Stjernestøv
En stjerne faller. En ung mann bestemmer seg for å få tak i den for å imponere sin kjære. Men det er flere som vil ha tak i stjerna, spesielt når det viser seg at den spilles av Claire Danes.
Årets mest etterlengtede film for meg er nok ikke årets beste, men det er vanskelig å tenke seg at noen kan mislike denne altfor sterkt. De viktigste vendingene fra Neil Gaimans historie er bevart, men filmen føles liksom ikke som en Gaiman-historie. Dette gjør imidlertid slettes ikke Stardust til noen dårligere film, de aller fleste ville nok si at den er bedre enn de to litt mer trofaste tidligere Gaiman-filmatiseringene MirrorMask og Neverwhere. Jeg må innrømme at den litt kalde kunstneriske regien generelt (og golde islandske landskapene spesielt) fikk meg til å savne varmen og stilen i Charles Vess‘ originale illustrasjoner av fortellingen mer enn Gaimansk dialog og særpreg. Ellers har jeg bare to ankepunkter: et finfint soundtrack som blir bitelitegrann masete et par steder og minst tre flymedhelikopterovernoensomriroverviddene-sekvenser for mye.
The Princess Bride trekkes fram i alle anmeldelser, fordi den og Stardust tilsynelatende er de eneste to filmene i en egen liten sjanger, men Stardust er tross alt en streitere fantasihistorie. The Princess Bride, nydelig som den er, er en slags parodi på eventyr. Stardust er rett og slett eventyret selv; en herlig klissehistorie med hekser og trolldom og prinser og prinsesser og enhjørninger og greier, herlig fri for kynisme eller blunking til publikum.
Skuespillerne koser seg tydelig med materialet. Claire Danes (som ligner mer og mer på Kate Blanchett, merkelig nok)er akkurat passe annerledes, nykommer Charlie Cox kommer vi til å få se mer til sikkert, men de som egentlig eier filmen er Michelle Pfeiffer (som heks med hudproblemer) og Robert De Niro (som Sjørøverkæptn med skikkelig stort klesskap), begge gjør sine beste prestasjoner på et tiår, minst.
Så selv om den ikke er fullt så morsom som Hot Fuzz eller Black Sheep, fullt så trist som Pan’s Labyrinth, fullt så vakker som Marie Antoinette, fullt så bråkete som Transformers eller fullt så hjertevarmende som Shortbus er dette kanskje den seifeste filmen jeg har anbefalt i år. Jeg gikk alene, men tar du med deg en du er glad i vanker det nok litt kyss, klapp og klem etterpå tenker jeg.
Herrer m/ Bart + En nesten hårløs Tysker spiller Japaner på Engelsk.
(Grrrrrrr! PCen min spiste en laang post, men jeg prøver igjen…)
FILMER SETT SIDEN SIST:
MirrorMask
Med fint kommentarspor v/ herrene Gaiman & McKean.
The Witches’ Mountain (skrotversjon)
Nestenkultklassiker. Forvirrende og småsnuskete start sklir over i stemningsfull blanding av Suspiria og the Wicker Man plassert i Pyreneene, som ligner litt på norsk fjellheim her. Et par effektive skvett. Et stort potensiale ødelegges av elendig bildekvalitet som gjør det vanskelig å se hva som skjer, og en snauklipping (denne utgaven, muligens den eneste, er tatt fra en versjon for TV-distribusjon – originalen ble i følge tvilsomme nettkilder beslaglagt av spansk politi i 1973!) som gjør det vanskelig å forstå handlingen. Hvis det dukker opp en fullverdig versjon av denne SKAL jeg se den.
Denne kunne vært en verdig rival til de to første filmene om de blinde døde, som jeg regner som klassisk spansk skrekkfilms største øyeblikk.
Soundtracket er ekstremt tøft; lett dissonerende korsang (gresk? balkansk?) kjørt gjennom analoge ekkomaskiner – resultatet er en marerittversjon av åpningsmusikken til Ghost in the Shell. Selvfølgelig finnes det ikke på CD. Sukk.
The Witches Mountain (skrotversjon) kan muligens lastes ned lovlig her.
