Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “folk jeg liker

Filmer siden sist: Trolling for viderekomne

Trolljegeren

Det er litt synd på folkene som lagde Blair Witch Project for litt over ti år siden når man ser hva man kan få kjøpt for ikkeno penger nåtildags. Helt gratis er det vel ikke å rendre troll på størrelse med høyblokker eller å hyre Otto Jespersen, Knut Nærum og Robert Stoltenberg, men dette er i de fleste sammenhenger en nestennullbudsjettfilm. Den kommer på riktig tid fra rett sted og kommer til å gjøre mer penger enn noen av de andre filmene i den norske sjangerfilmbølgen. Og den har elleveårsgrense. Mange barn jeg kjenner kommer til å se denne i litt for ung alder og huske den hele livet.

Otto Jespersen gestalter trolljegeren på sedvanlig surstoisk maner, stilen hans fungerer svært godt i en film som dette. Han bør egentlig gjøre mer film. De ukjente filmstudentene får aldri særlig personlighettil det er de altfor opptatt med å løpe pissredde gjennom skauen. Men det gjør ingenting. Vi er jo her for å se troll. Og trollene er, som mer enn en himmelfallen amerikansk filmblogger har påpekt, helt sjefne. Og svære. Legg til et øye på terningen hvis du ikke har kjørt bil over Dovre noen gang også. Ikke siden Song of Norway har fjord og fjell blitt brukt bedre.

Jeg har ønsket meg en særnorsk kvalitetssjangerfilm i mange år. Død Snø var sjarmerende, men litt dum selv for meg. Sadismen i Rovdyr og Fritt Vilt appellerer ikke til meg. Naboer var stilren, men ikke helt vellykket i alle ledd. Det er Trolljegeren. Det den mangler i originalitet på manussiden (storyen har lite nytt utover universbyggingen – slik sett er dette kjøttkakeribrunsausversjonen av Avatar) tar den igjen i sjarme og en Spielbergsk Sense of Wonder. Og om kameraristingen var litt slitsom på tom mage var det absolutt verdt det.

The Social Network

Da Mark Zuckerberg svettet og stotret i stolen hos Walt Mossberg tidligere i år var det tydelig for de fleste at dette ikke var verdens mest medievante fyr. Ikke greit å være amerikas yngste milliardær, sikkert. Men mye tyder på at han likevel er en mer balansert, likandes kar enn det han framstilles som i denne filmen. Jeg tror det er et feilgrep å tenke at noe særlig annet enn utfallet er autentisk her. Hettegenserne til Zuckerberg stemmer visstnok også med virkeligheten, i følge med ham selv. Men det er klart, hadde han som i virkeligheten hatt den samme kjæresten gjennom hele hendelsesforløpet ville litt av dramaet blitt borte. Og slutten hadde ikke vært like god.

Til tross for at enkelte har beskyldt filmen, i særhet manusforfatter Aaron Sorkin for både å være kvinne- teknologi- og geekefiendtlig er dette ingen av delene; dette er intet mindre enn et mesterverk. David Fincher fortsetter gradvis forvandlingen fra det utadvendte til det innadvendte, men denne gangen har han mer ukonvensjonelt materiale enn i den solide men litt grå Zodiac. Det er Sorkin som får mesteparten av skrytet denne gangen, men det er Fincher som sørger for at all den fabelaktige dialogen (og den er virkelig fabelaktig) til å leve visuelt uten å ty til store bokstaver på noe tidspunkt. Ikke dårlig å få en film til å leve som egentlig bare består av to rettsmøter.

Sett som en fabel er historien om en manns ferd til allmakt og ensomhet nærmest som en moderne Gudfaren å regne, men gangsterne er byttet ut med bleke, rike studenter som alle er smarte nok til å forstå at det er et sjakktrekk å forsøke å hekte seg på nærmeste geni. Vold er såå tjuende århundre. Dette handler om kjekling og stevninger (ikke stemninger), alt mens unge Hr. Zuckerberg forandrer verden som vi kjenner den, en million brukere av gangen. Er han en drittsekk? Jeg opplever ham som en veldig fokusert fyr som egentlig bare vil kode mens de rundt ham havner i dragsuget. Han gjør ikke noe mer galt enn noen andre i denne filmen. Bare Sean Parker, grunnleggeren av Napster og platebransjens banemann, fremstilles (av en veldig god Justin Timberlake) helt usympatisk. Og selv hos han skimter vi en nerd som bare later som at han er opportunistisk rockestjerne.

