollefigurer og godt gjennomført intrige. En slags Scorsesemasala, men snillere og lettere. 2 timer og 40 gir ikke historien plass nok til en skikkelig avslutning, men her kan vi vel håpe på en oppfølger?

Advertisements

2 responses

  1. Anne

    Hei, vi har sett en halv Caprica ep (muligens en kvart) anbefales ikke…

    Og takk for finfin katakombehappening 🙂
    Anne

    oktober 13, 2010, kl. 16:54

  2. Tilbaketråkk: Filmer siden sist: Bitches in Heat ( en liten post Bare sånn for å komme i gang her) « FUS!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s