Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “john waters

Filmer siden sist: Ursula Andress spiser broren sin

Slave of the Cannibal God

Den kanskje beste artikkelen jeg har skrevet her handlet om mondofilm, en slags liksomdokumentarisk blanding av ekte og iscenesatt galskap, ofte av bestialsk natur. Mondofilmens suksess (i starten var den helt stueren, gikk på norske kinoer og ble til og med Oscarnominert!), viste at det fantes et publikum for ekstrem tortur og lignende som var mye større enn en skulle tro, og regissørene av europeisk exploitation kastet seg på bølgen. Man tok scenene med ritualer og annet rart som «primitive» urfolk bedrev fra mondofilmene, dramatiserte dem og pakket dem inn i mer tradisjonelle fortellinger om den hvite manns eventyr i jungelen. Resultatet ble kannibalfilmen.

Kannibalfilmen hadde glansperioden sin fra midt på søttitallet og et drøyt tiår frem i tid. Den mest kjente filmen i sjangeren er Cannibal Holocaust, beryktet blant annet fordi regissør Ruggero Deodato ble arrestert ikke lenge etter premieren. Myndighetene trodde han hadde laget en snuff-film. Det var ikke tilfelle, men som i enkelte av mondofilmene drepes dyr på ordentlig for å lage den rette stemningen. Cannibal Holocaust er også en av de første filmene som påberoper seg å være laget av funnet film, på samme måte som Blair Witch Project, Cloverfield og Diary of the Dead. Et par venner av meg så den uklipte versjonen av Cannibal Holocaust, og det traumatiserte dem såpass kraftig at jeg har stått over. Slave of the Cannibal God er derimot en av de snilleste i sjangeren, og siden min versjon (fra denne boksen) i tillegg var barbert med nærmere ti minutter tok jeg sjansen på å se min første kannibalfilm. Sånn at dere slipper.

Ursula Andress (som er akkurat like fin som da hun steg opp av havet i Dr. No omtrent femten år tidligere) har mistet mannen sin i den Guineanske jungelen, og reiser med broren sin og et lokalt reisefølge for å finne ham. Underveis stopper de for å kikke på dyr som sakte spiser hverandre (enkelte på nettet har reagert på en scene der en ape fores til en slange, i min versjon var dette omtrent som Animal Planet), og de innfødte snitter opp magen på en iguan og drikker blodet dens for å blidgjøre gudene. Ursula glemmer tydeligvis etterhvert hvorfor hun er i jungelen i utgangspunktet, for hun faller for et av ekspedisjonsmedlemmene. Og det var nok like greit, for det viser seg at en huleboende kannibalstamme har spist ham og stoppet ham ut. Og nå er de sultne igjen.

For fans av sjangeren er dette sikkert en strålende film. Den er kapabelt skrudd sammen, stemningen er akkurat så sleazy som den sikkert skal være, og det er flere enkeltsekvenser her som er spennende. Den voldsomme barberingen sparte meg for en del kvalme greier og snøt meg for mye Ursula, men den gjorde også at det er fort gjort å miste tråden noen steder. Likevel var det overraskende mye underholdning i denne, i hvert fall når man er i humør til å se noe som er litt drøyt.

Må du på død og liv se en kannibalfilm ville jeg gått for denne, men det er likevel vanskelig for meg å se vitsen med denne sjangeren. Den har dødd en sakte død de siste par tiårene, selv om så forskjellige filmer som Apocalypto og Indiana Jones & the Temple of Doom låner småting. Jeg tror ikke vår kultur har blitt fattigere av den grunn.

Dessuten

Blindpassasjer, Bing og Bringsværds riffing over 2001/Alien, og norges hittil eneste tunge SF på film, er obligatorisk for fans av sånt, til tross for tregt tempo og litt merkelig dialog her og der. Scenografien går engelsk sf som (gamle) Doctor Who og Blakes 7 en høy gang. På tide at noen lager noe mer sånt.

Cry-Baby er John Waters´mest kommerse og beste film. Jeg bruker den når jeg skal forklare folk hvorfor jeg hater Grease så intenst; kulere, tøffere, morsommere og bedre tonesatt. Digger denne.

