Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “kortfilm

Hvitlydsjul


Bussen Hjem

Vodpod videos no longer available.

more about «Bussen hjem (the bus home) on Vimeo«, posted with vodpod

Hvis du så noen som filmet skoene sine på bussholdeplassen i dag så vet du hvorfor.


(PRODUKSJONSNOTATER

Filmet med en Nokia 6210 mobiltelefon, bortsett fra det siste klippet, som er noe jeg hadde liggende på et gammelt digitalkamera. Klippet og redigert i iMovie. Musikk generert av tilfeldighetsmusikkprogrammet Bloom på en iPod Touch. Manus, kamera, regi og støvler av Fred Ut. Total produksjonstid: 3 timer effektivt, inkludert redigering. )


Filmer sett siden sist: Russisk Fantasi. Sokkedukker. Annet.

Wolfhound

volkodav

Det er så sjeldent med rene fantasyfilmer at de alltid starter med bonuspoeng hos meg, men altfor ofte viser det seg at de henfaller til å fortelle den samme historien om og om igjen. Ingen har helt klart å få til fantasy siden Lord of the Rings. Det går ikke denne gangen heller, til tross for mye fint på den tekniske sida. Det er først og fremst manus og regi det skorter på her. Den stereotyp handling rotes unødig til; det er direkte imponerende å fortelle et helteepos, en av menneskehetens eldste historier, på en slik måte at det er vanskelig å få tak i hvem som er hvem, spesielt på skurkesida. Er du sulteforet på filmer med magi, svære sverd, snertne prinsesser og vakre landskaper kan du med fordel se denne før drit som Eragon. Minuspoeng for skikkelig ufin behandling av høygravide i åpningssekvensen, det der var ufint og veldig unødvendig.

The Muppet Show (Sesong 1)

Er det sånn nå at folk ikke kjenner til the Muppet Show? Jeg tror jeg skal gå ut i fra at dere vet hvem Kermit, Fozzy, Miss Piggy og co er og bare informere om at sesong en nok er mest for hardbarkede fans. Konseptet er liksom ikke helt spikret, mange av de beste sketsjene (Piiigs iiiin Spaaaaaaace!) er ikke på plass ennå, og mye av humoren er forferdelig platt. Omtrent en gang per episode skjer det likevel noe litt magisk, enten det er favoritter som finner plassen sin (svenskekokken er og blir genial) eller overraskende fine øyeblikk fra (stort sett, Vincent Price er jo med) b-listerne på gjestelista. Hvem hadde trodd at det skulle være så søtt å se Twiggy synge Beatles´ In my life, eller at Sveitsiske mimeartister var så kule? Også har vi jo denne. Og denne. Og selvfølgelig denne .

Tror jeg våger meg på sesong to også. Blir humoren for tørr er det bare å slå på det veldigfine triviatekstsporet.

Dessuten:

Star Wars Episode III, for å teste ut ny TV og oppskalerende DVD-spiller. Gud som Hayden Christensen suger. TekkonKinkreet, som jeg tøtsjet innpå her. Fido, med helt ålreit kommentarspor. Tre kortfilmer av Werner Herzog. The Great Ecstasy of the Sculptor Steiner er en nydelig liten sak om skiflygeren Rudolf Steiner, som var så god at han trynet i overgangen rundt 180 meter annenhver gang han hoppet. La Soufrière er et stilig portrett av øya Guadaloupe etter at befolkningen har blitt evakuert på grunn av et nært forestående vulkanutbrudd, så Herzog som det går an. How Much Wood Would a Woodchuck chuck er et alt for langt portrett av kvegauksjonariuser og deres tungegymnastikk.

Og No Country for Old men, som mye alt er sagt om. Coenbrødrene starter på mange måter på nytt her, med sin mest modne film, der eksentrisitetene fra mange av deres beste og verste tidligere filmer er erstattet med vakre bilder og tredimensjonale hovedpersoner. Det blir nesten litt som med Nick Cave; det er godt å se sine idoler finne nye sider av seg selv, men gamle fans vil alltid ha noen eldre favoritter. Forsiktig overhypet?


