Filmer siden sist: The cursory reviewing of several films I´ve seen lately by the coward Fred Ut
The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Novellen Karen av Alexander Kielland er en av mine personlige favoritter. Der presterer forfatteren å fortelle en historie ved bare å bruke skildringer. Historien som fortelles foregår i leserens hode, men er ikke skrevet ned i novellen, et litterært mesterstykke. I denne filmen er det tvert om. Den ytre handlingen er svært enkel i en film som er nesten tre timer lang, men den egentlige historien fortelles i naturskildringene, i blikkene hovedpersonene sender hverandre og i hvordan ting sies. Ikke hva som blir sagt. Jeg har ikke sett på manuset, men det kunne være spennende å lese det for å finne ut hvor mye av fortellingen som var festet på papiret i utgangspunktet.
Samtidig er filmen møysommelig i sin troskap til tidsperioden, og de mer bisarre sidene ved historien, som at Robert Ford reiste rundt på amerikas teatre og gjenskapte skytingen av Jesse hundrevis av ganger og at Jesses kropp ble lagt på is og sendt på turne blir tatt med. Dette var merkelige tider i underholdningsbransjen. Ikke rart filmmediet ble til noen år senere; folk gadd ikke se på liket av Jesse James i all evighet. Og kanskje kunne man ikke regissør Andrew Dominik fortelle denne historien på noen annen måte hvis man ønsket seg en viss autensitet. Dette er en fortelling om å bli voksen, om å være feig, om å riste av seg idolene sine og om å elske og bli skuffet, man hadde ikke ordforråd for slikt på 1880-tallet.
Av de tre-fire filmene fra fjoråret som fortjener en plass blant filmhistoriens klassikere er kanskje dette den beste, en stillferdig ikke-western med ruvende rolleprestasjoner fra alle de involverte. Brad Pitt kommer heldig fra det som en rakker hvis glis har stivnet og blitt psykotisk, men det er folkene rundt ham, spesielt Casey Affleck, som gjør all den tunge løftingen. Vidunderlig fotografering av kalde vinterlandskaper og et vemodig soundtrack fra herrene Nick Cave (som dukker opp i en bitteliten rolle) og Warren Ellis gjør dette til den beste avlivingen av cowboymyter jeg har sett. Men nå trenger vi en ikke-ironisk dyrking av de samme mytene hvis sjangeren skal overleve i hundre år til. Det er begrenset hvor mange ganger man kan drepe en filmsjanger før den faktisk dør.
DESSUTEN:
Boondocks sesong 2 starter knallsterkt med sedvanlig flerrende satire, denne gangen om å gå på kino. Ikke mange animasjonsserier topper dette, det måtte i så fall være Futurama. The Beast with a Billon Backs var helt ok, men likevel noe av det svakeste Groening, Cohen og kompani har produsert til nå. Neste film, fantasy-parodien Bender´s Game blir nok bedre.
Doctor Who sesong 3 har en god del hvileskjær, men episoden Blink er den beste noensinne. Nå angrer jeg på at jeg brukte doktoren i fjorårets katakomber, for denne er mange hakk bedre. Gleder meg veldig til å skremme Fru Ut. Og nå forsto jeg endelig hva denne posten hos Cortex Feed var for noe rart.
Ellers har det blitt noen repriserunder. Predator 2 er og blir en undervurdert liten perle med en manisk Danny Glover og tøffe rastagangstere. Austin Powers: International Man of Mystery og Nacho Libre får meg begge til å le høyt og lenge selv om jeg etterhvert har sett begge ganske så mange ganger. Alvin and the Chipmunks er overraskende grei barneunderholdning og Ut Jrs nye favorittfilm. Men straks han kan lese er det slutt på infernalsk norsk dubbing. Fysjom. Den første timer er filmen riktig så søt, men klisjeene sniker seg inn. Morsomt å se temaet rusmisbruk i musikkbransjen (ekorn på espresso) behandlet i en film med så lav aldersgrense.
Filmer siden sist: Det er bedre å skjære av seg øra enn å…nei.
MAD DETECTIVE
Hong Kongs filmproduksjon blir stadig tammere. De syke actionfilmene kommer nå fra Thailand og deromkring. De viktigste talentene er ikke det de en gang var, og gullalderen er nå over et tiår unna. Heldigvis fortsetter Johnnie To og hans faste partner Wa Ka Fai å levere en praktfilm eller to i året. I fjor var det Exiled, i år er det Mad Detective som sannsynligvis blir stående som den beste.