Mr. Moto’s Last Warning
I boksen med gamle detektivfilmer jeg akkurat har kjøpt var jeg aller mest spent på å se Peter Lorres Mr. Moto. Jeg har ikke sett mange B-filmer (i ordets rette forstand) fra 30-tallet, men hvis dette er nivået de ligger på skal jeg jaggu se mange. Filmer som denne er den glemte kilden til den moderne Hollywood-blokkeknuseren , strømlinjeformede filmer uten annen ambisjon enn å underholde. Og etter denne filmen å dømme var 30-tallets filmpublikum bedre vant enn dagens.
Moto er en ekte actionhelt, en japansk forkledningens mester med sylskapt intellekt og luftige judokast som er halvt Hercule Poirot og halvt James Bond. Og han føles ikke som en rasistisk asiatisk sterotyp (i hvert fall ikke i denne filmen), til det er Lorre en altfor god skuespiller. Er det mindre naturlig med Lorre som japaner enn f.eks. Zhang Ziyi?
Filmen holder mål og vel så det, en overraskende velspilt og funksjonellt regissert grytekoker med høyt tempo og en helt grei intrige om en gjeng (tyske?) agenter ledet av en slem buktaler(!) som forsøker å skape splid mellom den Engelske og Franske marine i Tunis i en vanskelig mellomkrigstid. Comic relief fra en turist som ligner litt på Barton Fink skurrer litt, men han har en viktig rolle å spille før filmen slutter. 70 minutter er akkurat passe langt for en slik film (man rekker tre av disse på den tiden det tar å se en gjennomsnittlig Bollywoodfilm), jeg koste meg hele veien.
Lorre lagde åtte filmer om mr. Moto fra 1937-1939, da opptakten til andre verdenskrig begynte å gjøre en japansk helt uspiselig for et amerikansk publikum. Moto ble forsøkt relansert (uten Lorre) på 60-tallet uten hell. Kanskje tida er inne for et comeback, Hollywood? Jeg lanserer herved Arata som en potensiell Mr. Moto. Spielberg og Lucas kan Pensjonere Harrison Ford og lage Adventures of Mr. Moto i steden.
Mr. Moto’s Last Warning kan muligens lastes ned lovlig her.
__________________________________________________________
Fred Uts litt ekle Guide Til 10 BarteGutter du bør hilse på før du Dauer(følg lenkene for bilder hvis du tør):
01) Borat (Borat – Cultural Learnings of America for make benefit glorious nation of Kazakhstan)
Kazakhstans mest kjente sønn etter Vladimir Smirnoff er både hårete og mandig nok til å starte vår lille liste. Forhåndsvisningene lover oss en ekstremt morsom (og rimelig drøy) film.
02) Bruno (The Witches’ Mountain)
Det fremgår av filmen at Bruno sjekker damer ved å ta bilde av dem toppløse, fortelle dem om det og be dem ut på middag. Og det funker! Som tidligere nevnt har jeg kun sjekket opp en dame i hele mitt liv, men skulle jeg havne i en situasjon hvor det trengs skal jeg sannelig prøve dette trikset.
03) Mangal Pandey (The Rising – The Ballad of Mangal Pandey)
Indisk frihetsforkjemper og generelt kjekk kar med historisk korrekt nesepryd.
04) Edward D. Wood Jr. (Ed Wood)
En velstelt liten sak hviler på Woods overleppe. Går godt med rosa angora. Fru Uts favorittbartegutt.
05) Wyatt Earp (Tombstone)
Cowboyene vandret rundt med så solide håndtak at det nesten er utrolig at en film som Brokeback Mountain ikke ble laget før i 2006.
06) Hold Brillan (I midten bak, Slipp Jimmy Fri)
Mannevond Ogndaling med ekte trøinnderbart.
07) Chet Pussy (From Dusk till Dawn)
Styggkjeftet innkaster med matchende skjegg. Cheech Marin er en av bartens mestere, sammen med Tom Selleck og Burt Reynolds.
08) Johnny Caspar (Miller’s Crossing)
«Ya put the razor in cold water, not hot…’cause metal does what in cold? ‘Ats what I’m tellin’ ya. It contracts! ‘At way you get a first class shave, every time.»
09) Den lille Landstrykeren (Diverse)
Hjulbeint kløne med minimalistisk dott. Denne varianten forsvant plutselig fra bartemotebildet i 1945.
