Nå enda mer inkonsekvent

Filmer siden sist: Megadessutenutgave

Heisann. Lørdag førstkommende er det tid for årets første Torpedojudaskonsert, ellers jobber jeg med et lite filmprosjekt jeg skal presentere her til uka. Jeg har fortsatt teknisk sett bloggepause, men her er filmene jeg har sett i det siste. Dette er delvis sakset fra Filmantrop-forumet:

THIRST, Park Chan-Wooks vampyrfilm, var enda litt bedre enn jeg håpet på. Stilistisk og filmatisk er kanskje dette hans aller beste (selv om jeg personlig er veldig glad i hevntrilogien). Like morsom og mørk som Lady Vengeance og Mr. Vengeance (ikke fullt så stein hakke gal som Oldboy) med en avslutningssekvens som er så morsomvakker at ord ikke strekker helt til. Det kan fort ende med at favorittfilmen min fra 2010 er en film fra 2008.

SHUTTER ISLAND så jeg forrige søndag.Jeg har kost meg med Scorseses bredt anlagte Gangs of New Nork, Aviator og the Departed like mye som noen andre (og kanskje litt mer), men denne gangen har han (litt overraskende etter å ha sett trailerne) laget en strammere film (på tross av lengden sin) enn på en god stund. Mange store bilder og flere statister enn man strengt tatt hadde bruk for her også, men dette er noe helt annet. Vi er i mindfuckterritorium, det er vel ikke å røpe noe, i den veldig lange blindgata der Jacob’s Ladder, In Dreams, the Orphanage, Fight Club, Vargtimmen, the Trial, Don’t Look Now og alle de andre bor.

Der man kunne endt opp med billig gimmick legger gamlefar heller puslebitene så omhyggelig på plass at retningen det hele tar er like uungåelig som det er forferdelig. Det er mange rent filmtekniske ting, spesielt i åpningen, som jeg lurte fælt på meningen med, men alt ordner seg etterhvert. For å si det sånn. DiCaprio (som sakte men sikkert blir eldre, til slutt ser han så ordinær ut at selv hardbarkede cineaster må ta ham på alvor som vår tids kanskje største leading man) er monumental her, jeg kan ikke huske å ha sett ham bedre. Ben Kingsley har tydeligvis bestemt seg for å vise hva han kan også. Tipper at han ikke gikk like hardt inn for f.eks BloodRayne.

Veldig solide saker hele veien altså, og jaggu fikk Max Von Sydow lurt inn ENDA en minneverdig rolleprestasjon. Mannen er udødelig.

BODYGUARDS AND ASSASSINS er den beste actionrullen jeg har sett fra Hong Kong på mange år. Sun Yat-Sen er tilbake i Hong Kong for å planlegge revolusjonen, bare hans lokale allierte klarer å holde ham levende lenge nok. Den over to timer lange filmen deles elegant inn i en første del med der vi blir kjent med alle de involverte og en andre del som stort sett bare er balla i veggen og tenna i tapetet. Sentimentalitet og gladvold i nydelig samspill, akkurat som i gamle dager, og endelig har datagrafikken blitt god nok til å ikke bare være distraherende også i Hong Kong. Konge.

MCDULL: KUNG FU DING DONG er den tredje (og en halv, hvis vi regner med den rare McDull – the Alumni) filmen om den sympatiske men akk så gjennomsnittlige grisen fra Hong Kong (Han fikk navnet sitt fordi mora hans egentlig ville kalle ham McNificent men var redd for å legge lista for høyt) og klart den mest konvensjonelle.

«Moralen» er så langt fra HollywoodsHvisDuBareTrorSåNårDuDrømmeneDine-plattheter som det går an å komme, og måten historien om McDulls opphold på kungfuskole og fortellingen om McFat (hans fjorten ganger tippoldefar som oppfant telefonen og endte sine dager med å sørgmodig sitte å vente på at noen ringte) til slutt knyttes sammen er vidunderlig. Det hele er nok tross alt for eksotisk til at McDull får noe Ghibli-aktig internasjonalt gjennombrudd denne gangen heller. Vi er vel ikke så mange som både ler av referansene til Kung Fu Panda og til Yuen Woo Ping. Sangnummeret til McDulls mamma om overgangsalderen kan derimot de fleste humre litt av.

PONTYPOOL var heller ikke ueffen. Mesteparten av filmen er tre mennesker i et radiostudio som er redde for hva som skjer utenfor; at dette er så engasjerende og skummelt skyldes solid håndverk på alle sider av kameraet og et manus som ikke er redd for å utfordre seeren. Språkzombier ftw. Tror jeg trenger å se den en gang til for å få tak i nyansene i sykdommen, men dette er filmen jeg skulle ønske Romero hadde laget i steden for Diary of the Dead. Med denne og Hard Core Logo under beltet er regissør Bruce McDonald absolutt en mann å følge med på. Han jobber med en oppfølger, det blir spennende.

Dessuten har jeg sett den totalt umorsome men veldig pene THE BED SITTING ROOM og den totalt ubrukelige og veldig lite pene THE NEW BARBARIANS. Her var det vel egentlig bare skulderputene som imponerte.

