Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “kalkun

FIlmer siden sist: Oppsamlingsheat

NJUSFLÆSH: RETT FØR DETTE BLE POSTET FIKK JEG BESKJED OM AT KATAKOMBENE ER BEKREFTET TIL LØRDAG 18. SEPTEMBER. Så sett av dagen.

Siden jeg finsikter Kombeprogrammet akkurat nå er har filmkikkingen min tatt seg opp igjen. Her er noen som slapp unna, i hvert fall for i år.

Opera Jawa

Indonesisk opera/musikal, fritt basert på Ramayana, fortellingen om Rama og Sita, sist populærisert i herlige Sita sings the Blues. Denne gangen handler det bare om kong Ravana som bortfører en ikke helt motvillig Sita, og Rama og Hanuman som forsøker å få henne tilbake. Sita og Hanuman er dansere, Rama er en pottemaker som sliter med at butikken går dårlig, og Hanuman er bare kul.

De musikalske opptrinnene er designet av forskjellige Indonesiske kunsntere, så det visuelle er veldig gjennomført, og musikken er eksotisk eller enerverende alt etter hvor mottakelig du er. Sitas ildprøve på slutten har svært overraskende utgang, og ortodokse Hinduer liker neppe denne noe særlig bedre enn Sita sings the Blues. Dette er en av de beste filmene jeg har sett i år, men fordi jeg har sett en annen som er like god får den ikke plass i kombene denne gang.

Reptilicus

Nordisk film fra 50- og 60-tallet er ikke mest kjent for sin science fiction, men både Sverige (Terror in the Midnight Sun, som jeg har liggende) og Danmark produserte noen få slike. Reptilicus er noe så overraskende som en Dansk Godzilla, med tilhørende mosing av miniatyrKøbenhavn. Det er unektelig svært underholdende å se b-filmklisjeene utført på Dansk, men tempoet er lavt og logikken Ed Woodsk.

Å dra til sommerhuset sitt for å ta en pilsner mens man venter på at kjempereptilet skal våkne til liv er ikke det smarteste jeg har sett (men veldig dansk). Litt reklame for København Tivoli er skviset inn på et svært upassende sted, og den aldeles forferdelig slitsomme buskisen Dirch Passer får et sangnummer og en altfor stor birolle. Fyren får Arve Opsahl på sitt mest breiale til å virke som Max von Sydov; at noen kunne tåle mer enn femten sekunder av denne ufordragelige, overspillende fyren av gangen uten å ønske ham banket sanseløs eller spist av Reptilicusen er for meg en gåte. På coveret står det at han er med «av den simple grund at man i tresserne ikke turde producere en film uden Danmarks populæreste skuespiller». Dem om det.

Lang, full av svakheter, men severdig denne også, altså. Traileren er den amerikanske versjonen, tipper herr Passer er klippet omhyggelig ut av den. Jeg så den danske.

Dracula: Pages from a Virgin’s Diary

Filmatisert ballett av Dracula-historien utført av Kanadas nest mest meritterte filmkunstner, Guy Maddin. Stumfilmestetikk (alt er svart/hvitt unntatt blodet) kombinert med tøff koreografi fascinerer en stund, særlig fordi handlingen fortelles i en litt annen rekkefølge enn vi er vant til, men det drar litt ut mot slutten. Den fjerde beste filmatiseringen av Dracula jeg har sett, etter Coppolas og de to Nosferatuene.

Bob Roberts

Dette er Tim Robbins´ regidebut, fra den gangen han var en av de heiteste i Hollywood etter suksessen med Robert Altmans the Player. Roberts er en blanding av Spinal Tap og Primary Colours, med Roberts i hovedrollen som høyrevridd visesanger og senatorkandidat i overkant inspirert av Bob Dylan (de konservative Dylanpastisjene er filmens høydepunkter). Med seg har han valgkampmedarbeiderne Ray Wise (Leland fra Twin Peaks) og Alan Rickman.

Spinal Tap- øyeblikkene i denne liksomdokumentaren er der, men det er ikke mange nok av dem. Og satiren, som var skarp på begynnelsen av nittitallet, er litt tannløs nå som vi har hatt amerikanske presidenter som helt åpenlyst har begått mye større ugjerninger enn hr. Roberts forsøker å dekke over. Men det er litt morsomt å sammenligne Roberts med en annen karismatisk superstjerne, en som klarte å komme seg helt til det hvite hus ved å bytte ut Roberts´ PRIDE med HOPE.

