Njusflæsh #3 / Filmer siden sist: Ikkeså Groovy
Først og viktigst: Et lite minneord til Steinar Lem (som jeg beundret for sin unike blanding av klokskap, engasjement og omtanke) må jeg også få med. Det er bare urettferdig når folk vi trenger som han går bort så tidlig. Kondolanser til de som sto ham nær, og til oss alle egentlig. Jeg skammer meg litt over å slenge dette på toppen av en samlepost, men kom til at det tross alt var bedre enn ingenting.
Så til dei faste postane:
Det er så innihelsikes travelt om dagen at selv om jeg fra tid til annen har hatt ting jeg har hatt lyst til å blogge om har jeg nøyd meg med å twittre litt innimellom i steden. Så, bare for å oppdatere de som leser her for å holde seg oppdatert: Jeg har vært i Oslo og sett verdiløse menn (som stadfester Christopher Nielsen som den sterkeste skildrer av avhengighet og folk på kjøret vi har, er en verdig hyllest til broder Joakim, som er hylende morsomt og som minner meg på at Petter Baarlie er Norges bortimot tøffeste gitarist fortsatt), og kost meg med ikke en..ikke to men tre vakre kvinner med magen fulle av babyer. Var det noen som begynte å nynne på «En elefant kom marsjerende» eller var det bare meg? Sikkert bare meg.
Også har serien begynt, og til Iversens store fortvilelse har Odd gjort det bra. Frisbeegolfsesongen har også startet og Jeg er nok ikke noe særlig bedre enn i fjor. En eller annen gang skal jeg blogge langt om diskgolf. Jeg har programmert mitt første lille Applescript (enda et prosjekt jeg ikke kommer langt med tipper jeg), og står til knes i rettebunker og etterhvert riktig så skoleleie fjortiser.
Ellers kunne jeg tenke meg å skrive litt om svineinfluensa, , eller litt om det deilige Wii-spillet Orbient. Jeg kunne postet mer TorpedoJudas-stoff eller fortalt hvorfor blip.fm og enjoysthin.gs er gøy. Men det får være.
Det dere helst vil lese om er vel uansett:
FILMER SIDEN SIST (baredessutenversjon)
My Name is Bruce kunne vært veldig fin, men ingenting er så lite selvironisk som folk som forsøker å vise hvor utrolig selvironiske de er. Selv ikke når vi snakker om Bruce Campbell. Her setter han seg i regissørstolen selv og forsøker å gjenskape energien fra Army of Darkness, men har verken manus, gags, eller regissørtalent nok til å gjøre noe annet enn å gi karrieren sin (som ikke var så sprek i utgangspunktet, noe det harseleres skikkelig med her).
Inglorious Bastards i originalversjon er en lettvekter av en en krigsfilm som først og fremst er underholdende på grunn av et sprekt mannskap (Fred Williamson, Bo Swensson m.fl).
Into the Wild Green Yonder er den beste av de nye Futurama-filmene. Jeg trenger faktisk ikke mer Futurama nå; slutten på denne er perfekt. Jeg kan se alt om igjen i all evighet uten å gå lei.
Dessuten har jeg hatt gledelige gjensyn med Buffy: Once More with Feeling, Dr. Horrible og Føkking Åmål som alle holder seg utmerket. Og jeg har såvidt begynt på Dexter. Blandingen av Miami Vice, Six Feet Under og Henry: Portrait of a Serial Killer er ekstremt underholdende.
Den Gigantiske Uillustrerte PodcastPosten ™
Det er år og dag siden jeg har anbefalt podcaster nå. Det virket ikke som om noen hørte på dem, og siden det har det knapt nok blitt flere podjunkier der ute. Spillelisten min har imidlertid blitt så lang at iPoden svært sjelden brukes til musikk. Jeg abonnerer for tiden på 27 aktive podcaster, det vil si nesten halvannen gigabyte (noen av dem er video), eller tjuefire timer og litt. Og alle oppdateres minst en gang i uka, ellers sletter jeg dem. Jeg hører på podcaster minst dobbelt så mye som jeg ser på tv i en gjennomsnittsuke. Trikset er å aldri bevege seg alene uten iPod.
