Filmer siden sist: Blind Samurairobot danser samba på line med død Blondine
THE TALE OF ZATOICHI
I mange år har jeg lest lovprisninger av Zatoichi-filmene med Shintaro Katsu i hovedrollen, og det er som så ofte ellers gode grunner til å bli med i koret. Katsu gestalter Ichi med en blanding av sårbarhet, kaldblodighet og patos som får Clinterns mann uten navn til å ligne en grimaseskjærende liksomkarakter. I tillegg er vår mann plassert i en liten perle av en film.
Den blinde Ronin-en Ichi har tilegnet seg en overnaturlig dyktighet med katanaen, men han bruker den nødig og er i sin første film minst like opptatt av å håne hissige gangstere og å fundere over verdens ondskap som å vise kunstene sine. Senere i denne serien på i alt 26 filmer har han lettere for å trekke sverdet. Ikke ulikt hovedpersonen i Yojimbo fra året før (og Spaghetti-remaken A Fistful of Dollars) rusler han inn i en bandekrig, men han er ikke spesielt interessert i verken penger, ære eller å få slutt på stridighetene. Det er hans skjebne å slåss for de som vil betale, det er lite han kan gjøre for å endre dette. Men har han muligheten til å lære noen rettferdighet lar han den ikke gå fra seg.
Det er rart å se en film med en så passiv hovedperson. Intrigen utspiller seg rundt Ichi, men han styrer ikke historien. Slik sett minner han litt om Mr. Moto, som også har en tendens til å være i kulissene til han ikke lenger har noe annet valg en å vise muskler. Men det er intet komisk over Katsus Ichi. Han er trist, truende, sårbar, usårbar, nådeløs og følsom. Har ikke noe problem med å se at det kunne bli 26 av disse.
The tale of Zatoichi har sjangerens kunstferdighet og humanisme, men er samtidig en nittifem minutter lang westernfilm med et ordentlig klimaks. Den er kunstferdig utført men er likevel laget for å underholde. Og hvis du er en av de (tullingene) som sovner til Kurosawa er Ichi helt klart å foretrekke. Jeg gleder meg til de neste fire og skal selvfølgelig holde dere orientert.
MAN ON WIRE
Kan fort ta dokumentaroscaren i år, og det er ikke ufortjent, men historien om sprut gærne Philippe Petit og hans forsøk på å gå på line mellom World Trade Centers to tårn er nok en enda bedre bok enn film. Ikke at historien ikke er spennende (det er den) eller at Petit ikke er en interessant fyr å intervjue (det er han), men som film skuffet faktisk Man on Wire meg litt. Dels henger dette sammen med at det ikke er allverden med video av Petit på WTC , eller fra hans tidligere stunts på Notre Dame og mellom to brohoder utenfor Sidney, slik at vi må nøye oss med stillbilder flere steder, men også med at uforholdsmessig mye tid brukes på at snakkende hoder forteller oss på fransk hvor skummelt det var å gjemme seg under plastikk når det kom vakter den natten i tårnene. Dette ville vært interessant lesning, men spesielt visuelt er det ikke.
Historien i seg selv er ikke bare fascinerende, men smått utrolig. Tror nesten jeg ønsker meg en spillefilm i steden. Og sjekk ut Petit på siste utgave av Wait Wait, Don´t tell me. Mannen er ikke bare gal, han er morsom også.
DESSUTEN:
Bender´s Game er den beste av de nye Futuramafilmene til nå, med god margin. Til tross for enkelte Dungeons & Dragons-referanser har ikke fantasy generelt og rollespill spesielt blitt behandlet så mye av herrene Groening og Cohen. I denne filmen gjør de opp for dette så det monner, og selv om enkelte ting kanskje ikke fungerer helt denne gangen heller (Mum er en herlig skurk, men guttene hennes er slitsomme, og en del av de rene Ringenes Herre-parodiene er platte) er vi i store deler av Bender´s Game tilbake til Futurama slik det var på sitt aller beste. Bare synd at nå er det bare the Wild Green Yonder igjen, så er det kanskje slutt på Futurama for alvor. Beste gag-en denne gangen er Morkene i Moria. Nanoo nanoo!
Hammer-filmer er alltid gøy, men And Frankenstein Created Woman viser tydeligere de kjipe sidene av engelsk skrekk (lavt tempo, i overkant dannet dialog) framfor de underholdende (det rødeste blodet i verden, god plotting, sjefne skuespillere, dype utringninger). En god ide utføres kompetent, men en liten dose kaos og galskap oppi selvhøytideligheten hadde gjort seg.
Orfeu Negre dro noen priser i sin tid, men den brasilianske musikaloppdateringen av legenden om Orfevs og Evridike har ikke tålt tidens tann godt. Musikken er god, men skuespillerne er ujevne (og en del av statistene er skikkelig slitsomme). Det lukter kitsch av dette, men ikke på noen god måte.
Filmer siden sist: Fire konger, en skuffelse og en ku – nesten juleevangeliet!
