Filmer siden sist: Trolling for viderekomne
Trolljegeren
Det er litt synd på folkene som lagde Blair Witch Project for litt over ti år siden når man ser hva man kan få kjøpt for ikkeno penger nåtildags. Helt gratis er det vel ikke å rendre troll på størrelse med høyblokker eller å hyre Otto Jespersen, Knut Nærum og Robert Stoltenberg, men dette er i de fleste sammenhenger en nestennullbudsjettfilm. Den kommer på riktig tid fra rett sted og kommer til å gjøre mer penger enn noen av de andre filmene i den norske sjangerfilmbølgen. Og den har elleveårsgrense. Mange barn jeg kjenner kommer til å se denne i litt for ung alder og huske den hele livet.
Otto Jespersen gestalter trolljegeren på sedvanlig surstoisk maner, stilen hans fungerer svært godt i en film som dette. Han bør egentlig gjøre mer film. De ukjente filmstudentene får aldri særlig personlighettil det er de altfor opptatt med å løpe pissredde gjennom skauen. Men det gjør ingenting. Vi er jo her for å se troll. Og trollene er, som mer enn en himmelfallen amerikansk filmblogger har påpekt, helt sjefne. Og svære. Legg til et øye på terningen hvis du ikke har kjørt bil over Dovre noen gang også. Ikke siden Song of Norway har fjord og fjell blitt brukt bedre.
Jeg har ønsket meg en særnorsk kvalitetssjangerfilm i mange år. Død Snø var sjarmerende, men litt dum selv for meg. Sadismen i Rovdyr og Fritt Vilt appellerer ikke til meg. Naboer var stilren, men ikke helt vellykket i alle ledd. Det er Trolljegeren. Det den mangler i originalitet på manussiden (storyen har lite nytt utover universbyggingen – slik sett er dette kjøttkakeribrunsausversjonen av Avatar) tar den igjen i sjarme og en Spielbergsk Sense of Wonder. Og om kameraristingen var litt slitsom på tom mage var det absolutt verdt det.
The Social Network
Da Mark Zuckerberg svettet og stotret i stolen hos Walt Mossberg tidligere i år var det tydelig for de fleste at dette ikke var verdens mest medievante fyr. Ikke greit å være amerikas yngste milliardær, sikkert. Men mye tyder på at han likevel er en mer balansert, likandes kar enn det han framstilles som i denne filmen. Jeg tror det er et feilgrep å tenke at noe særlig annet enn utfallet er autentisk her. Hettegenserne til Zuckerberg stemmer visstnok også med virkeligheten, i følge med ham selv. Men det er klart, hadde han som i virkeligheten hatt den samme kjæresten gjennom hele hendelsesforløpet ville litt av dramaet blitt borte. Og slutten hadde ikke vært like god.
Til tross for at enkelte har beskyldt filmen, i særhet manusforfatter Aaron Sorkin for både å være kvinne- teknologi- og geekefiendtlig er dette ingen av delene; dette er intet mindre enn et mesterverk. David Fincher fortsetter gradvis forvandlingen fra det utadvendte til det innadvendte, men denne gangen har han mer ukonvensjonelt materiale enn i den solide men litt grå Zodiac. Det er Sorkin som får mesteparten av skrytet denne gangen, men det er Fincher som sørger for at all den fabelaktige dialogen (og den er virkelig fabelaktig) til å leve visuelt uten å ty til store bokstaver på noe tidspunkt. Ikke dårlig å få en film til å leve som egentlig bare består av to rettsmøter.
Sett som en fabel er historien om en manns ferd til allmakt og ensomhet nærmest som en moderne Gudfaren å regne, men gangsterne er byttet ut med bleke, rike studenter som alle er smarte nok til å forstå at det er et sjakktrekk å forsøke å hekte seg på nærmeste geni. Vold er såå tjuende århundre. Dette handler om kjekling og stevninger (ikke stemninger), alt mens unge Hr. Zuckerberg forandrer verden som vi kjenner den, en million brukere av gangen. Er han en drittsekk? Jeg opplever ham som en veldig fokusert fyr som egentlig bare vil kode mens de rundt ham havner i dragsuget. Han gjør ikke noe mer galt enn noen andre i denne filmen. Bare Sean Parker, grunnleggeren av Napster og platebransjens banemann, fremstilles (av en veldig god Justin Timberlake) helt usympatisk. Og selv hos han skimter vi en nerd som bare later som at han er opportunistisk rockestjerne.