I´m Your Man er en kanskje litt for uforbeholden hyldest til Leonard Cohen, med flotte opptredener fra familien Wainright, Nick Cave, Beth Orton med flere. Far sjøl setter imidlertid alle til veggs, med U2 som backingband. Mannen fortjener imidlertid et fyldigere portrett med mindre heltedyrkelse.

Advertisements

Hmm…kanskje jeg skal døpe om denne siden til OSCARPROFETEN? Tihi.

FILMER SETT SIDEN SIST:

A Dirty Shame

John Waters er en mann det står respekt av. Jeg likte han aller best i den kommersielle perioden hans (fra Hairspray i -88 til Pecker i 98), men egentlig lager han den samme filmen hele tida. Heltene hans hører på den musikken de vil, har sex med hvem (eller hva) de vil og ser på de filmene de vil. Skurkene er treige streitinger som vil hindre dem i dette. Det klarer de ikke.

Waters har alltid morsomme rollelister, denne gangen er det Tracy Ullman (hardt arbeidende), Selma Blair (Crybabyvampete), Johnny Knoxville (grei nok) og Chris Isaak (veldig morsom) som tar den helt ut. Man får alltid inntrykk av at folk har det forferdelig gøy i John Waters’ filmer.

Med Cecil B. Demented tok Waters et skritt vekk fra de (litt) sympatiske hovedpersonene han ofte bruker og over i en mer millitant retning. Cecil TAR det han vil ha, og ingen gjør noe særlig forsøk på å stoppe ham. Klimakset i Cecil B. Demented er det villeste jeg har sett av Waters (jeg har ikke sett de eldre tingene hans), og A Dirty Shame er akkurat like syk som det hele veien.

Denne gangen dreier det seg om sex, selv om man ikke bør være Bill Clinton for å ha vanskeligheter med å definere alt disse folkene gjør som sex; i en fredelig gate med hvite stakittgjerder i Baltimore (I Waters’ Baltimore fins det nesten bare sånne gater) blir en etter en av beboerne sexgale pervoer, og det er vel egentlig det hele. Dette er Waters’ freskeste film på lenge, han tar det hele såpass langt at noen mener han er tilbake på Pink Flamingos-nivå. Ingen spiser hundebæsj i denne, men det er vel bare fordi det liksom et gjort før.

Soundtracket bør (som vanlig) nevnes spesielt. En haug barnslige grisesanger som er minst like morsomme som tullesangene i Pecker.

Tror ikke jeg orker å se denne så mange ganger, disse pervoene er litt for pervo for meg (han babypolitimannen er spesielt ekkel), men John Waters gir seg aldri, og ære være han for det. At jeg liker Cry-Baby og Massemor best av filmene hans gjør meg muligens til en streiting.

The Terminal

Apropos streitinger. Stephen Spielberg bygde sin egen lille kunstige flyplass for å kunne lage Terminal, men kaster bort muligheten til å lage noe virkelig vakkert ved å lage både hunor og handling så bred som overhodet mulig. Tom Hanks er fin i hovedrollen, men dette blir for søtt og for enkelt. En grei film som i hvert fall ikke støter noen, men Spielberg burde tatt en kikk på hva Terry Gilliam klarte å få til med New Yorks Grand Central Station i The Fisher King. Magi er stiligere enn slapstick, valsende pendlere morsommere enn folk som faller på glatte golv.

Alien vs. Predator (20 minutter)
Fryktelig, fryktelig dårlig. Skal prøve å komme gjennom hele, men jeg er ikke sikker på om jeg klarer det.

_____________________________
Oscartippen: Resultater

Oscarutdelingen er over, og dermed også vår lille tippekonkurranse. Litt større deltakelse neste år vil ødelegge sjansene mine til å vinne en gang til, så jeg skal ikke mase om det. Kudos til The Man with the Plan, som klarte å gjette riktig Kortfilm, og til gBang, mente King Kong burde få kortfilmprisen…

01) Fred Ut (13 Riktige)
02) Todd fra Twitch (12)
03) Tonje aka. Fru ut (9)
04) Gbang 8 (som fikk to halve poeng for to garderinger og ikke gadd å gjette i alle kategorier, 8)
05) The Man With the Plan (6)

Og Sharkbait må ta fram brannbombene…Geisha fikk tre priser.

