Nå enda mer inkonsekvent

Posts tagged “boondocks

Filmer siden sist: The cursory reviewing of several films I´ve seen lately by the coward Fred Ut

The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford

Novellen Karen av Alexander Kielland er en av mine personlige favoritter. Der presterer forfatteren å fortelle en historie ved bare å bruke skildringer. Historien som fortelles foregår i leserens hode, men er ikke skrevet ned i novellen, et litterært mesterstykke. I denne filmen er det tvert om. Den ytre handlingen er svært enkel i en film som er nesten tre timer lang, men den egentlige historien fortelles i naturskildringene, i blikkene hovedpersonene sender hverandre og i hvordan ting sies. Ikke hva som blir sagt. Jeg har ikke sett på manuset, men det kunne være spennende å lese det for å finne ut hvor mye av fortellingen som var festet på papiret i utgangspunktet.

Samtidig er filmen møysommelig i sin troskap til tidsperioden, og de mer bisarre sidene ved historien, som at Robert Ford reiste rundt på amerikas teatre og gjenskapte skytingen av Jesse hundrevis av ganger og at Jesses kropp ble lagt på is og sendt på turne blir tatt med. Dette var merkelige tider i underholdningsbransjen. Ikke rart filmmediet ble til noen år senere; folk gadd ikke se på liket av Jesse James i all evighet. Og kanskje kunne man ikke regissør Andrew Dominik fortelle denne historien på noen annen måte hvis man ønsket seg en viss autensitet.  Dette er en fortelling om å bli voksen, om å være feig, om å riste av seg idolene sine og om å elske og bli skuffet, man hadde ikke ordforråd for slikt på 1880-tallet.

Av de tre-fire filmene fra fjoråret som fortjener en plass blant filmhistoriens klassikere er kanskje dette den beste, en stillferdig ikke-western med ruvende rolleprestasjoner fra alle de involverte. Brad Pitt kommer heldig fra det som en rakker hvis glis har stivnet og blitt psykotisk, men det er folkene rundt ham, spesielt Casey Affleck, som gjør all den tunge løftingen. Vidunderlig fotografering av kalde vinterlandskaper og et vemodig soundtrack fra herrene Nick Cave (som dukker opp i en bitteliten rolle) og Warren Ellis gjør dette til den beste avlivingen av cowboymyter jeg har sett. Men nå trenger vi en ikke-ironisk dyrking av de samme mytene hvis sjangeren skal overleve i hundre år til. Det er begrenset hvor mange ganger man kan drepe en filmsjanger før den faktisk dør.

DESSUTEN:

Boondocks sesong 2 starter knallsterkt med sedvanlig flerrende satire, denne gangen om å gå på kino. Ikke mange animasjonsserier topper dette, det måtte i så fall være Futurama. The Beast with a Billon Backs var helt ok, men likevel noe av det svakeste Groening, Cohen og kompani har produsert til nå. Neste film, fantasy-parodien Bender´s Game blir nok bedre.

Doctor Who sesong 3 har en god del hvileskjær, men episoden Blink er den beste noensinne. Nå angrer jeg på at jeg brukte doktoren i fjorårets katakomber, for denne er mange hakk bedre. Gleder meg veldig til å skremme Fru Ut. Og nå forsto jeg endelig hva denne posten hos Cortex Feed var for noe rart.

Ellers har det blitt noen repriserunder. Predator 2 er og blir en undervurdert liten perle med en manisk Danny Glover og tøffe rastagangstere. Austin Powers: International Man of Mystery og Nacho Libre får meg begge til å le høyt og lenge selv om jeg etterhvert har sett begge ganske så mange ganger. Alvin and the Chipmunks er overraskende grei barneunderholdning og Ut Jrs nye favorittfilm. Men straks han kan lese er det slutt på infernalsk norsk dubbing. Fysjom. Den første timer er filmen riktig så søt, men klisjeene sniker seg inn. Morsomt å se temaet rusmisbruk i musikkbransjen (ekorn på espresso) behandlet i en film med så lav aldersgrense.

Advertisements

Vektorgrafikk, LED-klokker og analoge synther. Mmm. Og Boondocks igjen!

