Filmer siden sist: Round 3! Fight!
Scott Pilgrim vs. the World
Vi er nå en generasjon videre fra slackerne og de politisk korrekte som herjet på nittitallet. Jeg er vel en av dem. Den neste alternativ-generasjonen har så mye ironisk distanse i sin hiphet at det kan gjøre vondt å høre på for de som ikke tåler sånt. Michael Cera er for nullti- og tittitallet det Jack Nicholson var for søtti- og Tom Cruise var for åttiårene, men hvis det hele virker kunstig og hult og ikke så bra som VÅR generasjon er det selvfølgelig fordi vi, som foreldrene våre og deres tilbake til Aristoteles er i ferd med å bli gamle og ikke skjønner at du kan dyppe tåa i strømmen men når du blir gammel nok så kan du bare ikke bade.
Poenget? At hvis du syntes den dobbeltironisk liksomhippe Juno hadde periodevis slitsom dialog så vil du sannsynligvis få spasmer av Scott Pilgrim. Og at det antakeligvis er nok et tegn på min stadig manifesterende følelsesmessige umodenhet at jeg likte denne filmen så godt som jeg gjorde, for den er egentlig ikke for meg. Det er i grenseland ekkelt at jeg fant Ramona nesten like tiltrekkende som Scott gjorde og i all hemmelighet er ganske sikker på at Fru Ut hadde kledd blått hår. Jeg er han liksomhippe onkelen som er nede med kidsa liksom.
Under alt glitteret (og det er MYE fint på overflaten her hvis du liker gamle arcadespill, kreativ cgi-bruk og telefoner som det står RIIINNG i lufta over) handler Scott Pilgrim om det samme som det meste av livene våre; det å leite etter noen samtidig som man forhåpentligvis snubler over seg selv på veien. Jeg har skrevet om det mange ganger før her, både i filmanmeldelser av f.eks Mannen som elsket Yngve og Shortbus, og andre steder så jeg skal la det være denne gangen.
Scott Pilgrim er noe sånt som Yngve krysset med Stephen Chow i Kung Fu Hustle; regissert av Edgar Wright (som etter Hot Fuzz og Shaun of the dead har latt herrene Frost og Pegg hvile på benken denne gangen), basert på en sikkert veldig bra tegneserie, med musikk av Nigel Goodrich (som produserte f.eks OK Computer) og med Michael Cera, Jason Swartzman og et assortert utvalg SuicideGirls i hovedrollene. Klart jeg likte dette!
Den kunne sikkert vært hårfint kortere, og noen ville sikkert si at hadde det vært FEM onde ekskjærester Scott måtte banke i steden for syv så hadde det vært like greit, men det blir å blande analyse inn i denne subjektive nestenanmeldelsen og jeg ser ingen grunn til å begynne med det nå. Det var fem mennesker i salen. De to guttene lo av filmen i steden for med den, og de to jentene gikk etter en time, så da var den kanskje for meg likevel? Enda en solid kandidat til årets film så langt. You Win! Continue?
DESSUTEN har jeg sprettet Film Noir- boksen min og sett The Blue Dahlia, som var en fabelaktig mordgåte med oscarnominert manus av Raymond Chandler.
Fans av L.A. Confidential må se denne; minneverdige karakterer og dialog så syrlig at flatskjermen min begynte å smelte i kantene. Og Veronica Lake er finere en Kim Basinger. The Big Steal har et par av de samme skuespillerene men er en stusselig b-film. Robert Mitchum var en kjekkas i unge år, og biljakten var fin. Ellers var det ingenting der.
City of the Living Dead var som alle andre Lucio Fulci-filmer; lett amatørmessig, ikke helt uten fin stemning, med middels skuespillere og innvoller nok til å Glasgow med haggis. Noen ganger er det bare sånt som funker.
True Legend er den nye filmen regissert av Yuen Woo-Ping. Den åpner fint (jeg digger kampkoreografien hans), men utvikler seg etterhvert til en ren ripoff av Fearless. I tillegg er datagrafikken nesten til å spy av.