Selve prisutdelingen er det morsomst å lese om her.


Helgens dobbel: Fitzcarraldo og Seed of Chucky (Bare på FU,S folkens…)

FILMER SETT SIDEN SIST:

FITZCARRALDO
Dette er en film jeg har hatt lyst til å se i mange år, og det er kanskje problemet. Dessuten hadde jeg jo allerede sett My Best Fiend, dermed hadde jeg sett de mest dramatiske delene av Fitzcarrraldo allerede. Og selv om Kinski er fin som alltid (om enn litt for lite sympatisk) i hovedrollen og det er imponerende å se dem trekke båten over land, så er det liksom ikke noe mer der.

Jeg har fått stor sans for Herzog etter å ha sett fire av filmene hans i høst, men det jeg savner hos dem alle (unntatt My Best Fiend, som er en dokumentar)er rett og slett SPENNING.
Fine skuespillere, interessante komposisjonener, originale historier, artig musikk av Popol Vuh og en nesten dokumentarisk realisme gjør at både Aguirre, Fitzcarraldo og Nosferatu trygt kan anbefales, men det selv om man ikke alltid vet hva som skal skje i Herzogs filmer så gjør en klinisk distanse til hovedpersonene at man slett ikke alltid bryr seg om hvordan det går med dem.

Eller kanskje jeg fortsatt har Touching the Void såpass innunder huden at den neste filmen jeg så kom til å bli noe av en nedtur uansett.

En følelseløs film med fine bilder, en god del bedre enn…

SEED OF CHUCKY
De gamle Child’s Play – filmene har jeg ikke noe forhold til, men Bride of Chucky (regissert av Ronnie Yu, som også står bak the Bride with White Hair, freddy v.s. Jason og den litt undervurderte the 51st State) fikk jeg skikkelig fot for. Av de gamle skrekkfilmfranchisene fra 80-tallet var det overraskende nok Chucky som så ut til å tilpasse seg ironiens tidsalder best.

Problemet er selvfølgelig at det er lenge siden Skrik nå. Bølgen med amerikanske remakes av asiatisk skrekk vasket bort anførselstegnene fra amerikanske skrekkfilmer, og det er ikke lenger meningen at de skal få oss til å le. Så Seed of Chucky, som ikke er veldig morsom og ikke skummel i det hele tatt, er alt for lite alt for seint.

John Waters spiller en birolle her, og denne filmen minner mest om en dårlig versjon av hans filmer. I tillegg til blod og gørr får vi (dukke)runking, (dukke)blotting og inseminering (av Jennifer Tilly, som spiller seg selv i en postmoderne ironisk vri som er gjort minst et dusin ganger tidligere), så her handler det mer om å dyrke hans bad taste – estetikk enn å forsøke å skremme noen. Og babyen til Chucky og Tiffany (med hobbit og flykræsjoffer Billy Boyds stemme) ser ut som en rømling fra the Feebles.

En sjarmløs film med mye griseri.

—–

Dessuten har jeg sett Battlestar Galactica – Miniserien med kommentarer fra filmskaperne, og i de siste fem minuttene av kommentarsporet røper de et ganske stort poeng fra handlingen. Hva skal man si om sånt. Uansett ser jeg nok denne igjen før jeg ser de to ovennevnte.

Fotball nå. Mer siden.


Ut av Skapet: del 1 – Diverse hemmelige (muligens tvilsomme) gleder

FILMER SETT SIDEN SIST:

CECIL B. DEMENTED
Joda, innkjøpsstoppen holder fortsatt, men jeg byttet til meg denne og Seed of Chucky på Harvest, to filmer jeg ville se som ikke fant veien hit (Chucky dukker sikkert opp). Cecil B.
Jeg har alltid likt John Waters, men jeg har ikke utsatt meg selv for de tidligste tingene hans. Men selv om ingen spiser bæsj i filmene hans lenger er de alltid fulle av faenskap og moro.
En side av produksjonene hans som ofte overses er den politiske. Nesten alt han har gjort er på en eller annen måte en hevet langfinger mot de som ikke kan godta folk som er annerledes, enten det er rockerne i Cry-Baby, Massemoren i Serial Mom, folk generelt i Pecker eller Filmgeekene i Cecil B. Demented.