To har det med å gjenta temaer og motiver i filmene sine, og overfladisk ligner Mad Detective en miks av PTU og Running on Karma. Vi har en vindskeiv hovedrolleinnehaver som ser spøkelser på høylys dag i hovedrollen, og en savnet pistol spiller nok en gang en nøkkelrolle. Men dette er en mye mer polert film enn begge disse.
Bun (en glitrende Lau Ching Wan) er en tidligere detektiv som påstår at han kan se hvordan folk ser ut innerst inne (er du redd ser du for eksempel ut som en liten gutt). Han får sparken etter å ha skåret av seg øret og gitt det bort til sjefen sin i presang. En stund senere dukker inspektør Ho Ka On (Andy On) opp på døra hans for å få hjelp til å spore opp en savnet politimann.
Den gale detektiven har ikke fått navnet sitt for ingenting, metodene hans er ukonvensjonelle. Han snakker stadig til folk som ikke er der (dette billedgjøres enkelt og genialt med kryssklipping, omtrent som med number Six i Battlestar Galactica), tyr til vold for ingenting og setter seg gjerne inn i ofrenes situasjon. Han lar seg kaste ned trapper i en koffert og begraver seg selv levende. Men humoren og fantasyelementene fra Running on Karma er erstattet med et engasjerende mordmysterium og Tos vanlige blikk for Hongkongpolitiets hverdag.
Mad detective hadde vært en solid thriller selv uten den gale detektiven, men Bun er en så fascinerende karakter at jeg håper vi får se ham igjen. Og selvfølgelig får vi en finfin mexican standoff til slutt. Finfin film.
Dessuten:
Doctor Who sesong 3, julespesial samt 3.1 og 3.2 beviser at det var helt riktig å bytte ut Rose. Hun var i ferd med å bli viktigere enn doktoren, og på sikt går ikke det. Begge de to neste følgesvennene dukker opp sesong tres første episoder. Martha, som følger doktoren i sesong 3 er ikke bare nesten distraherende deilig, hun er morsommere og tøffere enn Rose. Donna, som kommer igjen i sesong fire, er enda tøffere. Doctor Who er kanskje i ferd med å stivne litt i formen etter et femtitalls episoder, men det er like morsomt og like flott som alltid. Og nå er det tid for Daleker igjen!
Futurama: Bender´s Big Score er fortsatt like bra. Robot Chicken sesong 2 er svakere enn den første. Denne serien holder det med to sesonger av. Også har jeg sett the Fountain tidligere uten å ha nevnt den. Sprek den, med flotte skuespillerprestasjoner fra Jackman og Weisz, nydelig soundtrack og et deilig ukonvensjonelt plott. Likevel var den lettere å henge med på enn jeg hadde regnet med.
Katakombene 07 – fasit.
Også i år må Katakombene sies å være en suksess. Et litt lettere program, mer pausing og bedre tekniske forhold bidro til at det hele fikk litt mer preg av koselig sammenkomst og hårfint mindre preg av ekstremsport. Færre sov, flere lo og alle var enige om at det ikke luktet godt. Alt i alt var 21 stykker innom, mot en 16-17 i fjor. Vi kjører på til samme tid neste år, kanskje? Joda.
12.00 The Sword Bearer
Åpningsfilmen var kanskje den svakeste i år? Likevel er den russiske superheltfilmen fin som bare det, en vakkert billedsatt fortelling om et ganske usympatisk (og veldig russisk) overmenneske. Tante Ut felte en liten tåre, ellers høflig positiv respons.
14.15 Armchair Theory
Japansk instruksjonsfilm i kunsten å kapre det annet kjønn som høstet til dels solide latterbrøl. Jeg synes likevel den var morsommere de andre par gangene jeg har sett den.
14.45 Kabul Express
Etter den litt skuffende responsen på Omkara i fjor var det ordentlig moro å se at folk virkelig likte denne. Det skulle forsåvidt bare mangle. Hvis man ikke kan le av en talibansoldat som får et lastebillass med Pepsi i hodet har man muligens et problem. Filmens unike perspektiv gikk rett hjem hos de aller fleste katakombegjengerne.
