Nå enda mer inkonsekvent

litteratur

Refusert novelle#2 – Snø

Forlaget Bokvennen inviterte før jul til en novellekonkurranse med temaet Løsrivelse. De fikk inn flere enn 450 bidrag, tretten ble valgt ut til finaleomgangen og kommer ut i bokform. Min, som jeg kjapt slang sammen en kveld i romjula, var ikke en av disse. Så da kan jeg jo poste den her. Jeg forsøkte å skrive et antisvar på oppgaven, en uforløst løsrivelse. Jeg er nok for lett i et slikt selskap, kort er det også, men jeg er likevel brukbart fornøyd med resultatet. Døm selv.

SNØ

Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Du ville sett på meg en stund mens du åpnet munnen litt skjevt slik du har for vane og satt fra deg kaffekoppen. Så ville du spurt hva det var jeg sa og jeg ville gjentatt det. Så hadde du neppe sagt stort mer. Kanskje ville du snøftet slik du har for vane når jeg en sjelden gang sier noe uventet. Kanskje ville du gått og satt deg på kjøkkenet. Kanskje ville du blitt litt blank i øynene men forsøkt å skjule det. Kanskje ville du smilt, pustet ut og sagt tilfreds:

-Far hadde vært så stolt av deg i dag, det er jeg helt sikker på.
eller:
-Nå ble jeg glad.
eller:
-Du store min, så spennende!

Men jeg sier det ikke, så du får ikke sjansen til å reagere. I stedet går jeg til bensinstasjonen etter boller med rosiner og Se og Hør slik du ba meg om. Nina er på jobb. Hun er datteren til Gunn som pleide å se sultent på meg da jeg var atten og ikke var så verst å se på. I den samme jakka tre tiår senere er jeg han litt feite med det tynne håret som fortsatt bor hos mora si, men Nina er blid og spør på bred Romsdalsdialekt hva det skal være. På innflytterspråket ditt kjøper jeg boller med rosiner i og Se og Hør og den CDen med Roland Cedermark du har hatt lyst på, det er jo lørdag tross alt. Det har kommet nytt Aktuell Rapport også, men det får være til en annen dag, jeg orker ikke kjøpe det av datteren til Gunn. Skal jeg ut og runke i kveld får jeg bruke et av de gamle.

Det er jævlig kaldt uansett, snøen knirker slitent under gummistøvlene. En halvtime hjem gjennom skogen i tjue minus. Ikke en lyd i ettermiddag. Hvor gjemmer kråkene seg? Jeg sjekker mobiltelefonen i svingen før den siste streken forsvinner. Ingen kontrabeskjed. Så endelig en lyd, en dompap tror jeg. Så hjemme igjen. Ingenting i postkassa. Traktoren til Far ruster under bølgeblikken. Den må nok skrotes til våren. Grisene leer på seg, men skal ikke fôres igjen før i morgen. Idet jeg åpner døra oppdager jeg at jeg har gått i mine egne spor tilbake, man kan nesten ikke se at jeg har vært ute.

Du takker for at jeg gikk ut og for Gud vet hvilken gang sier jeg at du burde ta deg en tur ned på Shell du også, for å treffe folk, og du svarer ikke. Du har møysommelig unngått å spørre om jeg har hørt noe ennå, men du kommer til spørre. Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Nå er det imidlertid Dagsrevyen og Tore på Sporet. Du har laget gryterett og tent lys og vi spiser stille mens Tore forteller om hvordan han gjenforente ei dame fra Røros med søsteren, som stakk av med en sjømann da hun var nitten og endte opp i Thailand.

-Dit har jeg lyst til å dra til sommeren, sier du og mener Røros. Etter at Far døde har du på enkevis funnet stillferdig glede i å besøke steder du aldri har sett: Kristiansand, Narvik, Alvdal… Røros høres fint ut. Ikke så vanskelig å komme dit heller. Vi har jo penger, og Romsdalsekspressen går forbi nede i dalen, dit er det bare en times kjøring. Arne kan sikkert kjøre oss. Under Hjartet på rette Staden kommer lukta og du innrømmer at du har glemt å gå ut på dass igjen. Etter at jeg har dusjet deg og kledd på deg igjen tar du fram vindunken og forteller om byen der du vokste opp.