Battlestar Galactica: The Plan er første del av Galactica fortalt fra Cylonenes synsvinkel, for dem som ikke gidder å gå tilbake og se alt om igjen nå som vi vet hvem som er hva. Den fungerer vel greit nok, men føles unødvendig. Fin slutt. Minuspoeng for påklistret nakenhet, dette teller kun positivt i filmer som ikke har så mye annet. Det er viktig å slutte å melke denne kua nå. Har ikke sett Caprica-serien, men denne gjør meg skeptisk.
Jeg har ikke sett Once Upon a time in the Midlands eller Once Upon a Time in Triad Society, men det ser statistisk sett ut til at filmen din blir bedre hvis den heter noe med Once Upon a Time in… Once Upon a Time in Mumbaai er i hvert fall cool, stilsikker Bollywoodgangsterfim med forbløffende lite vold og sedvanlig mye kjærleik. Forsiktig søttitallskoloritt og diskrete sangnummer, flotte rollefigurer og godt gjennomført intrige. En slags Scorsesemasala, men snillere og lettere. 2 timer og 40 gir ikke historien plass nok til en skikkelig avslutning, men her kan vi vel håpe på en oppfølger?
Filmer siden sist: Detoroito Metaru Shiti etc.etc.etc.
PUBLIC ENEMIES
Det var Miami Vice som endelig fikk meg til å forstå at Michael Mann er genial. Hverken Heat, Collateral eller de tidligere tingene hans gjorde det helt for meg, men i Vice (han sto også bak den opprinnelige tv-serien) møtte den aggressive stilen hans en lett fantastisk James Bond-ete handling. Manns rollefigurer er alltid større enn livet, og den ikkeheltvirkelige verdenen Tubbs og Crockett bebodde passet perfekt. Svært mange mislikte den, men jeg forsvarer Vice som en av tidenes fem beste actionfilmer til jeg dør.
Public Enemies har mange av de samme styrkene som Miami Vice, men er nok lettere å like for flere. Denne gangen forholder Mann seg til faktiske hendelser, nærmere bestemt 30-tallets jakt på bankraneren John Dillinger (Johnny Depp i nærheten av toppformen). Foran i den etterhvert veldig store lynsjemobben finner vi J. Edgar Hoover (som er mest interessert i å bli den som har kontrollen) og Melvin Purvis (som er mest interesser i at lov og orden skal gjenopprettes). Christian Bale spiller Purvis slik at vi glemmer at han dreit seg ut i T4, og det er han og Depp som denne gangen er Gutta Som Kan Jobben Sin Så Veldig Veldig Godt. Gutta Som Kan Jobben Sin Veldig Veldig Godt gjenfinnes i alle Michael Manns filmer. De er større enn livet disse gutta her også.
Manns 30-tall kommer til oss gjennom rufsete digitalvideofotografering som bringer oss så nær at vi må dukke for stikkflammer fra tommyguns. Noen har klaget på at gangsterfilmer ikke skal se slik ut, men jeg er ganske sikker på at det var omtrent slik det var. The Blair Witch Tommygun Project.
Depps Dillinger er en tragisk figur, en av de siste skikkelige kåbbåiene, du vet han ikke kommer til å rekke å ta av seg skoa for å dø. Det var helt unødvendig med en kjærlighetshistorie for å få fram dette, men heldigvis spilles dama hans av Marion Cotillard. Det er ikke vanskelig å tro på at Dillinger kunne ordne seg hvilken dame som helst; det er en stor utfordring å få en gangstergroupie til å virke både sterk, modig og selvstendig. Vi tror på kjærlighetshistorien også.
Men dypest sett handler filmen om hvordan tida for politi og røver, drager og monstre går mot slutten og erstattes av vår tid, der teknologi er farligere enn maskinpistoler. Istedenfor Dillinger har vi Piratebay, Babyface Nelson er byttet ut med Osama Bin Laden. Og hadde det ikke vært for mesterverk som dette hadde de vært glemt alle sammen.
DETROIT METAL CITY
Eksentriske Japanske komedier basert på Mangaer er alltid spennende, men for hvert mesterverk (Ping Pong, Kamikaze Girls) fins det fem filmer som denne, en utrolig masete og teit film om en tassen liten bondegutt med et hemmelig dobbeltliv som vokalist i Japans slemmeste metalband.
