Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “errol morris

Blå linje fra Vernon til Himmelens Porter

Gates of Heaven / Vernon, Florida / The Thin Blue Line

Errol Morris var lenge en mann som var kjent for de halvferdige prosjektene sine, en god venn av ham måtte som tidligere nevnt love å spise skoene sine før han ble ferdig med sin første film. Han startet blant annet på en film om massemorderen Ed Gein og besøkte en by i Florida der folk drev med «nubbing» (å amputere kroppsdeler for så å leve på forsikringen), men det ble en avisoverskrift om flytting av døde kjæledyr som utløste den første filmen han fikk ferdig.

Gates of Heaven
er en underlig film. Tilsynelatende handler den om Dyreelskere og deres behov for å begrave følgesvennene sine med verdighet, og om de som driver slike dyrekirkegårder. Samtidig viser Morris allerede her fram sitt viktigste knep: hvis man lar folk stirre i kameraet og fortelle om seg selv lenge nok kommer det alltid frem noe ekstraordinært. Både de som savner dyra sine og de som begraver dem har interessante historier å fortelle, og tilsammen blir det hele til noe mer; en hyllest til familien i sine mange konstellasjoner, til savnet og til mennesket generelt. For mange vil sikkert dyrevennene virke lett sinnssyke, men jeg så første halvdel av denne filmen med en ni uker gammel retrievervalp på fanget. Da er det ikke vanskelig å skjønne greia.

Jeg vet ikke helt om Gates of Heaven fortjener sin kultstatus, filmatisk er den ikke så veldig spennende, og flere av Morris´senere filmer er minst like gode. Men familien som driver dyrekirkegården i Napa Valley er fascinerende. De forteller så mye mer om livene sine enn det de faktisk sier.

Etter Gates of Heaven bestemte Morris seg for å returnre til «Nub City», Vernon, Florida. Men siden nubberne var redde for å bli avslørt og derfor kom med drapstrusler, er filmen helt tom for amputerte forsikringssvindlere. Morris konsentrerte seg i steden om andre eksentriske personligheter i den lille byen. Resultatet ble den beste filmen av de tre som behandles her. Vernon, Florida har alle styrkene fra de andre to, og få av svakhetene. Den er litt mer dynamisk i filmspråket sitt enn Gates, og strammere redigert enn den litt lange Thin Blue Line. Siden folkene som intervjues er så steike rare er den også klart mest underholdende.

Det former seg nok ikke noen underliggende tematikk i Vernon, Florisa slik det gjør det i GoH, men jeg er likevel ikke enig i de som hevder at Morris utnytter bygdeoriginalene sine i underholdningsøyemed. For meg er de først og fremst mennesker, spesielt kalkunjeger Henry Shipes, som i store deler av filmen forklarer hvordan man jakter kalkun med en lidenskap man sjelden ser. Så får man heller tåle at ordet GOBBLE aldri har blitt brukt flittigere i noe kunstverk. På imdb fant jeg en fyr som hadde besøkt ham så sent som i fjor høst. Han bodde fortsatt i den rosa traileren sin med kalkunføttene på veggen.

Morris´ tredje film var The Thin Blue Line, en mer konvensjonell dokumentar om mordet på en politimann utenfor Dallas, Texas. To mistenkte ble sporet opp; en kriminell sekstenåring og haikeren han plukket opp i den stjålne bilen sin. Haikeren, Randall Adams, blir dømt til døden for drapet til tross for at vitnene lyver, påtalemakten kun er interessert i den plettfrie statistikken sin, psykologen bare vil sende så mange til den elektriske stolen som mulig OG at sekstenåringen, David Harris, skrøt av at han var drapsmannen til alle som ville høre! Filmen bidro til å renvaske Adams, som deretter saksøkte Morris for å få rettighetene til livshistorien sin tilbake.

The Thin Blue Line var grensesprengende da den kom i 1988, men i dag ser alle dokumentarer om lignende saker akkurat likedann ut som denne. Bare Phillip Glass´ musikk (som finnes i flere av Morris´ dokumentarer, blant annet den superbe the Fog of War) og de sedvanlig nærgående portrettene av de involverte i saken hever filmen over gjennomsnittet. Flere filmer har tatt liv enn å redde dem, så den må tross alt kalles vikig.

I følge en anmelder (også på imdb) har Morris uttalt i et intervju at han liker å lage handlingsløse filmer som viser at vi tross alt bare er aper som herjer rundt. I så fall er det ingen tvil om at han tross alt elsker aper. Han har til nå laget åtte filmer. Hans niende, Standard Operating Procedure, handler om forholdene i Abu Ghraib-fengselet i Irak og ble nettopp nominert til Gullbjørnen i Berlin.

