Katakombene 2010 – Post Mortem
Enda et års komber er over; hvert år gleder jeg meg litt mer på forhånd, hvert år går de litt fortere. I år var jeg eneansvarlig for programmet, det er litt kjedelig for da har jeg sett alt på forhånd. Samtidig vet jeg at jeg liker alt som skal vises på forhånd (ikke at jeg ikke har likt absolutt alt andre har plukket ut tidligere).
Dette er programmet jeg har brukt mest tid på. Jeg hadde et ganske bra et klart i Mai allerede, men bare et par av filmene fra det ble med helt til slutt. Etter å ha brukt mye tid på å tenke ut hvordan jeg skal holde folk våkne de siste par årene bestemte jeg meg for å konsentrere meg om å plukke gode filmer i år. Jeg var ikke fullt så opptatt av at filmene skulle være fjernt fra hverandre i tid, sjanger og produksjonsland heller, med det resultat at minst 80% av årets filmer handlet om outsidere som forsøker å finne plassen sin i verden, med varierende resultat. Jeg antar at det bare er sånn jeg er.
Jeg tror at de aller fleste av de par og tjue frammøtte (en liten oppgang fra i fjor takket være Iversens store klan og mange gamle kompiser) var godt fornøyde i år. Dette var nok det hardeste programmet siden det første året (åtte filmer!), men hva skulle jeg tatt bort, egentlig?
Jeg fikk et skyggeprogram av Hjorthen som nok vil danne grunnlaget for neste år, da vil jeg ikke ha sett stort på forhånd. Jeg lover litt bedre tid også; Katakombemenigheten møtes bare en gang i året tross alt.
Slik gikk det i år:
12.00 Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
Ut Junior debuterte som regissør, men hadde ikke lyst til å introdusere filmen sin, desverre. Den gjorde likevel stor lykke med sin Herzogske minimalisme og Blair Witch-aktige kameraføring.
12.10 Borgerskapets diskrete sjarm (Frankrike) (1972) (1.42)
Jeg brenner inne med en Louis Bunuel-post, så jeg skal ikke si så mye, men konstaterte at snobbenes forsøk på å spise middag falt i god jord hos de fleste. Denne var mye enn første gang jeg så den, og er ferd med å bli en stor personlig favoritt.
14.00 Ping Pong (Japan) (2002) (1.54)
Har jeg mast om her i mange år, og den er bare så sinnsykt bra. Bordtennis er selvfølgelig ikke poenget; den kunne handlert om nesten hva som helst. Men i tillegg til sitt nydelige ytre er det så mye sannhet her, om å vokse opp, om vennskap, om mot om å finne plassen sin, om å finne gleden i det man driver med, om å leve! Jeg gråt en liten tåre borti kroken min, og dette var så vidt jeg vet syvende gang jeg ser den. Et mesterverk.
16.10 Anvil: the Story of Anvil (Canada) (2008) (1.20)
Denne inkluderte jeg fordi flere hadde uttrykt nysgjerrighet, og den gjorde jobben sin. Men selv om personene er flotte faller den litt gjennom som film ved andre møte. Geir Thomas sa det best: «Dette er jo bare en Discovery-dokumentar, jo!» Underholdende, men den svakeste lenken i et veldig sterkt program.
17.45 Son of Man (Sør-Afrika) (2006) (1.26)
Fru Ut, som har mindre kjennskap til kristendommen en de fleste akademikere jeg kjenner, var nesten målløs etter å ha sett denne. Dette er det nye testamente i afrikansk operaversjon, nesten uten overraskelser fortellermessig, men så vakker til tider at det nesten gjør vondt. Den har vært distribuert gjennom menigheter rundt omkring i verden, forhåpentligvis minte den kristenfolket på hva basisen i religionen deres er. Nestekjærlighet, Pasifisme, Mot. Jeg tror ikke på Jesus som guds sønn, men jeg tror på styrken i fortellinger som dette.
19.10 MAT / Quiz
Så var det Hjorthequiz, som passet undertegnede bedre enn Iversenquizene. Med det mener jeg at jeg kunne svare på mer. Jeg tok en pallplass selv om jeg stilte utenfor konkurranse og måtte ha en dopause midt i.
20.10 The Phantom Menace Review (USA) (2009) (1.07)
Heldigvis hadde alle sett the Phantom Menace. De som ikke var så interessert i den mest gjennomførte filmkritiske nedsablingen i historien knegget godt av at den tilsynelatende ble utført av en hundre år gammel massemorder.
21.30 Freaks (USA) (1932) (1.04)
En legende, fylt med fortellertekniske svakheter (den mistet noe sånt som tre kvarter i klippen, det merkes), men med uforglemmelige karakterer og et herlig klimaks.
22.45 Astropia (Island 2007) (1.35)
Denne filmen kom endelig hjem, til et publikumm som både visste hvor mange figurer det er i en Skaven Rat Horde OG hva som skjer når du tapper en Birds of Paradise. Litt synd at denne søte og faktisk veldig kommersielle filmen(i hvert falle etter katatkombestandard) ikke har blitt distribuert skikkelig i Norge.