Det er enkelte bra ting her (moralen er at også den svarteste, teiteste slemmeste metal kan gjøre livet verdt å leve, rockekua er sjef, scenen der den Onde Satanisten lærer lillebroren sin å kjøre traktor likeså), det er bare det at vår helt er en usedvanlig veik, sutrete og slitsom fyr. Du håper og håper på at han skal bli overkjørt av en buss eller ikke, men det skjer aldri. Skuffende.
EARTH
Den andre filmen i Deepa Mehtas elementserie (de to andre heter Fire og Water) omhandler opprettelsen av Pakistan i 1947 og forteller om en venneflokk bestående av parsier, hinduer, sikher, og muslimer som rives i fillebiter (nesten bokstavelig talt) av delingen av India og den dype riften som åpnes mellom (spesielt) hinduer og muslimer. Dette er smertefullt territorium, og filmen er da også forbudt i Pakistan.
Det er noe belærende og overtydelig over filmen som tar noe av kraften ut av den, men sympatiske karakterer (FU,S-helt Aamir Khan imponerer spesielt) gjør at klimakset blir knusende i sin uungåelighet. En lettere, mer konvensjonell og svakere film enn forventet, men en viktig historieleksjon.
HAPPY-GO-LUCKY
Jeg burde egentlig latt Fru Ut anmelde denne, for hun elsker Mike Leighs Naken, men hun er opptatt med å ruge, så jeg får gjøre jobben. Dessuten likte vi denne begge to.
Det er ikke så lett å forklare hva denne filmen handler om, for som livet er den uryddig, tilfeldig og selv om det er mening og røde tråder å finne er de kanskje ikke så tydelige, eller viktige. La oss nøye oss med at det er et portrett av Poppy, som er lærer, singel i storbyen og ukuelig positiv. Noen tar sykkelen hennes slik at hun må ta kjøretimer. Kjørelæreren hennes er ikke så rent lite spesiell.
Sally Hawkins må bære hele filmen på skuldrene sine, for vi følger henne absolutt hele tiden. Når en film er et portrett av en person på denne måten er man helt avhengig av å orke å være sammen med dette mennesket i halvannen time, og i tilfellet Poppy er ikke det noe problem. Tror ikke jeg kunne vært typen hennes eller noe sånt, men hun er ganske morsom, veldig snill og litt søt, og hun setter farge på verden rundt seg. Da blir filmen også fin.
DESSUTEN
Dementia 13 er en liten skrekkfilm om dystre ting som skjer med en dyster familie i et dystert slott. Den er mer kunstferdig utført enn de fleste Roger Cormans produksjoner; så er den da også regissert av en lovende ung mann ved navn Francis Coppola. På sitt beste er stemningen som i Night of the Living Dead eller Carnival of Souls, men handlingen er ikke skikkelig skrudd sammen og slutten kommer litt for brått. Verdt en kikk. Last den ned lovlig og gratis her.
Istid 3D er etter mitt syn den mest underholdende av de tre, men jeg er overhodet ikke noen fan. Disse filmene består stort sett av pelsdyr som faller hylende ned skråninger, og det blir ganske kjedelig i halvannen time. Kinoen min viste den imidlertid i 3D, og på den fronten hadde det skjedd spennende ting siden jeg så Freddy´s Dead midt på nittitallet en gang. Gleder meg til mer 3D, men for 120 spenn bør filmen være bedre enn dette.
Også har jeg spikret enda en katakombefilm. En søt liten en som nok får åpne ballet i år.
Filmer siden sist: Dessuten Edition
Foxy Brown
er exploitation av det søte slaget. Her er det både lesbiske barslagsmål, voldtekt, kastraksjon, drap, tvungen heroinbruk og annet sånt som man forventer når man graver seg litt ned i søttitallets finkultur, men regissør Jack Hill fokuserer på det komiske og dveler ikke ved stygge. Og Pam Grier oser av klasse uansett hvor hun befinner seg. Soundtracket er litt under middels, men dette er en av de klassiske Blaxploitationfilmene med god grunn.