Dette er årets klareste Oscarkandidat til nå, her er det så mye fint håndverk at jeg nesten ikke vet hvem som skal nevnes. Det var i hvert fall fint å se David Selby (Macbeth i Polanskis Macbeth og Richard fra Falcon Crest!) gjøre mye ut av sin lille rolle. Arnie Hammer som begge tvillingbrødrene Winkelvoss er kostelig. Jessie Eisenberg er med dette å regne som stjerne. Og soundtracket er det tøffeste rent elektroniske siden Fight Club.

David Fincher hadde laget tre av de aller beste filmene jeg vet om (Fight Club, Seven, den undervurderte Alien3), nå har han laget fire. Og når man kan lage en påkostet, kritikerrost, brukbart innbringende film om et sosialt datanettverk er generasjonsskiftet komplett. Nå styrer vi.

My Son, My Son, what have ye Done?

Dette er den andre hollywoodfilmen til Herzog fra i fjor. Noen påstod at dette var et overskuddsverk etter Bad lieutenant, men det føles mer som om han Laget BL for å få lage denne. David Lynch produserer, noe som nok er noe av grunnen til at det er flere Lynchgjengangere her, både på manus- og castingsiden. Dette er en mer typisk Herzogfilm enn Bad Lieutenant, det er vanskelig å gi et større kompliment enn det.

Nydelige skuespillere forteller en enkel historie underlig. Ekstatisk sannhet i bøttevis. Og en dverg i smoking som later som at han synger. Og strutser. Og Peru. Og en garasje. Og en basketball som nesten fikk meg til å gråte litt. Ikke den lettest tilgjengelige Herzogfilmen fra de siste årene, men fullt på høyde med noe han har gjort. Mannen gjør meg rett og slett ekstra glad for å leve. En av årets filmer for meg.

Black Dynamite

Black Dynamite er en blaxploitationparodi/hyllest som er mye bedre enn coveret skulle tilsi. Hver nyanse av søttitalls billig afromaerikansk actionfilm korsfestes, helt ned til synlige dubbemikker og kampkoreografi bestående av akrobatiske kinesere som tar saltoer rundt hovedpersonen. Og et soundtrack som er så funky at det burde fulgt med deodorant. Som Grindhouse voldtatt av Austin Powers. Fint. Tror denne hadde gjort seg i Katakombene. Jeg er vanligvis treig til å ta komedier, så det kan godt hende denne er enda morsommere for alle andre.

DESSUTEN
Har jeg sett igjen Suspiria og Inferno i flotte blurayversjoner. Spesielt Suspiria er et absolutt møst for dere som vil vise fram utstyret (pun intended). Jeg har også rukket en veldig underholdende dokumentar om ozploitation som heter Not Quite Hollywood. Også gikk the Descent på TV i går; den holder seg brukbart. Og da har jeg ikke plass til å skrive om min lille Tinto Brass-marathon. Det er sikkert like greit…

Reklamer

Katakombene 2010 – Post Mortem

Enda et års komber er over; hvert år gleder jeg meg litt mer på forhånd, hvert år går de litt fortere. I år var jeg eneansvarlig for programmet, det er litt kjedelig for da har jeg sett alt på forhånd. Samtidig vet jeg at jeg liker alt som skal vises på forhånd (ikke at jeg ikke har likt absolutt alt andre har plukket ut tidligere).

Dette er programmet jeg har brukt mest tid på. Jeg hadde et ganske bra et klart i Mai allerede, men bare et par av filmene fra det ble med helt til slutt. Etter å ha brukt mye tid på å tenke ut hvordan jeg skal holde folk våkne de siste par årene bestemte jeg meg for å konsentrere meg om å plukke gode filmer i år. Jeg var ikke fullt så opptatt av at filmene skulle være fjernt fra hverandre i tid, sjanger og produksjonsland heller, med det resultat at minst 80% av årets filmer handlet om outsidere som forsøker å finne plassen sin i verden, med varierende resultat. Jeg antar at det bare er sånn jeg er.

Jeg tror at de aller fleste av de par og tjue frammøtte (en liten oppgang fra i fjor takket være Iversens store klan og mange gamle kompiser) var godt fornøyde i år. Dette var nok det hardeste programmet siden det første året (åtte filmer!), men hva skulle jeg tatt bort, egentlig?

Jeg fikk et skyggeprogram av Hjorthen som nok vil danne grunnlaget for neste år, da vil jeg ikke ha sett stort på forhånd. Jeg lover litt bedre tid også; Katakombemenigheten møtes bare en gang i året tross alt.

