Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden Sist: Metall eller Plastikk?

Iron Man 2 vs. Kick-Ass

Sommeren kommer tidlig i år. Allerede før vi skrev første mai var superheltbonanzaen over oss, og nå er det hele mer eller mindre over allerede. Bare Scott Pilgrim vs. The World gjenstår av årets mest etterlengtede tegneseriefilmatiseringer.

I Fred Ut, Sønns lesersegment var nok Kick-Ass et like spennende prosjekt som Iron Man 2. De siste årene har oppfølgeren til overraskende spreke blockbuster like ofte vært oppblåste og poengløse (Pirates of the Caribbean 2) som genialt universbyggende (the Dark Knight). Mens Kick-Ass er noe så sjeldent som en kompromissløs indiefilmatisering av en nisjeserie. Regissør Matthew Vaughn (Layer Cake, Stardust) er dessuten en pålitelig mann (han gadd blant annet ikke å regissere X-Men 3 fordi han mente produksjonstiden var for kort, mens Iron Mans Jon Favreau er noe mer av en håndverker. Det er også mye mer som gå galt med en superheltfilmatisering som skal trekke ut det beste av en tegnet såpeopera som har pågått i mange tiår enn i en filmatisering av en stram miniserie som til alt overmål var ferdig som filmmanus og tegneseriemanus samtidig.

Kick-Ass har det beste premisset: Hva hadde hendt om en ganske normal fyr tok på seg et kostyme og tasset rundt for å stoppe kriminalitet? Dette er den samme problematikken som Zack Snyder på tåpelig vis fjernet helt fra fjorårets Watchmen. Sannheten er at det ville se forholdsvis klønete ut, men at han sikkert ville få en god del fans på youtube.

Iron Man er videreføringen av historien om den rike drittsekken med et hjerte av magma. De mer selvdestruktive sidene av Tony Stark (han er tegneserienes mest kjente alkoholiker) ble bare såvidt berørt forrige gang, denne gangen er han virkelig en mann på kanten. Hans utrettelige assistent (igjen spilt av Gwyneth Paltrow), hans gode venn (Terence Howard har denne gangen blitt byttet ut med Don Cheadle uten at det gjør så stor forskjell) og Nick Fury, sjefen for S.H.I.E.L.D (Samuel Jackson, som vi så etter rulleteksten i den første filmen, samt i the Incredible Hulk og Wolverine) jobber for å holde ham sånn noenlunde i vater.

Begge filmene har et stort persongalleri, men mens Kick-Ass muligens hadde vært en strammere film hvis enda mer hadde sirklet rundt helten vår handler det store persongalleriet i Iron Man 2 først og fremst om universbygging. Marvel har, etter noen år med prøving og feiling, skjønt hvordan de skal håndtere sitt univers på celluloid; alt må henge sammen. Kritikerne som har beskyldt filmen for å være overlesset har virkelig ikke skjønt poenget. Det blir som å irritere seg over Ringenes Herre – filmene fordi de ikke bare handler om Frodo og gartneren hans. Det er større ting på gang enn bare Iron Man her, noe den deilige lille teaseren etter rulleteksten bekrefter.

Den eneste som virkelig er irriterende i Iron Man er Sam Rockwell som den utrolig sleske magnaten Justin Hammer. Samspillet mellom ham og Mickey Rourkes superskurk Impulse er fornøyelig, men om Impulse hadde tapetsert veggen med innvollene til Hammer i andre akt hadde ikke filmen tapt noe annet enn lengde. I Kick-Ass er skurkene med ett hederlig unntak gangstere så klisjefylte at det grenser til det rasistiske, men de er likevel ikke halvparten så irriterende. Muligens fordi de blir smørt utover veggen mye oftere.

Kampsekvenser og videovold er overraskende nok vel så tøff i Kick Ass, til tross for bortimot et siffer mindre på budsjettet. Blodet flyter i bøttevis, men alltid i komisk øyemed. De beste sekvensene minte meg om Hot Fuzz, den morsomste filmen når det gjelder blodig action jeg kan huske å ha sett. De som har reagert på Hit-Girl, den elleve år gamle jenta som står for størstedelen av ketsjupen, bør spørre seg selv om volden hadde vært mer akseptabel om hun var en sexy søttenåring.

FIlmene er i det hele tatt stort deilg lytefrie, og posisjonerer seg begge i ypperste klasse blant tegneseriefilmatiseringer. Kick-Ass er den sprekeste indietegnefilmatiseringen siden Sin City. Iron Man er en hårsbredd unna å være Marvels the Dark Knight. Dette er eksempler på at tegneseriemediet nå tas på alvor i Hollywood. I steden for å forsøke å gjøre menn i strømpebukser spiselige for uinnvidde er det nå mulig å filme tegneserier slik man filmer Shakespeare. Gode historier handler om store personligheter, ikke gummidrakter med brystvorter. Se begge på kino. Særlig mye morsommere blir det ikke der i år.

Jeg klarte nesten å skrive hele denne anmeldelsen uten å nevne Scarlett Johansen i lær. Nesten.

scarlett-johansson-iron-man-2_254x340.jpg

DESSUTEN har jeg foreløpig sett tre filmer av Louis Bunuel, de sparer jeg til senere. Jeg har sett Battle Royale om igjen, den har jeg skrevet om her. De to Mac-dokumentarene Welcome to Macintosh og Macheads forteller ikke så mye nytt eller spennende. Macheads er et direkte kjipt forsøk på å fremheve de særere sidene av the Cult of Steve, den andre er ok. Tomme Tønner er periodevis morsom og teknisk fin på alle områder, men torpederes av et ubrukelig manus. Til og med Kill Buljo hang mer på greip enn dette! Zombieland er en strålende zomcom (med litegranne rom-), langt bedre enn den evig overvurderte Shaun of the Dead. Det er skikkelig urettferdig at den ikke får sin egen post, men jeg er en travel mann for tiden.

Og denne her var heller ikke ueffen; The Forbidden Zone er regissert av Richard Elfman, broren til Danny (som står for musikken sammen med resten av Oingo Boingo, han spiller dessuten Satan). En veldig rar familie har en portal til den Forbudte sonen i kjelleren, der hersker en slem dronning som er gift med Tatoo fra Fantasy Island. Dessuten går det en froskemann rundt uten grunn. Tenk deg Alice i Eventyrland krysset med Dr. Caligaris Kabinett OG en episode av Benny Hill regissert av David Lynch OG Tim Burton. På fylla. Også er det en musikal. Selvsagt. Her lukter det klokkatolvfilm i Katakombene lang vei.

Reklamer

One response

  1. Imponerende; du er den første som har klart å skape interesse hos meg til å se «Iron Man 2». (En film jeg lenge har hatt lave forventninger til, og ennå ikke sett.) Bra skrevet rett og slett, og interessant at du holder oppe parallellen mellom IM2 og «Kick-Ass» jevnt utover i teksten. Jeg opplever at universet i Iron Man 1 (og 2eren utfra trailerne) har blitt mindre en tegneserieadaptasjon og mer enn såkalt vehicle hvori Robert Downey jr. kan operere fritt som seg selv, og Marvel/Paramount kan cashe inn lettsolgte billetter for sitt produkt.

    «Kick-Ass» var veldig univers-definerende i mine øyne, med en klar tone for sine karakterer og omgivelser – og som du påpeker; beundringsverdig kort og presis. Skal dog naturlivis også bli interessant å se Marvel-filmuniverset videreutvikles i de neste par årene; så nå som du ga meg en god grunn blir jeg vel også å se IM2 en dag.

    mai 3, 2010, kl. 21:36

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s