Advertisements

Filmer siden sist: Megadessutenutgave

Heisann. Lørdag førstkommende er det tid for årets første Torpedojudaskonsert, ellers jobber jeg med et lite filmprosjekt jeg skal presentere her til uka. Jeg har fortsatt teknisk sett bloggepause, men her er filmene jeg har sett i det siste. Dette er delvis sakset fra Filmantrop-forumet:

THIRST, Park Chan-Wooks vampyrfilm, var enda litt bedre enn jeg håpet på. Stilistisk og filmatisk er kanskje dette hans aller beste (selv om jeg personlig er veldig glad i hevntrilogien). Like morsom og mørk som Lady Vengeance og Mr. Vengeance (ikke fullt så stein hakke gal som Oldboy) med en avslutningssekvens som er så morsomvakker at ord ikke strekker helt til. Det kan fort ende med at favorittfilmen min fra 2010 er en film fra 2008.

SHUTTER ISLAND så jeg forrige søndag.Jeg har kost meg med Scorseses bredt anlagte Gangs of New Nork, Aviator og the Departed like mye som noen andre (og kanskje litt mer), men denne gangen har han (litt overraskende etter å ha sett trailerne) laget en strammere film (på tross av lengden sin) enn på en god stund. Mange store bilder og flere statister enn man strengt tatt hadde bruk for her også, men dette er noe helt annet. Vi er i mindfuckterritorium, det er vel ikke å røpe noe, i den veldig lange blindgata der Jacob’s Ladder, In Dreams, the Orphanage, Fight Club, Vargtimmen, the Trial, Don’t Look Now og alle de andre bor.

Der man kunne endt opp med billig gimmick legger gamlefar heller puslebitene så omhyggelig på plass at retningen det hele tar er like uungåelig som det er forferdelig. Det er mange rent filmtekniske ting, spesielt i åpningen, som jeg lurte fælt på meningen med, men alt ordner seg etterhvert. For å si det sånn. DiCaprio (som sakte men sikkert blir eldre, til slutt ser han så ordinær ut at selv hardbarkede cineaster må ta ham på alvor som vår tids kanskje største leading man) er monumental her, jeg kan ikke huske å ha sett ham bedre. Ben Kingsley har tydeligvis bestemt seg for å vise hva han kan også. Tipper at han ikke gikk like hardt inn for f.eks BloodRayne.

Veldig solide saker hele veien altså, og jaggu fikk Max Von Sydow lurt inn ENDA en minneverdig rolleprestasjon. Mannen er udødelig.

BODYGUARDS AND ASSASSINS er den beste actionrullen jeg har sett fra Hong Kong på mange år. Sun Yat-Sen er tilbake i Hong Kong for å planlegge revolusjonen, bare hans lokale allierte klarer å holde ham levende lenge nok. Den over to timer lange filmen deles elegant inn i en første del med der vi blir kjent med alle de involverte og en andre del som stort sett bare er balla i veggen og tenna i tapetet. Sentimentalitet og gladvold i nydelig samspill, akkurat som i gamle dager, og endelig har datagrafikken blitt god nok til å ikke bare være distraherende også i Hong Kong. Konge.

MCDULL: KUNG FU DING DONG er den tredje (og en halv, hvis vi regner med den rare McDull – the Alumni) filmen om den sympatiske men akk så gjennomsnittlige grisen fra Hong Kong (Han fikk navnet sitt fordi mora hans egentlig ville kalle ham McNificent men var redd for å legge lista for høyt) og klart den mest konvensjonelle.

«Moralen» er så langt fra HollywoodsHvisDuBareTrorSåNårDuDrømmeneDine-plattheter som det går an å komme, og måten historien om McDulls opphold på kungfuskole og fortellingen om McFat (hans fjorten ganger tippoldefar som oppfant telefonen og endte sine dager med å sørgmodig sitte å vente på at noen ringte) til slutt knyttes sammen er vidunderlig. Det hele er nok tross alt for eksotisk til at McDull får noe Ghibli-aktig internasjonalt gjennombrudd denne gangen heller. Vi er vel ikke så mange som både ler av referansene til Kung Fu Panda og til Yuen Woo Ping. Sangnummeret til McDulls mamma om overgangsalderen kan derimot de fleste humre litt av.