Advertisements

9 responses

  1. Dette bare for å teste kommentarfeltet…

    mars 15, 2010, kl. 17:42

  2. Anne

    Så fint det var blitt her da:)

    mars 15, 2010, kl. 17:57

  3. Thirst er fin. Elsker slutten, filmtekniske og alt blodet. Beste filmen jeg har sett i 2009, har noen igjen, men regner med at Thirst blir årets beste filmopplevelse. Kang-ho Song er en herlig skuespiller, virker også som en artig kar uten primadonnanykker. Vanskelig å mislike den karen.

    Bodyguards and Assassins skuffet stort. Foretrekker The Warlords, som i mine øyne er en god del bedre. Bodyguards ble for lang og kjedelig, brydde meg fint lite om rollefigurene.

    Pontypool er kul. Enkel film med en herlig nerve man ikke så ofte opplever lenger.

    Over og ut 😉

    mars 15, 2010, kl. 18:47

  4. Anne: Takker. Har bare skiftet wordpresstema, men dette var ganske fint synes jeg. Hadde ønsket meg en header jeg kunne legge mitt eget bilde på,bare.

    CC: Skjønner godt at du mislikte B&A hvis du ikke digget rollefigurene. Hvis ikke du liker folka blir jo det som skjer med dem (og det er jo en god del) ganske uinteressant. Det var nettopp den forholdsvis fredelige oppbygningen på en time som gjorde filmen etter min mening. Til og med Donnie Yen gjør en bra skuespillerprestasjon her, det var lenge siden.

    mars 15, 2010, kl. 20:44

  5. Du synes ikke at karakterdybden ble i svakeste laget? Mange rollefigurer, lite tid på hver. Den korte bakgrunnshistorien til Donnie Yen synes jeg er et perfekt eksempel på hvordan man ikke bygger opp karakterer. Jeg prøvde å bry meg, det fungerte ikke når rollefigurene ikke har dybden som trengs. Mer fokus på enkelte rollefigurer hadde nok hjulpet mye for min egen del. Actionscenene passet heller ikke helt inn i filmen. Ventet mer troverdige actionscener. Men Donnie Yen sparker ræv. Er helt enig at filmen ser meget bra ut, der er vi enige.

    Hehe, Donnie Yen har vært solid etter SPL, han er mannen i Hong Kong. Jeg er enig i at Jet Li er en bedre skuespiller, men Donnie Yen er en mye bedre fighter på skjermen enn Jet Li. Har aldri vært så stor fan av vaierbruken til Jet Li. Han er knallsterk i den første Once Upon a Time in China og Fist of Legend, to mesterverk. Men jeg har alltid hatt følelsen av at Jet Li er overvurdert som kampsportutøver på film. Sammo Hung, Yuen Biao, Jackie Chan og Donnie Yen er for meg perfekte kampsportutøvere på film. Jet Li blir for kjedelig med vaierbruk og koreografien i mange av filmene er ikke av ypperste klasse. Nå sporet jeg helt av her! 😉

    Donnie Yen har gjort mye for filmindustrien i Hong Kong nå, videreutviklet standard martial arts til mixed martial arts.

    Har du forresten sett The Warlords?

    mars 15, 2010, kl. 22:02

  6. Donnie Yen er en tøffing når han slåss, men som skuespiller synes jeg han ofte faller gjennom. Ikke like ille som en fyr som Tony Jaa, som virkelig aldri bør stå stille, men likevel. Jet Li- diskusjonen må vi ta en annen gang, men her er jeg helt uenig. Hans overlegne screen presence og mer akrobatiske stil er mye kulere i min bok, men så liker jeg vaiere…

    Det er ikke at karakterene i B&Aer så veldig dype, men de er interessante nok (og spilt karismatisk nok) til at jeg ble engasjert. Kan hende handler det om forventninger; jeg var faktisk ikke klar over at filmen så til de grader ble en actionfilm i andre del. Hvis man sitter en time for å vente på slåssinga blir det jo annerledes…

    mars 16, 2010, kl. 05:39

  7. Ok, det forklarer sikkert mye. Jeg liker ikke vaiere, jeg vil ha ekte vare (elsker Iron Monkey og Once Upon a Time in China, finnes unntak). Fått med deg at ryktene om at Donnie Yen og Tony Jaa kanskje skal spille i samme film? Men at Tony Jaa krever for mye penger, Mistet mye respekt for Tony Jaa etter at han har blitt Konge av verden. Han hadde hatt gått av å ta en tur til Hong Kong, lære litt av de beste, plante begge beina godt i jorda.

    Forventet faktisk mindre kampscener, mer spenning og drama. Som f.eks. Flashpoint (Donnie Yen). Infernal Affairs møter Donnie Yen 🙂

    Jeg er enig i at Jet Li er en bedre skuespiller og har mer skjermkarisma enn Donnie Yen. Vi har snakket om dette før, men jeg er stor fan av Sammo Hung som utøver og koreograf, og det er lett å se at Donnie Yen har hentet mye fra storebror. Råskapen og energien føler jeg aldri helt i en Jet Li-film, med unntak av den første og siste kampen i Fist of Legend.

    Men vi vet hvor vi står i denne diskusjonen, alt handler om smak.

    mars 16, 2010, kl. 10:28

  8. Anne

    Men, skjønner ikke det med bloggpause. Mye triveligere her inne når du poster!

    mars 16, 2010, kl. 17:57

  9. Ting kan tyde på at det blir litt mer aktivitet her framover. Slang jo akkurat ut en post nå, for eksempel. Men jeg har det litt for travelt til å greie å poste ordentlig regelmessig på en stund ennå tror jeg.

    mars 16, 2010, kl. 18:00

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s