Du har syv historier du alternerer mellom. Den tredje er best, den handler om en fotballkamp på gamle Stadion (som nå har skiftet navn og visstnok har snudd seg en kvart omdreining), om da kjøteren til Apoteker Christensen forvillet seg ut på banen og beit linjedommeren til blods. Du tror kanskje det skjedde i femtini, men hver gang du forteller virker detaljene litt klarere, som om bikkja til Christensen nærmer seg oss i tid. En gang for femten år siden regnet jeg ut hvor mange ganger jeg kom til å få høre de syv historiene før jeg døde. Jeg husker ikke lenger hva jeg kom fram til. Etter en stund er du sliten av å fortelle og pisser i inkontinensbleia du husket å ta på deg. Deretter går du til sengs.

Dansebandjukeboksen har holdt på en god stund når snorkingen sildrer ut fra kammerset ditt; den er seig og litt fuktig, som ei myr. Vi fikk brev i forrige uke om at vi må kjøpe parabol for å få inn NRK, svenskeantenna vår slutter å fungere i mars. Det var snakk om at du skulle tenke på det, radioen holder vel i mellomtiden. Dunken er tom. Jeg sjekker termometeret (fjorten minus nå), kler på meg og går ut.

Flekkene blir borte til våren. Snart står solen opp. Da skal grisene ha mat.

17042009_006-2010-05-18-20-34.jpg

Reklamer

Rekviem for et dødt tre

De ligner likposer, sekkene som nå ligger oppunder garasjetaket mitt. Og det føltes litt sånn å legge dem der også. Hver gang man flytter (eller tømmer et kott slik jeg gjorde i går) dreper man litt av fortida si, enten nådeløst ved å kaste den i containeren eller ved å la den sakte råtne bort i kjelleren eller på garasjetaket.

Dette er de fysiske medienes bakside: når boka er lest tar den plass, uansett hvor godt den lukter eller hvor pen den er. Jeg ønsker ikke-fysiske bøker, filmer og plater velkommen. I fremtiden trenger jeg ikke kaste så mye. I fremtiden trenger jeg ikke forbruke så mye. I fremtiden trenger jeg ikke lide så mye.

Noen få bøker får plass på de nye hyllene; det er de som har oppslagsinformasjon som ikke er lett tilgjengelig på internett eller bare er artige å bla i. Noen (de tynneste og mest tøysete) er plassert i en hylle på do. Et lite utvalg (våre signerte Clive Barker, Neil Gaiman, Jan Erik Vold og Harry Knowles, de 10-15 beste bøkene jeg vet om, Fru Uts hobbybøker) puttes nennsomt i plastbokser og skal få komme fram igjen hvis vi noen gang får plass til enda en bokhylle i stua, den skal muligens utvides om et år eller to. Noen få gir jeg til skolebiblioteket i et håp om at en eller annen avansert ungdomsskoleelev skal snuble over No Logo eller Fight the Power og skjønne litt av greia. Men hvilken fjortis bruker skolebiblioteket til noe annet enn å gjemme seg?

Resten går i body bags i garasjen, de som ingen vil ha og det gjør for vondt å kaste. Mora mi har barnebøkene mine på sitt garasjetak, de av dem som Ut Junior og Frøken Ut neppe blir interessert i og som det gjør for vondt å gi bort. De kommer aldri til å få plass hos meg. Kanskje har de råtnet allerede.

På garasjetaket mitt ligge bøker fra så sent som 2008; bøker jeg har plukket ut på amazon og betalt gode penger for og ventet på i tre uker fordi de har blitt liggende i tollen litt for lenge. Bøker jeg har slitt med å få tak i, tilbrakt uker sammen med og så plassert med andakt i hyllene på kottet som jeg bare litt ironisk likte å kalle biblioteket, og som nå altså tømmes for å utvide barnerommene.

Papirboka som standardmedium ligger for døden. Jeg leste en flott artikkel som forklarte hvorfor den vil leve videre hos spesielt interesserte, litt slik som DJ-ene og fanatikerne holder vinylplata i live, men for gjennomsnittsbrukeren slår den følge med VHS-filmen (og jeg orker nesten ikke å tenke på at jeg plasserte 200 VHS-filmer, TI ÅR med samling, i gjennvinningshallen på fyllinga i dag), CD-en (hyllene er tatt ned, platene er lagt i mapper, det viktigste er lagt til i iTunes, resten finner jeg på Spotify) og Kassetten (mine er kastet for lenge siden).

Dette er av det gode. Huset mitt trenger ikke lenger å bli fylt opp med TING jeg ikke har plass til. En bok er ikke papir. En sang er ikke en CD. En film er ikke en DVD.

