Filmer siden sist: Dessuten Edition
Foxy Brown
er exploitation av det søte slaget. Her er det både lesbiske barslagsmål, voldtekt, kastraksjon, drap, tvungen heroinbruk og annet sånt som man forventer når man graver seg litt ned i søttitallets finkultur, men regissør Jack Hill fokuserer på det komiske og dveler ikke ved stygge. Og Pam Grier oser av klasse uansett hvor hun befinner seg. Soundtracket er litt under middels, men dette er en av de klassiske Blaxploitationfilmene med god grunn.
Hellboy II: the Golden Army
har en skuffende enkel historie, men dette er helt uproblematisk når onkel Guillermo pøser på med sine monstre. Mannen er nå helt uslåelig når det skal fortelles eventyr, og jeg gleder meg som en unge til Hobbiten. Karakterene er like tøffe som forrige gang, men jeg hadde ønsket meg litt mer dybde. Du ser likevel ikke særlig finere fantasy i år.
Patrick
er en finfin thriller fra Australia om en fyr som ligger i en seng og ikke gjør noen verdens ting. Den flotte norske DVDen har den hittil lengste versjonen av filmen, og soundtracket til mine helter Goblin på egen cd. Det morsomme er at musikken til Goblin bare er å høre på den nedklipte europeiske versjonen. Når den lange versjonen i tillegg er en god del for lang er det bare å anbefale den versjonen jeg ikke har sett.
The Blues Brothers
Og apropos filmer som er for lange: Blues Brothers er en av favorittkomediene noen sinne, men den var over to timer i utgangspunktet så jeg er ikke sikker på at den trengte enda et kvarter. Elevene mine ga i alle fall klart uttrykk for at dette var trege greier, men hva vet vel de? Man kødder uansett ikke med folk som har på seg solbriller hele natta. Karrierehøydepunktet til alle involverte.
The Rising: the Ballad of Mangal Pandey
Og apropos lange filmer og filmer for fjortiser: denne har jeg skrevet om her og her og her, så det er vel nok. Nå har jeg vist den for tre forskjellige klasser som alle har digga den. Og den dekker en hel uke med pensum i engelsk, musikk, historie og RLE. Og siden den er ganske så historisk unøyaktig kan man bruke den til å trene kildekritikk også. Landets lærere bør kjenne sin besøkelsestid.
I am Legend
Jeg har fått meg BluRay-spiller, og denne fulgte med. Skulle egentlig se den på kino, men fordi jeg er stor fan av boka (og spesielt Vincent Price-versjonen) orket jeg ikke. Filmen er for boka omtrent som I, Robot. Genialt kildemateriale drukner i produktplassering, bilkjøring (Hva faen var greia med det?) og meningsløse actionsekvenser. Men litt som Pam Grier tilfører Will Smith en smule klasse til suppa.
La Den Rette komme Inn
Er også fin på BluRay, selv uten noe interessant ekstramateriale. Har du ikke sett denne ennå? Hvorfor ikke? Tulling.
2001
Jeg skammer meg litt over å ikke bruke 2001 ord på å skrive om 2001, men det får bli til en annen gang. Ganske ofte synes jeg at dette er tidenes beste film. Og har du BluRay-spiller er dette et must. Den er strålende vakker på sliten VHS også, men i 1080p er den vidunderlig. Åpningen er til å grine av, og er du en av dem som synes resten beveger seg litt for omhyggelig kan du jo lese alle de små skiltene og etikettene i romskipene som her er synlige for første gang. Må snart se den undervurderte 2010 igjen også, tror jeg.
I tillegg koser jeg meg med Dexter, Star Trek: the original Series og snart Galactica.
Da skulle du være oppdatert. Mer film i løpet av uka, tenker jeg. Skal få bestilt Katakomber også.
Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget
Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)
Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant. Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.
Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos «låning» av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.
Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.
Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)
Denne er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.
Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl. Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.
Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten, de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.
En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.
Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.
Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.
Jail Bait
Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.
Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot, kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip. Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?
De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.
Black Cobra
Selv om han har spilt i mye skrot er det liten tvil om at Fred Williamson er tøff. De fleste husker han nok som vietnamveteranen i From Dusk til Dawn. Black Cobra er en billig liten åttitallsaction med noen riktig teite (men slemme) bikere og et synthtastisk Soundtrack. Og stort mer er det egentlig ikke å si.
Denne lekre traileren
er minst like morsom som filmen, og en god del kortere. Også har den en riktig så fin tysk dubb.
Det blir litt stille her en stund mens jeg jobber meg i hjæl samtidig som jeg venner meg til mac. Men dere klarer vel å underholde dere selv en stund?