Reklamer

Noen spiser skoen, andre spiser foten

Zombi (Aka Dawn of the Dead: Argento´s cut)

Dawn of the dead er kanskje ikke den aller mest slepne filmen i historien, men for meg er den en av de aller beste. Liker du rar stemning? Action? Øyeblikk med kunst? Politisk polemikk? Eksistensiell filosofi? Slapstick? Blod og tarmer? Det eneste Dawn mangler er vel egentlig sex, men med denne og f.eks Shortbus på en øde øy trenger du vel strengt tatt ikke mer.

Dawn of the Dead er (Sammen med Night of the Living Dead) den Romero-filmen selv den aller mest sidrompa filmbesservisser finner kvaliteter i, det er så mye her at du rett og slett ikke liker film hvis du ikke finner noe beundringsverdig. For meg som er mer glad i Romeros filmer enn det som strengt tatt er sunt er dette filmen du finner småbiter av i alle de andre produksjonene hans.

Siden det kom en (ok, men langt mindre visjonær) nyversjon for noen år siden er vel handlingen kjent for de fleste: Vi kommer inn noen dager etter hendelsene i Night. De nylig døde har på uforklarlig vis våknet til live igjen og spiser de levende. Samfunnet er i oppløsning, anarki og kaos råder. En journalist, en helikopterpilot og to antiterrorpolitimenn rømmer i et stjålet helikopter, men har ingen steder å flykte. De barrikaderer seg i et kjøpesenter og venter på ingenting.

Ikke så muntert, altså, men plenty med muligheter for Romero til å gå løs på forbrukersamfunnet («De vil ha dette stedet, De vet ikke hvorfor, de bare husker. Dette var et viktig sted i livene deres..»), millitærets ineffektivitet (et tema i det meste han har laget) og hva det vil si å være menneske. Når så en psykotisk motorsykkelgjeng anført av effektmester og stuntmann Tom Savini dukker opp er det duket for et av få vellykkede treveisslag i filmhistorien.

Det er så mange så øyeblikk i denne filmen at jeg sikkert kunne ha kjørt SekvenserJeg ElskeriDawn som en fast bloggspalte og holdt den gående et par år, men vi er ikke så mange i Romeros menighet så jeg skal la det være og i steden gå inn på det kanskje mest interessante ved filmen; den har ingen definitiv versjon.

Første gang jeg så Dawn var det i en engelsk VHS-versjon som så vidt jeg vet ikke er tilgjengelig lenger, men som muligens var en lett nedklipt kinoversjon. Nå er det først og fremst to versjoner som gjelder: Den såkalte Director´s Cut (den vanlige norske DVDversjonen), som egentlig er en versjon Romero leverte på filmfestivalen i Cannes, og den såkalte Kinoversjonen. I tillegg finnes en blandingsversjon som kun er utgitt offisielt (og dubbet) i Tyskland, med alle scener fra alle versjoner, og Argentos Kutt, som jeg akkurat har sett for tredje gang. Skikkelig oversikt over alle versjonene fins her, men alle jeg har sett har vært verdt det.

Dario Argentos versjon, ofte bare kalt Zombi, skiller seg fra de andre ved at den er en god del kortere. Likevel er det ingenting vesentlig av historien som er utelatt, den er bare strammere hele veien. Litt dialog fjernet her, litt gnafsing og blodsprut der (helikopterzombien er for eksempel borte), og plutselig er Romeros episke visjon pakket inn i en hissig liten totimers actionfilm. Alt fyllstoff er borte, dette er nok den versjonen som best har tålt tidens tann. Jeg vil selvsagt helst ha den så lang som mulig, og selv om jeg elsker Goblin blir muligens soundtracket litt ensformig. Men å sammenligne denne med Romeros versjoner er endeløst fascinerende. Argentos kutt anbefales for nybegynnere.

Werner Herzog eats his Shoe

Werner Herzog lovet Errol Morris (som senere lage blant annet Fog of War) at hvis han noen gang ble ferdig med debutfilmen sin, Gates of Heaven (Om en dyrekirkegår og om Amerika), skulle han spise skoen sin. Ikke bare ble Morris´ film ferdig, den ble en klassiker som jeg absolutt skal se før jeg dauer. Og Werner Herzog er ingen æreløs mann, så han spiste skoen sin, han. Denne lille kortfilmen er en hyllest til Herzog og Morris. Hvis noen lurer på hvorfor vi er så mange som dyrker Herzog er dette en så fin forklaring som noen.


Rumpedask og Krig. Ikke to sider av samme sak, viser det seg.

FILMER SETT SIDEN SIST:

Secretary

Den rutinerte selvskaderen Maggie Gyllenhall har akkurat sluppet ut av pskykiatrisk, etter at hun kuttet seg selv litt kraftigere enn hun pleier ved et uhell. Hun får jobb hos Advokat James Spader, som slett ikke er fremmed for å plage sine medarbeidere litt ekstra, særlig hvis de ønsker det. Forholdet deres er ekstremt, men det er likevel mye å kjenne seg igjen i, også for oss som ikke blir seksuelt opphisset av å få en meitemark i posten.