FILMER SETT SIDEN SIST:

The Boondocks 1.11-1.15

En morsom La-oss-kidnappe-Oprah-episode. En litt døll en om bæssfar under krigen og en ok en om Riley som Tagger. Deretter følger to av de aller beste episodene i sesongen; en glimrende variant av Do the Right Thing kalt the Block is Hot, og en rørende avslutningsepisode – The Passion of revernd Ruckus, der nesten alle temaene i sesong en er på plass: Politikk, ensomhet, fortvilelse og satire som er skarpere og morsommere enn man kan forvente av en halvtimes TV-episode. Boondocks er rett og slett konge. Sintere, skarpere og mer voksent enn noen animert TV-serie.
Noen klipp fra sesong 1: Intro, Broderlig Kjærlighet-kung fu style, Riley forsvarer R. Kelly ,Huey muntrer opp Jasmin, A Pimp named Slickback, Nigga moment

SESONG 1 DVD-trailer

Escape from New York

Dette var snadder. Skjebnen ville at mine og John Carpenters veier skulle krysses igjen, bare en snau uke etter at jeg slaktet Dark Star. Kurt Russel spiller Solid snake…eh… Snake Plissken, straffedømt Spesialstyrkeveteran med dårlige holdninger og råttent temperament, som må redde presidenten som har kræsjet flyet sitt i verdens farligste fengsel: Manhattan. Høykonsept så det holder.

Filmen er akkurat like tøff som den høres ut. Dette er Carpenters mest ambisiøse film i forhold til hvor stor skala den foregår på, og han får til en del veldig flotte panoramaer med enkle virkemidler. Skurkene er skikkelig syke. Isaac Hayes, Truck Turner himself er kul, og diverse halvkjente ansikter gjør små opptredener minneverdige. Og vi får ekstra kakepynt i form av produksjonsdesign som har blitt gammel på en ekstremt verdig måte; Lyssetting (sjekk bildet av Snake i lyset av instrumentpanelene over), musikk, alle dataskjermer og masse andre småting minner oss på at ikke alt på åttitallet var stygt. Og som vanlig er musikken en nytelse.

Finfin film, og dermed har vi i hvert fall

FEM FILMER AV JOHN CARPENTER DU BØR SE FØR DU DAUER
Selv om jeg bare har sett fire av dem. Alt han har satt navnet sitt på etter In the Mouth of Madness bør i hvert fall skys som pesten, og Ghosts of Mars fortjener en plass i den eksklusive ringen av helvete der Speed 2, Species 2, Beverly Hills Cop 3 og alt med Wes Craven presents i tittelen ligger og råtner.

05) Big Trouble in Little China
Denne har jeg ikke sett, men etter Escape er jeg klar for enda en dose 80-talls Carpenter & Russel. En helt annen film dette, som mange er veldig glade i. They Live er det også mange som liker, men jeg har mer lyst til å se denne.

04) Halloween
Ikke så mange hadde laget denne før ham, men du verden så mange som har gjort det etterpå. Se den for sekvensene der Michael Myers lusker på Jamie Lee Curtis & Co på høylys dag, og ta gjerne med den Carpenter-produserte toern også. Men stopp for all del der.

03 The Thing
Carpenters mest strømlinjeformede film blir litt for Alien-aktig for meg innimellom, men det er en grunn til at spesialeffektene her er legendariske. Kurt Russel er med her også.

02 Escape From New York
Altfor sjelden ser man den amerikanske presidenten få så mye fik.

01 The Fog

Fordi jeg så den i en meget lettpåvirkelig alder. En teknisk rufsete film med skikkelig eventyrplot i tradisjon med Lovecraft og Amando Di Ossorio. Jeg digger greia med at Adrianne Barbeau sitter i fyrtårnet sitt og kommenterer tåkas bevegelser, synes Jamie Lee Curtis er mindre endimensjonal enn vanlig, og synes i det hele tatt at balansen mellom det psykologiske i Halloween og det overnaturlige i de senere filmene hans er perfekt her. Jeg ser svakhetene i denne, men elsker den likevel. Nyversjonen snakker vi ikke om.
________________________________________________

Fred Ut – autorisert Podcast #6: Cinemablend
Nå som Filmspotting har trappet ned til en sending i uka og Doug Nagy har forlatt the Movie Blog har Cinemablend tilkjempet seg fast plass på IPoden. De konsentrerer seg om nyheter, hvilken film som tjente hva og sånt, og er vel nesten de flinkeste på nettet på akkurat det. Og lett mannevonde Margaret Williams er morsom så det holder også.


Flere hårete føtter. Og en skikkelig sinna gammel mann.