Hælvete oppi Harlem
Black Caesar / Hell up in Harlem
Tommy Gibbs starter som skopusser, men drømmer om å stjele Harlem fra mafiaen. Drømmen hans går i oppfyllelse, men jo mer man har jo mer har man å miste. Filmene om den svarte keiseren er særlig to menns verk: hovedrolleinnehaver Fred Williamson og regissør/produsent/manusforfatter Larry Cohen.
Black Caesar var bare Cohens andre film, men han hadde et tiår bak seg med TV-jobbing og var allerede en slepen tekniker; han er en sånn regissør som klarer å lage underholdende sjangerfilm helt uten penger (se også f.eks It’s Alive-serien, og Ambulance). Hans største suksesser skulle bli som manusforfatter, han har blant annet skrevet Phone Booth, hvis noen husker den. Fred Williamson hadde allerede markert seg i Western/Blaxploitationfilmene om Nigger Charley, og fikk i likhet med Cohen en lang karriere. Han regisserte den fine Mean Johnny Barrows, og han kan sees i From Dusk til Dawn («I was in Nam…») og som sint politisjef i nyversjonen av Starsky & Hutch. Begge karene er fortsatt aktive, men siden de er i ferd med å bikke søtti er det vel ikke farlig å si at dette var et av høydepunktene i begges karrierer.
Jeg har vanskelig for skrive fornuftige anmeldelser av blaxploitationfilmer, for det er alltid så mye å like: Tøffe typer, lettvinne kvinner, fantastisk musikk, fet dialog og bilder av søttitallets New York som får deg til å lukte søpla. Det er svært sjeldent at ikke mesteparten av disse tingene ikke er på plass, så noe får man ut av filmer som disse uansett. Black Caesar har i tillegg Cohen bak kameraet, og han får mange minneverdige sekvenser ut av manuset sitt (som ikke er spesielt sprekt).
Filmen er stappfull av klisjeer, men selv om dette er ikke er noen dyp historie er den bred nok; Er Tommy Gibbs bare en grisk drittsekk, eller har han andre sider? Mora og barndomskompisen mener han er Satan, og de har et poeng, men samtidig redder han vel gata fra The Man? Han har problemer med faren sin som han fikser fint, problemer med dama som han fikser veldig dårlig (skakkars; hun blir voldtatt to ganger ved to forskjellige anledninger, banket, får ungene sine røvet bort og blir deretter drept i løpet av halvannen film), og sekvensen der han får skopusserdagene sine omhyggelig ut av systemet er noe av det mest minneverdige jeg ser i år.
Tommy innhentes selvfølgelig av skjebnen til slutt. Eller gjør han det? De første 5-6 minuttene av Hell up in Harlem er rett og slett slutten på Black Caesar i reprise med noen små forandringer som helt tar brodden fra forgjengerens moralistiske klimaks. HuiH er en oppfølger av den gamle skolen, her kastes mesteparten av den første filmens kvaliteter på båten til fordel for mange og lange (og riktignok kule) actionsekvenser. Jeg sovnet etter en times tid, men rakk å bestemme meg for at jeg ikke gadd se den ferdig.
Black Caesar er filmen Chuck D & Co. bestemmer seg for å se i steden for Driving Miss Daisy i den klassiske PE-låta Burn, Hollywood, Burn. Og det er ikke vanskelig å være enig i det, i hvert fall.
Black Caesar trailer
De første tre minuttene av Hell Up in Harlem (som også er mesteparten av slutten på Black Caesar)
Dessuten: Brick (som var enda bedre andre gang, Twin Peaks Sesong 2 del en (som kræsjer kraftig etter at morderen blir avslørt).
__________________________________________________
RESCUE DAWN
Herzog går Hollywood! Jeg er sykt nysgjerrig på denne.
MY BLUEBERRY NIGHTS
Wong Kar-Wai går Hollywood! Ser ok ut, forsåvidt.
I AM LEGEND
Etter mange, mange år i preproduksjonshelvete kommer endelig den siste filmatiseringen (etter the Omega Man og the Last man on Earth) av Richard Mathesons klassiske bok, som også var en viktg inspirasjon for Night of the Living Dead. Kan bli bra, kan bli urtragisk.
FAY GRIM
Jeg har aldri sett en Hal Hartley-film, men med denne rollelista kan kanskje denne bli den første?
5-25-77
Denne ser riktig så fin ut. Akkurat tredve år siden, dette…hmmm…kanskje det har noe med de tredve coverne på Empire denne måneden å gjøre?
HARRY POTTER 5
Både Spider-Man og Pirates ser såpass kjipe ut at jeg har droppet dem foreløpig. Nå er det opp til Harry og Transformers å redde blockbustersommeren for min del.
IL RE GIALLO
Hmm. Småskummelt. Er Italia det nye Japan?
Fred Ut, Sønn 