Secretary er et lite under av en film. Etter alle solemerker skulle ikke det ikke la seg gjøre å lage en romantisk komedie om forholdet mellom en sadist og en masochist som faktisk både er søt og litt rørende. Det er mye rar seksualitet i denne filmen, men den er ikke spekulativt gjort. Det handler mest om å vise hva som gjør disse folkene kåte, og hvordan det slår ut. Humoren ligger i karakterene; Det er lettere for Spaders karakter å daske sekretæren sin på rompa enn å vise resten av følelsene sine for henne, og sekretæren er en søt, snill og litt naiv jente som tilfeldigvis tenner på å bli ydmyket. Det blir riktignok antydet at sekretærens seksuelle preferanser er en konsekvens av at oppveksten hennes i et alkoholikerhjem, men dette er en film som tar opp slike ting uten å gjøre det hele spekulativt eller moraliserende.

Skuespillerne er svært gode, spesielt Gyllenhal glitrer i en rolle med en million fallgruver. Spader har etterhvert mange filmer om sex på CVen sin, men overrasket meg ved å spille godt på de komiske sidene ved en karakter som det ikke akkurat er lett å framstille sympatisk.

Jeg vet ikke om det bare er meg som har vært sulteforet på god amerikansk film en stund, men jeg er virkelig inne i en stim med snadder akkurat nå, og Secretary er intet unntak. En modig, morsom og vellaget film. Tematikken gjør at den ikke egner seg i alle sammenhenger, men skal du bare se en søt film om sadomasochisme i år ville jeg gått for denne. Spennende date-film er den også, men da bør du kanskje forklare på forhånd at du ikke liker å daske folk. Hvis ikke du liker å daske folk, da. Samma for meg. Enda en bra film, i hvert fall. Fru Ut likte den forresten også.

The Fog of War

Jeg var ikke så interessert i the Fog of War da den kom i 2003 fordi jeg trodde den var en av de film om at Bush er en idiot (Som om ikke vi hadde skjønt det for lenge siden). Men selv om the Fog of War absolutt er relevant i forhold til verden i dag, er det nyeste klippet i den fra 1992.

Robert S. McNamara satt høyt oppe i den amerikanske hærens forskningsavdeling under 2. verdenskrig. Han var forsvarsminister under John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, det gjorde at han spilte en rolle både under Cubakrisen og Vietnamkrigen. I tillegg var han første øverste leder for Ford-konsernet som ikke var medlem av familien Ford, og han har også ledet Verdensbanken i en årrekke. Vi har altså med en av de mest innflytelsesrike personlighetene i moderne historie å gjøre, og i denne filmen snakker han ut om de største tingene han har vært med på.

Dette er en av de beste dokumentarfilmene jeg har sett noensinne, og definitivt en av de mest lærerike. McNamara framstår som en en lynende intelligent mann som først og fremst gjør jobben sin så effektivt som mulig. Han skyr ikke unna fra de kontroversielle episodene i livet sitt, og som om det ikke er interessant nok å høre ham fortelle forsterkes det hele av glitrende bruk av arkivmateriale (blsant annet spektakulære/forferdelige klipp av fallende brannbomber, lydopptak av fortrolige samtaler med JFK og LBJ) og flott originalmusikk av Phillip Glass.

Nå høres dette voldsomt ut slik jeg har beskrevet det, men dette handler først og fremst om en klok (men ikke nødvendigvis god) mann som forteller seeren hva han har lært av å være med på å forme verden. Anbefales alle. Denne kommer jeg til å få bruk for på skolen.

_____________________________________________________________________________________

AKKURAT LEST FERDIG:

Richard Matheson – Collected Stories vol. 1

Bare Matheson troner ved siden av Poe, Lovecraft og Ellison i de paranormale novellekongers hoff. Her er de første novellene hans, med tørrvittige kommentarer fra mannen selv («…jeg er ganske fornøyd med den siste setningen. Den ble bra.»). Og del 2 og 3, som til sammen inneholder alle Mathesons noveller, er også ute. Dette er sånne bøker man har i hylla resten av livet og dupper nedi en gang i blant. Synd med de stygge forsidene, bare…

_____________________________________________________________________________________

Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 – #1

Side Brok – Kar Me Kjeme Frå

Jeg vet at disse gutta har omtrent like mye gatekred som Sputnik, men hvem bryr seg egentlig om hva det fundamentalistiske norske hiphopmiljøet mener om sånt? Schizofrene Runar Gudnason (aka Sjef R, aka Torstein Hyl III, aka Sirkel Sag…)og kumpanene hans i Side Brok (=saggebukser) setter ny norgesrekord i selvdissing (alle alter egoene hans disser hverandre i hytt og pine), og leverer tullebygdehiphop oppå utsøkt elektrokomp. Geniale tekster også, for de som skjønner hva de sier. En mer solid plate enn den like morsommere forgjengeren Høge Brelle, som føltes litt lett. Det norske hiphopåret 2006 har endelig begynt.