FIlmer siden sist: Sjelen hans danser fortsatt

BAD LIEUTENANT: PORT OF CALL NEW ORLEANS

Humor er en subjektiv greie. I andre sammenhenger ville det bli sett på som rimelig upassende å le seg i hjel av en korrupt, amoralsk politimann som avslår å arrestere deg mot at han får alt dopet ditt (som han ikke trenger fordi han er påtent opp til ørene fra før) og har seg med dama (eller var det hora) di.

Men snuten spilles av en Nicholas Cage på sitt aller mest maniske og regisseres av en Werner Herzog på sitt aller mest infame (tenk Even Dwarfs started small eller den «dansende» kyllingen i Stroszek) er det vanskelig å la være. Jeg har lest mange anmeldelser av den for meg mest etterlengtede filmen i år (sammen med den fine Survival of the Dead), og de har snakket mye om at dette er svart, eksistensielt og Lynch-aktig merkelig, men lite om hvor hylende morsomt dette er. Cage er den morsomste politimannen siden herrene Pegg og Frost i Hot Fuzz.

Kanskje det bare er meg (og Fru Ut, som lo minst like mye som meg) det er noe galt med. Mannen selv har sagt at han ikke forstår ironi og i grunnen ikke eier humor. Dette er, i likhet med mange andre ting han har uttalt, helt sant og ren løgn på samme tid. Du får aldri meg til å gå med på at slutten både her og i Rescue Dawn er helt alvorlig ment.

I motsetning til mange andre auteurer er det svært spennende å følge Werner Herzogs pågående forhold til Hollywood. Hans tilnærming til faget sitt er filosofisk mer enn teknisk, et hårfint større budsjett og produksjonsapparat ser ikke ut til å ødelegge særpreget hans. Både denne og Rescue Dawn er umiskjennelig Herzogske i sin tilnærming til stoffet selv om det rent stilistiske er noe mer polert enn vi er vant til.

Uansett: HollywoodHerzog lager glimrende filmer. De er lettere å fordøye enn Fata Morgana eller Herz auf Glass, men ikke svakere. Det er for meg en stor overraskelse at Herzog så lekende lett skifter gir til å fortelle en historie med så mye framdrift som dette. Rescue Dawn var en mye mer stillferdig film. Denne gangen går det unna. De mer ekstremt Herzogske øyeblikkene er korte og minner oss om at hverken han eller vi trenger å ta selve historien så veldig alvorlig.

Det kunne vært interessert å vite hva som motiverer ham til å jobbe med såpass konvensjonelt materiale. Muligens leter han etter sin neste Klaus Kinski. Han er i hvert fall ikke redd for å jobbe med bråkebøtter som Christian Bale eller Val Kilmer. Og det er en god del Kinski i Nicholas Cages psykotiske dophue. Cage er ikke verdens mest fleksible skuespiller, men ingen kan vel gå av skaftet over halvannen time som ham.

Aldeles nydelig film. Et par iguaner til hadde gjort seg.

THE NOTORIOUS BETTIE PAGE

00-tallet var tiåret da man forsiktig kunne innrømme i sivilisert selskap at man slettes ikke hadde noe i mot å se bilder av nakne mennesker av motsatt (eller samme, hvis du svinger den veien) kjønn. Selv om internettet har gjort mye av pornografien styggere og enda mer kvinneundertrykkende dukket det opp en ny generasjon jenter som aldeles ikke hadde noe i mot å vise seg fram og ville banket driten ut av deg hvis du kalte dem undertrykte. Og som så mange andre digget de Bettie Page, miss Januar i Playboy 1955, berømt for sin figur og sine SM-bilder.

Denne fiksjonsfilmen forteller Betties historie uten å sensasjonalisere eller ta bort (bortsett fra at omhandler en avgrenset periode av livet hennes), og takket være en monumental rolleprestasjon av Gretchen Mol greier de å få fram både hykleriet rundt pornografi i femtitallets amerika (sjekk ut «amatørfotografene» som betaler penger for «aktmodeller», for eksempel) og hvordan Page opplevde det hele.

Naiviteten som skildres er påfallende, men troverdig. Det stygge hender henne før hun blir fotomodell. Som hun sier det selv: «Adam og Eva var nakne i Edens hage». Likevel er ikke dette noen forskjønning av bransjen. Betties fans framstilles som slibrige, lett nervøse pervoer som er livredde for å bli avslørt. Du kunne bli arrestert for mye mindre enn å like å bli bundet fast på femtitallet. Og

Overfladisk sett minner filmen litt om Ed Wood, en annen film om sympatiske folk i rare bransjer, begge er skutt i femtitallsstilig svart/hvitt også. Der Tim Burtons film ofte ofret faktaene til fordel for kunsten virker denne mer troverdig. Like kunstnerisk vellykket som Burtons film er den imidlertid ikke. Den føles samtidig lettere og gråere. Men det er en fascinerende historie som fortelles.

Og hva med en oppfølger? Etter årene filmen handler om levde Betty et liv som i følge wikipedia omfattet halvannet år på mentalsykehus og en gryende forståelse av sin status som til slutt fikk henne til å gå til skritt for å få noen vel fortjente slanter ut av berømmelsen sin.

Hun døde i 2008. En definitiv dokumentar er ventet i løpet av året. Denne funker fint så lenge.

DESSUTEN
Begge de to filmene over så jeg på Voddler, som er i ferd med å utvikle seg til et slags Spotify for mainstreamfilm. Bettie Page var gratis, Bad Lieutenant kostet 37 kroner å leie. Med utvalget til Voddler kombinert med Xbox Live, samt Mubi for kunstfilm, Snagfilm for dokumentarer og the Internet Archive for skikkelig gamle ting er det det mye som tyder på at DVD-hylla, de fysiske mediers siste bastion i det Utske hjem, bortimot slutter å vokse.

Min første langfilm på Mubi.com ble Adanggaman, en fascinerende film fra Elfenbenskysten om den delen av slavehandelen vi sjelden fikk se; hvordan lokale afrikanske stammer ble sendt over dammen i et maktspill mellom lokale høvdinger av tvilsomt kaliber. Enkelte sider av filmen føles litt amatørmessige, men hovedintrykket er at dette er den mest autentiske skildringen av denne delen av historien jeg får se noen gang. Viktig folkeopplysning.

Det ser ikke ut til at jeg noen gang får skrevet Lois Bunuel-artikkelen min, så jeg får nevne at jeg har sett Belle De Jour, the Milky Way og the Discret charm of the Bourgoisie til nå. Strålende saker. Har fortsatt halve boksen min igjen.

Barnefilm snurrer og går her til stadighet, repriserunder siden sist på Totoro, Kung Fu Panda og Ut Juniors nye favoritt, Det Regner Kjøttboller. Sistnevnte er offisielt utnevnt til reserve i årets Katakomber, så bra er den. Jeg har også dristet meg til å se et par episoder til av Vilse i Pannkakan, nå tror jeg ikke jeg tør mer. På skolen har jeg sett Markus og Diana, middels skuespillere reddes av fine løsninger ellers, en god historie og flott innsats av Robert Reierskog i hovedrollen. Hva skjedde med ham?

Ellers har Romeros zombier kommet i nye utgaver på blu-ray, Dawn of the Dead og spesielt Day of the Dead er ute i definitive versjoner. Jeg hadde ikke trodd det lot seg gjøre å få til en så pen versjon av filmen som var min absolutte favorittfilm i mange år. At Avatar derimot tar seg godt ut på blu-ray burde derimot ikke overraske noen. Synes den fungerte bedre ved andre titt, den er ikke fullt så enkel som jeg trodde.