Slik gikk det i år:

12.00 Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
Ut Junior debuterte som regissør, men hadde ikke lyst til å introdusere filmen sin, desverre. Den gjorde likevel stor lykke med sin Herzogske minimalisme og Blair Witch-aktige kameraføring.

12.10 Borgerskapets diskrete sjarm (Frankrike) (1972) (1.42)

Jeg brenner inne med en Louis Bunuel-post, så jeg skal ikke si så mye, men konstaterte at snobbenes forsøk på å spise middag falt i god jord hos de fleste. Denne var mye enn første gang jeg så den, og er ferd med å bli en stor personlig favoritt.

14.00 Ping Pong (Japan) (2002) (1.54)
Har jeg mast om her i mange år, og den er bare så sinnsykt bra. Bordtennis er selvfølgelig ikke poenget; den kunne handlert om nesten hva som helst. Men i tillegg til sitt nydelige ytre er det så mye sannhet her, om å vokse opp, om vennskap, om mot om å finne plassen sin, om å finne gleden i det man driver med, om å leve! Jeg gråt en liten tåre borti kroken min, og dette var så vidt jeg vet syvende gang jeg ser den. Et mesterverk.

16.10 Anvil: the Story of Anvil (Canada) (2008) (1.20)
Denne inkluderte jeg fordi flere hadde uttrykt nysgjerrighet, og den gjorde jobben sin. Men selv om personene er flotte faller den litt gjennom som film ved andre møte. Geir Thomas sa det best: «Dette er jo bare en Discovery-dokumentar, jo!» Underholdende, men den svakeste lenken i et veldig sterkt program.

17.45 Son of Man (Sør-Afrika) (2006) (1.26)
Fru Ut, som har mindre kjennskap til kristendommen en de fleste akademikere jeg kjenner, var nesten målløs etter å ha sett denne. Dette er det nye testamente i afrikansk operaversjon, nesten uten overraskelser fortellermessig, men så vakker til tider at det nesten gjør vondt. Den har vært distribuert gjennom menigheter rundt omkring i verden, forhåpentligvis minte den kristenfolket på hva basisen i religionen deres er. Nestekjærlighet, Pasifisme, Mot. Jeg tror ikke på Jesus som guds sønn, men jeg tror på styrken i fortellinger som dette.

19.10 MAT / Quiz

Så var det Hjorthequiz, som passet undertegnede bedre enn Iversenquizene. Med det mener jeg at jeg kunne svare på mer. Jeg tok en pallplass selv om jeg stilte utenfor konkurranse og måtte ha en dopause midt i.

20.10 The Phantom Menace Review (USA) (2009) (1.07)

Heldigvis hadde alle sett the Phantom Menace. De som ikke var så interessert i den mest gjennomførte filmkritiske nedsablingen i historien knegget godt av at den tilsynelatende ble utført av en hundre år gammel massemorder.

21.30 Freaks (USA) (1932) (1.04)
En legende, fylt med fortellertekniske svakheter (den mistet noe sånt som tre kvarter i klippen, det merkes), men med uforglemmelige karakterer og et herlig klimaks.

22.45 Astropia (Island 2007) (1.35)
Denne filmen kom endelig hjem, til et publikumm som både visste hvor mange figurer det er i en Skaven Rat Horde OG hva som skjer når du tapper en Birds of Paradise. Litt synd at denne søte og faktisk veldig kommersielle filmen(i hvert falle etter katatkombestandard) ikke har blitt distribuert skikkelig i Norge.

00.15 Driller Killer (USA) (1979) (1.36)

Hvor tøff er du når du begynner filmen din med plakaten THIS FILM SHOULD BE PLAYED LOUD? Abel Ferraras film startet nesten på egenhånd videovoldhysteriet på åttitallet, da en europeisk distributør plastret filmens desidert blodigste øyeblikk på videocoveret. Den har enkelte smertefulle øyeblikk, men er ikke noen blodoggørrfest. Den ligner en pønkete Taxi Driver, en ekstrem Martin. Mange valgte å dra før denne, de gikk glipp av noe. Men det var forståelig; vi gikk kraftig over tiden og var ikke i gang med denne før nærmere ett.

Økonomisk kom vi perfekt i havn; på grisen var det akkurat nok til at jeg og Fru Ut også fikk betale for oss på lik linje med alle andre. Ryddingen var fort gjort og nå er det et år til neste gang.

Tusen takk for i år, folkens, det er ikke mye jeg gjør som jeg liker bedre enn dette.