FILMER SETT SIDEN SIST:

The Two Towers (extended edition)

Ringenes Herre – gjensynet mitt fortsetter med denne, og her var det faktisk snakk om å forandre tittelen i skyggen av 9/11. Dette er den dårligst likte filmen i trilogien, siden den hverken har begynnelse eller slutt, og Jackson allerede hadde bevist at han visste hva han drev med. Jeg må se Return of the King på nytt også, men jeg tror egentlig jeg liker denne bedre.

Åpningssekvensen er (som i alle tre filmene) glimrende, helikopterfilming av tåkefjellene går over i et flashback fra Gandalfs og Balrogens fall i Moria, med en ny sekvens der vi følger dem et stykke ned; et hint om at Gandalf kan komme levende ut av kampen. Og i lange tider er denne filmen uten plett og lyte, spesielt i forlenget versjon. Gollum introduseres, og er like fantastisk som første gang vi så ham, selv om bilidet av Andy Serkis i blå gimpedrakt dukker opp på netthinnen min.

Skildringene av rytterfolket Rorhirrim er den minst kontroversielle tolkningen av noe folkeslag i filmtrilogien, og Edoras var det største som ble bygget i fullskala ute i ødemarken. Skuespillerne er igjen fantastiske i alle ledd, overgangen fra hobbitenes buskis til menneskefolkets shakespearske høydrama gjøres tidlig og umerkelig. Rorhirrims musikalske tema, med hardingfele på toppen, er kanskje det vakreste i filmserien (sammen med hovedtemaet, ringens tema).

Så trynes det stygt. Hele greia med reisen fra Edoras til Helmsdjupet er helt unødvendig. At Aragorn og Arwen trenger skjermtid sammen har jeg forståelse for, men de kunne vel fått det annensteds? Sarumanns replikk «Release your Warg-Riders!» er trilogiens svakeste øyeblikk, fem sekunder i Phantom Menace – land. Som flere steder i Atter en Konge blir følelsene borte i dataeffekter.

En vellykket cgi-effekt er imidlertid Treskjegg, som får større spillerom i den lange versjonen. Entenes marsj huskes lenge. Men ingenting i To Tårn (eller i trilogien generelt) kommer opp mot slaget i Helmsdjupet. Uten konkurranse den tøffeste slagscenen i filmhistorien, og jeg kommer aldri til å glemme synet av ti tusen orker som marsjerer opp mot festningen og begynner å dunke på skjoldene sine. Bedre enn dette blir rett og slett ikke film. Hvis de bare hadde droppet surfingen til Legolas…

På rulleteksten: Gollum’s song, som ikke har vært ute av MP3-spillerne mine siden 2002. Vakkert.

The Boondocks 1.4 – Granddads fight

Bestefaren til Huey og Riley havner i slåsskamp med verdens styggeste, sureste kjipeste blinde mann. Og taper. Så bæssfar gjør som enhver ansvarlig voksen ville gjort, han tar en grusom hevn. En av de morsomste Boondocks-episodene inneholder også en lett hysterisk hyllest til Zatoichi-filmene, der seriens anime-stil utnyttes til fulle. Tøft. Tøft. Tøft.

___________________

En liten kunngjøring
Siden jeg sliter litt med å skrive ofte nok, og ofte skriver langt når jeg først skriver avsluttes herved Akkurat Lest, Fred Uts Skiveanbefalinger og Nytt som faste spalter. Plate- og bok/tegneserieskriveriene mine har jeg ikke fått noen kommentarer på, så de flyttes til passende tråder i D7U/Gjemmestedets forum (meld dere inn, folkens).

Dukker det opp noe helt eksepsjonelt av filmnyheter skriver jeg om det, men det er såpass tidkrevende å lage nyhetsspalten at jeg ikke har tid til det så ofte som jeg vil. Også her fins det et greit alternativ i forumet. Ellers stjeler jeg jo det meste fra Twitch, AICN, og diverse Podcaster uansett… Håper dette er ok?