00.15 Driller Killer (USA) (1979) (1.36)
Hvor tøff er du når du begynner filmen din med plakaten THIS FILM SHOULD BE PLAYED LOUD? Abel Ferraras film startet nesten på egenhånd videovoldhysteriet på åttitallet, da en europeisk distributør plastret filmens desidert blodigste øyeblikk på videocoveret. Den har enkelte smertefulle øyeblikk, men er ikke noen blodoggørrfest. Den ligner en pønkete Taxi Driver, en ekstrem Martin. Mange valgte å dra før denne, de gikk glipp av noe. Men det var forståelig; vi gikk kraftig over tiden og var ikke i gang med denne før nærmere ett.
Økonomisk kom vi perfekt i havn; på grisen var det akkurat nok til at jeg og Fru Ut også fikk betale for oss på lik linje med alle andre. Ryddingen var fort gjort og nå er det et år til neste gang.
Tusen takk for i år, folkens, det er ikke mye jeg gjør som jeg liker bedre enn dette.
Katakombene 2010: Programmet
(Hvis ikke den er oppe ennå så kommer den om litt…)
White trash Party
Marshall Mathers den trordetvar tredje lignet en døgnflue da han dukket opp med den utrolig irriterende My Name is (slim Shady). Han beefet med teitinger som Insane Clown Posse, hadde en irriterende stemme (en blanding a Weird al Yankovic og en hilbilly men du og du for noen skills han hadde) og vi som faktisk pleide å høre på hiphop før kongen ble (peroxyd)blond og blåøyd reagerte omtrent som bluesfanatikere på Elvis. Skepsis, avsky, irritasjon.
Med andreskiva ble det klart at fyren hadde noe på hjertet; for det meste galle. Han hatet moren sin, hatet kona si, hatet livet sitt og snakket til alle de andre som hatet alt. Han sippet ikke på emovis, han var postbudet rett før det går bananas med kalashnikov. Verstingene på skolen trykket ham til brystet, for han skjønte hvor alt sinnet deres kom fra (ogsåvarhanjoherreguuudsåkjekk). Han gjorde politisk ukorrekthet til en folkesport samtidig som han nok ble overrasket over at folk plutselig tok ham på alvor når han uttalte seg negativt om homofile (samtidig som han spilte med Elton John på Grammyutdelingen, for øvrig er Pet Shop Boys’ the Night i fell in Love en svært elegant diss av hr. Mathers’ leppeslenging), fantaserte om å drepe kona og så videre og så videre ad nauseum.
Tredje plate, Encore, er «min» Eminemskive, den har White America, hans politiske manifest (som stort sett går ut på å rope føkkju til alle han ikke liker), Cleaning out my Closets tilsynelatende endelige oppgjør med fortiden (men neida) og ikke minst Without me, den fantastisk tungegymnastiske forklaringen på hva som egentlig var så morsomt med Slim Shady i utgangspunktet. Sjelden har noen fornærmet så mange på så funky vis på så kort tid. Bin Laden-parodien i en video som ikke kom sååå lenge etter 11.9. var perfekt.
Men det kunsteriske høydepunktet var Lose Yourself, singelen fra sountracket til 8 Mile; filmen var basert på Mathers’ liv, hadde Mathers i hovedrollen og skaffet ham en velfortjent bestesangoscar. Flere enn meg håpet på at dette var et tegn på at Slim Shady, peroksydsveisen og alle barnslighetene var på vei ut, for ingen kunne nekte for at makan til Eminem hadde ikke verden sett.
I stedet pisset han det bort på samme vis som genier har gjort så lenge det har eksistet lavmåls jafolk som gir geniene alt de peker på. Han rappet om promp og spy og mens han sakte druknet i en sjø av kjemikalier.
Nå er han oppe i knestående igjen. Albumet Recovery er ujevnt musikalsk sett, men tekstene preges av en gutt som har blitt til mann på hardest mulig vis og forsøker å finne seg selv, på ordentlig denne gangen. Få kunstnere har levd mer gjennomsiktig enn Eminem; karrieren hans er blant moderne musikkhistories mest spennende realityshow. Dette kapitelet er rørende, for vår helt reiser seg, fortsatt sint og levende. I motsetning til Elvis og Michael og Prince og alle de andre megastjernene som aldri kom seg helt ut av puberteten er han fortsatt i utvikling. Svært få rappere har karrierer som strekker seg over tiår. Kanskje han nå endelig kan produsere mesterverket han helt klart har inne.
Me I am as calm as the breeze…I am ready for you mama why you think all I got on is my pajamas?
«I’ve kicked the Bucket. Have you?»
Komiker og musiker Aaron Jamison har uhelbredelig kreft, og for at kona hans ikke skal sitte pengelens tilbake solgte han sponsorplass på kremasjonsurnen. Noen er bare tøffere enn andre. Mange bidro og plassen ble fort fylt opp. Dyrevernsorganisasjonen Peta benyttet anledningen til å slå et slag mot Kentucky Fried Chicken.
Aarons blogg er JudasForgiven, han er Judasforgiven på Twitter også.
Fred Ut, Sønn 