Jeg gjør ikke, men jeg er
(foto: Ut Junior)
Jeg vet ikke helt hvordan det hendte. Riktignok har jeg to barn og hund, og en (som jeg til det kjedsommelige klager om her) periodevis stressende jobb, men hver eneste ferie de siste årene har resultert i en liten eksplosjon av kreativitet. Det første jeg gjør når jeg får noen minutter for meg selv og ikke trenger tenke jobb er å skrive noe, spille inn noe eller filme noe.
Men ikke denne gangen. Vi skriver 16. Juli, jeg har hatt ferie i over tre uker. Ingenting. Jeg startet Grenlandsbloggen men har ikke giddet følge opp (ennå). Jeg har putlet litt med Katakombeprogrammet. Jeg har tre tekstlinjer klar til en ny Judaslåt om den farlige fristerinnen Maria som noen har tatt av dage. Etter min skala er dette ingenting.
Det er ikke skrivesperre, snarere er det behovet for å skrive som ser ut til å være borte. iPaden har litt av skylda, for jeg leser mer enn på mange år. Jeg har ikke stengt meg inne sosialt på nettet heller. Jeg er på Facebook og Twitter med en lenke hvis jeg finner noe som er interessant. Det logistiske og tekniske har aldri vært enklere for meg, jeg har ikke på noen måte mindre å skrive om. Jeg bare føler ikke for det, og ingen ser ut til å savne det heller.
Misforstå meg rett, dette er ikke en av de postene der en blogger forsøker å få skryt slik at han gidder å fortsette enda et år; det er ingen grunn til å stenge FU,S. Jeg postet jo dette, så i blant føler jeg sikkert for det. Jeg trenger ikke lenger å skrive.
For jeg kan skrive. Det vet jeg nå. Da jeg startet opp for fem og et halvt år siden visste jeg ikke det, enda jeg hadde forsøkt så lenge jeg kunne huske. Jeg har klart å bevise dette for meg selv samtidig som jeg skapt et liv for meg og mine, uten å bli bohem. Jeg har blitt sitert på antropologi.info , jeg har blitt sonitusset en haug med ganger. Bandet mitt har fylt Sort og Blå i Porsgrunn, jeg har opprettet Katakombene, blitt kjent med en haug bra folk.
Og i tillegg til en fantastisk og særs ufortjent kone har jeg to barn, en snill hund og en stor vennekrets og familie utenfor eteren også. De har størsteparten av skylda for at jeg ikke lenger trenger å skrive for selverkjennelsens skyld.
Jeg lurer ikke lenger på hvem jeg er og om jeg fortjener livets rett. Jeg er noen. Jeg kan noe. Dermed MÅ jeg ikke gjøre det lenger. Jeg kan gjøre det når jeg har lyst. Takk skal dere ha.
Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
Åpent brev til Ole Jørgen Anfindsen
Kjære Ole,
I anledning artikkelen på Aftenposten.no i dag fikk jeg behov for å hevde det følgende:
Det finnes ikke tre til fem hovedgrupper av mennesker i verden, slik du mener at det hevdes vitenskapelig.
Det finnes bare to.
Den ene gruppen, la oss kalle dem FOLK, hevder at det finnes ett, globalt, samfunn, bestående av en enkelt menneskerase. FOLK holder disse sannhetene for å være selvinnlysende; at alle folk er født like, og har retten til liv, frihet og jakten på lykke i den form denne måtte ta. I hvert fall så lenge dette ikke skader andre folk.
På veien mot denne verdensordningen hender det at folk bruker verktøy som politisk avgrensing av landområder, men de forsøker å huske at dette er midler, ikke mål. For de er i ferd med å innse at deres verden er for liten til å kunne deles i mange små.
Den andre gruppen mennesker er dere.
Dere kan få Norge.
Men det er så mange av dere at dere nesten må få med Antarktis på kjøpet. Kos dere der.
Resten er vårt.
Rekviem for et dødt tre
De ligner likposer, sekkene som nå ligger oppunder garasjetaket mitt. Og det føltes litt sånn å legge dem der også. Hver gang man flytter (eller tømmer et kott slik jeg gjorde i går) dreper man litt av fortida si, enten nådeløst ved å kaste den i containeren eller ved å la den sakte råtne bort i kjelleren eller på garasjetaket.