I denne posten vil jeg gå gjennom nesten alle, sortert etter emne, siden jeg vet av erfaring at en gang om et år vil noen google seg hit for å finne noe å lytte på, og da vet man aldri de har bruk for. Lenker finnes et sted til venstre. Jeg presenterer dem i semikvasipseudalfabetisk rekkefølge og graderer dem etter følgende vitenskaplige system:
***=Jeg melder meg frivillig til å vaske, rydde eller å gå tur med bikkja for å få hørt på disse hver uke. De kan også få meg til å sykle til jobb i sidelengs regnvær.
**=Jeg blir litt furten hvis ikke jeg rekker disse, men sovner jeg til dem om kvelden trenger jeg ikke spole meg tilbake neste morgen.
*=Reservebenken. Her har vi noen musikkpodcaster hvis jeg skulle føle for det, og andre pålitelige programmer hvis jeg ikke skulle få oppdatert på noen dager. Det er fortsatt snakk om ypperste kvalitet.
1) DIVERSE
Comic Geek Speak (*)
Ingen kan mer om tegneserier enn disse gutta, og ingen podcaster vel så ofte og så lenge heller. Før holdt de på i timesvis, når har de strammet inn på formatet og lar ofte episodene ha temaer. De har skylda for at tegneseriehylla mi har begynt å bule utover, og vil helt sikkert gjøre det samme med deg.
Diggnation (**)
Herrene Kevin Rose og Alex Albrecht går gjennom de heiteste artiklene på digg.com med hovedvekt på de litt teite. Som oftest aller morsomst når de snakker om noe helt annet. De drikker øl også, og blir bedre jo fullerer de blir. Liveepisoden fra Amsterdam er et høydepunkt i så måte. Aller best på video.
Totally Rad Show (*)
Alex Albrecht fra DiggNation ble bragt inn for å få litt orden på gamle GeekDrome og resultatet ble the Totally Rad Show. Hver uke dekker de film, spill og en og annen tegneserie. Diskusjonen når ikke de mer spesialiserte podcastene til knærne, men videoversjonen burde være obligatorisk for alle norske produsenter som forsøker å lage TV om film eller dataspill. Sånn gjør man det. Akkurat sånn.
You Look Nice Today (*)
Merkelig pludrehumorpodcast der programlederne først og fremst forsøker å finne en måte å tjene penger på, men ofte ender opp med å diskutere ingenting en god stund. En slags surrealistisk amerikansk Herreavdelingen (som også er en fin podcast forresten).
2) FILM
CinemaBlend Weekly Blend(*)
Er den streiteste filmpodcasten jeg hører på, mest for å få kommentarene deres til ukas billettsalg i USA, men også for en og annen perle fra co-host extraordinaire Margaret Williams. Filmdagboksjef Asbjørns favorittfilmpodcast sist jeg sjekka.
FIimspotting (***)
Etter at Adam Kempenaars makker Sam Van Hallgren ble byttet ut med den mye mer folkelige skuespillerspiren Matty «Ballgame» Robinson har Filmspotting blitt mye mer underholdende, selv om formatet er like strengt som tidligere. Hvis du prøvde deg for et år eller to siden og syntes det hele var litt tørt skylder du dem en ny sjanse.
IGN DVD Digigods (***)
Min nye storfavoritt blant filmpodcaster. Herrene Wade Major og Mark Keizer går gjennom ukas nye DVDer på sone 1 ispedd drittslenging, gode innsidehistorier fra hollywood (begge har produsenterfaring spesielt fra tv) og dårlig humor. For sofafilmantroper som meg er dette nydelig, selv om de aldri rekker de utenlandske filmen fordi de må klage på at det har kommet ENDA EN forbasket CSI-boks.
Mark Kermodes movie Reviews (***)
Er så bra at doktoren har fått sin egen post her. Nok sagt.
The Movie Blog Uncut(**)
John Campea og Doug Nagy har flyttet til Los Angeles, og selv om formatet er litt mer strømlinjeformet enn i glansperioden i Canada er de fortsatt best på å kommentere det som skjer i filmverdenen akkurat der og da. Noen må ha funnet medikamenter som bremser ham, for langtidsfraværet av Nagys geniale rants koster MBU en stjerne.
3) MUSIKK
Desi Hits Bollywood Show / Southside / Bollywood Bar Stewards (*)
Musikalsk karri for de dagene det må være litt fart i sakene. Ikke alt er like fint, selvfølgelig, men når indisk pop er på er det ingenting som er finere. Det ispedde sladderet hjelper meg med å holde litt oversikt over hva som skjer i verdens største filmindustri.