Jeg beholder trailerspalten (siden det er greit å ha sånt på ett sted) og Podcastspalten (siden få i Norge skriver om sånt). Og selvfølgelig listene, og apropos lister…

______________________

TI ANIMERTE TV-SERIER DU BØR SE FØR DU DAUER
Overraskende hvor vanskelig det er å fylle en topp 10 med dette temaet, egentlig, særlig hvis man ikke BARE skal ha med anime. Vel har jeg noen huller (har f.eks ikke sett Family Guy), men likevel…

10) MUMMITROLLET
Jeg innrømmer at jeg ser mer barne-tv enn det som er sunt, og nostalgikeren i meg foretrekker den østtyske dukkefilmserien, men animeversjonen av Mummitrollet på barne-tv hver mandag har fanget nok av Tove Janssons magi til å rettferdiggjøre en plass her nederst. Selv om den har tidenes fæleste vignettmusikk, i hvertfall på norsk.
Fin episode: Den i to deler med Tufsla, Vifsla og Hufsa. Uææh.

09) ROBOTECH (egentlig Macross)
På andre halvdel av åttitallet dukket det for første gang opp moderne anime på norske skjermer, via kabelkanalene. Jeg digget det fra første stund; såpeoperahandlingen og actionsekvensene gikk langt utenpå He-Man og sånt. En gang skal jeg besøke denne på nytt. Et nostalgivalg dette, altså. Kan sikkert byttes ut med Neon Genesis Evangelion, Appleseed eller lignende.

08) COWBOY BEBOP
SF-anime med humor, personlighet og klasse. Den serien Firefly ligner mest på.
Fin Episode: Mushroom Samba

07) THE CLONE WARS
Animasjonsgeniet Gennedy Tartakovsky (Samurai Jack, Dexter’s Laboratory, Powerpuff Girls) har begått mye tøft, men med Clone Wars laget han Star Wars slik Lucas ikke lenger kunne. Actiongodteri i passende småbiter. Må få sett alle disse.

06) TO TRØTTE TYPER TV SPESSIAL
Christopher Nielsen (som dro en velfortjent Amanda i går) varmet opp til Elefantfilmen med denne serien, som vel egentlig ligger nærmere tegneseriene hans i stil. Svart, statisk og genialt.

05) SOUTH PARK
Ikke så hipt lenger, og jeg falt egentlig av for årevis siden. Men jeg har aldri sett en SP-episode uten å le meg fillete; det står det respekt av.

04) THE SIMPSONS
Den andre evigvarende serien, med litt mer hjerte og hjerne enn Cartman og co.

03) HAIBANE RENMEI
Svært original, fredelig og rørende anime om livet etter døden. Kanskje. Se her.

02) THE BOONDOCKS
Altfor bra til å kunne få leve spesielt lenge, men sesong to er i hvert fall i anmarsj.

01) FUTURAMA

Morsommere og etterhvert smartere enn storebror Simpsons, med flere in-jokes enn et vanlig menneske kan oppfatte (selv etter å ha sett enkelte episoder et halvt dusin ganger). Jeg blir aldri lei av Futurama, og comebacket (som er i produksjon, men som vi neppe hører noe mere til før helt mot slutten av 2007) er sårt etterlengtet.


Det var en gang to veldig forelskede samuraigutter som skulle på tur…

(zzzt)

EKSTRASENDING: Fred ut tar en tur på barrikadene

(Hjorthen har allerede gjort dette, men på en mye bedre måte, ta en tur til han for å se hvordan en proff takler denne saken…)

Noen norske bloggere har, i et forsøk på å forsvare ytringsfriheten, oppfordret alle norske bloggere til å trykke vitsetegninger av profeten Muhammed. Hadde jeg følt at dette var en markering av min ytringsfrihet hadde jeg gjort det på et øyeblikk, men jeg bruker heller min ytringsfrihet til å si følgende:

Å gjøre seg selv til nyttige idioter for religiøse fundamentalister som kun er interessert i å spre hat og å såre sine medmennesker er valg man står fritt til å ta, men det har liten sammenheng med vår frihet til å ytre oss. Ytringsfriheten er, som alle andre demokratiske goder, forbundet med ansvar. Enkelte ting, som å såre følelsene til en stor prosentandel av verdens befolkning som egentlig får nok dritt som det er, kan man godt la være å gjøre.

Hvis disse bloggerne virkelig ønsker å markere ytringsfriheten sin kan de f.eks. publisere sårende og/eller pornografiske karikaturtegninger av sin nære familie. La dem tråkke på sine egne og hverandres tær til en forandring. Jeg skulle gjerne gjort det for dem, men som det fremgår av illustrasjonen nederst i denne posten kan jeg ikke tegne for fem øre.