Men likevel gjør det vondt.

piggskate.mZR9YloHUBgM.jpg

Da jeg var liten var jeg ekstremt nærsynt, men fordi jeg også hørte dårlig tok det noen år før noen oppdaget det. Jeg lærte å lese med nesa tre og en halv centimeter fra papiret. Favorittboka mi var en faktabok fra Aschehoug, den het Fiskenes Liv. Jeg pleide å imponere naboene med fakta som at Avtrekkerfisken har det flotte navnet Humuhumunukunukuapuaa på Hawaii.

For et par år siden arvet Ut Junior Fiskenes Liv. Jeg satt og bladde i den en dag, og av en eller annen grunn tok jeg den opp til nesa og luktet på den.

Lukta av Fiskenes Liv nådde hjernen min for første gang på nesten tretti år.

Jeg begynte å gråte. Dette er den sterkeste nostalgiopplevelsen jeg noensinne har hatt (husk at jeg ikke så mye av de første årene mine).

Nå er det ikke lenge før jeg glemmer meg og legger den på garasjetaket, enda man alltid har plass til EN bok til. Da vil barndommen min endelig være over.


Njusflæsh #5 – Bøker, Bølger, Domer

FRED UT, SØNN – Skriverier i utvalg

320_8080772.MXCHJs4SyDCi.jpg

er den fulle tittelen på den siste utgaven av boka mi, som nå er en god del tjukkere (oppdatert med 30-40 sider fra i år inkludert bloggposter, judastekster og første kapittel av De Normale som den er) samtidig som den er billigere (paperback nå) og har fått et mye mer snasent cover.

Så hvis du er en av de to som har litt dårlig samvittighet fordi du ikke har kjøpt den (eller lastet den ned i PDF-format gratis!) er dette et godt tidspunkt å gjøre det på. De flinke menneskene på Lulu.com har igjen snudd litt om på dey møysommelige sideoppsettet sitt, men jeg kommer ikke til å fikse det før neste år.

Kindlebølgen

Jeg har laget en bølge i Google Wave for norske Kindle-brukere og har akkurat hatt en morsom passiar med Tor Andre der (digger hvordan man i Wave kan føre samtaler om flere temaer samtidig med samme person). Hvis du har Wave og Kindle og vil legges kan du f.eks legge waveadressen din i kommentarfeltet.

Så i kveld har jeg laget en Wave om Kindle og promotert den på en Blogg, på Twitter og på Facebook. Jeg utnevner herved meg selv til Mr. Web 2.0 of Norway 2009.

Tordendomen V

Selvfølgelig skal vi ha Tordendom i år også, og her er årets logo. Mer om en stund.

TD5logomikset.wwaAvvspg5VX.jpg


Udyrets metamorfose i bølgene (Waveeksperiment #001)

Bildetatt24.10.2009kl.22.03.jIvdTtF88PlY.jpg

For en god stund siden postet jeg en ganske svak novelette her som het Udyret. Den handlet om en fælslig urskapning som slepte seg gjennom skogen, maltrakterte en tilfeldig forbipasserende mosjonist og flyttet seg inn i evigheten. Du kan lese den her.

Da jeg fikk Google Wave for et par måneder siden satte jeg i gang et lite remixprosjekt. Et knippe norske bloggere av den sorten som ofte henger rundt her ble bedt om å legge Udyret på rygg og gjøre hva de ville med det.

Resultatet var litt skuffende. Tor Andre gjorde noen små Justeringer som forbedret novellen, men bare litt. Riktig fart i sakene ble det ikke før Tore Stavlund ga udyret en modernistisk makeover. Jeg presenterer den her siden den kan forandre seg når som helst.
_______________________

UDYRET (Versjon #3)

S
kogen. Stjernene.
Udyret kom simpelthen frem.

Lukten av råtten vegetasjon. Stedet hadde ligget på et annet kontinent. Kaldt og mørkt.

Nyheter. Filmer.
Drømmer.

En urolig følelse i kroppen.

Maurene ordnet resten. Systematisk.
Katter river småfugler i biter. Tålmodig.

Skogen vek unna. Verden var forståelig.
Sakte seg det over innsjøen og åkrene, rundt hushjørnene.

Akkurat her var arkitekten født. Spiraler i spiraler. Endeløse sirkler som rustet og ble til støv.

Skogen visnet og menneskene forsvant.
Havet steg.
Sola sluknet.

Videre.

_______________________
Er du på Wave og vil herje med udyret? Legg waveadressen din i kommentarfeltet så legger jeg deg til. Vil du på wave trenger jeg en mailadresse jeg kan sende invitten til. PM meg på Twitter (jeg er gigaloff) eller facebook (Jeg er Thomas Herlofsen) eller send meg en mail.