The Dub Show (**)
Må jeg stresse ned, puste ut, få sove på et ukjent sted eller rett og slett koble ut hjernen for en stund er en drøy halvtime med fersk Dub essensielt. Ny dose hver uke.
Goodshit Radio (*)
Den eneste norske podcasten på iPoden min for tiden er dj Don Martin (Gatas Parlament) og kompanis ukentlige halvannen time med hiphop. Mye, mye, mye bedre enn National Rap Show (som forresten ikke podkastes heller).
4) NYHETSBILDET (på en måte)
The Bugle (***)
Andy Saltzman i London og John Oliver går gjennom alle globale nyheter du trenger i den eneste lydavisa for en visuell verden, og det er så morsomt at det er vanskelig å sette ord på det. At dette produseres for ærverdige gamle the Times er uforståelig, for her dette er villere og morsommere enn John Olivers mest kjente arbeidsgiver, the Daily Show. Du trenger egentlig ikke gjøre så mye mer enn å høre på the Bugle for å finne ut hva som skjer i verden. Dessuten får du Hotties From History, og alle delene av the Bugle som går rett i søpla, og de beste leserinnleggene som finnes. Standarden på lytterne sier litt om standarden på the Bugle, så hvis du ikke får noe ut av dette kan jeg ikke gjøre noe for deg. Ha et hyggelig liv.
the Larry King Podcast (*)
Larry King Live, rett og slett. Kjekt for meg som ikke har CNN.
Le Show (**)
Harry Shearer, kjent blant annet som bassisten i Spinal Tap og Smithers i Simpsons, forteller hver uke amerika (og oss) nyhetene ingen gir oss, spesielt fra krigen mot terror. Innimellom kjører han fantastiske parodier på alt og alle, med faste Clinton, Bush og Cheney-segmenter. Lurer på hva han skal gjøre når Dubyas tid er omme.
Newsquiz / The Now Show (***)
Newsquiz er BBCs versjon av Nytt på Nytt, litt mer engelsk i formen. Det virker som om snippen er i overkant stiv helt til man hører hva panelet faktisk snakker om. Newsquiz alternerer med fantastiske the Now Show, en slags standupversjon av Hallo i Uken. Veldig, veldig gøy.
No Agenda (***)
Adam Curry fant opp podcastformatet i sin tid, og er en dyktig ranter og lett paranoid konspirasjonsteoretiker. Her har han med seg den småsure techguruen John C. Dvorak, og sammen er de så kyniske, paranoide og morsomme at det er vanskelig å slå av. Tar man dem 100% på alvor får man mest lyst til å bygge en bunker og ikke forlate den før det hele er over, men for oss som heller ikke tar de som ikke tar noe for god fisk for fod fisk (hvis du skjønner) er underholdningsverdien svært stor.
Wait Wait…Don´t tell Me (**)
Den Amerikanske statsradioens NPRs satiriske nyhetsshow (ligner litt på Nytt på Nytt dette her også) er mindre pompøst enn Newsquiz, men mer strømlinjeformet og omtrent like morsomt. Kjendisgjester som Tom Hanks, Weird Al Yankovic, Henry Rollins og Moby ser ut til å kose seg med å svare på ting de ikke kan noe som helst om i Not My Job – Segmentet.
5) Tech / Gaming
IGN Nintendo VoiceChat (**)
Nintendoveteran Matt Cassamassina er kanskje den største autoriteten på Nintendo utenfor Japan, og sammen med Mark Bozon går han seriøst til verket i gjennomgangen av alt Nintendorelatert. Har du aldri likt bebartede italienske rørleggere med uklar seksuell legning kan du med fordel droppe denne.
IGN GameScoop(**)
IGNs generelle spillpodcast er usakelig, tøysete og periodevis litt informativ.
IGN Retrocity (*)
Litt tørt men likevel fint om retrogaming, komplett med deilige spillsoundtrack fra åttitallet og fremover.
Net@Night (**)
Enda mer fra TwiT-nettverket, her dreier det seg først og fremst om hva som er nytt og spennende på nettet.
MacBreak Weekly (***)
TwiT (se under)-guru Leo Laportes Macpodcast. Egentlig helt lik TwiT, bare med mer Applestoff. Alltid gode tips for å fylle opp macen eller iPoden.