Og dette handler ikke om å gå i kne for den andre gruppen religiøse fundamentalister, de som brenner norske flagg i Palestina. Dette handler om at NOEN, en eller annen gang må forstå at krigen mot terror vinnes med mot, toleranse, ydmykhet, respekt for medmennesker og evnen til å la være å kaste småstein tilbake på han litt tasne ADHDfyren som plaget deg på barneskolen. Han fyren her skjønte greia, men sakte men sikkert har vi alle glemt hva som egentlig var poenget.


(Gandhi: En bra mann som skjønte at det gikk an å smile mens man forandret verden.)

Så la oss til slutt ta hverandres lanker, synge hovedtemaet fra Once Upon a Time in China og sammen kjempe for en verden der alle er venner, ingen spiser hverandre og ingen ler av filmer uten engelsk tale (unntatt på de rette stedene, selvfølgelig).

(zzzt)

Og nå tilbake til dei faste postane.

_____________________________________________________________________________________

FILMER SETT SIDEN SIST:

Yaji & Kita – The Midnight Pilgrims

Jeg er veldig glad i japansk film av den mer eksentriske sorten. Filmer som Happiness of the Katakuris, Kamikaze Girls, Uzumaki og Samurai Fiction har både humor og filmtekniske grep jeg liker. Slapstick og buskis er vanligvis ikke min greie, men når det gjøres med japansk selvironi og vikasteraltiveggensåerdetsikkertnoesomfesterseg -mentalitet funker det for meg.

Dette er en film i samme gate, og kan beskrives som Monty Python & the Holy Grail hvis den hadde blitt laget i 2005 av en japansk versjon av homsepatruljen. De forelskede samuraiene Yaji og Kita bestemmer seg for å dra fra Edo til Ise fordi Yaji vil rømme fra kona og hjelpe Kita med å bli kvitt dopproblemet sitt. På veien overnatter de på forskjellige ekstremt rare steder med ditto mennesker. Det hele er løselig basert på en historisk roman, ettersom jeg skjønte. Ikke at noen bryr seg om historisk korrekthet her. Om dette er en film for deg kan du vurdere etter hvordan du reagerer på følgende scene:

Etter å ha fremført det showstoppende sangnummeret «Born to Be Gay» kommer Yaji og Kita rasende på en chopper. En politimann på scooter dem fordi de kjører for fort og spør dem hvorfor de kjører motorsykkel når slikt ikke fantes i deres tidsalder. Våre gutter svarer med at de spiller inn en film og nikker mot kameramannen. De forklarer hva filmen heter og hvem som spiller hovedrollene, og samtidig kommer fortekstene på skjermen. Tror de peker på dem også. Politimannen forteller dem at de blir pent nødt til å gå, siden samuraier ikke hadde motorsykler. I neste scene sitter Yaji og Kita glisende på toget i steden. Likevel foregår filmen altså på 17- eller 1800-tallet. Og senere blir det mye villere enn dette.

Det som gjør at Yaji og Kita ikke får plass på den beste dvdhylla mi er at filmen forsøker seg med en litt alvorlig undertone som fungerer dårlig sammen med alt tøyset, og at filmen er en halvtime for lang. Python visste hva de gjorde når de laget …Grail 91 minitter lang, og til og med det er kanskje litt for langt for en film av denne typen. Yaji og Kita er to femten.

Likevel er det lett å like en film som starter med at man spiller Bejeweled med mennesker i stedet for steiner og avlsuttes med sangen I Want to be your Fuck. Anbefales tålmodige mennesker med barnslig, litt syra humor, muligens en sjelden kombinasjon.

The Boondocks 1.1-1.2

Tegneserien Boondocks har jeg skrytt av tidligere, og nå har Aaron MacGruder gått veien fra stripeserie til tegnet TV-serie. Resultatet er overraskende. Politikken er fortsatt til stede, men her er ikke poenget å disse Bush for hva han har gjort siste uke, men heller å ta de store spørsmålene: Hva vil det si å være svart i dagens USA? Burde hun fjortisjenta flyttet seg da R. Kelly begynte å tisse på henne?

Veldig kul animasjon i animestil. Hovedpersonene framstår som søtere enn i avisa. Litt mindre harme, litt mer varme. Håper denne serien får et langt og suksessrikt liv. DVDen som dukker opp før eller siden er et møst.

______________________________________________________________________________________


FINALE

Singin’ in the Rain vs. Monty Python & the Holy Grail. En ukes frist. Fyr løs.