Dette er årets klareste Oscarkandidat til nå, her er det så mye fint håndverk at jeg nesten ikke vet hvem som skal nevnes. Det var i hvert fall fint å se David Selby (Macbeth i Polanskis Macbeth og Richard fra Falcon Crest!) gjøre mye ut av sin lille rolle. Arnie Hammer som begge tvillingbrødrene Winkelvoss er kostelig. Jessie Eisenberg er med dette å regne som stjerne. Og soundtracket er det tøffeste rent elektroniske siden Fight Club.
David Fincher hadde laget tre av de aller beste filmene jeg vet om (Fight Club, Seven, den undervurderte Alien3), nå har han laget fire. Og når man kan lage en påkostet, kritikerrost, brukbart innbringende film om et sosialt datanettverk er generasjonsskiftet komplett. Nå styrer vi.
My Son, My Son, what have ye Done?
Dette er den andre hollywoodfilmen til Herzog fra i fjor. Noen påstod at dette var et overskuddsverk etter Bad lieutenant, men det føles mer som om han Laget BL for å få lage denne. David Lynch produserer, noe som nok er noe av grunnen til at det er flere Lynchgjengangere her, både på manus- og castingsiden. Dette er en mer typisk Herzogfilm enn Bad Lieutenant, det er vanskelig å gi et større kompliment enn det.
Nydelige skuespillere forteller en enkel historie underlig. Ekstatisk sannhet i bøttevis. Og en dverg i smoking som later som at han synger. Og strutser. Og Peru. Og en garasje. Og en basketball som nesten fikk meg til å gråte litt. Ikke den lettest tilgjengelige Herzogfilmen fra de siste årene, men fullt på høyde med noe han har gjort. Mannen gjør meg rett og slett ekstra glad for å leve. En av årets filmer for meg.
Black Dynamite
Black Dynamite er en blaxploitationparodi/hyllest som er mye bedre enn coveret skulle tilsi. Hver nyanse av søttitalls billig afromaerikansk actionfilm korsfestes, helt ned til synlige dubbemikker og kampkoreografi bestående av akrobatiske kinesere som tar saltoer rundt hovedpersonen. Og et soundtrack som er så funky at det burde fulgt med deodorant. Som Grindhouse voldtatt av Austin Powers. Fint. Tror denne hadde gjort seg i Katakombene. Jeg er vanligvis treig til å ta komedier, så det kan godt hende denne er enda morsommere for alle andre.
DESSUTEN
Har jeg sett igjen Suspiria og Inferno i flotte blurayversjoner. Spesielt Suspiria er et absolutt møst for dere som vil vise fram utstyret (pun intended). Jeg har også rukket en veldig underholdende dokumentar om ozploitation som heter Not Quite Hollywood. Også gikk the Descent på TV i går; den holder seg brukbart. Og da har jeg ikke plass til å skrive om min lille Tinto Brass-marathon. Det er sikkert like greit…
Filmer siden sist: Round 3! Fight!
Scott Pilgrim vs. the World
Vi er nå en generasjon videre fra slackerne og de politisk korrekte som herjet på nittitallet. Jeg er vel en av dem. Den neste alternativ-generasjonen har så mye ironisk distanse i sin hiphet at det kan gjøre vondt å høre på for de som ikke tåler sånt. Michael Cera er for nullti- og tittitallet det Jack Nicholson var for søtti- og Tom Cruise var for åttiårene, men hvis det hele virker kunstig og hult og ikke så bra som VÅR generasjon er det selvfølgelig fordi vi, som foreldrene våre og deres tilbake til Aristoteles er i ferd med å bli gamle og ikke skjønner at du kan dyppe tåa i strømmen men når du blir gammel nok så kan du bare ikke bade.
Poenget? At hvis du syntes den dobbeltironisk liksomhippe Juno hadde periodevis slitsom dialog så vil du sannsynligvis få spasmer av Scott Pilgrim. Og at det antakeligvis er nok et tegn på min stadig manifesterende følelsesmessige umodenhet at jeg likte denne filmen så godt som jeg gjorde, for den er egentlig ikke for meg. Det er i grenseland ekkelt at jeg fant Ramona nesten like tiltrekkende som Scott gjorde og i all hemmelighet er ganske sikker på at Fru Ut hadde kledd blått hår. Jeg er han liksomhippe onkelen som er nede med kidsa liksom.
Under alt glitteret (og det er MYE fint på overflaten her hvis du liker gamle arcadespill, kreativ cgi-bruk og telefoner som det står RIIINNG i lufta over) handler Scott Pilgrim om det samme som det meste av livene våre; det å leite etter noen samtidig som man forhåpentligvis snubler over seg selv på veien. Jeg har skrevet om det mange ganger før her, både i filmanmeldelser av f.eks Mannen som elsket Yngve og Shortbus, og andre steder så jeg skal la det være denne gangen.