Hellboy II: the Golden Army
har en skuffende enkel historie, men dette er helt uproblematisk når onkel Guillermo pøser på med sine monstre. Mannen er nå helt uslåelig når det skal fortelles eventyr, og jeg gleder meg som en unge til Hobbiten. Karakterene er like tøffe som forrige gang, men jeg hadde ønsket meg litt mer dybde. Du ser likevel ikke særlig finere fantasy i år.
Patrick
er en finfin thriller fra Australia om en fyr som ligger i en seng og ikke gjør noen verdens ting. Den flotte norske DVDen har den hittil lengste versjonen av filmen, og soundtracket til mine helter Goblin på egen cd. Det morsomme er at musikken til Goblin bare er å høre på den nedklipte europeiske versjonen. Når den lange versjonen i tillegg er en god del for lang er det bare å anbefale den versjonen jeg ikke har sett.
The Blues Brothers
Og apropos filmer som er for lange: Blues Brothers er en av favorittkomediene noen sinne, men den var over to timer i utgangspunktet så jeg er ikke sikker på at den trengte enda et kvarter. Elevene mine ga i alle fall klart uttrykk for at dette var trege greier, men hva vet vel de? Man kødder uansett ikke med folk som har på seg solbriller hele natta. Karrierehøydepunktet til alle involverte.
The Rising: the Ballad of Mangal Pandey
Og apropos lange filmer og filmer for fjortiser: denne har jeg skrevet om her og her og her, så det er vel nok. Nå har jeg vist den for tre forskjellige klasser som alle har digga den. Og den dekker en hel uke med pensum i engelsk, musikk, historie og RLE. Og siden den er ganske så historisk unøyaktig kan man bruke den til å trene kildekritikk også. Landets lærere bør kjenne sin besøkelsestid.
I am Legend
Jeg har fått meg BluRay-spiller, og denne fulgte med. Skulle egentlig se den på kino, men fordi jeg er stor fan av boka (og spesielt Vincent Price-versjonen) orket jeg ikke. Filmen er for boka omtrent som I, Robot. Genialt kildemateriale drukner i produktplassering, bilkjøring (Hva faen var greia med det?) og meningsløse actionsekvenser. Men litt som Pam Grier tilfører Will Smith en smule klasse til suppa.
La Den Rette komme Inn
Er også fin på BluRay, selv uten noe interessant ekstramateriale. Har du ikke sett denne ennå? Hvorfor ikke? Tulling.
2001
Jeg skammer meg litt over å ikke bruke 2001 ord på å skrive om 2001, men det får bli til en annen gang. Ganske ofte synes jeg at dette er tidenes beste film. Og har du BluRay-spiller er dette et must. Den er strålende vakker på sliten VHS også, men i 1080p er den vidunderlig. Åpningen er til å grine av, og er du en av dem som synes resten beveger seg litt for omhyggelig kan du jo lese alle de små skiltene og etikettene i romskipene som her er synlige for første gang. Må snart se den undervurderte 2010 igjen også, tror jeg.
I tillegg koser jeg meg med Dexter, Star Trek: the original Series og snart Galactica.
Da skulle du være oppdatert. Mer film i løpet av uka, tenker jeg. Skal få bestilt Katakomber også.
Filmer siden sist: Mannen som elsket markjordbær
MANNEN SOM ELSKET YNGVE / SMULTRONSTÄLLET
Det er mange grunner til at jeg sjelden ser norsk film, men den aller viktigste er at det blir for nært alt sammen. Jeg liker å bli tatt langt av gårde, gjerne i følge med en Jet Li, en Shahrukh Khan eller en George Romero. Å se norsk film er som å bli hjemme. Jeg kjenner for mange trettiåringer på Grünerløkka til å orke å se film om trettiåringer på Grünerløkka. Jeg vet for mye om å vokse opp i Norge til å ville se film om å vokse opp i Norge. Skal det være norsk må det være kraftig stilisert (Bent Hamer) eller foregå i polarisen eller noe sånt.
Jeg blir dessuten voldsomt følelsesmessig påvirket av film (jeg gråt jo så det sprutet av the Orphanage her forleden, for eksempel), og liker best at tunge temaer tas opp litt symbolsk. Å kaste filmfølelser rett i trynet på meg er som å gi en pose sukker og en spiseskje til en femåring.