The Orphanage
Noen hopper i strikk, noen ser the Orphanage.
Jeg elsker filmer som denne fordi de utfordrer grensene våre for hva vi takler av lek med psyken vår. Blod og tarmer er underholdende nok, spesielt utført med et snev av humor, men den ekte skrekkfilmen er den som sender deg under stuebordet i ren panikk. Skal den tåle gjensyn må den i tillegg en historie verdt å fortelle. Bølgen med asiatisk skrekk for noen år tilbake fant denne balansen, spesielt Ring-filmene. Fjorårets Pan´s Labyrinth var en nydelig grøss/fantasy/drama/krig-hybrid som tok den skumle filmen i nye retninger. Pan-regissør Guillermo del Toro visste hva han gjorde da han tok El Orfanato og dens skaper Juan Antonio Bayona under sine vinger.
Likhetene mellom filmene er mange: Begge har en elegisk undertone, en genuint fengslende historie og aldeles nydelige bilder, musikk, skuespillerprestasjoner og spesialeffekter. Begge har en knusende, styggvakker slutt (the Orphanage er den første skrekkfilmen noensinne som har fått meg til å grine!). Begge har spansk tale.
Men der Pans Labyrinth var et klassisk eventyr av den mørke sorten er Barnehjemmet en mye klarere skrekkfilm. Den er rett og slett dritskummel der det trengs, skumlere enn noe jeg har sett på årevis. Ikke bare er det en fem-seks enkeltsekvenser her som kan måle seg med klimakset fra Ring eller Noenharsittetistolenmin-sekvensen fra the Eye, den handler også (som Dark Water) om noe så psykologisk knusende som å miste barnet sitt, bokstavelig talt. Har du (som meg) unger å passe på er det marerittet ditt som utspiller seg. Har du opplevd å miste et barn i virkeligheten tror jeg du rett og slett må la være å se denne filmen.
Likevel er det skjønnheten i den som virket sterkest på meg. I billedlig uttrykk, i konstruksjon, i historiefortelling, i skildringen av skjebner er dette aldeles nydelig. Del Toro har jobbet i tiår for å kunne lage en film som Pan mens dette ufattelig nok er Bayonas spillefilmdebut. Her
har vi et talent det blir utrolig spennende å følge videre. Allerede på første forsøk har han begått en umiddelbar klassiker og en av årets aller beste filmer.
Martin
Og så har vi Martin, da. Helt motsatt av alle vampyrfilmer, motsatt av gjennomildogvannhistorier som Orfanato. George A. Romero regner denne som en av sine teknisk og kunsterisk mest vellykkede filmer, og det er ikke vanskelig å være enig. Likevel har de færreste sett Martin, og Romero er fortsatt han med zombiene. Synd.
Martin er en litt sjenert, muligens mentalt redusert ung mann som flytter inn hos onkelen sin fordi han etter sigende er en mer enn åtti år gammel vampyr som sendes fra familiemedlem til familiemedlem for å skjule slektens skam. Han bruker barberblader til å drepe sine ofre etter å ha gitt dem sovemedisin i sprøyteform. Han voldtar dem (som oftest) og suger blod av dem. I gjerningsøyeblikket ser han seg selv som helten i en langt mer romantisk historie. Eller er det flashbacks vi ser? Romero lar oss bestemme selv. En trestake i hjertet fungerer jo uansett.
Filmen om Martin er en stillferdig studie i forfall. Den lille byen han flytter preges av arbeidsledighet, fraflytting, forgubbing og forurensing. Alt faller sakte i grus i denne filmen. Onkelens overtro, Martins spredte forsøk på å fungere i verden, kusinen(spilt av Christine Forrest, senere Romero)s forhold (til en fyr spilt av Tom Savini), selve byen. Synd.
I en scene ser Martin lenge på at en kran slipper bilvrak ned i en knusemaskin. Mer er det egentlig ikke å si. Dette er mørke, triste greier, men Romeros allestedsnærverende ironi (han dukker selv opp i en liten rolle som prest) punkterer melankolien og John Amplas´imponerende rolleprestasjon fører til at vi faktisk sympatiserer med Martin, selv om han enten er en sjuk jævel eller en demon fra helvete.
Martin var opprinnelig rundt to og en halv time lang, men en snau time med atmosfære forsvant i klippen, og den eneste kopien av den opprinnelig svart/hvite regissørkutten har noen rotet bort. Synd.
DESSUTEN
Dark Days er en dokumentar om et lite samfunn hjemløse krackhoder som bor i New Yorks undergrunn. Den er fengslende fortalt, stilig filmet (ofte av uteliggerne selv) og har noe så sjeldent som en ordentlig lykkelig slutt. En triumf av et grasrotprosjekt.
Kung Fu Panda som jeg, til tross for gode anmeldelser, ikke hadde store forventninger til. En stor positiv overraskelse. Vi skriver november, og til nå i 2008 er både den beste kampsportfilmen og den beste sf-filmen amerikanske, animerte og kommersielle suksesser. Hvem skulle trodd det? Dere som ikke har unger må passe på så dere ikke går glipp av denne.