10) Storeblink (Elias – Den lille Redningsskøyta)
Fyrtårn med filosofiske pretensjoner og et enormt forbruk av bartevoks.
Hva er det som er grønt og henger på veggen og plystrer?
FILMER SETT SIDEN SIST:
MIRRORMASK
Det føles som om jeg har ventet i årevis på å få sett denne, og den infridde. For de som har bodd under en stein: MirrorMask er skrevet av Neil Gaiman, gudebenådet tegneserieskaper (Sandman, Death, Black Orchid, Violent Cases, 1602) og som oftest spennende forfatter. Likevel er dette først og fremst Dave McKeans prosjekt; Mckean er en ekstremt original illustratør som har tegnet (og klippet. og limt. og bygd. og fotografert. og teipet sammen) forsidene til de fleste av Gaimans tegneserier, og han har laget mye annet fint også (diverse platecovere, kortfilmer og andre prosjekter innenfor de fleste kunstarter).
MirrorMask handler om Helena, som jobber sammen med moren og faren sin på sirkus, men som drømmer om et mer vanlig liv. Hun får ønsket sitt oppfylt, men en slem AntiHelena fra underbevisstheten hennes har også brukt for livet hennes, og snart kjemper de inne i en omskiftelig verden bestående av flyvende fisk, snakkende katter, sultne sfinxer, furtne tårn og bøker som flakser tilbake til hovedbiblioteket når de blir fornærmet.
Jeg leste manuset da det kom i bokform i fjor sommer, og selv om jeg gledet meg veldiog til filmen var jeg litt usikker på om historien helt holdt mål; dette var enda en variant av en fortelling Gaiman har fortalt bedre før (Coraline, f.eks). McKean var i tillegg en uerfaren regissør (selv om han tilsynelatende er geni innenfor alle andre kunstarter), budsjettet var ikke spesielt stort og mange anmeldelser var overraskende lunkne (Gaiman får så og si aldri lunkne anmeldelser).
Det som overrasket meg mest var ikke hvor fullendt, svimlende kreativ og nydelig teknisk utført Helenas drømmeverden var. Det forventet jeg. Men McKeans direksjon av de scenene som foregikk ute i vår verden, hvor overraskende godt skuespillerne fungerte (spesielt Stephanie Leonidas i hovedrollen som Helenaene og Jason Barry, som får vist mange følelser til tross for at vi bare ser han bak Valentins maske), hvor morsomt Gaimans Manus var i levende live… alle disse tingene fungerte mye bedre enn jeg var redd for og en god del bedre enn jeg hadde håpet på. Nydelig, nydelig film. Om tjue år kommer denne til å ha solid kultstatus. Anbefales alle som ikke er redd for katter.
_________________________________________________________
AKKURAT LEST FERDIG:
Gerard Jones – Men Of Tomorrow: Geek, Gangsters, and the Birth of the Comic Book
Gerard Jones forteller den fengslende historien om en generasjon jødiske unggutter som skapte drøpmmen om supermannen, og store deler av den moderne underholdningsindustrien i samme slengen. Hovedvekten ligger på Siegel og Shuster (som skapte Supermann), og forlagsmennene Harry Donenfeld (mytoman gangsterkompis og playboy) og Jack Liebowitz (beinhard tallsjonglør som brukte store deler av livet sitt på å rydde opp etter Donenfeld), men Bob Kane (som brukte mesteparten av karrieren sin på å ta æren for andres arbeid), Will Eisner (skaperen av Spirit), og Stan Lee (Marvel Comics’ far) med flere gis også behørig plass. En glemt kulturhistorie, gnistrende skrevet.
Brian M. Bendis/Diverse tegnere – House of M
Men of tomorrow ga meg skikkelig lyst til å lese om gutta (og ikke minst jentene) i tights igjen, og jeg prøvde meg på denne, den ene av to svære happenings innenfor superheltserier i fjor (den andre var DCs Infinite Crisis). Scarlett Witch (Wanda Maximoff) har blitt gal, og det viser seg at hun er mye sterkere enn noen trodde. Etter å ha drept et par-tre av kollegaene sine i Avengers tryller hun simpelthen om hele verden til en verden der mutantene hersker (og undertrykker menneskene). Den eneste som husker at alt dette skjedde er Wolverine (alle superheltene har fått det livet de ønsket seg i denne nye verdenen, og det Wolverine ønsket seg mest var å huske) og en ung mutantjente som har hukommelse som evne. Sammen må de sette verden på plass, men hvorfor? Er det ikke bedre slik det har blitt?