Scott Pilgrim er noe sånt som Yngve krysset med Stephen Chow i Kung Fu Hustle; regissert av Edgar Wright (som etter Hot Fuzz og Shaun of the dead har latt herrene Frost og Pegg hvile på benken denne gangen), basert på en sikkert veldig bra tegneserie, med musikk av Nigel Goodrich (som produserte f.eks OK Computer) og med Michael Cera, Jason Swartzman og et assortert utvalg SuicideGirls i hovedrollene. Klart jeg likte dette!
Den kunne sikkert vært hårfint kortere, og noen ville sikkert si at hadde det vært FEM onde ekskjærester Scott måtte banke i steden for syv så hadde det vært like greit, men det blir å blande analyse inn i denne subjektive nestenanmeldelsen og jeg ser ingen grunn til å begynne med det nå. Det var fem mennesker i salen. De to guttene lo av filmen i steden for med den, og de to jentene gikk etter en time, så da var den kanskje for meg likevel? Enda en solid kandidat til årets film så langt. You Win! Continue?
DESSUTEN har jeg sprettet Film Noir- boksen min og sett The Blue Dahlia, som var en fabelaktig mordgåte med oscarnominert manus av Raymond Chandler.
Fans av L.A. Confidential må se denne; minneverdige karakterer og dialog så syrlig at flatskjermen min begynte å smelte i kantene. Og Veronica Lake er finere en Kim Basinger. The Big Steal har et par av de samme skuespillerene men er en stusselig b-film. Robert Mitchum var en kjekkas i unge år, og biljakten var fin. Ellers var det ingenting der.
City of the Living Dead var som alle andre Lucio Fulci-filmer; lett amatørmessig, ikke helt uten fin stemning, med middels skuespillere og innvoller nok til å Glasgow med haggis. Noen ganger er det bare sånt som funker.
True Legend er den nye filmen regissert av Yuen Woo-Ping. Den åpner fint (jeg digger kampkoreografien hans), men utvikler seg etterhvert til en ren ripoff av Fearless. I tillegg er datagrafikken nesten til å spy av.
Battlestar Galactica: The Plan er første del av Galactica fortalt fra Cylonenes synsvinkel, for dem som ikke gidder å gå tilbake og se alt om igjen nå som vi vet hvem som er hva. Den fungerer vel greit nok, men føles unødvendig. Fin slutt. Minuspoeng for påklistret nakenhet, dette teller kun positivt i filmer som ikke har så mye annet. Det er viktig å slutte å melke denne kua nå. Har ikke sett Caprica-serien, men denne gjør meg skeptisk.
Jeg har ikke sett Once Upon a time in the Midlands eller Once Upon a Time in Triad Society, men det ser statistisk sett ut til at filmen din blir bedre hvis den heter noe med Once Upon a Time in… Once Upon a Time in Mumbaai er i hvert fall cool, stilsikker Bollywoodgangsterfim med forbløffende lite vold og sedvanlig mye kjærleik. Forsiktig søttitallskoloritt og diskrete sangnummer, flotte rollefigurer og godt gjennomført intrige. En slags Scorsesemasala, men snillere og lettere. 2 timer og 40 gir ikke historien plass nok til en skikkelig avslutning, men her kan vi vel håpe på en oppfølger?
Katakombene 2010 – Post Mortem
Enda et års komber er over; hvert år gleder jeg meg litt mer på forhånd, hvert år går de litt fortere. I år var jeg eneansvarlig for programmet, det er litt kjedelig for da har jeg sett alt på forhånd. Samtidig vet jeg at jeg liker alt som skal vises på forhånd (ikke at jeg ikke har likt absolutt alt andre har plukket ut tidligere).
Dette er programmet jeg har brukt mest tid på. Jeg hadde et ganske bra et klart i Mai allerede, men bare et par av filmene fra det ble med helt til slutt. Etter å ha brukt mye tid på å tenke ut hvordan jeg skal holde folk våkne de siste par årene bestemte jeg meg for å konsentrere meg om å plukke gode filmer i år. Jeg var ikke fullt så opptatt av at filmene skulle være fjernt fra hverandre i tid, sjanger og produksjonsland heller, med det resultat at minst 80% av årets filmer handlet om outsidere som forsøker å finne plassen sin i verden, med varierende resultat. Jeg antar at det bare er sånn jeg er.
Jeg tror at de aller fleste av de par og tjue frammøtte (en liten oppgang fra i fjor takket være Iversens store klan og mange gamle kompiser) var godt fornøyde i år. Dette var nok det hardeste programmet siden det første året (åtte filmer!), men hva skulle jeg tatt bort, egentlig?
Jeg fikk et skyggeprogram av Hjorthen som nok vil danne grunnlaget for neste år, da vil jeg ikke ha sett stort på forhånd. Jeg lover litt bedre tid også; Katakombemenigheten møtes bare en gang i året tross alt.