Så Bergmans Jordbærstedet er en film for meg, for skal jeg konfronteres med min egen dødelighet må det gjøres med litt distanse. Mannen som elsket Yngve er det ikke, for det jeg sitter igjen med etter å ha gjenopplevd 1989-1990 i et par timer er smerte. Selv om jeg er et år eller to yngre enn Jarle og vennene hans har de klærne mine, musikken min, politikken min og til en viss grad problemene mine.
Jeg har aldri elsket noen Yngve, men jeg har vært der Jarle er når Katrine forlater ham. Jeg har vært på den festen. Jeg har spilt den konserten. Og jeg vil gjøre alt om igjen! Jeg vil være ung og teit og ulykkelig og sint igjen! Jeg vil være ansvarsløs, uansvarlig, blakk og fri! Jeg vil gå rundt og lide og tenke at det er litt stilig igjen! Jeg vil rett og slett være atten jeg også. Og jeg vet at det ikke egentlig er det filmen handler om. Det er det som er hele poenget. Jeg klarer ikke å forholde meg til filmen, det gjør bare vondt.
Men at det er en aldeles nydelig film med tidenes soundtrack og at den bare skjemmes av en litt overskreve dialog her og der fikk jeg med meg. Det at jeg parallellanmelder den med en av Bergmans mest elskede filmer sier vel også litt.
Hvis Jarle Klepp er han jeg var er Dr. Isak Borg han jeg kan ende opp med å bli. Borg (spilt av den legendariske filmregissøren Viktor Sjøstrøm) er ikke noe dårlig menneske egentlig, men han har mistet kontakten med menneskene rundt seg og de ser ham som kald og følelsesløs. På vei for å motta sitt æresdoktorat reiser han tilbake i sinnet sitt i selskap med sin svigerdatter (utrolig vakre Ingrid Thulin.) Heldigvis er ikke det hele over før den hissige husholdersken går og legger seg, og den gode doktoren virker klokere ved reisens slutt. Kanskje rekker han å forbedre sin lille verden en smule før det er kvelden. Noe mer kan vi ikke håpe på noen av oss.
Mannen som elsket Yngve ender i tårer, med et nostalgisk tilbakeblikk på Jarle Klepps liv bare noen måneder tidligere. Som meg har han valgt en slags vei og selv om det kommer flere kryss går det ikke an å dra tilbake. Smultronstället ligger der fortsatt, men det er ingen der nå. Og jeg vil ikke dra tilbake egentlig, jeg bare hørte Stone Roses og så hockeysveiser og mørke jakker med buttons og et øyeblikk merket jeg at jeg var blitt voksen.
DESSUTEN
JODHAA AKBAAR er årets store kostymedrama fra Bollywood og det hele er så storslått og vakkert at det egentlig ikke får plass på 32-tommeren min. Filmen forfekter religiløs toleranse på en beundringsverdig måte, musikken er staselig og Aishiwara Rai Bachchan er et lite underverk. Men filmen er også banal og klønete regissert og i løpet av drøye tre timer skjer det egentlig fint lite. En bortkastet mulighet.
THE HOUSE WITH LAUGHING WINDOWS er en stilig giallo som hemmes litt av mangel på logikk, men det har aldri vært noe stort problem i denne sjangeren. Gøyal, eksentrisk og med en skikkelig sprø twist på slutten. Anbefales de som liker sånt.
LAND OF THE DEAD og DIARY OF THE DEAD fikk en repriserunde i bunkersen fordi jeg akkurat er ferdig med den fantastiske boka om Romero og ønsket å sammenligne dem. Diarys svakheter blir tydeligere for hver gang jeg ser dem, mens Land, spesielt første halvdel, bare blir bedre. Den er fullt på høyde med de foregående i serien. De soldatfolka er litt teite (you can call me motown? gimmeabreak), og selv etter å ha sett den fem ganger er geografien uklar for meg (hvem reiser hvilken vei, hva er «the throat»). Ellers? Konge.
Fred Ut, Sønn 