Bildet over sier noe om hvilken skala dette foregår på, og jeg ødelegger ikke for noen hvis jeg sier at verden ikke kommer til å bli helt den samme etterpå.
House of M har fått mye pepper, men hvis dette er dårlig skulle jeg like å se hva som er bra. Dette sparker skikkelig. Ultimates og sånt er tøft, det også, men så mye moro har jeg ikke hatt med Marveluniverset siden Frank Millers Elektra-Assassin. Litt forkunnskap anbefales, men resultater blir at du får lyst til å lese superheltserier igjen. Tøft!
_________________________________________________________
10 Filmprosjekter med Neil Gaimans du bør se (hvis de blir laget) før du dauer
01) MirrorMask
Denne kan du kose deg med allerede, og den er minst like bra hvis Gaiman og McKean er nye bekjentskaper.
02) Beowulf
Gaiman har skrevet manus sammen med Roger Avary. Legenden om Beowulf fortalt med samme teknikk som i regissør Robert (Back to the Future 1-3, Roger Rabbit, Forrest Gump…) Zemeckis’ Polarekspressen, med folk som Angelina Jolie, John Malkovic, Brendan Gleeson, Anthony Hopkins, Crispin Glover og Robin Wright Penn med på laget. Postproduksjon pågår, kommer i 2007.
03) Coraline
Gaimans roman om en jente som kommer inn i et annet hus og møter en annen mamma skal filmes av stopmotionmaestro Henry Selick, regissøren av Tim Burton’s the Nightmare Before Christmas. IMDB hevder skriver at status for prosjektet er «Pre-Production» . Dakota Fanning er aktuell som Coraline.
04) Stardust
Mattew Vaughn, regissøren av L4yer C4ke, har hoppet fra det ene gyldne prosjektet til det andre etterpå. Det ble mumlet om Bond og han hoppet av/ ble sparket fra X-Men 3. Nå skal han definitivt i gang med å filme Stardust, Neil Gaimans lille roman (Illustrert av P. Craig Russel). som er et slags nyskrevet folkeeventyr i tradisjonell stil (Litt en Midtsommernattsdrøm, litt Askeladden, litt Baba Yaga). Preproduksjon her også, det hviskes om skuespillere som Pfeiffer, DeNiro, Claire Danes. Litt fersk info finnes et eller annet sted på Aint it Cool News (som er nede akkurat nå, så jeg har ikke noen link).
05) Death: The High Cost of Living
Et manus eksisterer, Gaiman ville regissere selv, men denne er i limbo foreløpig. Hvem passer til spille Death, da?
06) The Sandman
Selvfølgelig ikke gjennomførbart som spillefilm, men Roger Avary skrev et brukbart manus som du kan lese her (og noen andre har også prøvd). Når det er mulig å lage så heftig sjangerTV som Battlestar Galactica hadde vel det tøffeste vært å rett og slett lage en påkostet TV-serie av hele greia…
07) The Books of Magic
Gaimans ur-Harry Potter (hovedperson Tim Hunter har så mange fellestrekk at han sikkert kunne saksøkt hvis han ikke var en så hyggelig fyr) har vært aktuell som filmhelt gjentatte ganger, men fins kun i videreutviklingsskjærsilden foreløpig.
08) Good Omens
Gaiman skrev denne humoristiske apokalypsoen sammen med Terry (Discworld) Pratchett, og Terry Gilliam skulle regissere denne en lang stund. Da sier det seg selv at det aldri blir noe av…
09) NeverWhere
Gaimans TV-serie fra 1996 om London under London har nok et enda sterkere konsept enn MirrorMask, og er absolutt verdt å sjekke ut selv om det hele neppe kostet mange kronene.
10) A Short Film About John Bolton
Vår mann regisserte denne humoristiske og forsøksvis småskumle kortfilmen selv, ikke essensiell selv om den i og for seg er underholdende nok.
Fred Ut, Sønn 
