Medioker musiker med middels Markedsføring
Jeg spiller stadig keyboard og drøvel i TorpedoJudas, men har aldri lagt bort livsverket mitt, the Cordelia Corporation, som startet så smått på nittitallet på videregående og nå er i sin fjerde fase og derfor heter C-Delta. C-Delta er personlige elektroniske småtekster med lettvint elektronisk akkompagnement. I blant muterer de små, forsiktige sangene til store, brautende TorpedoJudaslåter med hår på kassa, men ikke alltid. Originalversjonene hoper seg opp, sammen med små instrumentale eksperimenter som ikke har noe sted å bo.
Nå var det på tide å slippe noen av dem løs igjen, så C-Delta har akkurat sluppet sin første lett tilgjengelige skive siden Once Upon a Time in the North fra 1997. Den heter Sanger fra Garasjen og er tilgjengelig i iTunes-butikken nå! I løpet av de neste ukene skal den dukke opp på Spotify og i Nokias musikkbutikk også.
De fleste av de utvalgte låtene er tilgjengelige rundt omkring på nett fra før i forskjellige sammenhenger, men her er de samlet for første gang. Hvis du har lyst til å betale spenn for dette er jeg selvfølgelig evig takknemlig, men hvis ikke kan du kanskje twitre, fjesboke og pinge de du kjenner om at Sanger fra Garasjen finnes? Hvis du som meg er så uheldig å være Ping-bruker hjelper det litt om du «like»-er den der (og vi følges gjerne).
På forhånd takk. Her er noen musikkvideoer fra Garasjen:
Jeg gjør ikke, men jeg er
(foto: Ut Junior)
Jeg vet ikke helt hvordan det hendte. Riktignok har jeg to barn og hund, og en (som jeg til det kjedsommelige klager om her) periodevis stressende jobb, men hver eneste ferie de siste årene har resultert i en liten eksplosjon av kreativitet. Det første jeg gjør når jeg får noen minutter for meg selv og ikke trenger tenke jobb er å skrive noe, spille inn noe eller filme noe.
Men ikke denne gangen. Vi skriver 16. Juli, jeg har hatt ferie i over tre uker. Ingenting. Jeg startet Grenlandsbloggen men har ikke giddet følge opp (ennå). Jeg har putlet litt med Katakombeprogrammet. Jeg har tre tekstlinjer klar til en ny Judaslåt om den farlige fristerinnen Maria som noen har tatt av dage. Etter min skala er dette ingenting.
Det er ikke skrivesperre, snarere er det behovet for å skrive som ser ut til å være borte. iPaden har litt av skylda, for jeg leser mer enn på mange år. Jeg har ikke stengt meg inne sosialt på nettet heller. Jeg er på Facebook og Twitter med en lenke hvis jeg finner noe som er interessant. Det logistiske og tekniske har aldri vært enklere for meg, jeg har ikke på noen måte mindre å skrive om. Jeg bare føler ikke for det, og ingen ser ut til å savne det heller.
Misforstå meg rett, dette er ikke en av de postene der en blogger forsøker å få skryt slik at han gidder å fortsette enda et år; det er ingen grunn til å stenge FU,S. Jeg postet jo dette, så i blant føler jeg sikkert for det. Jeg trenger ikke lenger å skrive.
For jeg kan skrive. Det vet jeg nå. Da jeg startet opp for fem og et halvt år siden visste jeg ikke det, enda jeg hadde forsøkt så lenge jeg kunne huske. Jeg har klart å bevise dette for meg selv samtidig som jeg skapt et liv for meg og mine, uten å bli bohem. Jeg har blitt sitert på antropologi.info , jeg har blitt sonitusset en haug med ganger. Bandet mitt har fylt Sort og Blå i Porsgrunn, jeg har opprettet Katakombene, blitt kjent med en haug bra folk.
Og i tillegg til en fantastisk og særs ufortjent kone har jeg to barn, en snill hund og en stor vennekrets og familie utenfor eteren også. De har størsteparten av skylda for at jeg ikke lenger trenger å skrive for selverkjennelsens skyld.
Jeg lurer ikke lenger på hvem jeg er og om jeg fortjener livets rett. Jeg er noen. Jeg kan noe. Dermed MÅ jeg ikke gjøre det lenger. Jeg kan gjøre det når jeg har lyst. Takk skal dere ha.
Fred Ut, Sønn 