PONTYPOOL var heller ikke ueffen. Mesteparten av filmen er tre mennesker i et radiostudio som er redde for hva som skjer utenfor; at dette er så engasjerende og skummelt skyldes solid håndverk på alle sider av kameraet og et manus som ikke er redd for å utfordre seeren. Språkzombier ftw. Tror jeg trenger å se den en gang til for å få tak i nyansene i sykdommen, men dette er filmen jeg skulle ønske Romero hadde laget i steden for Diary of the Dead. Med denne og Hard Core Logo under beltet er regissør Bruce McDonald absolutt en mann å følge med på. Han jobber med en oppfølger, det blir spennende.

Dessuten har jeg sett den totalt umorsome men veldig pene THE BED SITTING ROOM og den totalt ubrukelige og veldig lite pene THE NEW BARBARIANS. Her var det vel egentlig bare skulderputene som imponerte.


Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget

Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)

Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant.  Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.

Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos «låning» av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt  Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.

Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.

Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)

Denne  er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var  medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.

Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl.  Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.

Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten,  de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.

En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.

Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.

Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.

Jail Bait


Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.

Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot,  kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip.  Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?

De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter  gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.


K minus 1 dag: Svømmelesber og Rigging

Film sett siden sist:

Girls Rebel Force of Competitive Swimmers

Jeg er ofte villig til å gi gratispoeng til filmer skutt med videokamera. Her har man tydeligvis ikke så mye spenn, og må klare seg med det man har. I et slikt perspektiv er denne merkelige splatter/mykporno-hybriden ikke uten kvaliteter. Det meste er kompetent skrudd sammen, konseptet er exploitationgull (En japansk pikeskole blir prøvekaniner for en ny vaksine som gjør dem hakke pine gærne, bare svømmelaget unngår å bli smittet fordi klorvann nøytraliserer vaksinen. Dessute har den nye eleven som akkurat har ankommet bakgrunn som leiemorder!). Filmen er helt klart best når den tar splattereffektene helt ut. Her er de morsomste sekvensene (nsfw), mattelæreren som psyker ut med linjalene er filmens klart beste karakter:

Problemet er bare at gladvolden avløses med forholdsvis detaljerte sexscener og et voeuristisk kamera som gjerne tar turen oppunder skjørt eller ned utringninger, med det resultat at du aldri helt vet om du skal le eller skamme deg.  Jeg har overhodet ikke noe i mot japanske jenter i skoleuniform som koser med hverandre, men ikke midt i Bad Taste, liksom. Jeg er inneforstått med at dette er en slags egen sjanger, men når ikke pervoer som meg fikser det er det ikke mange der ute som vil innrømme at dette er noe å satse på.  Da er det bedre å kose seg med klippet over, notere seg regissør Kôji Kawano som et potensielt talent og glemme hele greia.

Og ikke gjør som meg og la deg lure av det litt tøffe DVD-coveret som sikkert kostet like mye som selve filmen.

K MINUS 1 DAG

Fordelen med å ha dette siste helg i høstferien i stedenfor den første er at jeg har mye bedre tid til å rigge og lignende. Riggen blir ganske lik den i fjor, men projektoren jeg lånte fra skolen er litt mer sliten enn den vi brukte i fjor, så jeg måtte krympe bildet litt for å få ting skarpt. Dessuten måtte jeg kjøpe to laken (198.- /stk.) og sette dem opp med tegnestifter før jeg fant ut at jeg bare trengte ett. I skrivende stund har jeg 5.50.- på lønnskontoen, så bankkrisa har lite å si for mitt vedkommende, men da blir det litt surt å bruke to hundre spenn ekstra på et jævla laken.

Dessuten glemte jeg å ta med noen filmer for å teste bildet, men tilfeldighetene ville det slik at svømmelesbezombiefilmen beskrevet over stod i. Godt ingen kom innom, da tror jeg de hadde lurt fælt på hva som egentlig skulle foregå i katakombene i helga.

Nåja. Bildet ble kurant det, og i år har jeg rigget sånn at vi kan sitte helt opptil scenen. Når vi dessuten er såvidt få blir dette uten tvil en intim affære. Det som gjenstår til i morgen er å få inn noen hagestoler, handle mat/øl/godteri/kaffe og å rigge lyd. Gleder meg nå. Veldig. Jeg er på plass i halv elleve-tida, så det er bare å komme tidlig!

Venter til i morgen tidlig med å poste programmet, men tilbakemeldingene fra de jeg har vist det til kan tyde på at det er det beste hittil.