Denne gangen er Waters mer ekstrem enn på veldig lenge. Særlig er bruken av sex kraftigere enn han har bedrevet på noen år (selv om Kathleen Turners sexscene i Massemor er ganske drøy på sin måte). Hele opplegget er enkelt. Gærne Cecil kidnapper filmstjernen Melanie Griffith og truer henne med seg mens han bedriver sitt korstog mot kjip hollywoodfilm. Med seg har han en gjeng som får nihilistene i the Big Lebowski til å virke stabile.

Litt barnslig er det, og selv om Waters bare tuller ligger det likevel en glorifisering av terrorisme under som ville gjort filmen til en umulighet etter 9/11, men det er jo helt umulig å mislike en film der man teppebomber en kino fordi den viser Patch Adams: director’s cut.

Alt i alt en litt barnslig, ganske syk, men tross alt sympatisk liten film. En fjern slektning av både Natural Born Killers og Rocky Horror Picture Show. Musikken er forresten tøff, det er et annet av John Waters’ varemerker.

_________________________________

UT AV SKAPET

Jeg hadde ikke vært en ekte (for å bruke Tor Andres uttrykk) mediegourmand hvis ikke jeg likte enkelte ting som ikke diskuteres mye i filmgeekfora.

Her er et utvalg ting jeg liker som ikke nødvendigvis må nytes før du dauer, men som det er på sin plass å nevne, så dere skjønner hvor jeg kommer fra. Verdige anbefalinger av ting som ikke alltid er anbefalelsesverdige. Jeg kommer til å følge opp denne lista en annen gang, for det ligger mer og lurer i skapet mitt.

Andre som har tilståelser å komme med som topper disse? Bruk kommentarfeltet, folkens.

1) DISCOVERY CHANNEL
Jeg får aldri nok: Mythbusters, Scrapheap Challenge, Superstructures, Exreme Engineering og særlig American Chopper. Og jeg har ikke lappen en gang.
(Se også: the Apprentice, barne-tv)

2) ALVEFOLKET
I mange år kunne min kjærlighet til sagaen om ulverytterne bare matches av min kjærlighet til Tolkien og Shakespeare. Når jeg leser det i dag skjønner jeg at det hjelper å være fjorten, men skildringen av ekte kjærlighet i albumet Solens Stemmer er fortsatt vakker. Nå har historier av litt dårligere kvalitet dukket opp i bladhyllene igjen, og jeg koser meg fryktelig med dem. En film hadde smakt (så lenge de holdt seg til historien fra de første albumene på norsk).
(Se også: Ranma 1/2)

3) MUMMITROLLET
Og Tove Jansson generelt. Har trålet mang en østeuropeisk nettside på jakt etter den gamle polske dokkeserien, som er mye, mye bedre enn tegnefilmene. Og Hvem Skal trøste Knøttet kommer alltid til å være blant favorittbøkene mine.
(Se også: Lemony Snicket, Harry Potter)

4) KARI BREMNES
Og det har blitt vanskeligere enn man skulle tro etter team Antonsen. Godt jeg hater Finn Kalvik.
(Se også: Hellbillies siste par skiver, tidlig Åge Aleksandersen)

5) P1 og P2
Nyhetsmorgen, Hallo i Uken, 20 spørsmål, Popquiz, Her og Nå, Pils, Wasabi, til og med Telemarkssendinga/østafjelds. Jeg har helt tydelig falt ut av målgruppa for P3, men er det i det hele tatt noen som gidder å høre på radio der man ikke kan snakke i mer enn tre minutter av gangen? Det er helt utrolig hvor lite et program som filmpolitiet rekker å ta opp i forhold til sendetiden. Bare fredagskveldene tilhører P3, hvis jeg er våken og ikke ser på film.

6) NORSK HIPHOP
Fred Ut, sønn er en fri oversettelse av hiphopavskjeden Peace, Out, hentet fra Pen Jakkes låt Slumgutt. Det sier vel det meste. Tungtvann, Klovner i kamp, Jaa9 & Unkl P, Uro, Pen Jakke, til og med Side Brok, jeg har det meste.
(Se også: Folk & Røvere)

Din tur. Kom med det! Du kommer til å føle deg bedre etterpå, jeg lover.