16.45 Doctor Who: the girl in the Fireplace
Den hittil kanskje aller beste episoden av nye Who overrasket også mange positivt. Denne blir litt bedre hver gang jeg ser den, selv om David Tennant kanskje tar ørlitegrann for mye av akkurat denne gangen.
17.45: The Ninth Configuration
Den eneste langfilmen i år som jeg ikke har sett før var en film etter mitt hjerte; ikke nødvendigvis perfekt i alt den forsøker å utrette, men med en original fortelling og sjeldent gode ideer i alle ledd var likevel en minneverdig film. Tror nok noen synes dette var den som var tyngst å komme gjennom, men jeg er veldig glad for å ha fått se den.
19.45: Spisepause
Marchus’ forslag om å kjøpe ti pizzaer for å få den ellevte gratis ble forkastet siden vi ikke trengte mer enn åtte (eller var det sju?). Hvor mange bloggere klarer du å finne på bildet?
20.30 Refusert
Nils hevdet i introduksjonen hans at det var en god del han ikke var fornøyd med i Refusert, men publikum tok svært godt i mot opuset hans. Jeg synes kanskje en del av åpningen var litt unødvendig, men brorparten av filmen (samspillet mellom Manusforfatteren og Skuespilleren) var like underholdende og teknisk sikker som noen norsk kortfilm jeg har sett. Jeg visste på forhånd lite om hvor godt Refusert ville passe i katakombene – som hånd i hanske viste det seg.
21.10 Teenagers from Outer Space
Etter at Fylleangst.com hadde smurt store deler av bloggosfæren med whisky var det klart for en kalkun av de sjeldne, og dette satte publikum pris på. Selv en veldig kort film av dette slaget blir hårfint for lang, og Anne syntes det var så dårlig at hun måtte se det siste kvarteret stående. Kveldens kraftigste lattersalver kom muligens da hummermonsteret viste seg for første gang.
22.50 Running on Karma
En vanskelig film å klassifisere, og ingen likte den vel bedre enn meg. Selv om den tilsynelatende klarte å holde en etterhvert sliten forsamling i ånde var det natta for noen her.
00.40 Faster Pussycat! Kill! Kill!
Noen forsvant før denne, siden de hadde sett den før. De som ikke hadde sett den glemmer den vel ikke på en stund. Herlig. Rakk ikke å spørre Linda om hva hun syntes om de sterke kvinnene i hovedrollen(e), men Asbjørn og jeg liker dem i hvert fall.
Så var det slutt i år igjen. Takk til Asbjørn for riggehjelp, den uforlignelige fru Ut for sjåførvirksomhet, Nils for viktige bidrag til programmet, Marchus for whiskeyen og alle dere andre for at dere også i år fikk overbevist meg om at det er intelligent liv der ute. Vi har skikkelig funnet formen nå – det blir spennende å se hvor mange vi blir til neste år.
Djevel/Drage/Dalek
Faust(Murnau)
F.W. Murnau er mest kjent for Nosferatu, og for Sunrise, hans første film i Hollywood. Mellom dem laget han blant annet denne versjonen av historien om Faust, til svært blandede kritikker. Dessuten laget han to versjoner: en tysk versjon med alle de beste takningene (nylig utkommet på DVD) og en internasjonal versjon med alt som ble til overs. Jeg (og de aller fleste andre som så denne filmen før 2006) har bare sett den internasjonale, men nå er jeg nesten desperat sugen på å se den nyrestaurerte.
Faust-historien finnes i et utall versjoner. Jeg prøvde meg på (og ga opp) å lese Goethes versjon en gang; Oscar Zarates tegneserieversjon av Marlowe var lettere kost. Jeg digger Jan Svankmajers syke filmatisering, men dette er min favoritt til nå. Inimmellom går assosiasjonene mine i retning Hong Kongs underholdningsfilmer på lavt budsjett, men folka bak filmer som Swordsman, the Bride With White hair og Chinese Ghost Story kunne plukket opp noen triks her; Murnaus engler, djevler, pest, elefanter, trolldom og død skildres med regigrep som får en til å glemme at så og si alt er gjort i studio. Verktøykassa har blitt mye, mye større siden 1926, likevel er det sjelden man opplever så fin snekring. Nosferatu fra 22, riktignok en minst like god film, føles teknisk primitiv i forhold.
