Slik gikk det til

Dyret bjeffet ikke da han kom til syne på trappa, ubrukelig som hun er som vakthund. Hun var tvert i mot så glad for å se ham at det grenset mot det maniske. Faen. Skulle kjøpt en dobermann. På sofaen mumlet Fru Ut noe om at «De er jo så søte med de små husene sine,» muligens hadde hun fått samvittighetskvaler for snegledrapene kvelden før.

Hvordan han kom seg forbi selvskuddene i oppkjørselen aner jeg ikke. Han hadde et par billige solbriller på seg som fikk ham til å virke gjerrig i tillegg til patetisk. Han så ned. Han så til siden. Han så på meg. Ingen bil i oppkjørselen. Hadde han syklet?

-Er du Ut? Fred Ut?
-Ja?
-Kan jeg komme inn?
-Hva vil du?
-Vi trenger å snakke sammen.

Merkelig bestemt skjøv han seg forbi meg. Fru Ut satte seg opp, gned seg i øynene, sjekket at hun hadde klær på og forsøkte å våkne samtidig som hun i sitt stille sinn undret på om det var høflig å slippe besøkende inn i stua mens hun sov. Ut Junior buldret ned trappa for å se hva bikkja hadde dradd inn. Han tok hoftefest foran den fremmede mens han gjorde de tunge sosiale løftene.

-Har du kommet for å hente pappa?
-Nei.
-Hvem er du da?
-Egentlig heter jeg Thomas, men de kaller meg midnattspianisten.
-Hva vil du?
-At pappa skal hjelpe meg med å bli berømt.
-Åja.

Tilsynelatende fornøyd med dette svaret forsvant Ut Junior opp til Mummidalen igjen.

Jeg klarte ikke holde meg. Hva faen hadde han med nettimperiet mitt å gjøre? Det følgende ble bare avbrutt av mmm-ing, aha-ing og et og annet høflig kremt:

Jeg vil at du gjør om nettsiden din, for jeg er drittlei filmanmeldelsene dine. Hva er det egentlig med dere bloggerjævler? Dere snylter på hardt arbeidende journalisters nyheter eller kunstneres (eh)kunst, men aldri bidrar dere med noen ting. Og hvis dere en gang i blant begår et originalt stykke skrivekunst handler det uten unntak om det middelmådige kjærlighetslivet deres, kattene deres eller hva dere synes om noe noen andre har sagt. Og når dere blir lei ender dere som underleverandører av youtube, kun lest av andre underleverandører av youtube. Patetisk. Ikke rart nesten ingen bryr seg om dere, uansett hvor flinke dere synes dere er.

Jeg lager greier, jeg. Det er ikke nødvendigvis gjennomtenkt eller originalt eller teknisk imponerende, men du har aldri hørt helt maken. Og om jeg bommer en tone eller pianoet er falskt gjør der ingenting. Du trenger meg så jævlig. Du kommer til å få kjeft og miste lesere på grunn av meg, i beste fall blir jeg ignorert. Kanskje en eller annen der ute setter pris på noe jeg gjør, men antakeligvis ikke. Likevel spiller jeg, fordi jeg nesten kan. Jeg har nesten lært det. Jeg har nesten spilt i flere band og laget nesten hundre sanger som er nesten bra. Og nesten hver gang treffer jeg nesten alle akkordene. Når folk ser meg tenker de «Shit, det der kunne jeg gjort bedre, » og det kunne de. Når folk ser meg så kanskje de gjør det. Ingen blir inspirert av Mozart eller Miles Davis. Jeg har, som deg (vi er like på så mange måter) et sykelig behov for å markere meg for omverdenen, og der du til en viss grad har klart å lure folk til å tro at du innehar et sporadisk talent har jeg intet annet å komme med enn min middelmådighet. Men vi har det samme underliggende mørket i det vi bedriver.

Som enetale å regne var ikke hans stort å skryte av. Han fortalte om sin lite bemerkelsesverdige oppvekst, sin lange depressive periode som gjorde at han tok opp pianoet (i overført betydning, han hadde neppe klart å løfte en fiolin en gang), sitt nestengjennombrudd, sitt nestensammenbrudd… det tok aldri slutt. Han hadde rett i at vi lignet hverandre, men han hadde et svakelig vesen og en klagende tone som gjorde at man mislikte ham nesten umiddelbart. Det er mulig jeg virker slik på folk også, men siden de stort sett aldri ser meg i levende live er det av mindre betydning.

Til slutt sa jeg bare ja. Noe må jeg jo fylle denne sida med. Da holdt han omsider kjeft, takket pent og forsøkte å grine seg til å få elske med kona mi. Det var hans tur i kveld, påstod han. For en taper.

august 12, 2008 | Categories: forsøk på humor, meta | Tags: midnattspianisten | 2 kommentarer