ScreenCastsOnline (*)
Videoopplæring i diverse osX-programmer. Kjekt i blant. Betalingsversjonen (som jeg ikke har prøvd) gir deg videotips til det aller meste du kunne finne på å gjøre med din Mac.
TwiT (This Week in Tech) (***)
Leo Laporte er en gammel techguru fra diverse tv- og radioprogrammer. Nå driver han TWIT, en enmanns radiokanal som sender omtrent ti timer om dagen. TWIT er flaggskipet blant podcastene hans, her diskuteres alt av technyheter av et alltid engasjert panel. Surpompen John C. Dvorak er ofte med her også. Essensielt for alle som forsøker å henge med på shit.
Og hvis du har kommet deg helt ned hit er det god mulighet for at du hører på en podcast eller to, så har du noen tips til hvordan jeg kan bytte ut noen enstjernere med trestjernere lar du vel høre fra deg i kommentarfeltet?
Pinne. Ball. Firkant.
Du har tre skjermer foran deg.
På den ene styrer du en ball. Med en knapp. Du skal fange noen andre baller.
På den andre styrer du en pinne. Du skal få den til å hoppe oppover. Med en knapp.
På den tredje styrer du en firkant som får flammer ut av rompa som du må unngå.
Du kan spille et av spillene av gangen.
To du kjenner kan spille med.
Det er morsomst.
Etter en stund oppdager du noe som er ganske rart.
Det du gjør i et spill påvirker de andre spillene.
Ballene farer inn på de andre skjermene.
Pinnen veiver borti de andre.
Og så videre.
Spillet heter MaBoShi: the three shape arcade
(fra japanske ord for ball, pinne, kvadrat).
Det er veldig gøy.
Helt sant.
Joho.
«Først så må vi smelte lavaen, mamma!»
«Så må vi jo ta den isbiten og sende den opp der (Zooom…), så tar vi han der også (Vooooom!), også må vi jo passe vårs for dragen! Uæææh!»
Når man er fire år og skikkelig digger noe (i dette tilfellet Zack & Wiki – the quest for Barbaros´Treasure) kan man leve på det i månedsvis. Vi kjøpte spillet før jul en gang, og selv om det går ukesvis mellom hver gang det tas fram går det mye i avsindig komplisert problemløsning når Ut Jr. leker for seg selv. Han kan nesten ikke gå ut av dusjen en gang uten å smelte noe is med lava eller rulle en steinblokk i hodet på en drage for å få tak i skatten. Og han tegner.
Zack vil bli sjørøver, og vandrer gjennom ild, snø og jungel for å finne skatter. Ut Jr. spiller ikke selv, han bare dirigerer oss andre når vi holder på. Akkurat som de gamle Scumm-spillene er det en som styrer, alle de andre roper i kor hvordan problemene skal løses. I tillegg har man lagt inn en brett-struktur som gjør at hvert problem er avgrenset i tid og rom. Dette gjør at man sjelden står skikkelig fast (og da er det lett å jukse uten å ødelegge resten av spillet) eller glemmer hvor man var fra gang til gang. Et brett tar omtrent like lang tid som barne-tv, og er det eneste som er morsommere.
Oppgavene som skal løses er akkurat passe fjerne. Zacks gule og flyvende apekompis Wiki kan forvandle seg til en bjelle, og når Zack ringer med den forvandles dyr i nærheten til gjenstander. Frosker blir for eksempel til bomber. Ut Jrs bjelle (han har selvfølgelig skaffet seg en) fungerer heldigvis ikke, da hadde jeg sikkert blitt til en hjørnesofa eller noe sånt. Det er sånt jeg elsker med dataspill. Jodorowsky hadde ikke klart å pønske ut noe mer absurd. Wii-kontrolleren brukes dessuten som borr, sag, skrujern, tennisracket, fiskestang og hvadetmåttevære, gjerne på samme brett.Vanskelig å få til det der på noen annen maskin en Wii, men det er en diskusjon for en annen gang.
Folk (særlig gamle folk) snakker mye om hvordan de siste generasjonene påvirkes av all stimulusen fra TV, nett, nintendoer og andre steder. Det som sjelden tas med i beregningen er hvor utrolig gøy det er å være opptatt av fantasiverdenene man møter, i hvert fall så lenge man vet hvordan man slår av. Og kanskje er det bedre å ringe med bjella enn å skyte indianere når man er fire? Skal man først få noe på hjernen er Zack & Wiki å anbefale.
Fred Ut, Sønn 