Et drøyt kvarter med buskisromantikk punkterer filmen, og det er her jeg håper den tyske versjonen har forbedringer. Den er fem minutter kortere, så det går an å håpe. Ting tar seg opp igjen, men i internasjonal versjon er Faust et hestedhode fra å innta plassen ved siden av the Man with the Movie Camera som den sterkeste stumfilmen jeg har sett.
Ray Harryhausen: The Early Years
Stopmotionmaestro Ray Harryhausen startet som læregutt under Willis O’Brien (King Kong) og har i en lang, lang karriere laget effekter til en haug klassikere (Personlige favoritter: Earth vs. the Flying Saucers, Beast from 20000 fathoms, Gulliver’s Travels, 7th voyage of Sinbad, Jason and the Argonauts).
The Early Years er en samling kortfilmer han laget tidlig i karrieren, og er delt i tre deler: eventyr, reklame/informasjonsfilmer og skisser. Med bonusmateriale er det litt over fire timer med filmhistorie her.
Eventyrene utgjør brorparten av filmene; de er litt tamme for oss som er flasket opp på Caprino (som har mye dårligere bevegelser på dukkene sine, men ekstremt detaljrike bakgrunner etc.), men det er interessant å se hvordan Harryhausen kompenserer for sin sensur av Rødhette og Hans og Grethe med å gjøre ulven og heksa ekstra skumle. Det er også morsomt å se Haren og Skilpadden, som ble påbegynt i 1952 og sluttført av et par Harryhausendisipler i 2002 uten at man noe sted kan se hva som er nytt og hva som er gammelt. Reklamefilmene er ganske kjipe, mens infofilmene fra krigen, laget for å visualisere ingeniørtroppenes arbeid, er forholdsvis interessante.
De ti minuttene med skisser, snutter og kladder av prosjekter det aldri ble noe av er klart mest spennende. En animasjonstest fra War of the Worlds, en enslig produksjonsskisse fra aldri påbegynte Fall of the House of Usher og en stilig testsnutt fra et prosjekt kalt Elementals der Harryhausen selv blir bortført av en flygende drage er blant høydepunktene.
Dessuten er disk to full av bonusmateriale, og en kafesamtale mellom sjangerkjemene Harryhausen, Forrest J. Ackerman og Ray Bradbury er hele pakkas høydepunkt, i seg selv grunn nok til å ta en kikk på denne.
Doctor Who: Sesong 2 (eller 28, alt ettersom)
Nye Who hadde ikke gått lenge før jeg ble oppmerksom på et problem som må ha uroet produsentene også: hva skjer med serien, tradisjonelt et enmannsshow, når bifigurene blir like viktige (og populære) som doktoren selv?
På sitt beste (School Reunion, the Girl in the Fireplace, the Christmas Invasion, New Earth, the Satan Pit) er nye Who ikke bare strålende familieunderholdning (familieunderholdning skapt for å gi 8-9-åringene mareritt, men familieunderholdning likevel), men smart science fiction. Bred komikk, karismatiske hovedpersoner (både Doctoren, Rose, foreldrene hennes og treige Mickey er til å spise opp), ikoniske monstre (dalekene får selskap av cybermenn, en hissig varulv og de nye trekkoppfolka) og anakronistiske telefonbokser javel, men også en iderikdom man sjelden ser i TV-mediet. Fra uke til uke vet man aldri hva man får.
Overraskende nok er de siste 3-4 episodene de svakeste; episoden med Doktornerdene er ikke fullt så sprek som den burde ha vært, jenta som tegner monstre er Who på tunggang og alle OL-i-2012-referansene blir slitsomme for alle oss som ikke bor i London. I de to siste episoden får vi Russel T. Davies & Co’s løsning på problemet med de populære bifigurene. Men i sin iver etter å tilfredsstille fansen (Voldsomt Følelsesmessig Klimaks på de to første sesongene! Daleker! Cybermennn! Torchwood! Verdens Undergang?) kastes handling nok til minst fire gode episoder inn i to, og det blir liksom ikke nok plass til noen ting. OG vi får en smakebit på hvordan neste sesong starter (julespesialen het the Runaway Bride og var visstnok svært god). Det blir spennende å se om serien klarer å beholde sin enorme (i hvertfall i England) popularitet nå når store deler av nye Who må støpes på nytt.
Fred Ut, Sønn 