Slik gikk det i år:
12.00 Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
Ut Junior debuterte som regissør, men hadde ikke lyst til å introdusere filmen sin, desverre. Den gjorde likevel stor lykke med sin Herzogske minimalisme og Blair Witch-aktige kameraføring.
12.10 Borgerskapets diskrete sjarm (Frankrike) (1972) (1.42)
Jeg brenner inne med en Louis Bunuel-post, så jeg skal ikke si så mye, men konstaterte at snobbenes forsøk på å spise middag falt i god jord hos de fleste. Denne var mye enn første gang jeg så den, og er ferd med å bli en stor personlig favoritt.
14.00 Ping Pong (Japan) (2002) (1.54)
Har jeg mast om her i mange år, og den er bare så sinnsykt bra. Bordtennis er selvfølgelig ikke poenget; den kunne handlert om nesten hva som helst. Men i tillegg til sitt nydelige ytre er det så mye sannhet her, om å vokse opp, om vennskap, om mot om å finne plassen sin, om å finne gleden i det man driver med, om å leve! Jeg gråt en liten tåre borti kroken min, og dette var så vidt jeg vet syvende gang jeg ser den. Et mesterverk.
16.10 Anvil: the Story of Anvil (Canada) (2008) (1.20)
Denne inkluderte jeg fordi flere hadde uttrykt nysgjerrighet, og den gjorde jobben sin. Men selv om personene er flotte faller den litt gjennom som film ved andre møte. Geir Thomas sa det best: «Dette er jo bare en Discovery-dokumentar, jo!» Underholdende, men den svakeste lenken i et veldig sterkt program.
17.45 Son of Man (Sør-Afrika) (2006) (1.26)
Fru Ut, som har mindre kjennskap til kristendommen en de fleste akademikere jeg kjenner, var nesten målløs etter å ha sett denne. Dette er det nye testamente i afrikansk operaversjon, nesten uten overraskelser fortellermessig, men så vakker til tider at det nesten gjør vondt. Den har vært distribuert gjennom menigheter rundt omkring i verden, forhåpentligvis minte den kristenfolket på hva basisen i religionen deres er. Nestekjærlighet, Pasifisme, Mot. Jeg tror ikke på Jesus som guds sønn, men jeg tror på styrken i fortellinger som dette.
19.10 MAT / Quiz
Så var det Hjorthequiz, som passet undertegnede bedre enn Iversenquizene. Med det mener jeg at jeg kunne svare på mer. Jeg tok en pallplass selv om jeg stilte utenfor konkurranse og måtte ha en dopause midt i.
20.10 The Phantom Menace Review (USA) (2009) (1.07)
Heldigvis hadde alle sett the Phantom Menace. De som ikke var så interessert i den mest gjennomførte filmkritiske nedsablingen i historien knegget godt av at den tilsynelatende ble utført av en hundre år gammel massemorder.
21.30 Freaks (USA) (1932) (1.04)
En legende, fylt med fortellertekniske svakheter (den mistet noe sånt som tre kvarter i klippen, det merkes), men med uforglemmelige karakterer og et herlig klimaks.
22.45 Astropia (Island 2007) (1.35)
Denne filmen kom endelig hjem, til et publikumm som både visste hvor mange figurer det er i en Skaven Rat Horde OG hva som skjer når du tapper en Birds of Paradise. Litt synd at denne søte og faktisk veldig kommersielle filmen(i hvert falle etter katatkombestandard) ikke har blitt distribuert skikkelig i Norge.
00.15 Driller Killer (USA) (1979) (1.36)
Hvor tøff er du når du begynner filmen din med plakaten THIS FILM SHOULD BE PLAYED LOUD? Abel Ferraras film startet nesten på egenhånd videovoldhysteriet på åttitallet, da en europeisk distributør plastret filmens desidert blodigste øyeblikk på videocoveret. Den har enkelte smertefulle øyeblikk, men er ikke noen blodoggørrfest. Den ligner en pønkete Taxi Driver, en ekstrem Martin. Mange valgte å dra før denne, de gikk glipp av noe. Men det var forståelig; vi gikk kraftig over tiden og var ikke i gang med denne før nærmere ett.
Økonomisk kom vi perfekt i havn; på grisen var det akkurat nok til at jeg og Fru Ut også fikk betale for oss på lik linje med alle andre. Ryddingen var fort gjort og nå er det et år til neste gang.
Tusen takk for i år, folkens, det er ikke mye jeg gjør som jeg liker bedre enn dette.
Katakombene 2010: Programmet
(Hvis ikke den er oppe ennå så kommer den om litt…)
Fred Ut, Sønn 