Dette er de fysiske medienes bakside: når boka er lest tar den plass, uansett hvor godt den lukter eller hvor pen den er. Jeg ønsker ikke-fysiske bøker, filmer og plater velkommen. I fremtiden trenger jeg ikke kaste så mye. I fremtiden trenger jeg ikke forbruke så mye. I fremtiden trenger jeg ikke lide så mye.
Noen få bøker får plass på de nye hyllene; det er de som har oppslagsinformasjon som ikke er lett tilgjengelig på internett eller bare er artige å bla i. Noen (de tynneste og mest tøysete) er plassert i en hylle på do. Et lite utvalg (våre signerte Clive Barker, Neil Gaiman, Jan Erik Vold og Harry Knowles, de 10-15 beste bøkene jeg vet om, Fru Uts hobbybøker) puttes nennsomt i plastbokser og skal få komme fram igjen hvis vi noen gang får plass til enda en bokhylle i stua, den skal muligens utvides om et år eller to. Noen få gir jeg til skolebiblioteket i et håp om at en eller annen avansert ungdomsskoleelev skal snuble over No Logo eller Fight the Power og skjønne litt av greia. Men hvilken fjortis bruker skolebiblioteket til noe annet enn å gjemme seg?
Resten går i body bags i garasjen, de som ingen vil ha og det gjør for vondt å kaste. Mora mi har barnebøkene mine på sitt garasjetak, de av dem som Ut Junior og Frøken Ut neppe blir interessert i og som det gjør for vondt å gi bort. De kommer aldri til å få plass hos meg. Kanskje har de råtnet allerede.
På garasjetaket mitt ligge bøker fra så sent som 2008; bøker jeg har plukket ut på amazon og betalt gode penger for og ventet på i tre uker fordi de har blitt liggende i tollen litt for lenge. Bøker jeg har slitt med å få tak i, tilbrakt uker sammen med og så plassert med andakt i hyllene på kottet som jeg bare litt ironisk likte å kalle biblioteket, og som nå altså tømmes for å utvide barnerommene.
Papirboka som standardmedium ligger for døden. Jeg leste en flott artikkel som forklarte hvorfor den vil leve videre hos spesielt interesserte, litt slik som DJ-ene og fanatikerne holder vinylplata i live, men for gjennomsnittsbrukeren slår den følge med VHS-filmen (og jeg orker nesten ikke å tenke på at jeg plasserte 200 VHS-filmer, TI ÅR med samling, i gjennvinningshallen på fyllinga i dag), CD-en (hyllene er tatt ned, platene er lagt i mapper, det viktigste er lagt til i iTunes, resten finner jeg på Spotify) og Kassetten (mine er kastet for lenge siden).
Dette er av det gode. Huset mitt trenger ikke lenger å bli fylt opp med TING jeg ikke har plass til. En bok er ikke papir. En sang er ikke en CD. En film er ikke en DVD.
Men likevel gjør det vondt.
Da jeg var liten var jeg ekstremt nærsynt, men fordi jeg også hørte dårlig tok det noen år før noen oppdaget det. Jeg lærte å lese med nesa tre og en halv centimeter fra papiret. Favorittboka mi var en faktabok fra Aschehoug, den het Fiskenes Liv. Jeg pleide å imponere naboene med fakta som at Avtrekkerfisken har det flotte navnet Humuhumunukunukuapuaa på Hawaii.
For et par år siden arvet Ut Junior Fiskenes Liv. Jeg satt og bladde i den en dag, og av en eller annen grunn tok jeg den opp til nesa og luktet på den.
Lukta av Fiskenes Liv nådde hjernen min for første gang på nesten tretti år.
Jeg begynte å gråte. Dette er den sterkeste nostalgiopplevelsen jeg noensinne har hatt (husk at jeg ikke så så mye av de første årene mine).
Nå er det ikke lenge før jeg glemmer meg og legger den på garasjetaket, enda man alltid har plass til EN bok til. Da vil barndommen min endelig være over.
Fred Ut, Sønn 