Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
Åpent brev til Ole Jørgen Anfindsen
Kjære Ole,
I anledning artikkelen på Aftenposten.no i dag fikk jeg behov for å hevde det følgende:
Det finnes ikke tre til fem hovedgrupper av mennesker i verden, slik du mener at det hevdes vitenskapelig.
Det finnes bare to.
Den ene gruppen, la oss kalle dem FOLK, hevder at det finnes ett, globalt, samfunn, bestående av en enkelt menneskerase. FOLK holder disse sannhetene for å være selvinnlysende; at alle folk er født like, og har retten til liv, frihet og jakten på lykke i den form denne måtte ta. I hvert fall så lenge dette ikke skader andre folk.
På veien mot denne verdensordningen hender det at folk bruker verktøy som politisk avgrensing av landområder, men de forsøker å huske at dette er midler, ikke mål. For de er i ferd med å innse at deres verden er for liten til å kunne deles i mange små.
Den andre gruppen mennesker er dere.
Dere kan få Norge.
Men det er så mange av dere at dere nesten må få med Antarktis på kjøpet. Kos dere der.
Resten er vårt.
Kjekt.
I en reportasje hos BBC fra Zimbabwe fortelles det om en lærer på landsbygda som i anledning valget ble banket sanseløs fordi han ikke hadde medlemskort i partiet til diktator Robert Mugabe. Etterpå fikk stakkaren en underskrevet kvittering på at han var blitt banket opp, som han kunne vise fram neste gang noen kom for å ta ham.
Dette er et utmerket system. Alle vi som har blitt banket opp allerede kunne være trygge i drosjekøer og i gjengoppgjør på ungdomsskolen. I mitt tilfelle ville det riktignok være vanskelig å få underskriften til stakkaren som banket meg, siden han tok livet sitt en del år senere. Hans siste ord var muligens «Faen, jeg skjøt meg i kneet!» Men det er en annen historie.
Fred Ut, Sønn 