«I’ve kicked the Bucket. Have you?»

Komiker og musiker Aaron Jamison har uhelbredelig kreft, og for at kona hans ikke skal sitte pengelens tilbake solgte han sponsorplass på kremasjonsurnen. Noen er bare tøffere enn andre. Mange bidro og plassen ble fort fylt opp. Dyrevernsorganisasjonen Peta benyttet anledningen til å slå et slag mot Kentucky Fried Chicken.

kfcURNmockup72.jpg
Aarons blogg er JudasForgiven, han er Judasforgiven på Twitter også.


En av filmene siden sist: Naar de døde vaagner og vaagner og vaagner

Survival of the Dead

George A. Romero, min store helt blant filmregissører er, i en alder av søtti, ferdig. Akkurat som mange andre kunstere i sin generasjon har han tatt steget bort fra det relevante og inn i sitt eget univers. I likhet med f.eks the Rolling Stones falt han av bølgen en gang på åttitallet, og selv om han leverer varene hver gang er det liten grunn til å tro at han presterer en ny Dawn of the Dead eller Martin.

Men George har fortsatt fans. Og vi vil mye heller at han slipper filmer som Diary of the Dead og Survival of the Dead hvert tredje år eller så enn at han IKKE gjør det. Og det kule med Romero i 2010 er at han er outsideren igjen. Han er i stand til å finansiere filmene sine hvis han lager dem billige nok, men de gjør verken han eller partnerne hans særlig rike. Det er liten tvil om at fyren gjør dette først og fremst fordi han har lyst.

For selv om tekstene hans ikke er like friske, produksjonen litt for glatt og et og annet gitarriff er løftet fra søttitallet rocker fortsatt Romero. Diary of the Dead var ikke katastrofen enkelte ville ha det til; den hadde klare svakheter, først og fremst et teatralsk, overskrevet manus og en unødvendig gimmick, men den hadde Romeros svarte humor og politiske brodd, og inneholdt en overraskende klar analyse av internettgenerasjonen. Den var modig i sin utnulling av Zombiemytologien Romero har skapt over flere tiår, og ga ham en mulighet til å begynne forfra.

Survival of the Dead (som fortsetter den nye zombieseriens trend med teite navn) følger en gjeng med soldater som har desertert noen dager etter zombieutbruddet. De var med i en liten sekvens i Diary. Omtrent som folkene i Zombieland (mer om den i en annen post) er de tøffe nok eller smarte nok til å holde seg i live, men de har ikke rukket å finne ut hvorfor. De bestemmer seg for å sjekke ut en øy der det tilsynelatende er ganske trygy, men zombiepocalypsen har gjort en generasjonslang konflikt mellom to klaner på øya grotesk og blodig.

Oppsettet har både deler av Dawn og Day i seg, (spesielt den opprinnelige versjonen av Day som ble drastisk skåret ned da budjsettet ble for lite), men stemningen er helt annerledes. Borte er metafilmkonseptet fra Diary også; deler av Survival ligner Land visuelt sett, men scenene på øya er noe helt annet. De er pur American Gothic (og en del av det som skjer ligner også litt på den fine b-slasheren med samme navn). Alt i alt føles Survival nesten som en slags western, og den litt styltete dialogen som skamferte Diary føles helt naturlig her.

Vår helt er en snillslem yrkesmillitær a la Roger i Dawn og Riley i Land. Ikke noe nytt der i gården. Men patriarkene på øya er karikerte og kulissetyggende, bare noen desibel under Daniel Day Lewis i There will be Blood. Det var tendenser til at karakterene var for brede allerede i Day, og i Diary var dette et problem. Men her fungerer det i sammenhengen.

Det gjør egentlig det meste her. Survival er mange hakk bedre enn forgjengeren, og Romeros nye mytologi blir adskillig mer interessant her. De filosofiske elementene er mer åpne her, det er mer å tygge på (unnskyld) når filmen er ferdig. At filmen som noen har påpekt ikke er det spor skummel er verken her eller der. Romeros filmer er sjelden skumle, bare morsomme, makabre, kvalmende, spennende og smarte.

Mye kan tyde på at zombiene blir også fortere smarte (her har vi til og med en som rir på hest) denne gangen, og at dette universet vil bevege seg i andre retninger enn det forrige.

Romero har sagt at han aldri blir lei av zombier, bare av produsenter. Jeg håper at kritikken ikke tar endelig rotta på ham denne gangen og at han fortsetter å levere filmer som dette i mange tiår.