Nå enda mer inkonsekvent

meta

The End is the Beginning (again)…

Why? Why are the innocent punished? Why the sacrifice? Why the pain? There aren’t any promises. Nothing certain. Only that some get called, some get saved. She won’t ever know the hardship and grief for those of us left behind. We commit these bodies to the void with a glad heart. For within each seed, there is a promise of a flower, and within each death, no matter how small, there’s always a new life. A new beginning. Amen.
-Dillon, Alien 3

Jepp, da er det slutt for Fredut.Wordpress.Com. Det som ligger her blir liggende, men det blir ikke mer posting her.

Bloggen har ruslet og gått en tid, men slik den fungerer nå med en filmpost omtrent hver fjortende dag og litt annet innimellom er ikke tilfredsstillende for noen. De som kommer hit kommer for å lese om film. Alt det andre poster jeg mest for min egen skyld, tror jeg.

Så Fred Ut, Sønn deler seg i to. Ingen av delene blir å finne her.

Den delen som forsatt skal hete Fred Ut, Sønn finner du på http://fredut.tumblr.com . Der havner «alt det andre», rants, skamløs selvpromotering, bilder og de andre tingene jeg poster for å ha det et sted. Nye Fred Ut, Sønn blir ennå likere enn sin gamle mentor og svirebror fylleangst.com. Posteterskelen blir lav; føler jeg for å skrive et halvt avsnitt om ingenting så kan jeg gjøre det der. De to og en halv som kjenner meg personlig eller er interessert i det jeg produserer av nestenkunst finner det der.

Filmstoffet inngår i den nye kulturbloggen FUS! Der skal jeg, Hjorthen, Iversen og forhåpentligvis noen fler som ikke har rukket å takke ja ennå skrive om film og annet av det litt mer saklige slaget. Mesteparten av dere som søker hit finner det dere trenger der, inkludert Tordendomen, Katakombene og alt det andre fine. FUS! FINNER DU PÅ http://fusblogg.com

Oppdater feeder og bokmerker, så kommer du ikke til å merke stort annet enn fler og bedre poster. Takk for følget så langt.

Reklamer

ElektroBirds

av og med C-Delta. Skutt med en iPod Touch på Faret. Redigert i iMovie. Musikken er laget med den fabelaktige softsynthen Synplant. Åpningssporet fra Sanger fra Garasjen, som fortsatt kan kjøpes her.


Medioker musiker med middels Markedsføring

IMG_0043-2010-10-2-09-45.JPG

Jeg spiller stadig keyboard og drøvel i TorpedoJudas, men har aldri lagt bort livsverket mitt, the Cordelia Corporation, som startet så smått på nittitallet på videregående og nå er i sin fjerde fase og derfor heter C-Delta. C-Delta er personlige elektroniske småtekster med lettvint elektronisk akkompagnement. I blant muterer de små, forsiktige sangene til store, brautende TorpedoJudaslåter med hår på kassa, men ikke alltid. Originalversjonene hoper seg opp, sammen med små instrumentale eksperimenter som ikke har noe sted å bo.

Nå var det på tide å slippe noen av dem løs igjen, så C-Delta har akkurat sluppet sin første lett tilgjengelige skive siden Once Upon a Time in the North fra 1997. Den heter Sanger fra Garasjen og er tilgjengelig i iTunes-butikken nå! I løpet av de neste ukene skal den dukke opp på Spotify og i Nokias musikkbutikk også.

De fleste av de utvalgte låtene er tilgjengelige rundt omkring på nett fra før i forskjellige sammenhenger, men her er de samlet for første gang. Hvis du har lyst til å betale spenn for dette er jeg selvfølgelig evig takknemlig, men hvis ikke kan du kanskje twitre, fjesboke og pinge de du kjenner om at Sanger fra Garasjen finnes? Hvis du som meg er så uheldig å være Ping-bruker hjelper det litt om du «like»-er den der (og vi følges gjerne).

På forhånd takk. Her er noen musikkvideoer fra Garasjen:

Supermann

Nystjerne

Kveld

Veien


Jeg gjør ikke, men jeg er

P7080016-2010-07-16-16-11.JPG
(foto: Ut Junior)

Jeg vet ikke helt hvordan det hendte. Riktignok har jeg to barn og hund, og en (som jeg til det kjedsommelige klager om her) periodevis stressende jobb, men hver eneste ferie de siste årene har resultert i en liten eksplosjon av kreativitet. Det første jeg gjør når jeg får noen minutter for meg selv og ikke trenger tenke jobb er å skrive noe, spille inn noe eller filme noe.

Men ikke denne gangen. Vi skriver 16. Juli, jeg har hatt ferie i over tre uker. Ingenting. Jeg startet Grenlandsbloggen men har ikke giddet følge opp (ennå). Jeg har putlet litt med Katakombeprogrammet. Jeg har tre tekstlinjer klar til en ny Judaslåt om den farlige fristerinnen Maria som noen har tatt av dage. Etter min skala er dette ingenting.

Det er ikke skrivesperre, snarere er det behovet for å skrive som ser ut til å være borte. iPaden har litt av skylda, for jeg leser mer enn på mange år. Jeg har ikke stengt meg inne sosialt på nettet heller. Jeg er på Facebook og Twitter med en lenke hvis jeg finner noe som er interessant. Det logistiske og tekniske har aldri vært enklere for meg, jeg har ikke på noen måte mindre å skrive om. Jeg bare føler ikke for det, og ingen ser ut til å savne det heller.

Misforstå meg rett, dette er ikke en av de postene der en blogger forsøker å få skryt slik at han gidder å fortsette enda et år; det er ingen grunn til å stenge FU,S. Jeg postet jo dette, så i blant føler jeg sikkert for det. Jeg trenger ikke lenger å skrive.

For jeg kan skrive. Det vet jeg nå. Da jeg startet opp for fem og et halvt år siden visste jeg ikke det, enda jeg hadde forsøkt så lenge jeg kunne huske. Jeg har klart å bevise dette for meg selv samtidig som jeg skapt et liv for meg og mine, uten å bli bohem. Jeg har blitt sitert på antropologi.info , jeg har blitt sonitusset en haug med ganger. Bandet mitt har fylt Sort og Blå i Porsgrunn, jeg har opprettet Katakombene, blitt kjent med en haug bra folk.

Og i tillegg til en fantastisk og særs ufortjent kone har jeg to barn, en snill hund og en stor vennekrets og familie utenfor eteren også. De har størsteparten av skylda for at jeg ikke lenger trenger å skrive for selverkjennelsens skyld.

Jeg lurer ikke lenger på hvem jeg er og om jeg fortjener livets rett. Jeg er noen. Jeg kan noe. Dermed MÅ jeg ikke gjøre det lenger. Jeg kan gjøre det når jeg har lyst. Takk skal dere ha.