Noen spiser skoen, andre spiser foten

Zombi (Aka Dawn of the Dead: Argento´s cut)

Dawn of the dead er kanskje ikke den aller mest slepne filmen i historien, men for meg er den en av de aller beste. Liker du rar stemning? Action? Øyeblikk med kunst? Politisk polemikk? Eksistensiell filosofi? Slapstick? Blod og tarmer? Det eneste Dawn mangler er vel egentlig sex, men med denne og f.eks Shortbus på en øde øy trenger du vel strengt tatt ikke mer.

Dawn of the Dead er (Sammen med Night of the Living Dead) den Romero-filmen selv den aller mest sidrompa filmbesservisser finner kvaliteter i, det er så mye her at du rett og slett ikke liker film hvis du ikke finner noe beundringsverdig. For meg som er mer glad i Romeros filmer enn det som strengt tatt er sunt er dette filmen du finner småbiter av i alle de andre produksjonene hans.

Siden det kom en (ok, men langt mindre visjonær) nyversjon for noen år siden er vel handlingen kjent for de fleste: Vi kommer inn noen dager etter hendelsene i Night. De nylig døde har på uforklarlig vis våknet til live igjen og spiser de levende. Samfunnet er i oppløsning, anarki og kaos råder. En journalist, en helikopterpilot og to antiterrorpolitimenn rømmer i et stjålet helikopter, men har ingen steder å flykte. De barrikaderer seg i et kjøpesenter og venter på ingenting.

Ikke så muntert, altså, men plenty med muligheter for Romero til å gå løs på forbrukersamfunnet («De vil ha dette stedet, De vet ikke hvorfor, de bare husker. Dette var et viktig sted i livene deres..»), millitærets ineffektivitet (et tema i det meste han har laget) og hva det vil si å være menneske. Når så en psykotisk motorsykkelgjeng anført av effektmester og stuntmann Tom Savini dukker opp er det duket for et av få vellykkede treveisslag i filmhistorien.

Det er så mange så øyeblikk i denne filmen at jeg sikkert kunne ha kjørt SekvenserJeg ElskeriDawn som en fast bloggspalte og holdt den gående et par år, men vi er ikke så mange i Romeros menighet så jeg skal la det være og i steden gå inn på det kanskje mest interessante ved filmen; den har ingen definitiv versjon.

Første gang jeg så Dawn var det i en engelsk VHS-versjon som så vidt jeg vet ikke er tilgjengelig lenger, men som muligens var en lett nedklipt kinoversjon. Nå er det først og fremst to versjoner som gjelder: Den såkalte Director´s Cut (den vanlige norske DVDversjonen), som egentlig er en versjon Romero leverte på filmfestivalen i Cannes, og den såkalte Kinoversjonen. I tillegg finnes en blandingsversjon som kun er utgitt offisielt (og dubbet) i Tyskland, med alle scener fra alle versjoner, og Argentos Kutt, som jeg akkurat har sett for tredje gang. Skikkelig oversikt over alle versjonene fins her, men alle jeg har sett har vært verdt det.

Dario Argentos versjon, ofte bare kalt Zombi, skiller seg fra de andre ved at den er en god del kortere. Likevel er det ingenting vesentlig av historien som er utelatt, den er bare strammere hele veien. Litt dialog fjernet her, litt gnafsing og blodsprut der (helikopterzombien er for eksempel borte), og plutselig er Romeros episke visjon pakket inn i en hissig liten totimers actionfilm. Alt fyllstoff er borte, dette er nok den versjonen som best har tålt tidens tann. Jeg vil selvsagt helst ha den så lang som mulig, og selv om jeg elsker Goblin blir muligens soundtracket litt ensformig. Men å sammenligne denne med Romeros versjoner er endeløst fascinerende. Argentos kutt anbefales for nybegynnere.

Werner Herzog eats his Shoe

Werner Herzog lovet Errol Morris (som senere lage blant annet Fog of War) at hvis han noen gang ble ferdig med debutfilmen sin, Gates of Heaven (Om en dyrekirkegår og om Amerika), skulle han spise skoen sin. Ikke bare ble Morris´ film ferdig, den ble en klassiker som jeg absolutt skal se før jeg dauer. Og Werner Herzog er ingen æreløs mann, så han spiste skoen sin, han. Denne lille kortfilmen er en hyllest til Herzog og Morris. Hvis noen lurer på hvorfor vi er så mange som dyrker Herzog er dette en så fin forklaring som noen.