Vexille er en særdeles vakker Japansk anime regissert av mannen bak Ping Pong, en av de femten beste filmene jeg vet om. Teknisk er den vidunderlig, men heller ikke denne gang matches den utrolige animasjonen med en god historie.
Mamma Mø og Kråka er barnefilm basert på bøkene om Mamma Mø. Det er jo gøy med kuer som klatrer i trær, men det er jo ingen historie her. Kråka er dessuten den mest irriterende skapningen på lerretet siden Jar Jar Binks. Hopp langt over.
Strekmennesker med superkrefter
Slik som dette kan det gå når Ut Junior og senior har litt fritidsproblemer en formiddag. Den er laget i Keynote (som tilsvarer Powerpoint for dere stakkars windowsmennesker).
Filmer siden sist: Vi snakker fortsatt om verdens ende
WALL-E
Pixar er overvurdert. De primærfargede eventyrene deres har alltid vært teknisk imponerende, men de mangler tenner og følelsen av at noe står på spill fordi de er altfor søte til å være spennende. Og la oss ikke snakke om de utrolig irriterende sangene til Randy Newman.
Unntaket var Andrew Stantons Oppdrag Nemo, en film som starter med at en far opplever at en Barracuda spiser opp kona og alle barna hans. Nemo er kanskje den beste amerikanske animasjonsfilmen de siste femti år eller så; den representerer det øyeblikket i filmhistorien da man klarte å kombinere den nye teknologien, klassisk historiefortelling og den dramatiske nerven fra filmer som Bambi, Snøhvit eller Dumbo.
Så hvor går man derfra? Modig går man der intet menneske har gått før. Rommet, den siste utpost. Og andre Star Trek- sitater.
Wall-E er en dystopisk framtidsvisjon der menneskene til slutt har forstått at jorda er ferdig og rømmer ut i rommet på en slags danskebåt for uendeligheten. På jorda blir en hærskare roboter satt til å rydde opp, men etter noen århundrer er det bare en som fortsatt jobber. Han blir forelsket i en sonde som kommer for å lete etter liv, og derfra og ut har vi en blanding av Star Wars´scenografi og lyddesign (Ben Burtt som laget lyden av lyssabler og TIE-jagere er med på laget her), 2001s majestet og Modern Times´sosialsatire slik Terry Gilliam ville ha laget den; gigantisk slapstick ispedd øyeblikk av åndeløs skjønnhet. Fotografert virtuelt av Roger Deakins.
Menneskenes skjebne er så trist, robotene er så søte, verdensrommet er så vakkert og slutten så perfekt. Hverken sf-sjangeren eller animasjonsfilmen blir forhåpentligvis helt den samme etter dette.
Hvis Wall-E har en svakhet er det at de minste ikke helt klarer å forstå alt som foregår, og at den ikke er fem timer lang. Årets film.
THE PASSENGER
Jack Nicholson er journalist og lei av livet sitt og får seg ved en tilfeldighet ny identitet, men det viser seg at hans nye jeg har enda flere svin på skogen. I andre hender kunne dette vært en actionthriller, men Michelangelo Antonioni er mer opptatt av småtingene på veien. I åpningen og avslutningen blir bildene viktigere enn handlingen og filmen får luft under vingene, men den halvhjertede intrigen fortelles ellers med like mye nerve som en gjennomsnittlig Bergerac-episode. En uforløst film med en tå på klassikerstatusen, med en opplagt Jack. Ikke for meg.
DESSUTEN:
Hairspray i ny musikalversjon var velmende og tidvis sprek, men likevel steril og sjarmløs.
Sesong tre av Doctor Who avsluttes med en mesterlig fortelling i tre deler om verdens ende og universets ende og doktorens ende og Jacks ende og endelig får Martha sjansen til å skinne. Med et budsjett på $100000000 eller så hadde dette vært en fantastisk film. Sesong tre har bidratt med de beste Who-episodene jeg har sett samtidig som at faren for at formatet skal bli forutsigbart er påtagelig.
Boondocks sesong to er til nå noe mer ujevn enn den første. Stinkmeaner´s Revenge, der ekle Stinkmeaner kommer tilbake fra helvete for å hevne seg på bestefar (Katakombeveteraner vil huske at bæssfar drepte ham i sesong 1) er et fantastisk Exorcisten-riff, mens episoden der Huey sultestreiker ikke fungerer i det hele tatt. Likevel den beste animasjonsserien på planeten for tiden, og ekstra bonuspoeng for episodetitler som Attack of the killer kung fu wolf bitch.
Mummitrollet: farlig Midtsommer er en gjenoppliving av den ordentlige mummitrollet-serien, som jeg har skrevet om her tidligere. Dette er ikke den beste av Tove Janssons fortellinger, men mummitrollet i denne versjonen er nydelig uansett. Og nå har de begynt å slippe denne serien på DVD også. Fine greier.
Fred Ut, Sønn 