Nå enda mer inkonsekvent

Både dverger og stormannsgale begynner nederst

FILMER SETT SIDEN SIST:

My Best Fiend
Fru ut: «En veldig bra film om to sære filmmennesker som jeg er glad jeg ikke kjenner.»

Even Dwarfs started small

Mere Herzog; som nevnt blir det mye sånt framover.

På en avsidesliggende institusjon bestemmer de innsatte/pasientene/elevene/hvadetmåttevære seg for å gjøre opprør. De løper rundt og gjør faenskap (hærverk, dyreplageri, trakassering av blinde, lesing av pornoblader, riving av palmetrær etc.). Og det er det. Åpningsscenen i filmen viser at opprørerne har blitt tatt av politiet, så vi vet at de ikke oppnår noe annet en noen timers frihet og anarki. At tiden går vises ved at vi fra tid til annen ser en hane som er i ferd med å fortære en død høne. Alle menneskene i filmen spilles av dverger.

Denne filmen er fascinerende på mange måter. Herzog hadde sikkert en dypere symbolikk i tankene (noe om individer som ikke klarer å tilpasse seg omverdenen, og om barns iboende opprørstrang kanskje?), men det er først og fremst morsomt å følge opprørernes påfunn, og hovedpersonen Hubert, spilt av Helmut Döring, har filmhistoriens morsomste/skumleste latter. Det er ikke vanskelig å le med. Döring måtte da også, i følge Herzog, le til det føltes som om han skulle dø. For å vise sin sympati med de hardt prøvede skuespillerne lovet Herzog å kaste seg oppi noen kaktuser når filmen var ferdig, han har fortsatt nåler i beinet.

Ikke noen gjennomsnittsfilm dette, altså. Om filmen er en mørk lytehumoristisk satire eller en feiring av et øyeblikks frihet avhenger av brillene filmen sees med. Litt Freaks, litt Jackass (ja, Jackass!), litt John Waters, alt sammen filtrert gjennom hodet til en regissør som jeg skal slutte å slenge ut superlativer om i hytt og pine. Ikke hans sterkeste film, men som vanlig finnes det ikke en film som er i nærheten av å ligne på denne.

Men å korsfeste apekatter er ikke pent.

Overnight

Troy Duffy, som egentlig kom til LA for å gjøre lykke med bandet sitt, ble øyeblikkelig kjendis midt på nittitallet da Harvey Weinstein ga ham tidenes sjanse til å regissere The Boondock Saints, en film Duffy hadde skrevet selv, med et budsjett på femten millioner dollar. Bandet skulle lage filmmusikken, og fordi det er sånn Weinstein er, fikk Duffy stambaren sin (et litt slitent vannhull som dermed ble et in-sted i Hollywood for en kort stund) med på kjøpet. Alt som skjer med Duffy og bandet hans de neste årene dokumenteres av to kompiser som er bandets managere når filmen starter. Det går ikke så bra, men det er litt av en røverhistorie. Sannelig har jeg sett mange bra dokumentarfilmer de siste årene.

Duffy er slettes ikke noen sympatisk figur, men at fyren både kan skrive, prate for seg og (utrolig nok) regissere er det liten tvil om. Det kan virke som om påstandene hans om at folkene rundt ham neppe hadde kommet noen vei på egenhånd er riktige. Og det er viktig å ikke glemme at folka bak denne filmen slettes ikke er nøytrale observatører, selv om de ikke på noen måte forsøker å skjule sin rolle i hendelsene som dokumenteres. Det er også et veldokumentert faktum at Harvey Weinstein er en mektig mann som lett kan oppfattes som en kødd.

Likevel er det ikke noen tvil om at kvasirikdom og semiberømmelse gikk skikkelig til hodet på Duffy, og at mannen fikk alt noen filmkunstner/musiker kunne ønske seg for så å rote det bort takket være et ego på størrelse med den nordlige halvkule. Og folkene i kretsen rundt ham ble med i dragsuget. Scenene fra Duffys pub fikk meg til å savne mitt gamle stamsted i Scheen, samtidig som jeg er glad for at ikke noen av alle de ekstremt talentfulle folka som vanket der opplevde noe lignende. I noen sammenhenger er det bedre å viskes bort enn å brenne ut. Skål.

______________________

Fred Ut-sertifisert Podcaster #5: Wait Wait…Don’t tell me!

Amerikansk public radio – variant av Nytt på Nytt. Kjekk måte å følge med på det amerikanske nyhetsbildet på samtidig som man humrer konstant. Akkurat denne uka kjører de årskavalkade også, så dette er en ypperlig sjanse til å hive seg på.

______________________

Reiser en uke til Danmark på Lørdag, så neste uke blir det neppe noe særlig blogging selv om det nok blir en del film. Mulig jeg rekker en post til før det, hvis ikke snakkes vi senere.

Advertisements

2 responses

  1. Anonymous

    God ferie og vær snill med danskene…

    anne

    juli 11, 2006, kl. 11:18

  2. Tilbaketråkk: FIlmer siden sist: Sjelen hans danser fortsatt « Fred Ut, Sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s